En grå og fin 17. mai 2017

17. mai 2017 var grå, men uten regn og med is og det er det aller viktigste.

Det blir ikke 17. mai uten frokost, så 17. mai 2017 startet med matlaging og varme folk i varme bunader. Det var grått og ikke veldig varmt, men lummert, så alle vinduene i leiligheten stod åpne, akkurat som de pleier.

Vi hadde dekket på pent i stua med alt man trenger til 17.mai-frokost; vannglass, kaffekopper og champagneglass. Vi hadde glemt å kjøpe 17.mai-servietter, men med blått servise og røde og hvite servietter ble det fint allikevel.

Til frokost var det eggerøre, spekleskinke, deilige oster, Karens fantastiske pai og syndige korgutter. Etter hvert så kom det også karbonader og løk, spinat- og jordbærsalat og frukt, men det rakk jeg ikke å ta bilde av…

17. mai 2017 hadde generelt veldig høy bunadsprosent! Alle tre mennene som var innom hadde bunad (som sier noe om kvaliteten på mine venner) og ingen hadde lik. Det er sånn jeg liker det. Under frokosten tok jeg meg den friheten å ikke ha på meg vesten min fordi det var så varmt. Godt med litt valgmuligheter.

Etter frokost var det på tide å se på toget! Jeg tok ikke bilder av barna i år, men vi stod rett ved Stortinget og fikk hørt masse fin korpsmusikk.

Det var tett program 17. mai 2017 og etter toget var det på tide med første lønsj! Chris og Knut har perfekt leilighet for et glass rosé på balkongen etter en travel morgen. Det var så lyst at jeg måtte låne solbriller 🙂

Pyntet sprudle og glad familie.

Onkel Per er den eneste andre mannen som har bunad i Eriks familie og han hadde til og med egen 17. mai-sløyfe fra Bærum. En sånn vil jeg også ha.

Så ble det faktisk lønsj. Chris og Knut hadde laget et fantastisk bord, som alltid, og jeg spiste meg lykkelig på eksotiske salater og rosé.

Det var vanskelig å gå, men vi hadde en konsert å rekke!

Vi skulle høre DNS på Aulatrappa, noe jeg faktisk har gjort hele livet. De synger veldig bra, har et imponerende utvalg av nasjonalsanger (fedrelandssanger?) og jeg trenger å synge Ja, vi elsker minst én gang i løpet av 17. mai.

Når de er ferdige med å synge blir det alltid koseprat med alle gamle venner fra koret og snakk om hvordan de var flinke i år, men alt var bedre før 😉

I år som i fjor ble det sprudle og lønsj etter konserten. Haandverkerstuene hadde plass til oss i år også, det er visstnok praktisk å komme kl 15, for da er alle andre ferdige med å spise.

Jeg var fremdeles mett etter både frokost og første lønsj, så jeg drakk bare vin. Dette ble en utfordring dagen etter, men gikk veldig fint på 17. mai 😉

Etter andre lønsj var det på tide å finne veien til 17. mai 2017 sitt siste stopp. Men først, is!

Det var litt for vått og kalt til grilling, men det var deilig å sitte på balkongen til Ola og prate skit og spise frokostrester og kake.

Det skjer ikke så ofte, men 17. mai 2017 endte med fest og dans og morro. Sjokolademoussekake gjør tydeligvis underverker på danseføttene.

Takk for nå, 17. mai, jeg gleder meg allerede til neste år.

English: my 17th of May was really good this year.

Å sy om en bunad

Jeg har alltid vært glad i bunad, men plutselig var ikke bunaden min glad i meg.

Sydd om mormors bunad på to dager ready for tomorrow #bunad #selvsydd #netflixandsew

Jeg arvet mammas bunad til konfirmasjonen min og har brukt den hver 17. mai helt fram til i fjor. Da hadde jeg brukt den åtte 17.mai’er, både i Oslo og i Trondheim og jeg hadde giftet meg i den, men plutselig så passet den ikke lenger. Så i fjor orket jeg ikke å føle meg stappet som en pølse og jeg orket ikke å forholde meg til at bunaden ikke passet, så jeg tok på meg en kjole og nøt det varme været.

Men i året som har gått har jeg kjent på at jeg virkelig er en bunadsperson. Jeg liker å gå i bunad. Jeg liker bunad litt som jeg liker gallakjole. De er lange og staselige og å ha dem på betyr at det er noe ekstraordinert. Det liker jeg.

Jeg tok dermed fram bunaden min igjen for å se hvordan jeg måtte sy den om, det vil si legge den ut, for at den skulle passe meg nå. Men da jeg tok på meg vesten (som var det sviktende punktet) oppdaget jeg at den manglet over 10 cm for å være stor nok. 10 cm! Så mye sømmonn var det ikke i vesten, så da måtte jeg finne en annen løsning.

Heldigvis hadde mamma og mormor fått sydd bunader samtidig, men i hver sin størrelse. Da jeg arvet mammas behold hun mormors, selv om hun ikke har brukt den noe særlig. Så jeg ringte mamma og lurte på om jeg kunne arve den, og det kunne jeg! Men mormor var like lang som mamma og 10 cm lenger enn meg, så da måtte den sys litt om.

Men jeg er ikke redd for å sy bunad, så jeg satte igang. I løpet av en lang søndag og en sen mandag i forrige uke sydde jeg inn selene på vesten, byttet en hekte i vesten, flyttet hektene i skjørtet og la opp skjørtet. Å legge opp skjørtet var mye jobb, men det ble veldig pent. Og “plutselig” hadde jeg bunad som passet igjen.

Det er rart hvordan det å blir større gir så mye angst. Jeg har ikke funnet ut av det ennå, men jeg er veldig fornøyd med at jeg bare kunne få en ny bunad da den gamle ble for liten. Jeg hadde en veldig fin 17. mai i den nye bunaden og til neste år skal jeg også få endret vesten litt så den passer litt bedre.

English: my bunad has gotten too small for me the last two years, but I was lucky enough to inherit my grandmother’s bunad this year. I made some changes to it so it would fit me and then had a perfect 17th of May in it.

