Sidsel Paaske på Museet for samtidskunst

På lørdag for en uke siden tok jeg med meg Erik til Museet for samtidskunst for å se utstillingen av/med Sidsel Paaske.

Sidsel Paaske levde fra 1937 – 1980 og hadde 25 veldig produktive år som kunstner. Hun var kjent i sin samtid og hadde flere soloutstillinger, men ble veldig effektivt (med vilje?) glemt etter sin død og var egentlig ukjent fram til sønnen hennes begynte å blogge om kunsten hennes på 2000-tallet.

Han oppdaget at en kunstner som heter Oldenburg hadde blitt æret ved at noen hadde laget en gigantisk skulptur av en fyrstikk og at den fyrstikken Oldenburg hadde laget (som han ble æret for) ble laget 20 år etter at Sidsel Paaske laget sin fyrstikk. Og resten kan man si er historie. Flere og flere oppdaget Sidsel Paaske og kunsten hennes og den kom en kurator på Museet for Samtidskunst for øret og nå er det kjent.

I tre år gikk kuratoren gjennom alt sønnen Carl Størmer hadde spart på siden 1980 og utstillingen på Museet for Samtidskunst var resultatet. Da vi var der på lørdagen holdt sønnen en omvisning og det var veldig spennende å lytte til en som var oppvokst der kunsten ble laget, hadde fått hele livet sitt formet av den, men også hadde skikkelig peil på kunst.

Han fortalte at hun sparte på alt og brukte alt hun fikk tak i. De hadde veldig lite penger, så hun lagde kunst av det hun fikk tak i. Jeg liker så godt når man er kreativ innenfor grenser, når man lager noe nytt ut av det man har for hånden. Som dette bildet, malt med piassavakost, stempler og sprayboks på en rull av innpakkingspapir.

Sidsel Paaske malte, tegnet, lagde smykker, jobbet med emalje og skulpturer. Hun var en tusenkunstner og veldig direkte. Hun var uttalt feminist og alenemor og hoppet rundt i verden og lagde kunst. Sønnen husker en gang i oppveksten mens moren var med Kjartan Slettemark, at han hadde lagt igjen en lapp på kjøkkenbordet der det sto: “kjære Sidsel, takk for i går, gikk det for deg?” Tenk på det, litt av et liv.

Sønnen kalte kunsten til Paaske opplagt og uventet, at den både var kjent og uvanlig, og jeg er veldig enig. Kunsten hennes var både lett å forstå og underfundig på en gang.

Det var veldig inspirerende å lære om en kvinnelig kunstner som røykte og drakk mens hun hørte på Coltrane og sagde metall for å lage smykker. Hun fikk senebetennelse mens hun sagde og sagde og alle konene til de kjente musikerne hun jobbet med gikk med smykkene hennes. Som kvinne og feminist er jeg så glad for at det finnes andre damer som løfter damer og at Museet for Samtidskunst ser at de har et ansvar for å gjøre nettopp det. Tusen takk.

English: I just managed to see the Sidsel Paaske exhibit before it closed and I am so happy, because it was wonderful.