Frokost i Frognerparken

Frognerparken er ikke et sted vi har vært mye, men da vi var i Oslo sist testet vi ut frokost på Anne på Landet.

Ruben og Erik nyter solskinnet.

Vi bodde på Blindern og skulle møte Åse, Ruben og Ola til frokost. Ettersom vi for det meste har brønsjet på Tøyen eller Günerløkka, var vi ikke helt sikre på hvor det kunne være fint å spise, som ikke var for langt fra Blindern. Men heldigvis fikk vi anbefalinger om Anne på Landet i Frognerparken.

Langveisfaren Ola.

Vi har ettertrykkelig lært at om man ikke skal stå for lenge i kø og vente for lenge på maten, så må man nesten møte til brønsj før kl 12. Så stakkars Ola, Ruben og Åse ble tvunget til å trekke gjennom halve byen tidlig en lørdag morgen 🙂

Sopptoast og pølse og potetstappe er ypperlig frokost.

Men i Frognerparken får man ypperlig frokost! Både varm og kald mat, på den fyldige eller lettere siden. Kaffen var god og det var deilig å sitte i drivhuset i sola og se ut på parken. Det var også veldig fint å møtes sånn til frokost (for oss og Ola) eller lønsj, alt ettersom.

Avokadotoast og cappuchino <3

Jeg merker at jeg stadig kommer tilbake til avokadotoast og cappuchino for tiden, også i Frognerparken. Det virker som min gamle favoritt Eggs Benedict er gått av moten, men avokadotoast er fremdeles her.

Avslutt med en tur i Vigelandsparken.

Noe av det beste, er nesten at du etterpå kan ta en tur i Vigelandsparken og se på skulpturene. Det er rart hvor lite man er turist i egen by, så ikke glem å utforske litt du også! Det er ekstra spesielt å se på Vigelands skulpturer etter å ha sett så mye klassisk kunst det siste året, de er virkelig skjellsettende og viser menneskelige følelser på en helt utrolig måte.

En glad laks utforsker nye steder.

English: We had a wonderful breakfast in Frognerparken in Oslo, with our friends who came from the other side of town. It was sunny and we finished breakfast with a stroll in Vigelandsparken.

Endelig Londontur med tog!

Londontur med tog var på lista over ting vi virkelig gledet oss til å få oppleve når vi flyttet til Brussel. Vi har lenge vært tilhengere av togferier, men det er noe spesielt eksotisk ved å kunne reise på Londontur uten å fly. Spesielt når det bare tar 2 timer med Eurostar fra Brussel, nesten like lenge som fra Oslo til Hamar.

Første stopp i London: real ale på britisk pøbb!

Det var fem år siden sist vi hadde vært i London. Den gang var vi der med Eriks familie og det var mitt første besøk. Vi hadde mange planer og om du søker på London her på bloggen, ser du mange innlegg jeg skrev om besøket.

Neste punkt på programmet: battered cod og mushy peas.

Vi hadde få planer for vår Londontur denne gangen, i hvert fall til oss å være. Vi skulle på teater og musikal, hadde booket et par restauranter, hadde en idé om et sted for lønsj og hadde funnet et sted for afternoon tea. Det eneste museet vi ville se var Tate Britain.

Et rom på Tate Britain har alle de fantastiske familiemaleriene til en gammel jødisk familie.

Sist så vi Wicked, en kjent musikal basert på en bok, som handler om heksene fra The Wonderful Wizard of Oz. Denne gang hadde vi gått for en anbefaling fra min beste YouTuber Leena Norms, Come from Away. Det var en helt _utrolig_ musikal! Den gjorde meg varm om hjertet, ga meg tårer i øynene og var så morsom at jeg bare ga meg ende over. Neste gang du skal på Londontur, må du se den.

Den famøse cheese toastien fra The Wigmore.

Vi hadde en nydelig langhelg i London i februar 2022. Verden hadde nesten åpnet opp igjen, så det gikk fint å reise, men var knapt en sjel i byen. Vi nøt det fine været, gikk langs Themsen, syklet på de nye og fine sykkelveiene og koste oss. Vi spiste en utrolig cheese toasty fra The Wigmore, pølse og potetstappe på Mother Mash og drakk masse deilig real ale (The Lamb, The French House).

Et sweet og et savory afternoon tea tårn på Fortnum & Masons kjente blå servise.

