En ny mummikopp til samlingen

Erik ga blod i forrige uke og belønningen for å gi en halv liter blod er en mummikopp, som vi alle vet. Mange år med hardt arbeid har ført til at vi nå har 15 mummikopper.

Vår nye mummikopp er den røde med Lille My til venstre. Den er en av klassikerne av mummikoppene og det er rart at vi har brukt så lang tid på å la den bli en del av samlingen. Som dere ser at vi en ganske tydelig stilpreferanse på mummikoppene våre, aller helst ensfargede og i klare, morsomme farger.

Vi driver også med kvotering, spesielt av kvinner. Det er litt få karakterer som er damer, ikke bare “ikke menn”, så vi gjør vårt beste for å holde damene inne. Her ser dere at de dessverre kjønner koppene sine litt. Den minst feminine fargen brukt er gul og den er attpåtil til Lille My.

Men hva kan man gjøre? Vi gjør i hvert fall vårt ved å velge damene og de klare, fine fargene og så håper vi at verden blir bedre etter hvert. Det mest revolusjonerende er kanskje at jeg ikke har en favorittmummikopp. Jeg bruker alle like mye, selv om de ytterst i skapet blir forfordelt.

Sist jeg blogget om dette hadde vi 11 kopper, siden sist har vi fått to rosa til, litt mer Mummipappa og nå Lille My. Det synes jeg er en god utvikling. Så får vi se hva det blir neste gang Erik gir blod.

English: we have a new Moomin mug, the red one, and we have four more since the last time I showed you our Moomin mugs. Do you collect?

Michelinmiddag med Supper Cluben på Kontrast

I år som i fjor ble det en Michelinstjernerestaurant i årets Supper Club og denne gangen valgte vi Kontrast.

Vi hadde valget mellom seks og ti retter, men først kom de små perfekte munnfullene. JEg tok ikke notater underveis, men dette var paibunn i hvert fall. Og god, men ikke magisk.

Karen, Ina og Kelly koste seg på Kontrast. Jeg likte de store vinduene, selv om man bare så inn i toppen av Mathallen.

Dette er et faktisk dekontruert vaktelegg, hviten er marengs og plommen en gravet. Den var mer rar og interessant enn god. Men kul da.

Mn denne! Det var en komplisert versjon av foie gras og det var utrolig god. Smeltet på tungen og hadde så mye smak. Mye glede i en munnfull.

Den beste siden av bordet, burgundersiden!

Endelig! Den obligatoriske jordskokkretten! Fritert jordskokkskall med jordskokkrem, men denne gangen med litt kaffe i kremen og litt syltetøy oppå. Mmmm. Altså, jordskokk er virkelig godt, men det er nesten for forutsigbart at den alltid er på menyen.

Denne biten var den som hørtes rarest ut, men var skikkelig god. Dette er faktisk blodpannekake med løyrom og var skikkelig godt. Så fløffy pannekake, perfekt balanse av teksturer. Men det er sånn det blir når det er stjerner involvert.

Ina var fornøyd! Mmm, god mat og vin og venner.

Den første ordentlige retten var reker med rødbeter. Jeg husker ikke hva de hadde gjort med rekene, men de var gode og møre. Rødbeten var kokt og tørket og flat og god. Tekstur altså, morsomme greier.

Neste rett var kamskjellcarpaccio med en deilig saus og skogsyre. Det var så mange nydelige sauser på Kontrast, det var kanskje det de gjennomgående gjorde best.

Par som kler seg i nøyaktig samme sjattering av burgunder holder sammen? Men vi er søte, da.

Mer sjømat! Akkurat som på Maaemo i fjor var det mye sjømat. Det er sånn april er. Vi fikk kreps i tre deler, klørne kom på pinne og smakte bare essensen av kreps.

Selve krepsen var blitt svidd med blåselampe og smakte herlig grillet. Den kom sammen med hylleblomstgele som nesten smakte for mye hylleblomst. Men det beste var suppa kokt på kraften av krepsen. Så utrolig god. Det var kanskje det beste jeg fikk på Kontrast, sinnsvakt god.

Ja, dette er bare smør. Vi fikk brød og smør for å få med oss all sausen (takk, det var veldig omtenksomt) og smøret var pisket med grisefett. Det er sånt som gleder smaksløkene.

Neste rett var hvit asparges med rogneblader. Den var lett og elegant og det var ordentlig morsomt å spise blader plukket i veikanten.

Aspargesen fikk også følge av øl og for en gangs skyld passet de perfekt sammen. Så passende smaksprofiler, utrolig godt gjort av Kontrast.

Den neste retten var den absolutt beste. Kveite som var perfekt, skinn som var perfekt sprøtt og den gikk så utrolig bra med østerssopp og kyllingkraftsaus og grønne planter. Bare orgasmer i munnen.

Plutselig var fisken over og vi gikk over til kjøttet. Den første var lam. Den var nesten så mild at den ikke smakte nok lam, men det var ekstra morsomt å spise bjørkeskudd til middag.

Så kom svinet. Det kom tradisjonelt med gulrot, men litt mindre tradisjonelt med ristet høy. Det smakte gulaks, om du lurer 😉

Rucha hadde det også fint, selv om ting begynte å ta tid på slutten så hun måtte løpe for å rekke bussen.

Men først hadde vi ost og dessert. Dessverre var de ikke like innovative som vi hadde ønsket. Men frossen, revet Kraftkar var ikke dumt.

Som dere ser var det mange likheter mellom de tre siste rettene, men denne var klassisk dessert-god. Den var frisk i midten, kremete og med sjokoladestrø på toppen. Det er noe forfriskende med å bli servert i granitt, forresten.