Solskinn i skulpturparken på Ekeberg

Vi spiste ikke bare på Ekebergresturanten for to uker siden, vi gikk også en runde i skulpturparken på Ekeberg med familien.

Det var fremdeles hvitveissesong i skulpturparken og alt var ekstra vakkert.

I husene ved restauranten kunne barn lage kunst. Jeg likte denne maleformen her, der de brukte en sånn snurreskive som man lager keramikk på, til å male. De festet et ark og så dryppet de maling ned på det og så ble det kunst. Kult!

Vi hadde kart over skulpturparken og da er det bare å begynne i den ene enden. Erik og Bess i dyp diskusjon, som vanlig.

En svært fargekoordinert familie.

Noe av kunsten i skulpturparken er litt i overkant, synes jeg. Ikke fordi seksualitet er så fælt, men fordi jeg synes det er litt enkelt å “bare” bruke sex for å skape reaksjon. Som å åpne en åpen dør med en rambukk.

Men det kan være morsomt også. Den skulpturen her “tisset” ekte vann med jevne mellomrom (legg merke til mosen under henne) og det er noe annerledes med en statue av en helt vanlig dame som gjør noe helt vanlig, men offentlig.

Jeg liker også med skulpturparken at skulpturene virkelig er en del av parken. At de henger i trærne og er gjemt i buskene. Det er virkelig fint med kombinasjonen furutrær og moderne kunst.

Vi gikk og gikk og fant skulpturer over alt.

Et lite gruppefoto av oss alle sammen. Familien blå og hvit er det vi egentlig burde hete.

Hun her, altså. Ser så ekte ut. Alle var enige om at Torils veske fra Hippi Grace passet henne veldig bra.

Jeg er det oransje fåret i familien, som dere ser. Grønn, gul og oransj, men jeg hadde blå kjole for en gangs skyld, så jeg er kanskje ikke så annerledes som jeg tror.

Furutrær er så pene.

Det var ordentlig fint å spasere noen timer i skulpturparken med familien. Jeg anbefaler alle å ta turen og gå og diskutere kunst med hele familien. Og så kan du gjøre som oss og avslutte med et måltid på Ekebergrestauranten 🙂

English: we did a tour of the sculpture garden at Ekeberg with the family two weeks ago and it was a very plesant Sunday.

Futuristisk Edda på Det Norske Teatret

For to uker siden, etter å ha hatt noen deilige timer i parken med jentene på Forandringshuset, så jeg Edda på Det Norske Teatret.

Så Edda (stykket) er basert på Den yngre Edda og Den Eldre Edda, nedskrevet på Island på 1200-tallet og aller viktigste kilde for norrøn mytologi. Det er her vi finner historien om gudenes skapelse og ødeleggelse, om hvordan jorda ble til, om jotnen Yme og Ginnungagap som var starten av verden, Ask og Embla som var starten på menneskene og Ragnarok og Tors kamp med Midgardsormen som var slutten.

Alt dette var med i forestillingen på Det Norske Teatret. Om hvordan Tor drakk om kapp med jotnene, om Loke som lurte den blinde guden til å skyte Balder med en pil av misteltein, kampen med fenrisulven og da Tor fisket opp Midgardsormen. Ja, fulgte du godt med i norsktimen eller har en hang for norrøn mytologi så kjenner du igjen historiene gjennom hele stykket.

Så på den ene siden har du en “nyskriving” av Edda av Jon Fosse, på en måte som et highlights av den, og på den andre siden har du Rocky Horror Picture Show med glitter på scenen. Glam rock fra 80-tallet, glitterhvaler, store cowboystøvler som tramper takten, tøysete musikk og slapstick når de løper rundt på scenen. Men også helt fantastisk bruk av linjer i kulissene. De hadde interlude der de endret størrelsen på scenen, som et kikkhull, og så så vi lys spille i røyk som kveilet seg.

Ragnarok og isfjellene var helt utrolige. Så mye vakkert og sensuelt og krakilsk på en gang. Dessuten sang de stadig vekk musikk skrevet at indie bandet CocoRosie, skrevet spesielt til denne forestillingen.

Om dere har peil på sånt, så er det Robert Wilson som er regissør og hjernen bak alt dette. Det var snodig, men jeg liker det når du går på teater og trenger en time for å diskutere alt sammen etterpå. Kunst skal bevege deg.

English: I saw Edda at Det Norske Teatret two weeks ago and it was good and strange and contained glitter and singing and everything.

Film med ord på Tøyen – Fucking Åmål

På mandag var jeg frivillig på Film med ord på Tøyen bibliotek igjen og denne gangen var det Fucking Åmål.

Denne gangen var det Charlotte Frogner, Espen Klouman Høiner, Ine Wilmann og Heidi Toini som leste. Som vanlig hadde hun regissøren (Heidi) forberedt seg, noe som alltid gjør det morsomt å høre på, spesielt fordi manuset var på svensk. Denne gangen kunne man kjøpe billetter på nett (ikke bare reservere som det har vært hittil) og plutselig hadde vi fult hus!

Fucking Åmål er fra 1998 og er regissert av Lukas Moodysson. Jeg var helt sikker på at jeg hadde sett Fucking Åmål før, men jeg skjønte raskt at det har jeg ikke. Som betyr at jeg ikke har sett noen av de tre filmene som jeg har hørt på Tøyen. Men det gjør virkelig ingenting. De blir så levende, det er virkelig som sjefen på biblioteket sa til Østlandssendingen, å høre på en film er som å lese en bok, du lager bildene i hodet ditt.

Dessuten er Fucking Åmål bare så utrolig kul. Elin, den ene hovedpersonen er bare så utrolig bra. Jeg elsker hvor rar og rett fram og utolmodig og tøff hun er. Det er hun som hater at hun må bo i bittelille Åmål og sier så mange ikoniske ting. Man må bare like henne. Dessuten er det fasinerende å se hvor langt mobiltelefonteknologi har kommet på 20 år. 20 år! Tenk, det er nesten 20 år siden 1998.

Bildene er tatt av fotografen på Deichmanske bibliotek, Tøyen.

Det er Film med ord ca en gang i måneden, så jeg anbefaler dere å følge med på facebooksidene til Deichmann på Tøyen. Og om du ikke bor på Tøyen, sjekk ut ditt nærmeste bibliotek. Dt skjer så mye kult og spennende og nesten alt er gratis. Jeg tror Film med ord er det eneste som koster penger på biblioteket på Tøyen, faktisk.

Har du som meg faktisk ikke sett Fucking Åmål, se den!

English: I listened to the film Fucking Åmål at the library on Monday and it was just great. You really should see it. Bad ass teenage girls from the middle of nowhere in Sweden in 1998. Perfection.

Murakami by Murakami på Astrup Fernley

På torsdag, rett før vi dro på hytta, så jeg Murakami by Murakami Astrup Fernley med Ina og Ola.

Astrup Fernley ligger ofte litt utenfor hva jeg liker, i hvert fall ofte på grensa til hva slags kunst jeg vil betale for å se. Men Murakami by Murakami var ordentlig spennende. Helt kort var det popkunst, stygge tegnefigurer og buddhisme i ett. Det var gamle japanske kunstteknikker og moderne kommersiell kunst.

Murakami by Murakami viser hvordan man kan lage moderne kunst på en gammeldags måte. Guiden fortalte oss at Murakami har 200 assistenter som lager kunsten for ham, mens han er kunstnerisk leder. Det er sånt man får til når man selger popkunst for astronomiske summer. Det er fasinerende å tenke på at bare moderne kunst får nok penger på bordet til å vedlikeholde gammeldagse teknikker.

For en fargeelsker som meg var Murakami by Murakami også en nytelse. All kunsten, uansett om det var skulptur, billedkunst eller film var en eksplosjon var farger.

Det føltes friskt og annerledes å se på popkunst som inneholdt mengder av symbolikk. Som jeg sa har dette med buddhismen å gjøre, nesten alle figurene i kunsten til Murakami er hentet fra buddhismen. Det var nesten som å se 400 år gammel religiøs kunst der alle detaljer betyr noe og også gir verket en ekstra dimensjon.

Filosofi møter selfietidsalderen, liksom. Men for meg var ikke denne utstillingen så dyp og den fikk meg ikke til å tenke på de store tingene i livet. Mest var den bare fargerik, underlig og morsom.

I tillegg til å lage kunst selv har Murakami også et galleri i Tokyo der han viser fram gammel Japansk kunst og han har en gruppe med “studenter” som lager kunst i samme sjanger som ham selv, som han også viser fra. Noe av denne kunsten hadde han valgt ut for å også vises på Astrup Fernley.

Utstillingen fikk meg til å tenke på moderne kunst, gamle teknikker, hvordan man som kunstner skal balansere mellom å tjene penger og å være “autentisk”, om kulturelle endringer i Japan og på mitt eget forhold til anime og tegneserier, så sånn sett kan man si at det absolutt var en vellykket opplevelse for meg. Du bør absolutt gå og se den.

English: I saw the Murokami exhibition at Astrup Fernley last week and it was wierd in a nice way. You should see it.

Kattateateret

Endelig har jeg sett Kattateateret! Det er kanskje en rar ting å si, men når man er gift med noen som fant seg selv gjennom Kattateateret, så er det egentlig obligatorisk.

Oslo Katedralskole har teater i stedet for revy fordi en rektor for lenge siden mente at det ikke passet seg med revy på en katedralskole. Nå har de nok teateret fremdeles fordi de liker å være annerledes og fordi teater er morsomt.

Årets forestilling var Det gode mennesket fra Sezuan skrevet av Bertolt Brecht i 1942. Jeg er ikke så veldig bevandret i Brecht, men vet at det er moderne og hipstert og tenketeater, perfekt for Kattateateret altså. Stykket handler om, ja, hva handler det egentlig om? På utsiden handler det om en prostituert (jeg tror poenget er at det er en dame fra de lavere samfunnslag) som er den eneste som vil gi husly til fremmede og som er god i hele Sezuan. Men hun ber aldri om noe i gjengjeld og blir derfor utnyttet. For å overleve finner hun opp en slem fetter som kan være streng, tjene penger og utnytte folk tilbake.

Så egentlig kan man si at stykket handler om godt og ondt, eller om mennesker egentlig kan være gode i en kapitalistisk verden. Og her kommer vi inn på de spennende tingene, så da bør jeg først snakke meg ferdig om Kattateateret. De var flinke, det var velspilt, noen av karakterene var litt i overkant karikerte, men det var tydeligvis meningen fra Brecht sin side. Jeg elsket scenografien og kulissene, de gjorde utrolig mye med lite og fikk det til veldig bra. Stykket går bare en uke, men jeg håper du var smart og fikk sett det.

Så tilbake til Brecht og Det gode mennesket i Sezuan. Da jeg googlet stykket for å stave navnet til Brecht og huske når det var fra, var et av topptreffene dette veldig interessante innlegget om stykket skrevet i 2012 av Nicolai Strøm-Olsen for Minerva. Han skriver om hvordan ingen problematiserer det politiske innholdet i stykkene til Brecht og hans forherligelse av kommunismen. Det var veldig interessant å lese. Jeg skal tenke på det neste gang jeg ser et stykke av Brecht.

English: I finally went to Katta to see Kattateateret and I liked it 🙂

En dag i Thailand – på Tøyen

Erik blir 30 år snart, men har allerede fått gaven sin, en dag i Thailand – på Tøyen.

Jeg tok ikke så mange bilder, men brukte mesteparten av tiden på å kose meg i Thailand 🙂 Jeg hadde gått gjennom alt vi likte å gjøre i Thailand og innså at du kan få en fullstendig og fullendt dag i Thailand på Tøyen, så hvorfor dra lenger enn det? Det eneste jeg ikke hadde regnet med var at jeg skulle være frivillig på Victoria dagen før og ikke var hjemme før kl 3:30, men det gikk bra.

Første stopp for dagen var thaimassasje! Vi hadde funnet et tilbud på nettet på massasje og det måtte vi selvfølgelig ta. Det er ikke rart at det koster mye for massasje i Norge, men det er allikevel for dyrt til at man kan gjøre det hele tiden. Vi var på Phaiwan Thai massasje og de var flinke, men hadde rot i systemet sitt, så det var en blandet opplevelse.

Massasjen tok litt lenger tid enn vi hadde trodd, så vi måtte stoppe for lønsj før neste punkt på lista. Vi hadde verdens beste lønsj på Grådi, anbefales! Jeg skal helt klart tilbake dit, så mye deilig mat.

Neste punkt på programmet var Tøyenbadet! Man må jo bade når man later som man er i syden. Vi kjøpte skliepass så vi kunne leke i sklia og det var skikkelig morro og kjøre rundt og rundt sammen med alle barna.

Etter å ha blitt knadd og badet var det på tide å sole seg! Vi gikk til Brun og Blid på Hasle torg og fikk 20 minutter med varme. Det er så utrolig deilig å bli gjennomvarm midt på vinteren, jeg tror jeg skal ta sol oftere.

Til slutt lagde vi en thai curry til middag, som seg hør og bør. Noe av det beste med Thailand er jo maten. Så mye deilig på menyen.

Alt i alt må jeg si at gaven var veldig vellykket og at vi begge koste oss på endagersferien vår. Jeg tror kanskje vi skal gjøre det igjen en dag.

English: I gave Erik “a day in Thailand” for his 30th birthday and we did it all here at home.

Sidsel Paaske på Museet for samtidskunst

På lørdag for en uke siden tok jeg med meg Erik til Museet for samtidskunst for å se utstillingen av/med Sidsel Paaske.

Sidsel Paaske levde fra 1937 – 1980 og hadde 25 veldig produktive år som kunstner. Hun var kjent i sin samtid og hadde flere soloutstillinger, men ble veldig effektivt (med vilje?) glemt etter sin død og var egentlig ukjent fram til sønnen hennes begynte å blogge om kunsten hennes på 2000-tallet.

Han oppdaget at en kunstner som heter Oldenburg hadde blitt æret ved at noen hadde laget en gigantisk skulptur av en fyrstikk og at den fyrstikken Oldenburg hadde laget (som han ble æret for) ble laget 20 år etter at Sidsel Paaske laget sin fyrstikk. Og resten kan man si er historie. Flere og flere oppdaget Sidsel Paaske og kunsten hennes og den kom en kurator på Museet for Samtidskunst for øret og nå er det kjent.

I tre år gikk kuratoren gjennom alt sønnen Carl Størmer hadde spart på siden 1980 og utstillingen på Museet for Samtidskunst var resultatet. Da vi var der på lørdagen holdt sønnen en omvisning og det var veldig spennende å lytte til en som var oppvokst der kunsten ble laget, hadde fått hele livet sitt formet av den, men også hadde skikkelig peil på kunst.

Han fortalte at hun sparte på alt og brukte alt hun fikk tak i. De hadde veldig lite penger, så hun lagde kunst av det hun fikk tak i. Jeg liker så godt når man er kreativ innenfor grenser, når man lager noe nytt ut av det man har for hånden. Som dette bildet, malt med piassavakost, stempler og sprayboks på en rull av innpakkingspapir.

Sidsel Paaske malte, tegnet, lagde smykker, jobbet med emalje og skulpturer. Hun var en tusenkunstner og veldig direkte. Hun var uttalt feminist og alenemor og hoppet rundt i verden og lagde kunst. Sønnen husker en gang i oppveksten mens moren var med Kjartan Slettemark, at han hadde lagt igjen en lapp på kjøkkenbordet der det sto: “kjære Sidsel, takk for i går, gikk det for deg?” Tenk på det, litt av et liv.

Sønnen kalte kunsten til Paaske opplagt og uventet, at den både var kjent og uvanlig, og jeg er veldig enig. Kunsten hennes var både lett å forstå og underfundig på en gang.

Det var veldig inspirerende å lære om en kvinnelig kunstner som røykte og drakk mens hun hørte på Coltrane og sagde metall for å lage smykker. Hun fikk senebetennelse mens hun sagde og sagde og alle konene til de kjente musikerne hun jobbet med gikk med smykkene hennes. Som kvinne og feminist er jeg så glad for at det finnes andre damer som løfter damer og at Museet for Samtidskunst ser at de har et ansvar for å gjøre nettopp det. Tusen takk.

English: I just managed to see the Sidsel Paaske exhibit before it closed and I am so happy, because it was wonderful.

Rossums Universal-Roboter på Torshovteatret

For en uke siden var vi på Torshovteatret for første gang for å se Rossums Universal-Roboter.

Stykket er fra 1920-tallet og er satt i en dystopisk verden på en robotfabrikk (Rossums Universal-Roboter) over en tidsperiode der robotene til sutt blir så menneskelige at menneskene ikke merker forskjell lenger og robotene tar over verden. Men rundt denne dystopiske scifi-fortellingen hadde Torshovteatret puttet slim og skrik og vulgaritet og surrealisme. Ikke at det er rart med surrealistiske kostymer og elektronisk musikk, det synes jeg passet bra, men det føltes nesten som jeg så stand-up og det var ubehagelig og rart med skuespillere som stod fem meter fra meg og ropte av sine lungers fulle kraft.

I går, mens vi spiste boller og feiret bursdagen min, diskuterte vi stykket og det var tydelig at vi var delte langs “syntes det var morsomt”-linjen. Det var mange kleine og ubehagelige situasjoner i stykket, og jeg som ikke syntes det var morsomt satt og så i gulvet mye av stykket og ønsket at jeg hadde en pute jeg kunne gjemme meg bak. De som syntes det var morsomt hadde storkost seg og likte stykket veldig godt. Men sånn er det kanskje når kunst tar en sjangs, sånn som Torshovteatret har gjort, det blir mer ekstremer i tilbakemeldingen også.

Det var første gangen vi var på Torshovteatret og det var en kul scene, det var morsomt at de hadde fått egenbrygget øl fra Schaus’ til scifi-temaet deres og det var fint å kunne “bestille” øl så den ventet på oss i pausen. Men jeg tror jeg skal passe på å lese beskrivelser av stykker på Torshovteatret nøye framover, for jeg koste meg ikke akkurat på teater i forrige uke…

English: last week we saw Rossums Universal-Roboter at Torshoveatret, and I didn’t like it at all. The scifi got completely lost in all the crazy on stage. 

Film med ord på Tøyen bibliotek: Elling

På mandag for en uke siden var jeg frivillig på biblioteket på Tøyen igjen og denne gangen var det Film med ord om filmen Elling.

Når jeg er frivillig på biblioteket så er jeg teknisk hjelp, men alt som er teknisk, egentlig. Jeg setter ut stoler, flytter bokhyller, selger billetter, styrer lyd og setter opp lys og hjelper til med å rydde etterpå. Det tar fire timer på det meste og tempoet er ganske avslappet hele veien.

Det er så mange fine ting med å være frivillig på biblioteket. Jeg er glad for at jeg får være en del av det, at jeg kan si “vi på biblioteket” og at det liksom blir litt mer mitt når jeg er frivillig der. Jeg liker å bidra til kultur der jeg bor, at jeg gjør verden litt bedre for noen, men også at jeg er en av de voksne som henger på biblioteket. Dessuten er det både morsomt og imponerende hvordan alle tror jeg jobber på biblioteket når jeg har nøkkelbånd rundt halsen, og hvordan bibliotekarer blir spurt om så utrolig mange ting. Bibliotekar er helt klart et annet navn på superhelt.

Men tilbake til Elling. Denne gangen var det Pia Tjelta, Nils Jørgen “Jøgge” Kaalstad og Trond Fausa Aurvåg som leste, sammen med regissør Arild Fröhlich. Nils Jørgen og Arild var med sist Film med ord jeg jobbet på også. Jeg har faktisk ikke sett Elling, men det var ikke noe problem. Det er rart hvordan gode manus og skuespillere som er flinke til å improvisere (for de har ikke lest manuset på forhånd) er alt du trenger.

Om du bor i nærheten og vil oppleve på film på en litt annen måte anbefaler jeg Film med ord på det sterkeste. Følg Deichmann på Tøyen på Facebook eller sjekk nettsidene deres, så vet du hva som skjer. Og kom innom biblioteket, det er virkelig utrolig fint.

English: I volunteered at the library at Tøyen again at another Film with words and it was just as good as the last time. This time they did Elling, and you should come the next time.

Tate modern og Borough market i London

Den andre dagen i London hadde jeg planer om Tate modern og Borough market.

Tate modern er i et gammelt industribygg, er helt gratis og kjempestort. Det er visstnok veldig populært, så vi var der rett etter at det åpnet. Industribygg med industriinngang.

I et av de første rommene vi gikk inn i fant vi speilboksen til Kusama, det var utrolig kult å plutselig kjenne igjen kunst fra en kunstner. Å umiddelbart tenke: “dette må jo være Kusama, hun hadde jo en sånn speilboks på Henie-Onstad i våres”. På Tate modern fikk vi ikke lov til å gå helt inntil boksen, men det var helt klart viktig med et nytt bilde.

Denne kuben var i glass og så ut som et basseng fylt med vann. Utrolig kult å se at overflatespenningen i glass likner på den i vann. Du vet, at vann står litt opp fra glassveggen når glasset er helt fullt. Jeg liker sånn her moderne kunst.

En japansk kunstner hadde byggeklosser som kunstverk. Erik og Ida gikk til pers, vi gjør som vi får beskjed om!

En annen kunstner hadde filmet hvordan syre ødelegger ting og det lagde mange fine farger. Alltid morsomt å ta bilde av folk som tar bilde av seg selv.

Jeg fant malerier jeg likte og som står på lista over “ting jeg kan kjøpe når jeg har masse penger og en mye større leilighet”.

Etter tre timer på Tate modern var det på tide med lønsj. Jeg rakk ikke gjennom alt som var gratis, så jeg må nok dra dit en gang til neste gang jeg er i London. Til lønsj ble det verdens mest hipstrete mat, posjert egg på surdeigsbrød med geitost og most avokado. Mmmm. Og real ale til, selvfølgelig.

Lørdag var tid for både Tate modern og Borough market, så vi måtte videre. Dette huset stod rett utenfor markedet. Godt å ha med seg en helg USA stopper innvandring fra 7 muslimske land.

Borough market er et helt vanlig matmarket, som Mathallen i Oslo, men også så mye mer. Det var masse folk, masse boder og masse god mat. Det var både kul importmat og morsom lokal mat. Det var masse ost, flere slaktere, iskremselgere, fersk fudge, en frisør, en whiskybar, tebutikker, pulled-alt mulig, pølser og brød og kaker og mmmm. Ah, matturisme er best.

Vi kjøpte til parmesan, tre rare pølser, litt fudge og te, samt spiste så mange smaksprøver som vi klarte.

En veldig bra lørdag i London, helt klart.

English: the second day in London we spent three hours in Tate modern, had hipster lunch and went to Borough market.

Askepott i Operaen var helt nydelig

I går så vi La Cenerentola eller Askepott i Operaen med mormor og det var både veldig morsom og vakkert gjort.

Stefan Herheim er regissør og er kjent for sine utmerkede forestillinger. For en gangs skyld kjenner man historien, men ikke overraskende er Askepott fra 1817 litt annerledes enn Disney sin versjon. I Herheims forestilling blir vaskedamen Askepott og Roissini (komponisten) er Askepotts stefar (ja, ikke stemor, altså) og orkestrerer det hele.

