Ta i et tak

Jeg synes det er viktig å faktisk gjøre den verden du lever i bedre. Det handler om å ta ansvar, om å ta et skritt fram og å si ifra. Jeg har funnet tre gode kommentarer fra tre helt vanlige mennesker som har tatt seg bryet med å skrive ned det de mener om noe de synes er viktig så andre kan lese det. Det er ikke bare viktig at folk leser i avisene og gjør seg opp en mening, det er også viktig at noen faktisk skriver i avisene. Det er viktig at noen lar sin stemme bli hørt.

Jeg vil gjerne at dere der ute skal lese disse tre innleggene i samfunnsdebatten. De er om tre helt forskjellige ting, men har også noe til felles. Nemlig at forfatterne ønsker at verden skal bli et bedre sted og at de har skjønt at det starter med dem selv.

Morten Strøksnes har skrevet om hvordan livet under vann utenfor Lofoten er som et Serengeti under vann og at det viser en utrolig lav innsikt at vi vil bevare Serengeti og regnskogen, men ikke den siste levedyktige torskestammen i verden. Spesielt når oljen er farlig for naturen også når den blir brent, ikke bare når den blir hentet opp av bakken.

Pia Skevik har skrevet en mer personlig kommentar om å leve i et voldelig forhold og skammen ved at man ikke forlater sin voldelige kjæreste. For meg handler denne kommentaren mest om at å “være en god venn” som det heter i speiderloven, ikke bare handler om å være snill og grei, det handler om å stille de vanskelige og ubehagelige spørsmålene. Det handler om å være modig nok til å stille vennene sine til veggs. Du trenger ikke være den som hjelper vennen din gjennom alle problemene, men alle trenger en som stiller det riktige spørsmålet. Uansett om de blir slått, om de har problemer med alkohol eller noe annet. Det er viktig å si ifra.

Den siste kommentaren har Maren Nilsen skrevet om sitt år i Groruddalen. Hun er selv fra Sørlandet og flyttet til Groruddalen fordi det var et fint sted å bo. Hun tar et oppgjør med all uviljen som finnes mot “dalen”, dalen med fire bydeler og over 100 000 mennesker. Det er jo et av de største lokalsamfunnene i Norge og allikevel får alle den samme kammen å skjære seg på. Jeg tenkte på all den motstanden jeg har fått for å ville bo på Grønland. Spesielt de jeg kjenner fra vestkanten er kjemperedde for området og mente jeg ville bli voldtatt på gata. Og jeg synes bare det er et spennende og levende område i byen. Jeg liker folkelivet på gata, alle de ulike opprinnelseslandene og de morsomme luktene. Nå skal jeg bo på Carl Berner i stedet for, men det er i hvert fall bedre enn superhvite, supernorske vestkanten.

Leave a Reply

Your email address will not be published.