Jeg var så heldig å få med meg Karen og Erik på Great graphic boom på Nasjonalgalleriet på søndag, den siste dagen den var åpen.

Det var fire rom, det første var starten av abstract expressionism, eller abstrakt ekspresjonisme. Trykk og farger og flater og flekker. Jeg likte det.

Jeg likte i hvert fall sånne her. Det er noe med tankefulle blobber som jeg virkelig liker. De hadde et uttrykk for det på museet, som jeg ikke husker. Det noe som minnet om “innfallskunst”. Det at de helt tydelig bare har svusjet maling på papiret sånn spontant.

Det er jo ganske annerledes fra å lage silketrykk eller andre trykk, som dette. Tykk må man forberede og ordne med lenge. Spesielt litografier. De var så kompliserte at det var folk som var eksperter på selve metoden.

Derfor kalte de den abstrakte ekspresjonismen i the great graphic boom for samarbeidskunst. Fordi det måtte flere folk til for å lage verkene, man kunne ikke være en isolert kunstner som satt og malte for seg selv. Dessuten ble verkene ofte masseprodusert, så man hadde med trykkerier og alt mulig å gjøre.

Jeg liker best de som likner på disse her. Store flater med farger. Det er vel sånn her kunst som folk snøfter av, fordi det ser så lett ut. Men har du noen gang prøvd å lage noe sånt? Det er har jeg og det er supervanskelig. Det krever mye kunstnerisk selvtillit.

Litt av greia med the grat graphic boom var også at folk ikke bare holdt på med én teknikk, men med flere. De malte og tegnet og trykket.

Etter hvert utviklet det seg også til popkunst. Flere av de kjente kunstnerne (som Warhol) kom fra reklameverdenen og så nok på håndtverket på en annen måte.

Det er vel disse verkene folk tenker på når de tenker great graphic boom, på suppebokser, bananer og portretter. Og det var virkelig kult å se dem, men det er nesten så jeg synes jeg har sett dem så mye allerede.

Men man kan vel si at det var humor også, som den olivenen i hjørnet. Et trykk av en bensinstasjon – med en oliven.

Etter hvert ble popkunsten, eller den abstrakte ekspresjonismen også politisk. Dette var før alt ble superpolitisk, men jeg vil si at “pay attention mother fucker” er ganske politisk allikevel.

Familiebilden i kunsten! Dette bildet er en stor flate med svart, så det ble nesten som et speil.

Som dere har fått med dere har jeg sett mye kunst i det siste. Jeg så på skulpturer på Ekeberg, Murakami på Astrup Fernley, Sidsel Paaske på Museet for Samtidskunst, moderne kunst på Tate Modern, prosesskunst på Museet på Samtidskunst, Japanomania på Kunstindustrimuseet, nazihistorie på Jernbanemuseet og så den fantastiske utstillingen av Kusama på Henie Onstad i fjor.

Jeg er fornøyd med at vi fikk tatt en tur på the great graphic boom, inkludert omvisning, før den var over. Kunst gjør meg godt.

English I just caught the last of an exhibition o f graphic art at the national gallery last week and it was really good.

I går så vi La Cenerentola eller Askepott i Operaen med mormor og det var både veldig morsom og vakkert gjort.

Stefan Herheim er regissør og er kjent for sine utmerkede forestillinger. For en gangs skyld kjenner man historien, men ikke overraskende er Askepott fra 1817 litt annerledes enn Disney sin versjon. I Herheims forestilling blir vaskedamen Askepott og Roissini (komponisten) er Askepotts stefar (ja, ikke stemor, altså) og orkestrerer det hele.

Det er vakker sang og musikk, men det er egentlig noe helt annet som tar kaka, nemlig kulissene og mannskoret. Det er ikke ofte jeg blir imponert over kulisser lenger, men det ble jeg virkelig i går. De har bygget en kjempepeis, som en russisk dukke med peis inni peis inni peis. Peishyllene kunne løftes opp og da ble veggene i peisen mobile. De ble snurret rundt og var huset til Askepott, peisveggene kunne åpnes og de var vinduer ned fra galleriet på ballet, de ble flyttet rundt på scenen og var hovedrollen i gjemsel-leken og hele tiden støttet de historien. De var omtrent det eneste på scenen og fylte hele behovet for ramme.

Vel, sammen med filmen på bakveggen i hvert fall. Filmen og de illustrerende bildene på veggen bakerst på scenen fungerte også utrolig bra. Det kom røyk ut av piper i “landsbyen”, trillene fra musikken trillet, det var fyrverkeri og uvær.

Mannskoret var det nest beste. Operaer har alltid et ensemble eller kor, og i Askepott er det kun menn. De ser ut som mennene fra Tre nøtter til Askepott, inkludert sveisene og er entusiastiske tilskuere til stykket. De er skjønne med englevinger og utrolig underholdende. Så utrolig flinke!

Det er sjelden jeg ler så mye av en komedie som jeg gjorde av Askepott i Operaen. Det var masse god koreografi, situasjonskomedie og små humoristiske stikk. En ble stukket i rompa og sa “Du, din forgrømmande …”, i uværsscenen der vognen blir ødelagt er det hovedrollene som holder vindmaskinen, kaster løv i lufta og lager tordenlyden, dirigenten starter andre akt på scenen og synger til og med en strofe!

Ah, det var så mye morsomt som skjedde og så bra musikk, du bør virkelig gå og se den. Og notere Herheim bak øret, det er verdt å se det han lager, Askepott i Operaen var i hvert fall veldig bra.

English: I saw La Cenerentola in the opera yesterday and it was so fun.