Søndagstur i bøkeskogen i Larvik

Mandag 1. mai var det så nydelig vær at vi ikke kunne reise fra Larvik helt ennå. Vi bestemte oss for å utforske bøkeskogen, en av Larviks store turistattraksjoner.

Praktisk nok var det skilt gjennom byen så det var ikke vanskelig å finne bøkeskogen. Dessuten ligger den på toppen av byen og er synlig fra over alt. Det ser ut som om vi skulle på langtur ettersom vi begge hadde med oss sekk, men det er bare bagasjen vår som vi bar med oss rundt.

Larvik er ikke veldig stor, så vi kom raskt til bøkeskogen. Ved inngangen i syd var det et fint lite kart og en oversikt over hvorfor bøkeskogen er morsomt og interessant.

Og så var det alle bøkene. Vi hadde perfekt timing mandag 1. mai, bøkene var akkurat kommet igang med å spire, mens hvitveisen var på sitt aller beste.

Se på dette her. Så utrolig vakkert med uendelig med hvitveis utover hele skogbunnen. Jeg vet man ikke kan ha mange yndlinger, men hvitveismatte er virkelig noe av det beste jeg vet.

Vi gikk på lykke og fromme gjennom skogen, så på gamle gravhauger, bøketrær, hvitveis og bare nøt sola.

Det ble lønsjtid midt i skogen og der var Bøkekroa! De er en tradisjonell kro, sånn som man finner langs landeveien, så vi valgte et rekesmørbrød og et karbonadesmørbrød og bare nøt livet i solveggen.

De aller fleste kom dit for softis og det skjønner jeg godt, for den var veldig god. Dessuten var det supervarmt, så da må det is til.

Vi brukte noen timer med is og bok i solveggen på Bøkekroa før det var på tide å komme seg hjem. Vi hadde en nydelig dag i Larvik med hotellfrokost, noen timer til med spa, 1. mai-tog, en tur i bøkeskogen, rekesmørbrød, bok, sol, is, rullekebab, tog hjem og øl på balkongen hos Ola.

English: the second day in Larvik, last week, we spent some time in the spa and then the rest of the day walking in the beech forest and having lunch at the traditional restaurant in the middle of the woods.

Vi utforsket nabolaget på hytta

Jeg håper virkelig at snøen er over for denne sesongen, men jeg har litt snø igjen å fortelle om. Siste dagen på fjellet utforsket vi nabolaget etter som nesten alle hyttenaboene hadde dratt hjem. Sånn så det ut.

Føret var litt guffent, så Erik og Bess bestemte seg for å gå på beina. Det hadde snødd nesten 15 cm det siste døgnet (burde absolutt kommet en uke tidligere…), men var varmt og kramt. Ikke så morsomt å gå på eller smøre til akkurat.

Vi prøvde oss ned på myra igjen, men bestemte oss for å gå og se på en av de nybygde hyttene rett ved vår hytte. Når naboene er borte har man hele nabolaget for seg selv til å utforske. Først måtte vi over en liten elv. Bekk? Har vi et navn for rennende vann som er større enn bekk, men mindre enn elv?

Det er godt for kroppen med litt ujevnt underlag, både for gammel og ung. Gammel og ikke fult så ung? Oransj er familiens farge i hvert fall.

To av de tre bukkene Bruse på vei over broa. Jeg anbefaler ikke raske snumanøvere på glatte broer, om noen lurer.

Den nye hytta! Vi har en kontinuerlig samtale i familien om de gigantiske, lafta slottene som bygges på fjellet. Hvor kommer de store trærne fra? De ser ikke ut som de er hugget i Eggedal i hvert fall. Og hvorfor lafta?

Men det er bra å ha med seg en arkitekt da. Hun ser alltid helt andre ting enn jeg selv gjør. Dessuten fant vi ut at hytta ikke lå så dårlig til som vi hadde trodd. Selv om den ser mye parkeringsplass.

Her ser dere Dronninggutunatten og mye av nabolaget. Fra hytta vår ser vi egentlig nesten ingen hytter, så man føler seg så alene. Men egentlig så er det jo ganske mange hytter der.