Det er vakker sang og musikk, men det er egentlig noe helt annet som tar kaka, nemlig kulissene og mannskoret. Det er ikke ofte jeg blir imponert over kulisser lenger, men det ble jeg virkelig i går. De har bygget en kjempepeis, som en russisk dukke med peis inni peis inni peis. Peishyllene kunne løftes opp og da ble veggene i peisen mobile. De ble snurret rundt og var huset til Askepott, peisveggene kunne åpnes og de var vinduer ned fra galleriet på ballet, de ble flyttet rundt på scenen og var hovedrollen i gjemsel-leken og hele tiden støttet de historien. De var omtrent det eneste på scenen og fylte hele behovet for ramme.

Vel, sammen med filmen på bakveggen i hvert fall. Filmen og de illustrerende bildene på veggen bakerst på scenen fungerte også utrolig bra. Det kom røyk ut av piper i “landsbyen”, trillene fra musikken trillet, det var fyrverkeri og uvær.

Mannskoret var det nest beste. Operaer har alltid et ensemble eller kor, og i Askepott er det kun menn. De ser ut som mennene fra Tre nøtter til Askepott, inkludert sveisene og er entusiastiske tilskuere til stykket. De er skjønne med englevinger og utrolig underholdende. Så utrolig flinke!

Det er sjelden jeg ler så mye av en komedie som jeg gjorde av Askepott i Operaen. Det var masse god koreografi, situasjonskomedie og små humoristiske stikk. En ble stukket i rompa og sa “Du, din forgrømmande …”, i uværsscenen der vognen blir ødelagt er det hovedrollene som holder vindmaskinen, kaster løv i lufta og lager tordenlyden, dirigenten starter andre akt på scenen og synger til og med en strofe!

Ah, det var så mye morsomt som skjedde og så bra musikk, du bør virkelig gå og se den. Og notere Herheim bak øret, det er verdt å se det han lager, Askepott i Operaen var i hvert fall veldig bra.

English: I saw La Cenerentola in the opera yesterday and it was so fun.

Shopping, sightseeing og burgere i London

Vi hadde tre dager i London og vi begynte med shopping sightseeing og burgere.

Vi hadde planlagt afternoon tea og musikal den dagen, men ellers var den åpen for shopping sightseeing og annen morro. Vi bodde på Staunton Hotel rett ved British Museum og Tottenham Court Road. Derfra var det en kort gåtur til Covent Garden.

Vi gikk forbi en whiskybutikk og en paraplybutikk som hadde hoder som fremdeles så ut som kjepper. De hadde stokker som faktisk var kjepper, tenk å ha som jobb å finne rette, perfekte kjepper.

Vi gikk forbi en scene som viser musikalen Matilda og som solgte kopper Eriks mor syntes var veldig morsomme (hun er lærer).

Vi gikk i parker langs elva og beundret palmene som kan gro i friluft i Nord-Europa. At parkene var grønne og at blomster blomstret i januar er så rart, når man bare har flydd to timer hjemmefra. Men så har det ikke vært tidenes kaldeste vinter her heller.

Jeg hadde laget en liste med 15 sights “man bør ha sett” i London og i løpet av helgen rakk jeg 14 av 15 🙂

Vi tok rutebåten for å få et annet perspektiv og så flere sights.

Etter lønsj hadde butikkene åpnet og vi hadde lagt en plan for hvilke vi ville innom.

Jeg koste meg i skobutikker og lette etter de perfekte vinterspaserskoene. Jeg fant de perfekte skoene på servitøren vår til lønsj og rakk å spore dem opp i løpet av dagen. Ingenting er som å finne de perfekte skoene.

Vi skulle på musikal på kvelden, så vi hadde planlagt hvor vi skulle spise først. Etter å ha fått det samme tipset fra to uavhengige kilder ble det Honest Burgers. Og det er jeg virkelig glad for, for det var utrolige gode burgere. Rimelige, nydelige, kule lokaler, flinke ansatte og effektiv servering.

Det var helt klart den beste burgeren med roquefort jeg har spist noensinne og persille på de friterte potetene har kommet på lista umiddelbart.

Etter musikalen var vi ikke helt ferdige for dagen, så vi tok en runde på barene nærmest hotellet og prøvde alt de hadde på tapp som vi ikke hadde prøvd før. Det var fint å se så mye real ale i London, det er virkelig det beste ølet.

English: my first day in London, complete with shopping sightseeing and the best burgers.

Kinesisk nyttår i London

Jeg er nå tilbake fra London (som var magisk) og vil begynne med å fortelle om kinesisk nyttår som jeg fikk oppleve i går.

Kinesisk nyttår startet lørdag kveld og søndag var det en stor parade i sentrum av London. Feiringen varer lenge, men de fleste feirer de første tre dagene (har jeg funnet ut fra den veldig hyggelige damen som satt ved siden av meg i neglesalongen) og paraden er en del av det.

Paraden i London er den største kinesisk nyttår paraden utenfor Kina og jeg gledet meg til å se den. For hvor stor er “stor” i London? Og hvordan kan det sammenliknes med 17. mai-toget i Oslo.

Vel, det var mange tilskuere, men de fleste var turister (føltes det som i hvert fall) så det er kanskje ikke så vanlig at folk i London kommer og ser på.

Men de som gikk i toget var i hvert fall fra Chinatown i London og de koste seg veldig.

Jeg elsket de glade fargene, dragene og kostymene.

Det var også flere store flåter i toget. De hadde drager og seilbåter og barn på seg.

Det var til og med en brannbil i toget 🙂 Vi så faktisk brannbilen parkert kvelden før med all pynten plassert rundt i garasjen til brannstasjonen. Vi lurte på hva det var til, men brannbilen skulle altså bli pyntet og delta i toget. Er det ikke morsomt at en brannbil et pyntet som en drage?

Den hadde nusselige figurer, blomster og kinesiske lykter over alt.

Det må ligge mye arbeid i å lage disse flåtene. Jeg lurer på om de lager nye hvert år, eller om de bruker dem igjen og igjen.

Figurene er liksom både koselige og skumle samtidig. Det er virkelig morsomt å se på kjempestore dukker.