Vi avsluttet vår Londontur først på Glossier og så med afternoon tea på Fortnum & Mason. Afternoon tea kostet 70£ per person, men var helt utrolig. The var bottomless afternoon tea i praksis og vi rakk seks kanner te mens vi satt der. Det var altfor mye mat til at vi egentlig kunne be om påfyll av mat, men det skulle jeg gjerne gjort. La oss si det sånn at vi ikke spiste noe mer resten av dagen 🙂

English: we had a wonderful weekend trip to London in February. London was sunny and quiet, and we managed a play, a musical, some excellent food, a lot of real ale, Tate Britain, afternoon tea.

Trøfler i bursdagsgave

I år feiret vi bursdagen min med trøfler. Det var ikke noe 29., den 28. februar var en mandag, jeg ble 34 år og ønsket meg ikke noe som helst, så det passet perfekt at Erik hadde booket bord på et hemmelig sted og at vi “bare” skulle gå ut og spise. Nesten alle restauranter i Brussel er stengte på mandager, de fænsi åpner gjerne ikke før onsdag, så Erik måtte jobbe litt for å finne noe bra og til slutt falt valget på La Truffe Noire.

Alt i La Truffe Noire var i pasteller fra 80-tallet.

La Truffe Noire er da en restaurant som bruker trøfler til alt, enkelt og greit. Vi gjorde som vi pleier, lot være å velge ved å velge smaksmenyen og vinmenyen.

Vi begynte med en cocktail.

Vi begynte med en cocktail og koste oss med å være ute for å prøve noe nytt. Ikke at det er så sjeldent for oss, vi er vel på restaurant en gang i uka, men bursdag, penantrekk og trøfler gjør det til noe spesielt. Vi var ikke så mange i lokalet denne mandagen, men det gikk fint.

Jeg spiser suppe med sugerør i kjole jeg har arvet av Eriks farmor og øredobber kjøpt av Erik i New York 2011.

Vi fikk endelig belgisk vaffel på fænsi resturant! Den hadde ost og grønne krydder i røra og fois gras på, de klarer ikke å la være. Restaurantene i Brussel er så franske og tradisjonelle i sin luksusmat (trøfler, fois gras, hummer, østers, biff) at det nesten blir litt kjedelig. Det er så opplagt, nesten litt gammeldags. Har jeg spist for mye på “new nordic cuisine” restauranter og forventer for mye innovasjon og rare ting? Må jeg bli overrasket for at det skal være bra? Jeg er jommen ikke sikker. Men jeg har aldri spist så mye trøfler noe annet sted som i Brussel.

Kamskjell i karrisaus med trøffel.

La Truffe Noire er jo en konseptrestaurant, så jeg skal ikke klage på at de hadde mye trøffel. Og når du velger et klassisk luksusprodukt som trøfler, så forventer man ikke mat som har falt ned fra månen, men det føltes så trygt at det grenset mot kjedelig i hvert fall.

Alle rettene hadde trøffel og du kunne be om ekstra trøffel på alt.

Om du ønsker deg en klassisk fænsi middag, med andrebryst, trøfler, digg fisk og trøffeliskrem (!) så vil jeg absolutt anbefale La Truffe Noire! Alt var perfekt tilberedt og sørvisen var god. Det var en ypperlig måte å feire en ellers litt ubetydelig bursdag og bare det at Erik hadde booket det og at det var hemmelig hvor vi skulle, gjorde bursdagen min ekstra glitrende <3

Årets bursdags-“kake”, trøffelis.

Erik har bursdag på tirsdag, men han er for syk til å gå i sin egen bursdagsfest i helga, så vi får se hva vi får til av bra plan B 🙂

English: Erik had booked a table at a truffle restaurant for my non-birthday birthday this year. It was a nice place, even on the slightly too classic side.

Nye Munchmuseet i Oslo

Det nye Munchmuseet i Oslo er (endlig) ferdig og vi var innom en tur i januar for å se hvordan ståa var.

Er fremdeles ikke overbevist om at denne grå klumpen var det beste valget.

Vi skulle møte mamma og pappa på Munchmuseet og gikk hele havnepromenaden fra Tjuvholmen og dit. Det er fremdeles ikke superkoselig å gå forbi cruiseskip og å plutselig stå midt i et kryss uten fotgjengerfelt noe sted, men for det meste er det en veldig fin tur. Selv i januar.