Vi var ikke ferdige med å utforske! Vi fortsatte opp bakken for å se på flere slott.

Bess var nysgjerrig som oss andre og vi trengte alle en tur.

Jeg fant en igloo! Det er har vært altfor lite igloobygging i livet mitt de siste årene. Kanskje jeg får bli med Helge på Finse og bygge en neste år. Jeg får spørre ham om det. Så får vi også håpe at jeg har en jobb jeg kan ta ferie fra også…

English: the last day of the Easter holiday we spent snooping in the cabin neighbourhood

Skitur i snøvær og blåst i Eggedal

Første påskedag var det snøvær og blåst, men ut skulle vi! Det har jo knapt vært snø i hele vinter, så det måtte vi jo.

Planen var å gå mot Haglebu, ettersom jeg ennå ikke har gått dit, men med så mye snøvær var vi ikke sikre på om vi faktisk kom til å komme fram. I hvert fall ikke hvor lenge vi faktisk hadde lyst til å være ute.

Som dere ser var det ikke bare litt snøvær, det som ikke synes er at det snødde oss midt i mot. Det var ikke så mange ute på fjellet akkurat, det nye er tydeligvis å dra hjem fra påskefjellet på søndag. Men det gir bare mer fjell til oss andre!

Som de eneste i Eggedal går vi på tur, som innebærer matpakke, selv om det er snøvær. Vi hadde matpakke, klementin og sjokolade. Vi burde kanskje hatt med oss varm saft også, men sekkene på fjellet er ikke store nok til både masse ekstratøy og termos.

Det er ikke så ofte jeg spiser lønsj på tur med ulltrøye, ullgenser, allværsjakke og boblejakke. Ikke minst to luer og to hetter. Men se på det smilet! Det er sånn det går jeg er på tur.

Jeg smiler til og med i motvind. Det er noe skikkelig deilig med å være varm og god i dårlig vær. Å kjenne at det virkelig blåser rundt deg, men at du er varm og glad. Med været vi hadde i går er det ikke så rart å vise bilder av snø, tenker jeg 🙂

English: the last skiing trip at the cabin this Easter holiday was snowy, but nice.

90 år er ingen hindring på skitur

På fjellet i påska fikk vi med oss Bess på skitur, for å være 90 år er ingen hindring når man elsker å gå på tur.

Det var ikke veldig masse fint vær på fjellet, men på lørdagen var det opphold og tidvis blå himmel, så da fikk vi med oss farmor på 90 år ut på tur.

Erik var klar for tur! Erik og jeg lever egentlig i to parallelle temperaturunivers der han alltid har på seg minst ett lag mer med ull enn jeg har.

Kristen var også med på tur. Som dere skjønner var det en oransj dresskode som jeg ikke hadde fått med meg.

Bess var litt usikker på hvordan det kom til å gå på skitur, for hun hadde ikke vært ute på plankene siden i fjor, men det gikk veldig bra. Hardt underlag og litt nysnø på toppen ga nydelige forhold.

Den oransje mafiaen på tur!

Jeg liker dette båthuset her. Tar alltid bilde av det når jeg går forbi, uansett sesong. Det noe vakkert med kulturlandskap.

Det jeg liker så godt med Eggedal er at det er så lett å gå på ski der. Det er myke åser med fjell i horisonten, så man slipper å klatre rett opp, men kan se på fine fjell. Det er nok også bra når man er 90 år og skal gå på ski.

Vi fulgte snøen og den blå himmelen over Toveåsen. Så glad blir man av å være ute.

Farmor og barnebarn. To vandrere med verden for sine føtter.

På Toveåsen spiste vi nista, sjokolade og så på utsikten. Erik og jeg liker turete tur, med matpakke og liggeunderlag og hele opplegget, men i Eggedal er de fleste på joggetur, så vi er litt alene om akkurat det.

Bess ass, hun er dødstøff. For har man gått opp må man kjøre ned, selv om man kjører sikksakk for å holde seg på snøen.