Siste dessert var enda en kald, hvit klump, men denne gangen med en deilig kake-ting og krumkakepynt. Og lav! Så morsomt å få lav til middag. Men tror faktisk det kanskje var reinlav denne gangen, i motsetning til på Maaemo der det var kvitkrull…

Til slutt fikk vi to små biter, en fransk nougat (som dessverre bare er passe godt) og en frossen, sjokoladetrukket kremsnack med anis i som var som en fænsi versjon av båtis.

Etter ti retter, deilig mat og vin var vi alle fornøyde, selv om sørvisen var litt treig på slutten. Men ettersom de tre siste rettene smakte veldig likt, blir det ikke toppkarakter denne gangen. Maaemo ga oss mer opplevelse og Stadtholdergården bedre sørvis, men det var en god kveld.

English: we went to Kontrast and the food was amazing although dessert wasn’t their best.

Film med ord på Tøyen – Fucking Åmål

På mandag var jeg frivillig på Film med ord på Tøyen bibliotek igjen og denne gangen var det Fucking Åmål.

Denne gangen var det Charlotte Frogner, Espen Klouman Høiner, Ine Wilmann og Heidi Toini som leste. Som vanlig hadde hun regissøren (Heidi) forberedt seg, noe som alltid gjør det morsomt å høre på, spesielt fordi manuset var på svensk. Denne gangen kunne man kjøpe billetter på nett (ikke bare reservere som det har vært hittil) og plutselig hadde vi fult hus!

Fucking Åmål er fra 1998 og er regissert av Lukas Moodysson. Jeg var helt sikker på at jeg hadde sett Fucking Åmål før, men jeg skjønte raskt at det har jeg ikke. Som betyr at jeg ikke har sett noen av de tre filmene som jeg har hørt på Tøyen. Men det gjør virkelig ingenting. De blir så levende, det er virkelig som sjefen på biblioteket sa til Østlandssendingen, å høre på en film er som å lese en bok, du lager bildene i hodet ditt.

Dessuten er Fucking Åmål bare så utrolig kul. Elin, den ene hovedpersonen er bare så utrolig bra. Jeg elsker hvor rar og rett fram og utolmodig og tøff hun er. Det er hun som hater at hun må bo i bittelille Åmål og sier så mange ikoniske ting. Man må bare like henne. Dessuten er det fasinerende å se hvor langt mobiltelefonteknologi har kommet på 20 år. 20 år! Tenk, det er nesten 20 år siden 1998.

Bildene er tatt av fotografen på Deichmanske bibliotek, Tøyen.

Det er Film med ord ca en gang i måneden, så jeg anbefaler dere å følge med på facebooksidene til Deichmann på Tøyen. Og om du ikke bor på Tøyen, sjekk ut ditt nærmeste bibliotek. Dt skjer så mye kult og spennende og nesten alt er gratis. Jeg tror Film med ord er det eneste som koster penger på biblioteket på Tøyen, faktisk.

Har du som meg faktisk ikke sett Fucking Åmål, se den!

English: I listened to the film Fucking Åmål at the library on Monday and it was just great. You really should see it. Bad ass teenage girls from the middle of nowhere in Sweden in 1998. Perfection.

Vi utforsket nabolaget på hytta

Jeg håper virkelig at snøen er over for denne sesongen, men jeg har litt snø igjen å fortelle om. Siste dagen på fjellet utforsket vi nabolaget etter som nesten alle hyttenaboene hadde dratt hjem. Sånn så det ut.

Føret var litt guffent, så Erik og Bess bestemte seg for å gå på beina. Det hadde snødd nesten 15 cm det siste døgnet (burde absolutt kommet en uke tidligere…), men var varmt og kramt. Ikke så morsomt å gå på eller smøre til akkurat.

Vi prøvde oss ned på myra igjen, men bestemte oss for å gå og se på en av de nybygde hyttene rett ved vår hytte. Når naboene er borte har man hele nabolaget for seg selv til å utforske. Først måtte vi over en liten elv. Bekk? Har vi et navn for rennende vann som er større enn bekk, men mindre enn elv?

Det er godt for kroppen med litt ujevnt underlag, både for gammel og ung. Gammel og ikke fult så ung? Oransj er familiens farge i hvert fall.

To av de tre bukkene Bruse på vei over broa. Jeg anbefaler ikke raske snumanøvere på glatte broer, om noen lurer.

Den nye hytta! Vi har en kontinuerlig samtale i familien om de gigantiske, lafta slottene som bygges på fjellet. Hvor kommer de store trærne fra? De ser ikke ut som de er hugget i Eggedal i hvert fall. Og hvorfor lafta?

Men det er bra å ha med seg en arkitekt da. Hun ser alltid helt andre ting enn jeg selv gjør. Dessuten fant vi ut at hytta ikke lå så dårlig til som vi hadde trodd. Selv om den ser mye parkeringsplass.

Her ser dere Dronninggutunatten og mye av nabolaget. Fra hytta vår ser vi egentlig nesten ingen hytter, så man føler seg så alene. Men egentlig så er det jo ganske mange hytter der.

Vi var ikke ferdige med å utforske! Vi fortsatte opp bakken for å se på flere slott.

Bess var nysgjerrig som oss andre og vi trengte alle en tur.

Jeg fant en igloo! Det er har vært altfor lite igloobygging i livet mitt de siste årene. Kanskje jeg får bli med Helge på Finse og bygge en neste år. Jeg får spørre ham om det. Så får vi også håpe at jeg har en jobb jeg kan ta ferie fra også…

English: the last day of the Easter holiday we spent snooping in the cabin neighbourhood

Jeg gjør noe for jenter, gjør du?

