En solrik dag i Barcode

Onsdag i forrige uke inviterte mamma meg på lønsj og jeg endte opp med å bruke hele ettermiddagen i Barcode mens jeg leste i solskinnet.

Vi startet med å spise lønsj på Espresso House i Barcode. De hadde mye å velge mellom, men jeg endte opp med fransk landbrød med masse, masse ost. Ah, ost er livet. Vi delte også en grønn smoothie med spinat og ingefær. Den smakte som wasabi som ikke var sterk. Rart og godt.

Mamma kjøpte en ostebrikke (ikke på bildet) og hadde en minibrownie og latte til dessert. Det er sånt man trenger midt i uka, synes dere ikke?

Vi brukte lønsjen i Barcode på å prate om meg og jobbsøking og BI og prosjektoppgaven og intervjuer og arbeidstrening. Mamma har jo på en måte blitt coachen min etter at jeg bestemte meg for at jeg ville drive med prosjektledelse, så det er alltid bra å prate med henne.

Det var så vakkert vær på onsdag at jeg ikke ville lese inne i skyggen, så jeg fant meg det mest solfylte stedet i Barcode og satte meg til å lese.

På noen timer fikk jeg lest et helt kapittel til i læreboka og jeg kjenner jeg begynner å bli klar for både neste samling og for å begynne å jobbe med prosjektoppgaven.

Det er kanskje litt rart å bruke en hel dag på kafé alene, men jeg gjør noe av min beste lesing på kafé. Det er noe med den lette summingen, folk som går rundt, at jeg kan se på eller lytte til folk når jeg trenger et lite avbrekk. Det er noe godt med det.

English: last Wednesday I met my mom for lunch in the Barcode area and I tried a green juice I really liked. I then ended up reading for my project management class at a sunny restaurant the rest of the day and I got a lot of reading done.

Ungarsk gitarjazz på Victoria på en fredag

I forrige uke var jeg så heldig å jobbe på en skikkelig fin konsert med ungarsk gitarjazz på Victoria.

Det var to ungarske band som skulle spille den kvelden, JÜ meets Møster og Snétberger Trio feat. Phil Donkin & Ferenc Német. Som vanlig hadde jeg ikke hørt om noen av dem, men jeg har jo lært at man kan stole på musikkbeskrivelsene til Victoria. Sier de det er bråkete og futuristisk så er det det. Sier de at det er romantisk og elegant så er det det.

Ungarsk gitarjazz ble beskrevet slik:

For å toppe kvelden kommer også Ferenc Snétberger, kanskje den største jazzgitaristen fra Ungarn, aktuell med en herlig plate på ECM. Den improviserende gitaristen har lånt ørene til og tatt opp i seg en regnbue av sjangere. Han holder Johann Sebastian Bachs musikk svært høyt og det er også Keith Jarrett å spore i luften her. Vi møter hans nye trio med toppfolk som løfter Snétbergers gitar til skyene!

Jeg kan bare si at det var smekker gitarmusikk, helt klart i slekt med klassisk gitarspill. Det var virkelig lekkert å høre på. Ingenting er som å være på konsert og bli helt varm og rolig inni. Musikk skal snakke til deg og det gjorde virkelig gitarspillet til Ferenc Snétberger.

Jeg er så glad for at jeg begynte som frivillig på Victoria, så jeg kommer meg ut og får hørt jazz. Selv om jeg jobber mens jeg lytter.

English: I worked on a really good guitar concert at the jazz club last week and it made me all happy inside.

Sidsel Paaske på Museet for samtidskunst

På lørdag for en uke siden tok jeg med meg Erik til Museet for samtidskunst for å se utstillingen av/med Sidsel Paaske.

Sidsel Paaske levde fra 1937 – 1980 og hadde 25 veldig produktive år som kunstner. Hun var kjent i sin samtid og hadde flere soloutstillinger, men ble veldig effektivt (med vilje?) glemt etter sin død og var egentlig ukjent fram til sønnen hennes begynte å blogge om kunsten hennes på 2000-tallet.

Han oppdaget at en kunstner som heter Oldenburg hadde blitt æret ved at noen hadde laget en gigantisk skulptur av en fyrstikk og at den fyrstikken Oldenburg hadde laget (som han ble æret for) ble laget 20 år etter at Sidsel Paaske laget sin fyrstikk. Og resten kan man si er historie. Flere og flere oppdaget Sidsel Paaske og kunsten hennes og den kom en kurator på Museet for Samtidskunst for øret og nå er det kjent.