Bess og Kristen gikk tilbake til hytta og Erik og jeg gikk til Fiskeløysingen for å få oss vaffel. Det er sånt som må med når man er på fjellet i påska.

English: we took Erik’s grandmother out skiing, because even though she is 90 years old, she loves being outside.

Påska 2017 i ti bilder

Vel tilbake fra ferie ville jeg vise dere påska 2017 i ti raske bilder. I hvert fall den delen vi tilbragte på hytta i Eggedal.

Det var folksomt på hytta påska 2017 kan dere tro, med fult hus og tre generasjoner på få kvadratmeter. Den første dagen løste jeg kryssord og spiste lammestek til middag, som man bør i påska.

Dag to tok Kristen, Erik og jeg med oss Bess på skitur. Ikke verst for påska 2017 at til og med bestemor på 90 fikk seg en skitur. Det var overskyet, men hadde kommet nysnø, så det gikk fint å gå.

Sammen besteg vi et fjell og spiste lønsj. Det kom til og med litt blå himmel! Luksus.

Etter lønsjen gikk Kristen og Bess tilbake til hytta og vi til Fiskeløysingen, det blir ikke påske uten vaffel, det er helt sikkert. Vi fikk til og med solskinn mens vi spiste vaffel, det kaller jeg kvalitetspåske.

Det var ikke så mye snø på fjellet og våren var helt klart på veg, så det ble litt hinderløypeskitur.

Påskeaften ble det kjøttfondue, som seg hør og bør. Det var travelt i fonduegryta, men det er så bra å spise sakte mat, for da får man pratet så mye mer.

Søndag snødde det, var lavt og tett skydekke, men ut skulle vi! Jeg pleier ikke å ville ut uansett vær, men skilysten var sterk i påska, så vi gikk mot Haglebu.

Mat må man ha, selv om det snør og blåser. Men etter en kald lønsj snudde vi og gikk hjem, for det er grenser for hvor mye selvpining vi liker.

Søndag kveld var det bare Bess, Erik og jeg igjen og vi nøt kvelden med kling. Vi slo opp om kling var spesielt for Eggedal og fant ut to ting, at det heter grautkling og at det er ekstremt vanskelig å lage. Så vi fortsetter å være takknemlige for at det er noen i Eggedal som lager kling for oss.

Mandag, siste dag i påska 2017, tok vi en tur i nabolaget. Det gikk fint å gå på skaren og vi oppdaget noen nye, fine utkikkspunkter. Som dere skjønner hadde vi noen veldig fine dager på fjellet.

English: ten photos of my weekend at the cabin. Skiing and hanging with family.

Å finne kjentmannsposter i mørket

På søndag hadde vi planlagt å ta fire kjentmannsposter, to tok vi i solskinn, men det viste seg at å finne kjentmannsposter i mørket var utfordrende.

Det hadde begynt å skumre, så vi skiftet til “kveldstøy” og vanntett fottøy. Kjentmannsposter i mørket og smeltevann er ikke for den dårlig kledde (var det noen som sa “dårlig vær eller dårlige klær?”) og vi var klare for en kaldere sesong på kvelden.

Posten lå ikke langt fra veien, men vi var glade for den veldig presise veibeskrivelsen, for ellers hadde vi rota rundt i skogen lenge. Plutselig så jeg en mystisk glatt og lys stein oppe i lia, så der måtte jettegryta være.

Det var rart å finne rullesteiner midt i skogen og langt fra havet, men det er akkurat derfor vi tar kjentmannspostene, for å bli bedre kjent i marka og oppdage nye og spennende steder.

Post nummer tre i boks! Den var ikke vanskelig å finne, men vi var glade allikevel. Vi hadde aldri tatt mer enn to poster på en dag, så vi hadde allerede slått rekorden vår.

Det begynte å bli mørkt, det yret og vi var sultne, men som alle vet løser mat alle problemer. Mat!

Middag laget på primus på en parkeringsplass i skogen. Trikset er pappboks med indisk gryte, couscous og ferdigstekt kyllingfilét i biter – middag på 1-2-3.