Toget var ikke så langt, egentlig. Det var litt treigt, så det varte nok i 45 minutter, men det var ikke så langt. Men når man er vant til 17. mai-tog som varer i timesvis, så skal det nok litt til.

Da vi hadde sett hele toget (og menneskemengden var blitt betraktelig større) tok vi en runde i Chinatown for å se om vi fant noen skatter. Vi hadde ikke så mye kontanter, men vi kjøpte en bolle med skinke og vårløk og sukkerglasering. Snodig kombinasjon, men som Erik sa, kineserne har mye rar mat. Aquired taste, kan man vel kalle det.

Obligatorisk bilde med portalen og lyktene. Vi var helt klart ikke alene om dette motivet 🙂

Vi klarte å finne et sted å spise lønsj i Chinatown før vi måtte tilbake til hotellet, men det skal jeg fortelle om senere.

Alt i alt er jeg glad for at kinesisk nyttår har kommet på radaren min og for at kinesisk fænsi mat er noe jeg har blitt oppmerksom på. Det er så mye kultur å oppleve der ute.

English: yesterday I participated in Chinese new year celebrations in London and it was really fun.

Jeg så Lion på kino og gråt

På søndag tok vi med mamma og pappa på kino for å se Lion, en australsk film med Dev Patel og Rooney Mara.

Lion handler om en indisk gutt (Patel) som blir adoptert bort til et australsk par fordi han har kommet bort fra familien sin, og som når han er i midten av 20-årene prøver å finne familien han mistet ved hjelp av *drumroll* Google Earth.

Det er noe fasinerende ved å se en film der plottet er basert på et dataprogram. Det hele starter med at Saroo (Patel) sovner på et tog og transporteres på tvers av nesten hele India til Kolkata. Han er fem år og vet ikke hva landsbyen han kommer fra heter eller hva moren heter til for- eller etternavn. Som mamma sa, er det ikke vanlig at femåringer vet hva foreldrene sine faktisk heter, og på 80-tallet i India var det ikke mulig å ettersøke en femåring i hele landet. Så ettersom han hadde dratt gjennom flere stater og ikke visste hvilken stat han kom fra (og snakket hindi, det mest vanlige språket), så fant de ikke familien hans.

Han ble deretter adoptert bort, levde livet i Tasmania, Australia (mamma og pappa var der i påska og syntes det var veldig morsomt å kjenne seg igjen i Hobart), men da han dro til storbyen (Melburne) og møtte indere begynte minner å komme tilbake. Han benytter seg av det nye programmet Google Earth til å lete etter steder han husket, for å finne ut hvor han kom fra. Til slutt fant han stedet han kom fra og moren sin.

Lion er basert på en virkelig historie og spesielt Patel spiller utrolig godt. Det var ikke bare jeg som gråt i salen, for å si det sånn, det var mye snufsing i salen til at filmen ikke var det minste romantisk. Du burde virkelig se den, men pass deg om familie og psykisk sykdom er vanskelig for deg.

English: we saw Lion last Sunday and it was really good and caused a lot of crying. You should really see it.

Händels Messias i Norderhov kirke 

På søndag som var sang pappa Händels Messias i Norderhov kirke og mamma og jeg var og hørte på ham.

Händel er en kjent komponist som har skrevet mye forskjellig, men i sine siste år skrev han da altså Messias opuset som handler om Jesus (derav Messias), om spådommene om at han skulle komme, da han kom, lidelsen og offeret og lavnaden om det evige liv. Händels Messias består derfor av tre deler og er skrevet for (barokk) orkester, fire solister og fullt kor.

Ringerike Vocalis og Barokkanerne hadde satt opp denne konserten og de hadde fullt hus to dager på rad. Mamma og jeg kjørte i nesten en time for å komme oss dit (tenk på hvor mye tid pappa har brukt på å kjøre fram og tilbake for øvelser), men det var en veldig god konsert.

Jeg har ikke hørt Barokkanerne før, men de var utrolig flinke, samspilte, engasjerte og i det hele tatt. Og så ble jeg fullstendig bergtatt av den gigantiske lutten (han som sitter lengst til høyre i bildet). Den hadde dobbelt sett med strenger og kjempelang hals, dessuten var det rart å se en sitte å spille “gitar” midt i et orkester. Men cembalo er jo også rart, at noen sitter og spiller piano midt i et orkester. Barokke instrumenter er litt snurrige greier.

Solistene var også veldig dyktige, spesielt bassen. Jeg glemte meg helt bort når han sang, han var så flink til å fortelle en historie. Konserten varte i nesten to timer, men selv om vi fikk tresmak i baken var det vel verdt det.

Om du ikke har hørt Händels Messias før anbefaler jeg å finne den på Spotify/Tidal og ha den i bakgrunnen mens du jobber/leser/lager middag. En god avslutning på en søndag var det i hvert fall.

English: my dad sang Händel´s Messias with his choir last Sunday and it was very nice, but a long drive.

Cosi fan tutte – slik gjør alle kvinner

På fredag som var tok Erik og jeg med oss Ina og dro i operaen og så Cosi fan tutte.

Det beste operaen har funnet på de siste ti årene er et initiativ for å få flere kunder under 30 år, Ung i operaen. Ung i operaen er ca annenhver måned og da koster billettene 150 kr. Du sitter helt øverst, men om du ikke ser dårlig er det ikke noe problem.

Cosi fan tutte er en forviklingskomedie med musikk av Mozart. Det er mye slapstick humor og sex og dette er første gang den settes opp i Norge uendret. Da den ble satt opp på 70-tallet var den fremdeles for eksplisitt, tenk på det. Skrevet på slutten av 1700-tallet og fremdeles for mye for Norge på 70-tallet. Men hele operaen handler om å lure forloveden sin til å være utro og det var nok ikke folk klare for 40 år siden.

Det var tre timer med opera,  første akt ble litt lang og premisset i første akt ble litt ubehagelig for en feminist (men hvor mye feminisme kan man forvente fra en opera?) De to kjæresteparene var litt kjedelige karakterer, men de to som virkelig lagde ringer i vannet var hushjelpen og vennen. Jeg likte spesielt at de hadde valgt 80-tallet som ramme og de nydelige kostymene.