Jeg har bestemt meg for å gjøre noe for jenter. Jeg liker å bruke tid på å gjøre verden bedre og jeg tror at å hjelpe jenter er den beste måten.

Meg me #selfie #perler #selfportrait

Jeg har nemlig begynt som frivillig på Forandringshuset på Grønland. Forandringshuset gjør mange ting for barn og unge på Grønland, men jeg er med på jentedagen som er hver tirsdag.

Forandringshuset er en del av KFUK-KFUM, som jeg kjenner godt fra speideren, men som jeg ellers aldri har vært en del av. Det føles nesten litt som jeg har byttet lag, men jeg kjenner at det viktige for meg er å ha med samfunnsengasjement i hverdagen. Og det KFUK-KFUM gjør for jenter på Forandringshuset er noe jeg virkelig tror på. Og selv om de er en kristen organisasjon så trenger ikke jeg eller ungdommene som møter opp å være det.

Så jentedagen er et konsept der huset bare er åpent for jenter. De møtes, noen av jentene har ansvar for å planlegge og handle til middag og så langer alle mat og spiser sammen. Resten av kvelden spiller man spill, eller andre aktiviteter og bare henger i et miljø helt uten gutter. Etter hvert skal de utvide det til å også inkludere konseptet United Sisters, som er litt som jentepatruljer i speideren, bare at hver gruppe har et tema eller en felles interesse som samlingspunkt.

Jeg har bare akkurat blitt med, men jeg kjenner at det er noe ekstra fint med å henge med unge jenter fra Grønland og å få lov til å bare være en voksen i livet deres. Å være en representant for damer som liker klær og å mekke bil, å gå på fest og å spille brettspill. En dame som lever med så mange tradisjonelle motsetninger. Og dessuten liker jeg faktisk å perle.

English: I have started volunteering at a new place (I know! More volunteering!). They have a day for girls every week and I love giving girls an extra leg up.

Skitur i snøvær og blåst i Eggedal

Første påskedag var det snøvær og blåst, men ut skulle vi! Det har jo knapt vært snø i hele vinter, så det måtte vi jo.

Planen var å gå mot Haglebu, ettersom jeg ennå ikke har gått dit, men med så mye snøvær var vi ikke sikre på om vi faktisk kom til å komme fram. I hvert fall ikke hvor lenge vi faktisk hadde lyst til å være ute.

Som dere ser var det ikke bare litt snøvær, det som ikke synes er at det snødde oss midt i mot. Det var ikke så mange ute på fjellet akkurat, det nye er tydeligvis å dra hjem fra påskefjellet på søndag. Men det gir bare mer fjell til oss andre!

Som de eneste i Eggedal går vi på tur, som innebærer matpakke, selv om det er snøvær. Vi hadde matpakke, klementin og sjokolade. Vi burde kanskje hatt med oss varm saft også, men sekkene på fjellet er ikke store nok til både masse ekstratøy og termos.

Det er ikke så ofte jeg spiser lønsj på tur med ulltrøye, ullgenser, allværsjakke og boblejakke. Ikke minst to luer og to hetter. Men se på det smilet! Det er sånn det går jeg er på tur.

Jeg smiler til og med i motvind. Det er noe skikkelig deilig med å være varm og god i dårlig vær. Å kjenne at det virkelig blåser rundt deg, men at du er varm og glad. Med været vi hadde i går er det ikke så rart å vise bilder av snø, tenker jeg 🙂

English: the last skiing trip at the cabin this Easter holiday was snowy, but nice.

En fin ting i uke 16

Så, uke 16, hva var det beste som skjedde? Som 2017 hittil så har det vært en god uke.

Blåveis #vår #spring #blåveis

Selv om uke 16 har vært en dag kortere har det vært mange fine ting som har skjedd. Jeg har begynt å være frivillig et nytt sted og det virker veldig bra. Jeg har hjulpet Ola å planlegge utdrikningslag, hatt den første produktive dagen på Ås på månedsvis (som ikke er vanskelig når jeg bare har vært der noen få ganger siden nyttår), vært på fest med masse folk jeg ikke kjente (som jeg synes er ekstra morsomt) og vært på tidenes beste dugnad.

Meg me #selfie #perler #selfportrait

Jeg lurer på om uke 16 kanskje blir den første uka med delt førsteplass. Jeg har nemlig hatt en veldig bra karriereting og en bra ting på fritiden. I uka som gikk fikk jeg enda en gang beskjed om at jeg ikke fikk jobben, noe som gjorde meg trist, ikke overraskende. Men så, dagen etter, kom jeg plutselig på å ringe en forskningsgruppe jeg alltid har blitt inspirert av og i morgen skal jeg ha et møte med dem for å høre om jeg kanskje kan hjelpe dem med noe. Det var så deilig å gå rett fra skuffelse til nytt håp, så det er helt klart det beste som skjedde i uke 16.

Men så hadde vi dugnad og det var sol og vakkert ute, vi var en stor gjeng som jobbet og vi fikk gjort kjempemasse. Jeg fikk gå løs på en hekk jeg har vært frustrert over lenge og det ble kjempefint. I dag har jeg vært støl i hele kroppen, men sånn går det når man bruker fire timer med en hekkesaks…

English: two best things happened this week, a phone call that will lead to a meeting and a great dugnad where I got to spend four hours in the sun cutting my hedge. 

90 år er ingen hindring på skitur

På fjellet i påska fikk vi med oss Bess på skitur, for å være 90 år er ingen hindring når man elsker å gå på tur.

Det var ikke veldig masse fint vær på fjellet, men på lørdagen var det opphold og tidvis blå himmel, så da fikk vi med oss farmor på 90 år ut på tur.

Erik var klar for tur! Erik og jeg lever egentlig i to parallelle temperaturunivers der han alltid har på seg minst ett lag mer med ull enn jeg har.

Kristen var også med på tur. Som dere skjønner var det en oransj dresskode som jeg ikke hadde fått med meg.

Bess var litt usikker på hvordan det kom til å gå på skitur, for hun hadde ikke vært ute på plankene siden i fjor, men det gikk veldig bra. Hardt underlag og litt nysnø på toppen ga nydelige forhold.

Den oransje mafiaen på tur!

Jeg liker dette båthuset her. Tar alltid bilde av det når jeg går forbi, uansett sesong. Det noe vakkert med kulturlandskap.

Det jeg liker så godt med Eggedal er at det er så lett å gå på ski der. Det er myke åser med fjell i horisonten, så man slipper å klatre rett opp, men kan se på fine fjell. Det er nok også bra når man er 90 år og skal gå på ski.

Vi fulgte snøen og den blå himmelen over Toveåsen. Så glad blir man av å være ute.

Farmor og barnebarn. To vandrere med verden for sine føtter.

På Toveåsen spiste vi nista, sjokolade og så på utsikten. Erik og jeg liker turete tur, med matpakke og liggeunderlag og hele opplegget, men i Eggedal er de fleste på joggetur, så vi er litt alene om akkurat det.

Bess ass, hun er dødstøff. For har man gått opp må man kjøre ned, selv om man kjører sikksakk for å holde seg på snøen.

Bess og Kristen gikk tilbake til hytta og Erik og jeg gikk til Fiskeløysingen for å få oss vaffel. Det er sånt som må med når man er på fjellet i påska.

English: we took Erik’s grandmother out skiing, because even though she is 90 years old, she loves being outside.

Livid Jeans har olabukser til damer med lår

Da vi var i Trondheim i begynnelsen av mars fant jeg plutselig olabukser på Livid Jeans som passet helt perfekt og det synes jeg flere damer med både lår og mage fortjener.

Vi gikk inn på Livid Jeans fordi Erik trengte en ny bukse og var lei av at buksene hans ble utslitt på ett-to år. Jeg satt egentlig bare i sofaen og ventet på at han skulle bestemme seg, men så spurte en av betjeningen om han kunne hjelpe meg. Jeg svarte at “nei, jeg har ennå ikke funnet en olabukse til hele meg, så olabukser har jeg gitt opp”, men han tok det som en utfordring.

De har nemlig en modell nettopp for damer som har både rumpe, svai i ryggen og lår, Vår. Jeg var skeptisk (som man jo gjerne er når man aldri har prøvd en olabukse man ikke ble svett av å ta på seg), men den er en drøm. Virkelig.

Det er trist hvor deilig det var at buksa ikke måtte sloss siste halvdel av låret, at det var plass til hele rompa mi og at den ikke var det minste trang i livet. Ting som burde vært opplagt, som “i min størrelse” burde bety, men som det ikke betyr. Men Livid Jeans har altså en modell for deg. Vår er høy i livet, så om du synes det er slitsomt med høy linning kan det kanskje være litt slitsomt å bøye seg, men det er perfekt bukse for 1300 kr (pris varierer etter farge og vask). De har butikk i Trondheim og på nett og så kommer de til Oslo etter hvert. Jeg har Vår i W 31, L 30 🙂

Livid Jeans er hipster jeans, med mål om å ha all produksjon i Norge, selv om de er for populære til det akkurat nå. De kan sy olabukser custum made, sy om modeller og legge opp og ut og inn akkurat som du vil. Det er rett og slett en god greie.

English: I bought new jeans at Livid Jeans in Trondheim and they are the first pair EVER to actually fit me. It only took 29 years…

Minner om en perfekt AirBnB

For noen år siden var jeg i Norwich på kurs og da bodde jeg i et nydelig hus gjennom AirBnB.

DSC_4929

Vi skulle henge på TGAC, et campus litt utenfor Norwich sentrum og mens hotellet arrangeørene hadde foreslått lå nære campus, så lå det også langt fra alle steder man kunne spise og drikke. Så jeg fant et sted på AirBnB som lå rett ved en direktebuss og midt i gamlebyen, mye morsommere!

DSC_4931

Huset jeg hadde valgt var et gammel bindingsverkhus, det så ikke ut som det var mer enn fem meter bredt og det hadde ikke en eneste rett vinkel. Men så var det også utrolig fint, til og med badet hadde et veldig fint dørhåndtak.

DSC_4932

Døra til rommet mitt var ekstra smal. Noen ganger er det praktisk å være 160 cm høy…

DSC_4933

Han som eide huset var også litt av en skrotnisse, ikke overraskende, så de allerede trange gangene på min AirBnB var også helt fulle av ting.

DSC_4935

Det var smake trapper i rød fløyel.

DSC_4936

Og pene speil, pynteplanter og telefoner på pidestaller. Det er som det huset vi bodde i gjennom WarmShowers i Skottland for noen år siden. Eksotisk og vakkert, men for fult og trangt til at du kan bo der til vanlig.

DSC_4937

Men sånn er det kanskje når man er oppvokst i Norge med store hus og god plass både inne og ute. Sånn sett er AirBnB en god måte å få prøvd ut å bo på mange forskjellige måter, i gamle hus, midt i sentrum, midt i skogen eller på stranda. Jeg liker det i hvert fall veldig godt.

Til sommeren er det 6 år siden jeg prøvde AirBnB for første gang og vi bruker det fremdeles hvert år. Jeg har også brukt det mye når jeg har vært på kurs eller konferanser og skulle bo en uke et sted og lage min egen mat. Praktisk og billig! Så får jeg se om jeg kommer tilbake til Norwich noen gang…

English: a couple of years ago I spent a week in Norwich and stayed at this really nice place I found through AirBnB.