Siste post skulle også bli den vanskeligste, uten av vi visste det da vi begynte. Det skulle være ca 6 km å gå totalt, hvorav 4 skulle være på vei. Den første bommen var åpen og vi tenkte “dette kommer til å gå greit” og “kanskje det ikke blir mørkt før vi er framme allikevel”, men det skulle ikke bli så lett.

For stien vi skulle følge var et skispor og snøen hadde bare akkurat gått, så det var kvist og myr hele veien og vi måtte gå oppå ryggen ved siden av stien. Og mens det ble mørkere og mørkere gikk vi uten sti lenger og lenger inn i skogen. Det er en dårlig følelse å være midt i skogen, navigere kun på GPS på telefonen og å vite at snart er det så mørkt at vi må snu. Men med koordinater og viljestyrke fant vi til slutt den store steinen og posten og kunne komme oss hjem. Kameraet var tomt for batteri, så Erik på vei over en liten myr er det siste bildet jeg har.

Klokka ti på kvelden var vi hjemme igjen. Vi hadde gått 20 km, vært ute i syv timer og tatt fire kjenntmannsposter i mørket, ikke dårlig for en søndag ettermiddag.

English: the last to kjentmannsposter were reached just before nightfall and after a dramatic late arrival.

Fire kjentmannsposter på en kveld – solskinnsposter

På søndag startet vi dagen med gjennomgang av de nye kjentmannspostene og vi avsluttet den med fire kjentmannsposter, de to første var absolutt solskinnsposter.

Vi begynte egentlig bare med å ville markere alle kjentmannspostene for 2016-2019 på kartet, så det skulle være lett å se hvilke som nære hverandre (og kan tas på én tur). Men så tenkte Erik at vi kunne jo tegne inn de fra forrige bok også, for man kan ta dem helt fram til august 2017. Og plutselig hadde vi mange prikker på kartet og en svært ambisiøs plan om å ta fire kjentmannsposter på én dag. Ikke bare én dag, men én ettermiddag.

Vi valgte fire poster som lå langs Enebakkveien og den første var rett bak anleggsplassen for den nye Follobanen. Vi skulle nemlig til Oslo kommunes sydligste punkt, vår tredje post i 2016-2019.

Jeg var glad over å kunne ta solskinnsposter i kortbukse i påskeferien. Det er sånt som gjør meg glad.

Det var ikke lange turen fra veien, men det var veldig fint å gå. Er det ikke rart hvordan man ikke trenger å gå så langt fra motorveier og villastrøk før man finner veldig fin natur?

Midt på en hogst-/ myrflate fant vi posten og Oslos sydligste punkt. Litt av morroa med kjentmannspostene er å bli bedre kjent med lokalhistorien i området også og å lese hvordan gjengen som setter opp postene innimellom er som detektiver for å finne ut “hvilken furu er egentlig grensemerket?”.

Den andre posten for dagen var en 2014-2016-post og var en stor stein som så ut som et troll eller en bjørn (alt ettersom). Vi startet på en golfbane, som m,an gjerne gjør i tettbygde strøk.

Blåveis! Jeg har ikke sett blåveis på mange år og det var så utrolig fint å følge en sti, en blåveisallé, oppover. At selv om det er mange folk som tar solskinnsposter så var det ingen som hadde plukket blåveisen.

Solskinnsposter tar man i shorts, t-skjorte og joggesko! Men vi hadde valgt turområde nøye på søndag, så vi ikke skulle møte skiføret, det var derfor det ble Østmarka og Sørmarka i april.

Det hadde vært en solfylt dag, men klokka begynte å bli 17 og vi innså at vi skulle ha flaks om vi skulle rekke fire poster.

Men vi fant bjørnehodet! Vi hadde en liten diskusjon om det kanskje egentlig var et torskehode eller noe med nebb, men trollhode er kanskje like sannsynlig.

Det ble i hvert fall kjentmannspost nr 16 i 2014-2016 og en fin tur.

English: last Sunday we decided to find four kjentmannsposter in an evening and for the first two we walked in beautiful sunshine.