Bør du se Cosi fan tutte? Bare om du har litt operakondis eller er veldig glad i sexy slapstick.

English: we saw Cosi fan tutte last Friday and I liked it just fine. 

En julehistorie om Star Wars 

Etter å ha sett Star Wars Rogue One bestemte vi oss for at vi trengte å ta ting fra begynnelsen. For hva var det egentlig som hendte? Vi begynte på lille julaften med Star Wars Episode 1 The phantom menace.

Animasjonene så ut som dataspill. Det var morsomt å oppdage at Keira Knightly spilte tjeneren som latet som hun var dronningen. Gurimalla, Natalie Portman er veldig ung! (Måtte lå opp, hun var bare 19.) Skuespillet er så platt. Så platt. Og hvorfor er Jar Jar Binks med? Gah. Moren til Anakin er så endimensjonal, men så er hennes eneste funksjon å være mor og støtte.

Det er rart at en av de store historiepunktene i en scifi film er et (pod) race. Er det ikke? Og hvordan kan en liten gutt fly krigsfly helt intuitivt uten opplæring og skyte ned en romstasjon alene? Jeg synes det er litt for mange tilfeldigheter som styrer denne filmen. Mye platt tøys og lite hjerte. Dessuten er det ingen historie som blir fortalt.

Anbefaling: må være den aller dårligste Star Wars filmen. Hverken skuespillet eller actionet er bra. Unngå om mulig.

Tredje juledag + første nyttårsdag: Star Wars Episode 2 Attack of the clones

Anakin oppfører seg som en idiot, er kjærlighetssyk og aggressivt ambisiøs, veldig lett å ikke like. Samtidig finner vi ut om klonehæren og kjenner hele tiden at alt kommer til å bli verre. Spiller han Anakin veldig bra eller veldig dårlig? For han er så intens og jeg blir så flau av ham. Scenen der moren dør er tam til å være så viktig for utviklingen av Anakin. Jeg blir stadig litt avsporet av de gamle animasjonene.

Man skjønner endelig mer av plottet og det er kult å se Yoda lede slaget og slåss selv og at Padme slåss som en bad ass. Men det er vanskelig å forstå hvordan krigen skal hjelpe slemmingene. Samtidig skjønner man at jediene kommer til å forsvinne om de fortsetter å gå til krig. Til slutt kan man lett se at Anakin er på vei rett utenfor stupet og at han har en del usunne meninger som politisk oppvakte Padme burde holdt seg unna.

Anbefaling: ting begynner å skje, så om du liker litt dystopi og å vite at verden går til helvete, kan du se den. Kan være verdt å se.

Første og tredje nyttårsdag: Star Wars Episode 3 Revenge of the sith

Det er hyggelig å se hvordan Anakin og Obi-Wan jobber sammen, at de er et godt lag. Selv om Anakin begynner filmen med å drepe noen og gjør det tydelig at han fremdeles ikke er noen sunn, balansert person. Man merker hvordan det begynner å stramme seg til. Men han er mer troverdig når han begynner å vingle mellom godt og vondt. Padme er dessverre bare en gravid dukke i alt sammen, en som kanskje burde vært litt mer forsiktig med valg av far.

Scenen der alle jediene i krig blir drept er virkelig trist. Yoda sin sorg føles ekte og Anakin sitt svik, spesielt når han dreper jedibarna, er ufattelig. Og det treffer når Padme sier: “So  this is how liberty dies, with thunderous applause.”

Anbefaling: denne filmen har faktisk en historie, en ordentlig karakterutvikling (for flere), men er fremdeles trist. Men denne kan absolutt ses igjen.

Til slutt vil jeg bare si at disse filmene har fått meg til å se på Anakin Skywalker på en ny måte. Han er oppvokst som slave, med alenemor og ingen trygghet. Han er også et supergeni og balanserer derfor mellom utrygg og uten selvtillit og overambisiøs og struttende. En mann som ikke får til å snakke om følelser og som ikke har et gram selvtillit. Følelsene er enkle, det er kjærlighet og hat og ingen empati.

Se Star Wars Rogue One i romjula!

På mandag dro vi på kino og så Star Wars Rogue One på kino og det burde du også gjøre.

Jeg har alltid likt både action og science fiction og Star Wars har derfor alltid hatt en spesiell plass i hjertet mitt. Jeg har sett de første tre filmene mange ganger og så de tre neste da de kom på kino da jeg var tenåring. Vel, kanskje ikke den tredje, for de var virkelig ikke så gode. Så da det kom en ny Star Wars film i fjor var jeg vaktsomt interessert, som de fleste andre. Hvordan kom dette til å gå?

Som dere kanskje vet var fjorårets film en hit på mange måter. En kvinne som bar historien, det var diverse skuespillere, det var mange morsomme referanser til tidligere filmer og det var en skikkelig god film. Forhåpningene var derfor store i år, men Star Wars Rogue One innfridde virkelig forventningene.

Først og fremst; se den i 3D om du kan. Jeg er egentlig ikke fan av 3D og synes filmer ofte glemmer historien fordi man er så opphengt i å lage kule 3D-effekter, men Rogue One gjør 3D skikkelig naturlig. Det gjør de store slagscenene i rommet mye kulere, man føler at man svever rundt med dem, og store eksplosjoner og majestetiske landskap blir enda mer imponerende.

Dessuten er filmen hjertevarm, handler om vennskap, familietilhørighet, å gå mot strømmen for å gjøre det riktige og har bare litt seksuell spenning, men mye action. Det er rett og slett en veldig god film som gjør deg glad og varm, helt perfekt for romjula.

Etter å ha sett Star Wars Rogue One på kino fant vi ut at vi måtte gå tilbake og se hele rekka av filmer på nytt, så vær klare for Episode 1-6!

English: I saw the new Star Wars movie and it made me happy and tingly all over. You really should see it (in 3D).