 

Påska 2017 i ti bilder

Vel tilbake fra ferie ville jeg vise dere påska 2017 i ti raske bilder. I hvert fall den delen vi tilbragte på hytta i Eggedal.

Det var folksomt på hytta påska 2017 kan dere tro, med fult hus og tre generasjoner på få kvadratmeter. Den første dagen løste jeg kryssord og spiste lammestek til middag, som man bør i påska.

Dag to tok Kristen, Erik og jeg med oss Bess på skitur. Ikke verst for påska 2017 at til og med bestemor på 90 fikk seg en skitur. Det var overskyet, men hadde kommet nysnø, så det gikk fint å gå.

Sammen besteg vi et fjell og spiste lønsj. Det kom til og med litt blå himmel! Luksus.

Etter lønsjen gikk Kristen og Bess tilbake til hytta og vi til Fiskeløysingen, det blir ikke påske uten vaffel, det er helt sikkert. Vi fikk til og med solskinn mens vi spiste vaffel, det kaller jeg kvalitetspåske.

Det var ikke så mye snø på fjellet og våren var helt klart på veg, så det ble litt hinderløypeskitur.

Påskeaften ble det kjøttfondue, som seg hør og bør. Det var travelt i fonduegryta, men det er så bra å spise sakte mat, for da får man pratet så mye mer.

Søndag snødde det, var lavt og tett skydekke, men ut skulle vi! Jeg pleier ikke å ville ut uansett vær, men skilysten var sterk i påska, så vi gikk mot Haglebu.

Mat må man ha, selv om det snør og blåser. Men etter en kald lønsj snudde vi og gikk hjem, for det er grenser for hvor mye selvpining vi liker.

Søndag kveld var det bare Bess, Erik og jeg igjen og vi nøt kvelden med kling. Vi slo opp om kling var spesielt for Eggedal og fant ut to ting, at det heter grautkling og at det er ekstremt vanskelig å lage. Så vi fortsetter å være takknemlige for at det er noen i Eggedal som lager kling for oss.

Mandag, siste dag i påska 2017, tok vi en tur i nabolaget. Det gikk fint å gå på skaren og vi oppdaget noen nye, fine utkikkspunkter. Som dere skjønner hadde vi noen veldig fine dager på fjellet.

English: ten photos of my weekend at the cabin. Skiing and hanging with family.

Murakami by Murakami på Astrup Fernley

På torsdag, rett før vi dro på hytta, så jeg Murakami by Murakami Astrup Fernley med Ina og Ola.

Astrup Fernley ligger ofte litt utenfor hva jeg liker, i hvert fall ofte på grensa til hva slags kunst jeg vil betale for å se. Men Murakami by Murakami var ordentlig spennende. Helt kort var det popkunst, stygge tegnefigurer og buddhisme i ett. Det var gamle japanske kunstteknikker og moderne kommersiell kunst.

Murakami by Murakami viser hvordan man kan lage moderne kunst på en gammeldags måte. Guiden fortalte oss at Murakami har 200 assistenter som lager kunsten for ham, mens han er kunstnerisk leder. Det er sånt man får til når man selger popkunst for astronomiske summer. Det er fasinerende å tenke på at bare moderne kunst får nok penger på bordet til å vedlikeholde gammeldagse teknikker.

For en fargeelsker som meg var Murakami by Murakami også en nytelse. All kunsten, uansett om det var skulptur, billedkunst eller film var en eksplosjon var farger.

Det føltes friskt og annerledes å se på popkunst som inneholdt mengder av symbolikk. Som jeg sa har dette med buddhismen å gjøre, nesten alle figurene i kunsten til Murakami er hentet fra buddhismen. Det var nesten som å se 400 år gammel religiøs kunst der alle detaljer betyr noe og også gir verket en ekstra dimensjon.

Filosofi møter selfietidsalderen, liksom. Men for meg var ikke denne utstillingen så dyp og den fikk meg ikke til å tenke på de store tingene i livet. Mest var den bare fargerik, underlig og morsom.

I tillegg til å lage kunst selv har Murakami også et galleri i Tokyo der han viser fram gammel Japansk kunst og han har en gruppe med “studenter” som lager kunst i samme sjanger som ham selv, som han også viser fra. Noe av denne kunsten hadde han valgt ut for å også vises på Astrup Fernley.

Utstillingen fikk meg til å tenke på moderne kunst, gamle teknikker, hvordan man som kunstner skal balansere mellom å tjene penger og å være “autentisk”, om kulturelle endringer i Japan og på mitt eget forhold til anime og tegneserier, så sånn sett kan man si at det absolutt var en vellykket opplevelse for meg. Du bør absolutt gå og se den.

English: I saw the Murokami exhibition at Astrup Fernley last week and it was wierd in a nice way. You should see it.

En fin ting i uke 15 – påskeferie

Ettersom uke 15 var påskeferie har det ikke manglet fine stunder, men allikevel var det ikke vanskelig å finne øyeblikket.

Jeg har hatt to veldig gode veiledningssamtaler om prosjektledelse og forskning, vært ute og spist med venner, sett på kunst, vært på sykkeltur i sola og fått noen fine skiturer på fjellet. Som dere skjønner har både uke 15 og påska levert i 2017.

Dotty city #oslove #streetart #dots

Men det beste som skjedde i uke 15 var egentlig en enkel og stillferdig ting jeg gjorde på onsdag. Da var jeg hjemme hos broren min (der mamma og pappa også bor) for å bygge en globus fra Japan som jeg hadde gitt ham. For selv om jeg var hjemme, i et hus jeg har bodd i og som foreldrene mine bor i, så føltes huset så veldig som Bror sitt. Han hadde lagt fram pent brettet håndkle til meg på badet (jeg hadde syklet), snakket helt dagligdags om at han hadde bakt ti brød dagen før (fordi han faktisk gjør det hele tiden), fortalte meg middagslista for påska når han skulle ha tre stykker på besøk og hele tiden serverte han meg juleøl fra polet (som han hadde lagt merke til at de fremdeles hadde uka før).

Jeg satt der på min brors kjøkken og kjente at jeg virkelig har verdens beste bror, at er en så utrolig bra person og at jeg er så takknemlig for at han skal være en del av livet mitt resten av livet. Tenk at man kan være så heldig. Alt det tenkte jeg mens jeg satt og limet globus og drakk juleøl i påskeferien. Det er et godt liv.

English: the best thing that happened in week 15 was actually realising that I have the best brother in the world and that he will be in my life for the rest of my life. I am so lucky to have him. 

Å bygge en globus fra Japan

På onsdag satte Bror og jeg av hele dagen for å endelig prøve å bygge en globus fra Japan som jeg ga ham i vinter.

Vi erfarte at en globus fra Japan selvfølgelig kommer som flatpakket papirversjon som må limes sammen. Vi fant også ut at det ikke var én globus fra Japan, men tre. Vi startet med å lime basen, eller stativet, globusen skulle stå på. Vi innså umiddelbart to ting; dette kom til å være vanskelig og vi måtte gjøre det på en mindre pen overflate.

Etter relokering til kjøkkenet fortsatte vi med globusene. Den første, lengst til høyre, var den enkleste. Den var det bare å brette, akkurat som plakaten jeg har her hjemme. Globus nummer to var litt vanskeligere. Den krevde i hvert fall litt liming.

Her ser dere dem, AuthaGraph-projeksjonen fra et flatt ark og som en mellomting mellom en globus og en tetrahedron. Det er fasinerende hva som blir fordreid og hva som ser likt ut. Etter å ha prøvd oss på mellomtingen som bestod av fire biter var vi klare for en ordentlig globus fra Japan.

Globusen var virkelig ikke enkel å få til. Det var en haug med bittesmå biter, mye presis liming med bruk av tannpirkere og mye venting og holding mens det tørket. Heldigvis hadde vi sushi til middag og juleøl som holdt oss med selskap.

Mons var utrolig netthendt og flink til å lime de siste bitene sammen. Det var litt av en fiklete jobb å lage en globus av papir, ikke overraskende, men den ble veldig kul!

Slik så de ut til slutt, de tre globusene, fra flat til rund. Det var samtidig veldig morsomt og veldig kjedelig å lage dem, du måtte være litt netthendt og det hjalp å være tre, men ordentlig fine ble de. Det tok fem timer og var vanskelig, men det var morsomt å henge med verdens beste bror og å drikke juleøl 😉

English: last Wednesday I spent building a globe in paper with my borther. It was hard and took five hours, but it was fun. And did I tell you I have the best brother?

Middag på Pøbberiet og øl på Café Sara

På mandag var jeg så heldig å få spise middag på Pøbberiet og drikke øl på Café Sara.

Jeg hadde vært på Ås og kjørt Dolly dit, det var solskinn og jeg ville finne på noe. Morten og jeg prøvde å finne et fint sted vi kunne kjøre til, se på utsikten fra og spise middag, men Strand og Grefsenkollen var stengte og Ekebergrestauranten litt dyr for en mandag. Så hva gjør man da? Kjører til Grefsenkollen og ser på utsikten og så kjører hjem, setter fra seg bilen og finner en pøbb.

På Carl Berner har vi en bra pøbb, nemlig Pøbberiet. Da jeg spiste der sist hadde de fish & chips, nå var det litt mer over i tradisjonell britisk pubmat. Morten gikk for bangers and mash, dvs pølser og potetstappe, mens jeg valgte pulled pork i brødskive med potetbåter. Det var veldig godt! Jeg skal helt klart ha kanel i svinet mitt neste gang.

Etter middag og en hipsterøl var det på tide med mer øl! Og hvor er det mye morsomt øl? På Café Sara! På Café Sara har de alltid masse forskjellige øl, dessverre mange av den belgiske sorten, men det er alltid noe nytt man kan prøve (om man liker å prøve nye øl, som jeg gjør). Nå mangler jeg bare et lite titalls øl igjen til jeg har drukket 1000 ulike øl og jeg er veldig klar! Så kan vi ta praten om hvordan man kommer til 1000 unike øl på 2,5 år en annen gang…

Så Pøbberiet og Café Sara anbefales absolutt om du vil ha en bedre mandag, eller en hvilken som helst dag, egentlig. Hurra!

English: this Monday I had really good British pub food at Pøbberiet by Carl Berners plass and then some new and stranges beers at Café Sara. You should try both.

Drømmer om påsker som har vært

Nå er det påske og jeg har dratt på fjellet, men før bildene fra årets påske kommer kan vi se på noen fine påsker som har vært.

Jeg er ikke sikker på hvor mange påsker vi har tilbragt i Eggedal, men det begynner å bli noen nå. Den hytta her altså, den er den beste hytta jeg har vært på og det sier ikke lite.

Jeg elsker utsikten fra kjøkkenet, Dronninggutunatten i solnedgang, i alt slags lys egentlig. Jeg elsker at man er på fjellet selv om det er rett utenfor byen og at det er så stille selv om det egentlig er mange hytter der.

Jeg liker at vi kan ta med venner på fjellet og at man både kan gå både kort og lang tur og allikevel få vaffel. Og hvilken vaffel, verdens største og beste vafler, hvem vil vel ikke ha det på hytta?

Påske er fint vær og skitur og fjelltopper og nydelig lys.

Påsker er perfekte for solskinnsskigåere som meg, som liker godt føre, solskinn og kos. Jeg liker store, hvite vidder og appelsinpauser (i hvert fall klementinpauser). Det er sånt som gjør livet godt å leve.

Så nå satser jeg på at årets påske blir like bra som mine tidligere påsker og at sola kommer til å skinne like fint på meg i år som den gjorde i fjor.

Det er alltid bra når man kan få det beste av begge verdener, både by og fjell. At jeg kan ha fest med venner, brunsje i byen, se på kunst og så dra på fjellet og gå på ski og få frisk luft.

English: this is what I wish my Easter holiday will be like this weekend. Sun, snow, skiing, waffles, good people and the best cabin ever. I hope you have a nice weekend.

Å finne kjentmannsposter i mørket

På søndag hadde vi planlagt å ta fire kjentmannsposter, to tok vi i solskinn, men det viste seg at å finne kjentmannsposter i mørket var utfordrende.

Det hadde begynt å skumre, så vi skiftet til “kveldstøy” og vanntett fottøy. Kjentmannsposter i mørket og smeltevann er ikke for den dårlig kledde (var det noen som sa “dårlig vær eller dårlige klær?”) og vi var klare for en kaldere sesong på kvelden.

Posten lå ikke langt fra veien, men vi var glade for den veldig presise veibeskrivelsen, for ellers hadde vi rota rundt i skogen lenge. Plutselig så jeg en mystisk glatt og lys stein oppe i lia, så der måtte jettegryta være.

Det var rart å finne rullesteiner midt i skogen og langt fra havet, men det er akkurat derfor vi tar kjentmannspostene, for å bli bedre kjent i marka og oppdage nye og spennende steder.

Post nummer tre i boks! Den var ikke vanskelig å finne, men vi var glade allikevel. Vi hadde aldri tatt mer enn to poster på en dag, så vi hadde allerede slått rekorden vår.

Det begynte å bli mørkt, det yret og vi var sultne, men som alle vet løser mat alle problemer. Mat!

Middag laget på primus på en parkeringsplass i skogen. Trikset er pappboks med indisk gryte, couscous og ferdigstekt kyllingfilét i biter – middag på 1-2-3.

Siste post skulle også bli den vanskeligste, uten av vi visste det da vi begynte. Det skulle være ca 6 km å gå totalt, hvorav 4 skulle være på vei. Den første bommen var åpen og vi tenkte “dette kommer til å gå greit” og “kanskje det ikke blir mørkt før vi er framme allikevel”, men det skulle ikke bli så lett.

For stien vi skulle følge var et skispor og snøen hadde bare akkurat gått, så det var kvist og myr hele veien og vi måtte gå oppå ryggen ved siden av stien. Og mens det ble mørkere og mørkere gikk vi uten sti lenger og lenger inn i skogen. Det er en dårlig følelse å være midt i skogen, navigere kun på GPS på telefonen og å vite at snart er det så mørkt at vi må snu. Men med koordinater og viljestyrke fant vi til slutt den store steinen og posten og kunne komme oss hjem. Kameraet var tomt for batteri, så Erik på vei over en liten myr er det siste bildet jeg har.

Klokka ti på kvelden var vi hjemme igjen. Vi hadde gått 20 km, vært ute i syv timer og tatt fire kjenntmannsposter i mørket, ikke dårlig for en søndag ettermiddag.

English: the last to kjentmannsposter were reached just before nightfall and after a dramatic late arrival.

Fire kjentmannsposter på en kveld – solskinnsposter

På søndag startet vi dagen med gjennomgang av de nye kjentmannspostene og vi avsluttet den med fire kjentmannsposter, de to første var absolutt solskinnsposter.

Vi begynte egentlig bare med å ville markere alle kjentmannspostene for 2016-2019 på kartet, så det skulle være lett å se hvilke som nære hverandre (og kan tas på én tur). Men så tenkte Erik at vi kunne jo tegne inn de fra forrige bok også, for man kan ta dem helt fram til august 2017. Og plutselig hadde vi mange prikker på kartet og en svært ambisiøs plan om å ta fire kjentmannsposter på én dag. Ikke bare én dag, men én ettermiddag.

Vi valgte fire poster som lå langs Enebakkveien og den første var rett bak anleggsplassen for den nye Follobanen. Vi skulle nemlig til Oslo kommunes sydligste punkt, vår tredje post i 2016-2019.

Jeg var glad over å kunne ta solskinnsposter i kortbukse i påskeferien. Det er sånt som gjør meg glad.

Det var ikke lange turen fra veien, men det var veldig fint å gå. Er det ikke rart hvordan man ikke trenger å gå så langt fra motorveier og villastrøk før man finner veldig fin natur?

Midt på en hogst-/ myrflate fant vi posten og Oslos sydligste punkt. Litt av morroa med kjentmannspostene er å bli bedre kjent med lokalhistorien i området også og å lese hvordan gjengen som setter opp postene innimellom er som detektiver for å finne ut “hvilken furu er egentlig grensemerket?”.

Den andre posten for dagen var en 2014-2016-post og var en stor stein som så ut som et troll eller en bjørn (alt ettersom). Vi startet på en golfbane, som m,an gjerne gjør i tettbygde strøk.

Blåveis! Jeg har ikke sett blåveis på mange år og det var så utrolig fint å følge en sti, en blåveisallé, oppover. At selv om det er mange folk som tar solskinnsposter så var det ingen som hadde plukket blåveisen.