I tre år gikk kuratoren gjennom alt sønnen Carl Størmer hadde spart på siden 1980 og utstillingen på Museet for Samtidskunst var resultatet. Da vi var der på lørdagen holdt sønnen en omvisning og det var veldig spennende å lytte til en som var oppvokst der kunsten ble laget, hadde fått hele livet sitt formet av den, men også hadde skikkelig peil på kunst.

Han fortalte at hun sparte på alt og brukte alt hun fikk tak i. De hadde veldig lite penger, så hun lagde kunst av det hun fikk tak i. Jeg liker så godt når man er kreativ innenfor grenser, når man lager noe nytt ut av det man har for hånden. Som dette bildet, malt med piassavakost, stempler og sprayboks på en rull av innpakkingspapir.

Sidsel Paaske malte, tegnet, lagde smykker, jobbet med emalje og skulpturer. Hun var en tusenkunstner og veldig direkte. Hun var uttalt feminist og alenemor og hoppet rundt i verden og lagde kunst. Sønnen husker en gang i oppveksten mens moren var med Kjartan Slettemark, at han hadde lagt igjen en lapp på kjøkkenbordet der det sto: “kjære Sidsel, takk for i går, gikk det for deg?” Tenk på det, litt av et liv.

Sønnen kalte kunsten til Paaske opplagt og uventet, at den både var kjent og uvanlig, og jeg er veldig enig. Kunsten hennes var både lett å forstå og underfundig på en gang.

Det var veldig inspirerende å lære om en kvinnelig kunstner som røykte og drakk mens hun hørte på Coltrane og sagde metall for å lage smykker. Hun fikk senebetennelse mens hun sagde og sagde og alle konene til de kjente musikerne hun jobbet med gikk med smykkene hennes. Som kvinne og feminist er jeg så glad for at det finnes andre damer som løfter damer og at Museet for Samtidskunst ser at de har et ansvar for å gjøre nettopp det. Tusen takk.

English: I just managed to see the Sidsel Paaske exhibit before it closed and I am so happy, because it was wonderful.

Tore Brunborg og Bugge Wesseltoft på Victoria

Torsdag for en uke siden var vi på Victoria for å se Tore Brunborg kvartett. Ikke bare fikk vi se Tore, men også Bugge Wesseltoft den kvelden.

Etter at vi begynte å være frivillige på Victoria har vi ikke sett så mange konserter, egentlig, for det meste har jeg sett de konsertene jeg har jobbet på. Og på en måte liker jeg godt å ha noe gjøre under konsertene. Men Tore Brunberg og Bugge Wesseltoft var det virkelig verdt å bare sitte og lytte til.

De startet melodiøst og litt “loungete”, ikke at det egentlig er en jazzterm. Men med sånn behagelig, melodiøs, instrumentell jazz, om dere skjønner. Men midt i alt det melodiøse kom det plutselig rare plink-ploink lyder. Både Bugge Wesseltoft, som spilte piano, trommisen og gitaristen hadde knapper og pedaler og fuzz som de skrudde på. Bugge hadde til og med klokkespill og en rar boks med glassrør og alt mulig rart.

Victoria kalte det “modern, melodic mountain jazz” og det er jeg veldig enig i. Tore har holdt på i 30 år og har spilt med masse forskjellige folk, noe som virker ganske vanlig i jazzmiljøet. Det virker som om folk rusler rundt og samarbeider med ulike folk, litt ettersom hva slags prosjekt de vil gjøre. Det at alle jobber med alle gjør det litt vanskeligere å holde rede på alt som skjer, men det virker som om strategien vår med å bare dra på Victoria hver gang vi har tid fungerer like bra.

😛 Victoria er litt som Vinmonopolet, det er nesten det eneste stedet i byen man får jazz, men det er så godt utvalg at man tilgir dem og vet at uansett hva man kommer på så er det bra. For konserten var virkelig melodiøs og sofistikert, akkurat som de sa. Jeg koste meg veldig mye på konsert og gleder meg til neste gang.

English: we went to the jazz club again and it was yet another type of jazz, but still really, really good. I am going to keep listening to Tore Brunberg.

Askepott i Operaen var helt nydelig

I går så vi La Cenerentola eller Askepott i Operaen med mormor og det var både veldig morsom og vakkert gjort.

Stefan Herheim er regissør og er kjent for sine utmerkede forestillinger. For en gangs skyld kjenner man historien, men ikke overraskende er Askepott fra 1817 litt annerledes enn Disney sin versjon. I Herheims forestilling blir vaskedamen Askepott og Roissini (komponisten) er Askepotts stefar (ja, ikke stemor, altså) og orkestrerer det hele.

Det er vakker sang og musikk, men det er egentlig noe helt annet som tar kaka, nemlig kulissene og mannskoret. Det er ikke ofte jeg blir imponert over kulisser lenger, men det ble jeg virkelig i går. De har bygget en kjempepeis, som en russisk dukke med peis inni peis inni peis. Peishyllene kunne løftes opp og da ble veggene i peisen mobile. De ble snurret rundt og var huset til Askepott, peisveggene kunne åpnes og de var vinduer ned fra galleriet på ballet, de ble flyttet rundt på scenen og var hovedrollen i gjemsel-leken og hele tiden støttet de historien. De var omtrent det eneste på scenen og fylte hele behovet for ramme.

Vel, sammen med filmen på bakveggen i hvert fall. Filmen og de illustrerende bildene på veggen bakerst på scenen fungerte også utrolig bra. Det kom røyk ut av piper i “landsbyen”, trillene fra musikken trillet, det var fyrverkeri og uvær.

Mannskoret var det nest beste. Operaer har alltid et ensemble eller kor, og i Askepott er det kun menn. De ser ut som mennene fra Tre nøtter til Askepott, inkludert sveisene og er entusiastiske tilskuere til stykket. De er skjønne med englevinger og utrolig underholdende. Så utrolig flinke!

Det er sjelden jeg ler så mye av en komedie som jeg gjorde av Askepott i Operaen. Det var masse god koreografi, situasjonskomedie og små humoristiske stikk. En ble stukket i rompa og sa “Du, din forgrømmande …”, i uværsscenen der vognen blir ødelagt er det hovedrollene som holder vindmaskinen, kaster løv i lufta og lager tordenlyden, dirigenten starter andre akt på scenen og synger til og med en strofe!

Ah, det var så mye morsomt som skjedde og så bra musikk, du bør virkelig gå og se den. Og notere Herheim bak øret, det er verdt å se det han lager, Askepott i Operaen var i hvert fall veldig bra.

English: I saw La Cenerentola in the opera yesterday and it was so fun.

Solnedganger fra Aditro 

For to uker siden begynte jeg å henge i barcode, en mulighet jeg er veldig takknemlig for, men aller mest er jeg takknemlig for solnedganger.

Aditro har kontorer i 15. etasje og ser rett ut over byggeplassen til nye Lambda. Operaen er rett til høyre, Sørenga ett til venstre. Det er så nydelig utsikt med havet og Hovedøya rett forut. Jeg liker å ta med meg kaffekoppen og bare stå foran vinduet litt og betrakte verden. Soloppganger ser vi ikke fra kontoret, de er borte bak Ekeberg et sted, men solnedganger stuper dramatisk ned bak Nesodden og farger hele den store himmelen.

Jeg liker også kontrasten mellom den travle byggeplassen og den rolige naturen rundt. Spesielt nå som isen har lagt seg og fuglene står og vagler ute på vannet, så er den hektiske aktiviteten med oransje- og gulkledde folk på byggeplassen er sterk kontrast. Men også den bare jorda mot den isdekkede verden er motsetningsfylt. Det er som den er naken når alle andre er påkledd.

Det er morsomt å følge med på alt som skjer ute i barcode nå. Det er en ny rad med hus som bygges og det er tydelig at alle som henger i den “opprinnelige” rekken med hus kommer til å måtte venne seg til mindre utsikt og færre solnedganger.

English: I am hanging out at barcode now and I am just loving the sunsets.

Cosi fan tutte – slik gjør alle kvinner

På fredag som var tok Erik og jeg med oss Ina og dro i operaen og så Cosi fan tutte.

Det beste operaen har funnet på de siste ti årene er et initiativ for å få flere kunder under 30 år, Ung i operaen. Ung i operaen er ca annenhver måned og da koster billettene 150 kr. Du sitter helt øverst, men om du ikke ser dårlig er det ikke noe problem.

Cosi fan tutte er en forviklingskomedie med musikk av Mozart. Det er mye slapstick humor og sex og dette er første gang den settes opp i Norge uendret. Da den ble satt opp på 70-tallet var den fremdeles for eksplisitt, tenk på det. Skrevet på slutten av 1700-tallet og fremdeles for mye for Norge på 70-tallet. Men hele operaen handler om å lure forloveden sin til å være utro og det var nok ikke folk klare for 40 år siden.

Det var tre timer med opera,  første akt ble litt lang og premisset i første akt ble litt ubehagelig for en feminist (men hvor mye feminisme kan man forvente fra en opera?) De to kjæresteparene var litt kjedelige karakterer, men de to som virkelig lagde ringer i vannet var hushjelpen og vennen. Jeg likte spesielt at de hadde valgt 80-tallet som ramme og de nydelige kostymene.

Bør du se Cosi fan tutte? Bare om du har litt operakondis eller er veldig glad i sexy slapstick.

English: we saw Cosi fan tutte last Friday and I liked it just fine.