Det var fint å se noen nye verker av Munch, nå som de har plass til å vise fram mer.

Vi har vært mye på kunstmuseum og galleri i Belgia det siste året og kjente vel begge to at vi trengte å kjenne litt bedre til vår egen kunst. Det var en veldig bra Munchutstilling på KODE i Bergen da jeg bodde der, så jeg tenkte jeg hadde sett en del, men var spent på hva de hadde fått til med det nye Munchmuseet.

Jeg har brukt mange timer i Aulaen i Oslo, så disse verkene kjenner jeg veldig godt.

Og hva hadde de fått til? Jeg er ikke helt overbevist. Akkurat da vi var der var det ikke noen midlertidig utstilling, så det var ikke egentlig så mye å se på. Det var veldig fullt i rommene med mest Munch (som var litt ubehagelig egentlig) og ellers var det bare rommet med verkene i serien fra Aulaen og rommet som var en interaktiv modell av huset hans. Det var morsomt med kikkhullene og å bli kjent med Munch på en litt annen måte, men det var så utrolig mye kø der det var tekst at det hele føltes litt tøysete.

De hadde laget kikkhull i flere av møblene i “huset” til munk, og inni dem bodde disse musene 🙂

Det jeg likte best på Munchmuseet var egentlig all den andre kunsten. De som var samtidige med Munch eller inspirert av Munch. Det er nesten litt vanskelig å skjønne hvor stor han er, hvor dramatisk det han gjorde var, så det hjelper å se ha litt i kontekst.

Anna-Eva Bergman ble jeg kjent med på KODE og det er min store drøm å eie noe av henne. Henne og Inger Sitter <3

Så hva synes jeg om det nye Munchmuseet i Oslo? Det er helt greit. Jeg håper de kommer til å være flinke til å rullere Munchverkene, så man kan komme tilbake og se nye ting. Jeg håper de er flinke til å ha spennende midlertidige utstillinger. Uansett er det fint både på taket for en cocktail eller i kafeen for lunch, og de har veldig bra merch, akkurat som et ordentlig museum skal 🙂

English: We had to see the new Munch museum in Oslo and it is ok 🙂 Not spectacular, but the collection is nice, the view of the city is excellent and the roof-top cocktail bar is nice.

En ode til morfar

I dag skal jeg reise til Hamar for å besøke morfar og etter et år med mye besteforeldersorg i vår familie, kjente jeg at jeg bare vil skrive en liten ode til morfaren min.

Morfar og jeg, sommeren 2020

Jeg liker morfaren min veldig godt. Han er egentlig den eneste ordentlige besteforelderen jeg har hatt, ettersom mormoren min døde av kreft da jeg var 1 år og farmoren og farfaren min var veldig gamle og hadde en litt gammeldags innstilling til det å være besteforelder, så han har ikke hatt mye konkurranse, men jeg vil si at helt objektivt er han en bra bestefar.

Morfar og jeg har aldri hatt et veldig nært forhold, men jeg er veldig glad for at vi virkelig glad for at vi har funnet hverandre etter at jeg flyttet hjemmefra. Jeg er stolt av at vi har etablert en rakfisktradisjon og at vi til og med har lurt Erik til å like det. Ingen middagsselskaper jeg gleder meg til så mye som å komme på rakfisklag hos morfar for et uendelig utvalg av potet. Jeg elsker at han er like glad i meieriprodukter fra Røros som jeg <3

Middag på Domkirkeodden i 2021.

Under pandemien har vi snakket mer sammen og det vi snakker mest om (mer enn om været og forskjellen mellom Brussel og Hamar!) er mat. Hva vi har spist i det siste, hva vi gleder oss til å lage, hvilken matsesong som er på vei, hva som er godt for tiden. Morfar har laget middag til én i 40 år og lager fremdeles fårikål til seg selv, gleder seg til skreisesongen, lager pinnekjøtt og annet som vanligvis krever middagsselskap. Han er min beste inspirasjon når det kommer til å spise akkurat det du har lyst til.

I tillegg er morfar en kløpper på kryssord, og kryssord er en familieaktivitet som alle i familien min er med på. Det er så ille at vi også har smittet Eriks familie 😛

Januar 2022, etter en litt slitsom mørketid.

Morfar har hatt en litt slitsom høst og vinter, så jeg kommer på besøk til Hamar i helga for å spise skrei til lønsj og løse kryssord. