We have a problem in Europe, a big problem. This:
It literally says that it is impossible to get a job for young people. And if they get one, its mostly temporary or part-time. I am so happy that I live in Norway, where this is not such a big problem, but we are part of the world and the EU is definitely a part of our close neighbours. I have no idea what to do, though. Do you?
Ikke lenge før påske postet jeg linker til noen artikler om å bestemme eller forby hva folk kan ha på seg. Og at å forby noen å ha på seg skaut på hodet er det samme som å forby andre å ikke vise hud over kneet. Jeg må innrømme at jeg synes det er skikkelig teit. Jeg blir oppriktig irritert når jeg er på ferie og får beskjed om at jeg ikke kan ha bare skuldre i en kirke eller at jeg ikke får sole meg toppløs. Og jeg synes også at det er dårlig gjort at vi bestemmer hva folk får gjøre med kroppene sine. Det er ikke ulovlig å tatovere seg, selv om det kan være farlig, det er heller ikke ulovlig å drikke alkohol, selv om det faktisk er farlig. Men det er ikke lov til å ha sex med folk og ta penger for det.
Jeg vet at det er mye snusk når det kommer til prostitusjon, men jeg innbiller meg at om man betaler skatt, har pensjonssparing og arbeidsgiveransvar involvert, så må det jo bli mindre spennende og mer business? For som Renland skriver her, så ønsker SV å forby stripping. Virkelig? Det må det vel være lov til. Spesielt når de vil beskytte kvinner, ved å forby stripping, som om det ikke finnes mannlige strippere. Og i stedet for å se på regelverket rundt stripperne og forbedre arbeidsforholdene deres, så vil de forby det i stedet for. Og når det kommer til å utnytte “stakkars utenlandske kvinner” så er det jo utnytting i så mange andre bransjer også (om prositusjon kan kalles en bansje), som au pairer, vaskehjelper m.m.
Jeg er egentlig en person som liker at staten passer på meg, jeg liker at det er vanskelig å få tak i ting som er skadelige for meg (tobakk, alhokol etc) og at de hjelper meg med å passe på pengene mine (månedlige utbetalinger fra Lånakassa, feks) og spare til jeg blir gammel. Men jeg synes virkelig at folk må få lov til å gjøre det de vil med kroppene sine, så lenge det ikke skader andre folk. Jeg vet det er en komplisert affære, men jeg synes man skal angripe det hele fra den andre kanten.
No, not hobbits. Hobbies.
Without noticing I have aquired a new hobby, but as I didn’t know it was coming, I haven’t made room for it in my shedule.What hobby, you wonder? It is of course apartment hunting. I didn’t realise how much time it would take and that it was really like a new hobby. And as I don’t really have any free time slots in my life, something else will have to stop. The last week it has been exercising and I’m not happy about it.
As you might have noticed, my life is pretty packed and the last month has been the worst in a while. I think it is just because I started saying ‘yes’ again. If you have followed my blog for a while, you might know that I started saying ‘no’ two years ago when I was going into the final part of the work on my master thesis. I realised that to be able to actually get a good master, I needed to spend some time on it too…
And all the while when I was applying for jobs and didn’t know where I would live, I still didn’t say yes to anything. But after getting a job I have become a troop leader, said yes to two new years in Komité Speiding, have started working with the 50 year jubilee of the student scout cottage in Trondheim and have started working with the RoverNet 4.0. And I have also finally managed to excersise at least twice a week, which I have never done before. So you see, not really time for this apartement hunting hobby.
I really don’t know what to do. This doesn’t work. I hate telling people that I can’t be a part of a project after all (I don’t think I have ever done that) and I pride myself in keeping my promises. Especially when it comes to working in groups and being part of a team. But I have realised, during the last couple of months, that I have really enjoyed my life the last year. To have more than enough time for spontaneous visits, dinners and theater shows, that not every single day is planned. I think I have changed. I used to like all the activities, but not anymore. Maybe this is a new phase of my life.
But I think I have to drop out of something, because this is too much for me. I think it might be the troop leader position, because there is also trouble with one of the leaders all the time. It really drains me. Oh, well. I will have to think on it for a while. I’ll see what happens.
I have spent a lot of time discussing gender equality with many people and I feel the subject is too complex for me to write about here (right now, anyway). I just think the most important thing about me is not my gender, but so many other things. That I am a biologist. That I have higher education. Than I am a scout. That I like classic theatre and opera. That I hate injustice and inefficiency. That I am crazy about Erik. I mean, who cares that I’m a girl?
Livet består av middag med venner (som den episke middagen hos Ola på mandag), trening, speiding (både i speidergruppa, nasjonalt og internasjonalt), kultur, god mat, reising og kjærlighet. Det er en ganske lineær sammenheng mellom hvor mange minutter jeg har vært med Erik og hvor god en dag blir, men det er mange ting som gjør meg glad.
Jeg blir glad når jeg er flink til å veilede speiderne i troppen.
Jeg blir glad av å spise god mat med gode venner.
Jeg begynner faktisk å bli glad etter at jeg har trent også.
Jeg gleder meg masse til Erik og jeg skal til Italia og også til vi skal på besøk til Trondheim 🙂
Gleder meg til å komme igang med det internasjonale speiderarrangementet jeg er i prosjektgruppa til og jeg er spent på hvordan det blir i København i neste uke. Om jeg husker det skal jeg liste opp alle landene det er delegater fra, det er en helt utrolig liste.
Men nå skal jeg bruke litt tid på å være irritert over tog som ikke har fått til overgangen til et nytt år.
Jeg har sittet og lest dette essayet om konservative kristne som en minioritet i Norge. Jeg synes det var et veldig spennende essaysom jeg anbefaler alle der ute å lese (i hvert fall om du aldri har vært en del av et religiøst fellesskap) og jeg har tatt ut noen deler jeg likte spesielt godt. Hele essayet var spesielt godt skrevet, velformulert, gjennomtenkt og uten sleivspark. God juleferielesning, rett og slett.
“Og fordi forskjellene er usynlige, er det lettere for flertallet å overkjøre dem. Det du ikke ser, og ikke forstår, trenger du heller ikke ta hensyn til. Det finnes ikke én flertallsbefolkning lenger, til det har vi blitt for forskjellige. Men i alle spørsmål finnes det et flertall, en gruppe som er størst, eller mektigst. Det sikreste tegnet på at du tilhører et slikt flertall, er at du ikke tenker over det. Mindretallet vet alltid at de tilhører mindretallet. Hvis du ikke drikker alkohol, legger du merke til forventningen om å drikke i alle sosiale sammenhenger. De som drikker alkohol gjør ikke det. De tenker ikke over at du finnes, og når de oppdager deg, reagerer de først med irritasjon. Ja vel? Er du en slags fanatiker? Hallo, litt kan vel ikke skade?
Slik er det med alle spørsmål. Tilhører du flertallet, tenker du først ikke over at du gjør det, at det finnes andre synspunkter. Og når du oppdager dem, er instinktet ditt å bekjempe dem. En gang for ikke alt for lenge siden tenkte flertallet som den kristenkonservative faren min, og hvis man unnet alternativene en tanke, var det med avsky. I dag er det sekulære og venstreliberale verdier du skal leve livet ditt etter. Du skal akseptere homofili, trekke på skuldrene av abort, applaudere innvandring, ikke røyke, drikke med måte, være miljøbevisst, spise sunt, ikke betale for sex, ikke spille nettpoker, ikke feste hele natta, men ikke være alt for religiøs heller. Kast hijaben, vær sexy – med måte. Og del nå for all del fødselspermisjon, husarbeid og barnepass likt mellom deg selv og ektefellen. Listen er lang, og vokser.
Dissse verdiene er så selvsagte for mange at bare det å se dem listet opp virker irriterende, som en slags provokasjon. Ja, hvordan skulle det ellersvære?”
Og så kjente jeg at jeg ble litt flau når jeg kjente meg igjen i det han skriver, som den slitsomme majoriteten, så jeg tar med noe av det også:
“Siden har de [kristne] blitt smartere. Men ikke blaserte. Ekte blasfemi sårer dem, slik det sårer muslimer, fordi de bygger livet sitt på ekte tro. De vet bedre nå enn å hisse seg opp. Men de hadde satt pris på om du lot være. Og de himler med øynene når du på deres vegne forteller verden at vestlige kristne ikke bryr seg når du mobber troen deres. Selvsagt bryr de seg. Du har bare ikke spurt.
Også i dag blir faren min varm når han snakker om blasfemi. Han er ikke mot blasfemi fordi det sårer Gud. Gud er allmektig, og trenger ikke vår beskyttelse. Blasfemi er galt fordi det sårer de troende, det er en slags hatefull ytring, på linje med rasisme. Derfor er han mot blasfemi, også når den rammer andre. Han hetser ikke muslimsk tro, av samme grunn som han ikke forteller rasistiske vitser.”
Det var deilig å lese en kommentar der mangfold og toleranse er en naturlig del av innholdet, ikke bare pynteord:
“Det er dette [toleransen minioriteten viser majoriteten ved at den lar andre ha annet verdisyn enn seg selv] jeg tror vi andre har noe å lære av. Aksepten av at selv om jeg inderlig ønsker at alle en dag skal leve etter mine verdier, forstår jeg at det ikke er slik nå. Da må vi, inntil videre, finne et annet nivå å møte hverandre på, et nivå bygget på allianser av sammenfallende verdier, og respekt for hverandres verdisyn.
Formuleringer som dette lukter bullshit, men det er fordi de som snakker høyest om mangfold og toleranse ofte ikke mener det de sier. Fordi verdiene deres er liberale, tror de at de også er tolerante, men i møte med andre verdisyn trer deres indre mørkemann fram. Få steder ser vi dette tydeligere enn når konservative kristne engasjerer seg politisk, i full respekt for det sekulære demokratiet, men møtes med forakt og mistenksomhet.”
This is my post number 500 on this blog. And I am only 12 days short of my two year anniversary today, too!
The Christmas holidays have been good thus far. Erik and I spent the 23rd at home, having a short run, dinner with Ruben and a slow evening. Christmas Eve we spent with our separate families and Christmas morning we had time for a run before breakfast with my family. Christmas day it was time for dinner with his family and Boxing day there was turkey and games with mine. After three days of being the best children ever, we have (and will) be spending the rest of the holiday with our friends.
Yesterday and today we have been at home, working (Erik didn’t have any extra holidays), but we are keeping a low pace and have lots of invitations to fresh air and cake. It has been both strange and very nice to spend the majority of the holidays in my own home. Not living out of a backpack and to have some space even in the middle of super-social-times.
Erik will have his annual Christmas wok tomorrow and we have invited some friends over for dinner on New Year’s Eve, so I guess this year will end very well indeed. 2012 has included so many life changing events and I wonder what will happen in 2013. It is a strange life and it will continue to evolve and develop. And soon I’m turning 25 and will be flying towards 30. Wow. Well, I’ll stay with 2012 until the end.
Det føles som jeg har bladd om i boka og fått en ny side. At jeg har lagt et nytt kapittel bak meg. Ikke at jeg egentlig gjør noe annet nå enn jeg gjorde i august, men alt føles annerledes allikevel. Jeg har vært igjennom første runde med jobbsøking og har fått kjent på kroppen hva som virkelig er viktig for meg. Kanskje det er derfor jeg føler meg ny. Jeg har funnet ut at jeg faktisk er ny. Jeg er ikke den samme som jeg var for to år siden. Jeg holder på å bli voksen. Noe så veldig, faktisk. For første gang i mitt liv har jeg valgt mennesket over egne ambisjoner. Jeg har bestemt at jeg ikke vil ha en doktorgrad for enhver pris. Jeg vil fremdeles ha en doktorgrad, men jeg vil ikke bytte Erik mot karriere. Det var skikkelig vanskelig å bestemme seg. Ikke at jeg egentlig var i tvil, det var bare vanskelig å tørre å kjenne etter. Å åpne dørene på vidt gap og tørre å se hva jeg egentlig følte. Jeg var litt redd for hva jeg kom til å finne. Men da jeg endelig klarte å roe meg så mye at jeg fikk til å kjenne etter så fant jeg ut to ting; når alt ligger til rette så tør jeg å satse og ta doktorgrad og jeg kommer ikke til å andre på at jeg valgte Erik over doktorgraden i Tyskland.
Det er en annen ting som har skjedd også, som gjør at det er et nytt kapittel. Erik har takket ja til jobb i Oslo, så nå skal vi finne en leilighet som vi kan bo i mens Erik leter etter noe å kjøpe. Som betyr at vi om ikke så lenge har et sted å flytte til etter at vi flyttet ut i Trondheim. Snart får jeg et nytt hjemme. Det skal bli veldig deilig å kunne pakke ut alle tingene mine, selv om jeg sikkert ikke får jobb i Oslo, og derfor må pakke alt sammen igjen om ikke så lenge.
I dag våknet jeg og gledet meg til resten av livet. Jeg lå i armkroken til han jeg liker best i hele verden og kjente at det boblet i meg av glede. Resten av livet, tenk på det! Det kommer til å bli innmari fint. Det kommer til å bli en hel del andre ting også, men akkurat nå gleder jeg meg bare. Det er mange ting jeg kan bekymre meg for om jeg vil, men som alle jeg kjenner forteller meg om og om igjen, så kommer det til å ordne seg til slutt. Og jeg tror at det ikke er så lenge til til slutt, egentlig.
I miss my smart phone. I’m sorry, but I do. I miss the little things, Instagram, my WordPress app (to blog directly from my phone), my playlists, the Gule Sider app to recognize phone numbers, boarding card on my phone, calendar, the automatic backup of all texts and contacts. Oh, well, Erik has given it a good scrub and ordered new speakers, so we’ll see in a week if we manage to repare it. Else, I’ll just have to buy a new one.
Tunisia was good. It wasn’t great, but I think I was too tired for it to have been great. I read a really good book “1Q84” by Murakami. And got a nice tan. And after a week I finally managed to have “The Talk” or perhaps I should call it “The Think”. I had enough peace of mind to really dig deep and find out what I felt. Less than two days after arriving from Tunisia I went to Germany to decide if I wanted the PhD I was offered in Halle (Saale).
I have decided that I am not going to take it. I have decided that I don’t want a job that is so far from Erik that we won’t have enough time for ordinary life. You know, ordinary Tuesdays, or Fridays. I think I actually have changed after I met Erik. And I have travelled too much the last two years. It is no fun at all. Just tiring and lonely. This still doesn’t mean that I will find a job in Oslo, but I won’t find a job more than six hours’ travel away from Oslo… Which might not sound that dramatic, but it is.
To sum it up, I did get a job offer, but I declined because of personal reasons. I went to Tunisia. I learned some basic bioinformatics. And now I’m back at square one. (but I have a lot of pictures)
Jeg er en liten jente med mye meninger. Jeg sier det jeg mener og stiller spørsmål når det er ting jeg ikke forstår. Dette gjør at jeg stiller spørsmål ved hvordan ting blir gjort og det hender titt og ofte at andre synes jeg er litt “oppesen” og masete. Og det hender ikke så rent sjelden at andre tiltaler meg som “lille frøken”. Det er mange måter man kan si “lille frøken” på, både med kjærlighet og omtanke i stemmen og som en irettesettende forelder eller lærer. Og det er den siste jeg ikke liker.
Problemet er ikke at folk er uenige med meg eller synes at jeg er vanskelig, men at de føler de har rett til å irettesette meg som om de er den voksne og jeg er barnet. I mange sammenhenger er jeg betraktelig yngre enn dem, gjerne like gammel som barna deres, men i de fora der vi møtes så er vi likeverdige. Det kan være generalforsamling eller styremøte eller noe annet, men vi er der begge to fordi vi har riktig kompetanse. Og da føles det nedverdigende å “bli satt på plass”.
Nå som jeg har fått noen år på baken i politikken og i hvert fall har runda 20 (nærmer meg til og med 25 nå), så har jeg begynt å smelle tilbake. Enten si at jeg ikke er spesielt liten, at størrelsen min ikke har noe med saken å gjøre eller høre med dem om jeg kan kalle dem “gamle mannen” tilbake. Ofte får jeg et overrasket blikk tilbake, som om de er overrasket over at jeg blir fornærmet. Godt mulig de er det, at de ikke tenker på at jeg tar det som en fornærmelse, men det er det.
Om du ikke er oppriktig glad i jenta, ikke si “lille frøken”. Ikke si “frøken” heller for den del. Uansett samtalepartner skal du ikke referere til personens kjønn, alder eller noe annet. Det har ingenting med samtaleemnet eller argumentasjonen å gjøre. For noen uker siden av det en diskurs i nettavisene:
Linn Pilskog, Ungdomssekretær Fellesforbundet har skrevet en kronikk i Dagbladet om ned latende tale eller grad to av diskriminering. Etter det har kulturminister Anniken Hiutfeldt skrevet mer om hersketeknikker og hvordan man gjør noe med dem. Arve Bakke har skrevet en kronikk fra et fagforeningssynspunkt (han er forbundsleder i Fellesforbundet) om hvordan det er ekstra dobbeltmoralsk at fagforeningen buer ut en saklig politiker i en av deres kampsaker. At selv om de (politikeren og fagforbundet) er uenige, så får man ikke gode argumenter fra politikerne om man selv buer og glemmer folkeskikken hjemme.
Det var godt på et vis, å se at alle organisasjoner med stort aldersspenn har de samme problemene. Og problemet er egentlig ikke hvor unge damene er, men hvor gamle mennene er.
Mitt nyhetsbilde akkurat nå er ikke så innmari rosenrødt. Ikke at jeg er trist og lei for at verden tydeligvis ikke er et så innmari bra sted (kanskje jeg burde vært det?), men det er mye som skjer der ute som jeg synes man bør få med seg og gjøre seg noen tanker om.
Først ut er en dame hos VG som har vært ute og vandret i Oslo i niquab. Det er noe å tenke på både hvilke reaksjoner hun får og hvilke tanker hun gjør seg selv rundt dette. Tarapi gjør seg også noen tanker rundt dette. Hun trekker det over til facebook og hva facebook synes er greit (lettekledde damer) og ikke greit (lettkledde menn). Som jo både er festlig og litt trist på en gang.
Så er det Hellas. Stakar Hellas tenker jeg. Og så vet jeg at “stakar” kanskje ikke er riktig reaksjon for en med høyere utdanning slik som jeg, men så vet jeg ikke så mye om saken heller. Men denne artikkelen handler streng tatt om at grekerne holder på å bli så skrekkelig fattige at det er en merkbar økning i antall barn som blir forlatt av foreldrene sine. Jeg vet ikke om det er vanlig at fattige folk gir bort barna sine til institusjoner når de mener de ikke kan forsørge dem lenger, eller om dette egentlig handler om at moderne mennesker begynner å tro at man kan gi tilbake barn man ikke vil ha. Det er nemlig et økende problem for adopsjonsbyråer at foreldre som har adoptert vil levere tilbake barna sine…
På et vis mindre alvorlig er denne kronikken om toleranse og vitenskap. Kronikkforfatteren skriver om om lærere må tro på det de underviser. Aktualiteten her ligger i at det er mange religiøse mennesker som ikke mener evolusjonsteorien er riktig (jeg nekter å skrive at de ikke tror på evolusjonsteorien. Man kan ikke tro eller ikke tro på den, man kan være enig eller ikke. Det er en vitenskapelig teori på linje med gravitasjonsteorien. Hvor mange har noen gang spurt deg om du tror på gravitasjonsteorien?), men som underviser i den på skolen. Bør man ansatte en kreasjonist som naturfaglærer? Hvordan forholder vi i vårt veldig vitenskapsforelskede samfunn til alle de som kommer til oss som betviler fundamentale deler av vitenskapen? Det er en debatt som er vanskelig og vrang (og som jeg skjelden gidder å komme borti, det er bare for mange idioter i kommentarfeltene rundt på internett), men det var en åkei kronikk 🙂
Til slutt er det en liten triviell gladsak om en skuespiller som holder til her på Trøndelag teater (og som jeg derfor har sett oftere enn en del av vennene mine det siste året), som visstnok skal spille i film med Will Smith. Jeg synes det er hyggelig at Trøndelag ikke er så langt unna resten av verden som det innimellom virker…
Bildet er fra Elsa Billgren og er tatt et sted i Stockholm.
Først da jeg så det lo jeg fordi det la seg pent inn i en lang rekke med hipstervitser som verserer i min nærhet. Jeg føler meg akkurat nære nok hipsterne til at jeg kan le av dem, akkurat lik nok til at jeg ikke er slem og akkurat teit og A4 nok til at de synes det er greit. Så det er liksom greit.
Men så tenkte jeg på det som står på bildet. At Jesus elsket deg før du var kul. Som ikke spesielt religiøs fikk det meg ikke til å tenke noe særlig på Jesus, men på dem som elsker deg hele tiden. De som elsker deg selv når du er på ditt verste, selv når du ikke elsker dem tilbake. På dem som holder med deg selv om du har hele verden i mot. Dem som tror på deg når ingen andre gjør det. Jeg tror målet på et godt menneske er at du takker dem og holder dem nære selv når det har gått over. At du tar dem med deg ut og opp i sola når du ikke trenger dem lenger. At du bruker overskuddet du har fått på grunn av dem til å gjøre deres liv bedre.
For det er viktig å ikke bare være en god venn når dine venner trenger deg, men også å vise at du setter pris på vennene som passer på deg. Ikke la dem bære deg på skuldrene sine for så å gå din vei når de ikke trengs lenger. Jeg har veldig mange mennesker som passer på meg. Folk som er glade i meg og som passer på meg når jeg trenger det. Og etter hvert har jeg funnet ut at det som gjør meg gladest er å gjøre dagen bedre for noen jeg er glad i. Strekke ut en hånd når noen trenger det. I speideren heter det godt tørn. Det er egentlig ikke så dumt.
Selv om livet mitt egentlig bare handler om masteroppgaven min og Arlequin som ikke vil leke med meg, så er det to kurs som jeg også lurer på å prøve meg på denne våren. Det ene er båtførerprøven og det andre er radioamatørlisens.
Båtførerprøven har Erik og jeg snakket om at vi bør ta denne våren. Mest fordi familien til Erik har en seilbåt som det hadde vært fint å bruke til sommeren, men så lenge ingen av oss egentlig har lov til å styre den, så blir det ikke like romantisk som man kan håpe. I tilegg har jeg tenkt at det kan være greit for en biolog å ha båtførerprøven så jeg kan føre ting på vannet i jobbøyemed. Det er jo mye arbeid i felt der det er greit å ha både førerkort og båtførerprøven (mange PhD-utlysninger i økologi krever at du kan kjøre bil) og jeg tenkte jeg skulle være klar til arbeidsledigheten feltsesongen. Dessverre koster dele pakka (så lenge jeg står på eksamen) 2700 kr, som jo er et betydelig innhogg i min personlige økonomi. Kurset starter neste uke, så jeg må egentlig bestemme meg veldig snart. Hmpf.
Det andre er amatørradiolisens. Jeg er jo med i Akademisk Radioklubb og burde egentlig skaffet meg lisens i fjor vår. Men jeg hadde for mange andre eksamener (og ingen peiling i det hele tatt fra før av), så det ble vanskelig å lese til. I høst var det skrekkelig dårlig organisert og jeg fikk ikke til å gjøre noe med det. Men nå har det blitt en ordentlig diskusjon i gjengen om vi bør gjøre noe med kurset for at flere skal komme seg gjennom. Så i morgen skal jeg på Radioloftet og skylde på ARK for at jeg ikke får til elektronikk… Eller kanskje egentlig hjelpe dem med å hjelpe meg. Radiolisens er heller ikke billig, det koster 2000kr å få den. Men du må først betale når du har støtt på lisensprøven og vil få kallesignal. veldig smart, egentlig.
Så da, nesten 5000 kr i kurs og lisenser. Det er mye rart man kan bruke penger på. Reiser for eksempel. Vi får se.
– Generasjonen over oss er ikke vant til det i det hele tatt, men de må bare venne seg til det. De var ikke vant til farge-TV og Visa-kort heller.
Sitat fra denne artikkelen om pappapermisjon. Jeg er jo som kjent svært opptatt av likestilling for menn og likte artikkelen ganske godt. Og spesielt dette sitatet om at pappaer tar lang permisjon (dvs lenger enn det som er kvotert til pappaen). Det blir faktisk vanligere og det liker jeg veldig godt.
Jeg ser nemlig ingen grunn til at jenter skal være lenger hjemme med barna enn gutter. Det er bare 6 uker av permisjonstida som er holdt av til jentene og resten av tiden kan fordeles som man vil. Jeg kjenner ikke til noen studier som viser at jenter er flinkere til å passe barn enn gutter, jeg mener det kun har med øvelse å gjøre. Som ung kvinne uten små barn i familien kan jeg ingenting om å passe barn. Akkurat like lite som kjæresten min. Så skulle jeg blitt gravid hadde jeg måttet lære hva jeg skulle gjøre med dette barnet jeg også, akkurat som ham. Og når man stiller likt, hvorfor ikke dele likt?
I artikkelen står det om at pappaene ikke får lov av mammaene til å ta ut mer permisjon. Men hvorfor bestemmer mammaene det, egentlig? Og hvorfor lar pappaene mammaene bestemme? Akkurat det forstår jeg ikke i det hele tatt. Jeg kan forstå at skoleår, økonomisk situasjon, karrieremuligheter eller noe annet kan spille en rolle, men det er ingen som er flinkere til å passe barn basert på kjønn. Det er som å si at gutter er flinkere til å synge bare fordi de er gutter. Her kommer vel kjernen i min kamp for likestilling av menn, de lar damene bestemme over livene sine. Ikke hør på kjæresten din! Det er like mye ditt barn, ditt hus og ditt liv. Penger er bare papir, forholdet til barnet ditt skal merke resten av livet ditt. Det er viktigere at du får tid med barnet ditt enn at dere har råd til ny sofa.
Det blir flere og flere babyer i livet mitt. De er fremdeles perifere, men de kommer nærmere og nærmere. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til dem og er fremdeles ikke helt sikker på at det er en god idé å skaffe seg en selv. Men en ting vet jeg, at jeg aldri i verden skal pensjonere meg fra verden i et år og ikke ha noe mer spennende å snakke om enn barnet mitt. Jeg er mer spennende enn barnet mitt. I hvert fall så lenge det er under en meter langt og spiser, sover og bæsjer. Nemlig.
This is a quote from this article.
“Are you scared?”
“Yes, but if you’re not scared, you can’t be brave.”
You should read the article. When the bombing and shooting happened in Oslo I was on the road in the middle of 2000 km on my way from Oslo to Salbris, south of Paris. I had (almost) no internet connection for two weeks and all the information I got was from French and German TV. I didn’t know anyone that were involved and it sort of feels like it didn’t happen because I wasn’t there. I have seen the flowers in the streets of Oslo and I have read the blog posts, but it still doesn’t feel real. And then I know that this was just a one off, it will not happen again and the world is not more dangerous now than it was four weeks ago. I will continue not to be scared. I like the quote because you can’t be fearless and brave, to be brave means that you have done something even though it was scary. If you didn’t think it was scary you weren’t brave.
Yes, porn.
Girls don’t talk about porn. Well, few do.
Girls don’t watch porn. Or do they?
If porn is a guy thing, why is it so? This week I had a rare moment of time in front of the TV and in one of the random drama shows I zapped by, porn was the issue. The police officers (or whatever they were) were discussing if porn made you a rapist. My first thought was that if that is true, we should have a lot more rapists in this world. But then, no one really knows how many rapes there are in a country every year. I have heard that most rape victims know their rapist, at least that they are not complete strangers, so that porn makes you a rapist doesn’t seem that probable to me.
But back to the porn. One of the female officers in the TV show asked her colleagues how they could watch porn, when porn is just another way of abusing women. She was appalled at how even soccer moms do Brazilian bikini waxes to look like porn stars. And then I thought, why do we see women in porn movies as abused or taken advantage of? Or rather, why aren’t the men in porn movies taken advantage of? I haven’t watched that much porn, but I have watched some. And the movies are not all about a guy doing what he wants to a girl. Sex is something two (grown up) people do (at least it’s more fun when you’re two) so it is sort of strange assuming that it is a disgrace to one of them. Why is porn a terrible way of displaying women and not men? They are both there.
Because everybody wants sex, not just guys. Some want sex more or less than others, but this doesn’t really depend on your sex, on whether you are male of female. It’s unfair to say that porn is wrong because it gives a distorted picture of female sexual life. You might be right, but in that case, it should give a distorted picture of male sexual life as well. Not that many guys have sex as they do in the porn movies, trust me. Porn might not show normal sex, but is it wrong?
All this thinking about female sexuality, especially how we think about it in my culture, got me thinking about rape. There was an article in Dagbladet about four guys getting off on a group rape charge at a camping site. They got off because the girl was known to have sex with guys she didn’t know while drunk and because she really couldn’t remember anything. My first reaction was that this was terrible and that the four of them should all be in jail. But how do you know that something is rape? Can a girl wake up after a night out, and when she can’t remember anything because she was too drunk and she doesn’t like the look of the guy beside her, is she allowed to call it rape? Who decides if it is rape? When you are over 18, you are your own responsibility. That means that you are responsible for your actions, and getting too drunk is not an excuse for stupid actions, because getting too drunk is still your own fault. But on the other side, when someone is too drunk to take care of themselves, that does not mean that you are free to do as you like with them. And how fun is it to have sex with someone who is too drunk anyway? Don’t tell guys not to rape girls, teach them that sex isn’t something a guy does to a girl, it is something they do together.
Both when it comes to porn and rape, I think it is time for girls to take some responsibility, responsibility for their sexuality. You need to know what you like, what you are comfortable with and you have to say no. NO. But more importantly, you have to say YES. Yes, I like this. Yes, do it like that. If you don’t get used to giving feedback, you could (and would, I think) suddenly find yourself in a situation where someone is doing something that you don’t like. Nobody can read your mind, so speak your mind.
A female porn actor is just as empowered as a male porn actor. And a girl is just as responsible for her sexual life as a guy is. And if you don’t like the porn they’re making, do something about it. I’m not saying that girls shouldn’t get drunk and wear short dresses, just that sex is a two way interaction. Neither part should think it natural that the girl doesn’t contribute.
Noe av det mest slitsomme jeg vet om er å være fri til å gjøre akkurat det jeg vil og noe det skumleste jeg vet er fullstendig frihet. For når du kan velge akkurat det du vil, da er konsekvensene av valgene dine bare din skyld. Det er ingen andre du kan skylde på om det går dårlig og du vet at det er en uendelighet med andre utfall som du også kunne valgt. Ikke bare det, men selv om du har valgt kan du alltid velge om igjen. Som betyr at for hver gang du velger har du uendelig med valg både framover og bakover. Jeg synes ikke det er det minste rart at mennesker nå til dags er stressa og misfornøyde og ikke vet hva de skal gjøre med livene sine. Det er mye lettere å være fornøyd med livet sitt når man vet at det ikke er noe annet man kunne gjort uansett. Det høres kanskje underlig ut, men det er sånn det er. Har du ikke noe valg får du bare vær så god å like det du har. Før tok man det man fikk og trengte ikke tenke på alt man ikke fikk.