Solskinnsposter tar man i shorts, t-skjorte og joggesko! Men vi hadde valgt turområde nøye på søndag, så vi ikke skulle møte skiføret, det var derfor det ble Østmarka og Sørmarka i april.

Det hadde vært en solfylt dag, men klokka begynte å bli 17 og vi innså at vi skulle ha flaks om vi skulle rekke fire poster.

Men vi fant bjørnehodet! Vi hadde en liten diskusjon om det kanskje egentlig var et torskehode eller noe med nebb, men trollhode er kanskje like sannsynlig.

Det ble i hvert fall kjentmannspost nr 16 i 2014-2016 og en fin tur.

English: last Sunday we decided to find four kjentmannsposter in an evening and for the first two we walked in beautiful sunshine.

Vårslipp, hestehov og after eight

På lørdag hadde jeg to planer; vårslipp av Dolly og bursdagsfest for Kristian.

Dolly har bodd i garasjen til mormor i vinter, så vårslipp innebar å først dra til mormor i Holmenkollen. Den utsikten her, altså. Jeg her jo ganske godt vandt med utsikt, men utsikten i bakken over Besserud er ikke dårlig.

Det var så mye fin hestehov langs veien, så jeg plukket noen til mormor. Det må være 20 år siden sist jeg plukket blomster til en besteforelder, men det var veldig hyggelig. Jeg tror mormor også syntes det var fint.

Jeg fikk lønsj og kaffe, vi snakket om livet og påska og så gikk jeg ned og startet Dolly. Det var ikke vanskelig i år heller, Dolly er en veloppdragen dame.

Erik var hos Kristian og brygget øl mens jeg fikset vårslipp. Vårslipp for Dolly innebærer nesten bare oljeskift. I år hadde jeg planer om vask og polering og kanskje litt nødlakking av noen bakskjermer også, men man rekker ikke alt man vil.

Dette er et bilde av torpedoveggen i Dolly og bokstavene i svart er fargekodene til den røde og dne hvite fargen hun er lakkert i. Det er sånt man må vite når man skal kjøpe sprayboks med maling.

Jeg har alltid likt kontrastene i livet mitt og jeg synes dette bildet viser en kontrast tydelig. Jeg liker både å pynte meg (giftering og neglelakk) og å mekke bil, bruke kroppen og ta vare på det jeg eier (pussegarn, sprayboks og skitten svamp). Hånden min er såpass ren fordi jeg for en gangs skyld husket å bruke plasthansker til de skitneste jobbene.

Etter noen timer med bilvask, oljeskift og rydding var jeg ferdig for dagen. Jeg må finne et sted jeg kan spraye skjermer i fred og ro og jeg må sette av tid til å virkelig få polert Dolly. Skjermene hennes ser ikke ut. Men det er godt å ha tatt unna litt og fint å ha en ren og pen bil.

Resten av dagen ble brukt i stua til Silje og Kristian. Jeg fikk andre grillmiddag på rad, drakk morsom øl, spiste en utrolig god sjokolademoussekake som smakte after eight, snakket om ferieplaner og gledet meg til å smake ølet de hadde brygget.

English: Saturday was spent getting Dolly, making her ready for summer and spending time with my friends eating the best mousse cake.

Det er best å bli eldre med sprudle

På fredag feiret pappa bursdagen sin med årets første grillmiddag og en gigantisk flaske med sprudle.

Fra oppsummeringen min av det beste som skjedde i uke 14 vet dere at det beste jeg gjorde var å sitte på terrassen med familien min i sola og bare nyte at det var fredag ettermiddag og varmt nok til å sitte uten trøye. Men jeg tok ingen bilder, for jeg var altfor opptatt med å tilbe sola til å ta noen bilder.

Men da det ikke var sol på terrassen lenger var det på tide å lage middag. Pappa hadde planlagt marinert lam, potetstappe, grillet paprika og salat. Kvalitetskost, kan vi alle være enige om.

Men uten sola er det kaldt å sitte ute. Mamma er som dere ser den morsomste i familien. I hvert fall den største spilloppmakeren. Det er også hun som lengter mest etter å åpne gaver på julaften. Bra mamma som dere skjønner.

Pappa hadde funnet fram en skikkelig god rødvin som jeg ikke husker hva heter og vi spiste lam til det satt fast i alle tenna.

Bror og jeg var glade. Hvem er vel ikke det når det er påskeferie og god mat?

Jeg hadde gjort noe veldig utypisk meg og bakt. Ikke at jeg aldri baker, men jeg baker sjelden for å gjøre folk glade. Jeg mistet også kaka (med lokket på) i bakken på vei til Bekkestua, det gjør jeg også sjelden (tror jeg aldri har gjort det før), så den så ikke så fin ut. Men det står 65 på den! Pappa ble glad i hvert fall.

Pappa ble også glad av sprudle. De aller fleste blir glade av sprudle. Spesielt når den kommer i en gigantisk flaske.

Så glad blir jeg av en gigantisk flaske med sprudle. Var veldig fornøyd med rosa tyllskjørt, hvit genser og mintgrønne negler. Beste kombinasjonen.

Flasken var litt vanskelig å åpne, så vi var litt redde for at all futten hadde gått ut, men det gikk bra. Jeg har ingen flere bilder, men resten av kvelden gikk med til å drikke 3 liter sprudle og sykle til Bekkestua for å ta siste banen hjem (som nå går en halvtime senere, hurra!).

Hurra igjen for pappa som ble 65 år og for familie og sol og sprudle.

English: last Friday I spent the evening wining and dining with my family, celebrating my father turning 65 years old.