Jeg synes det er vanskelig å bevege meg raskt framover om jeg ikke vet hvor jeg skal. Det er vanskelig å holde stø kurs framover når man stadig ser bak seg og lurer på om man kanskje skulle tatt en annen vei. Derfor prøver jeg å ikke bare bestemme meg for hvor jeg skal, men også lage meg nøkler for hva jeg skal gjøre om noe uventet skjer eller jeg kommer til et veikryss. Å starte på noe der jeg ikke aner hva jeg skal gjøre når det er over, det er det sjelden jeg tør. Det er som å sykle kjempefort uten å vite om det er murvegg eller åpen vei rett foran deg. Jeg er ganske redd for å kræsje inn i murvegger, så ser jeg ikke hvor jeg skal, så sykler jeg heller saktere. Da er det i hvert fall større sjanse for at jeg klarer å komme meg unna veggen, men jeg kommer kanskje ikke like langt fram. Å få gode resultater henger ofte sammen med hardt arbeid. Jeg er dårlig på å sikte mot stjernene. For jeg vet jo ikke hvor langt det er opp dit.
Jeg er glad i å sammenlikne meg med en sykkel. En underlig metafor kanskje. Om det er en metafor, da. Jeg pleier å si at jeg er som en sykkel, jeg må ha nok å gjøre ellers velter jeg og kommer ikke framover, som en sykkel uten nok fart. Og jeg synes tydeligvis at livet er som å sykle med bind for øynene, du vet aldri hva som kommer. Ved å planlegge så prøver jeg å myse litt under bindet for å se ett skritt foran der jeg er, så jeg unngår disse murveggene.
I disse dager prøver jeg å finne ut om jeg tør å leve et liv på en sykkel i full fart mot en murvegg med bindet stramt knytt over øynene. For det er litt sånn det er å drive med akademia. Du må stå på som en helt for i det hele tatt ha en sjanse. Og får du det ikke til så får du like mye lønn som en med bare mastergrad uansett. Dessuten lever du fra hånd til munn og fra kortsiktig kontrakt til kortsiktig kontrakt. Disse fem ukene som har gått har vært en ildprøve for hvordan neste år kommer til å bli. Om jeg trives like godt til høsten som jeg gjør nå, da skal jeg tørre å sykle rett inn i murveggen og satse alt på en doktorgrad (PhD). Stole på at alt ordner seg. Fylle sparekontoen min og jobbe hardt på masteroppgaven. Sparekonto og masteroppgave er som to typer sikkerhet, sykkelhjelm og vinger. En sikker redning og en usikker redning. Så får vi se om det er sykkelhjelmen som redder meg fra murveggen eller vingene. Og om det er mer sannsynlig at jeg overlever et møte med en murvegg med hjelm på hodet eller ved å fly over murveggen.
Til ikke å være et gram religiøs føler jeg meg dobbelt modig som satser på vingene. Jeg lurer på om det er høyere sannsynlighet for å gro vinger enn å få fast ansettelse i en forskerstilling.
Den som lever får se.
As this is the end of my fourth year at Uni and I have turned 23, people around me are starting to make decisions that will affect the rest of their lives. A lot of people are in a relationship where they are just waiting to finish their studies so they can buy a place to live, get married and have children. There are so many people around me getting married, getting pregnant and acting like this is a normal thing to do.
I feel like I’m caught up in this bubble called Uni, not really wanting to leave it behind, while people are already getting ready for their life afterwards. It scares me to think that they feel grown up enough to have a child of their own. Because if they are ready, and they are just as old as I am and have experienced the same as I have, should I too be ready? Am I actually old enough? I don’t feel like I have the knowledge to introduce another being to the world.
But on the other side, I go to Uni to make Uni my career, not to get a job so can live a real life. My plan is that Uni will be my life. My master thesis will define my options when I graduate, it isn’t just that I have a master in biology, but the exact methods I used and the theories I know. Some people end up with PhDs close to their masters, others with something completely different. But to get a PhD I have to work really hard on my master and th I have to work really hard on my PhD. I barely managed to make time for a boyfriend and I don’t see any more time popping up in the near future to have time for anything more.
The best thing, I thought, about moving out form home, was that I didn’t have to report to anyone. I could choose to not have dinner, to not come home at night, to spontaneously change my plans last minute or to just stay home. I like having the freedom of being just me. Not having anyone to come home to. Oh, it’s nice to have someone to have dinner with (or breakfast for that matter) when you want some company, but to have to be home at half past three to pick up your kid in kindergarden or at four to have dinner ready, no. I’d like my life to be centered around me for a couple more years.
I want to be young and free, get a decent salary and have someone I can travel with. Both the big expeditions and the Sundays in the park. I’m definitely with Nemi on this one:
This one went through my facebook the other day. Marriage is about loving someone. It is about economical aspects of your life, laws and who has the right to decide what happens to you when you’re dead. Not having to adopt you own children. Who you love is just a small part of what makes you you.
I wonder what gay parking looks like.
PS: I highly recommend the book Equal rites by Terry Pratchett. It is one of many in The Discworld series. He has a keeneye for what is human.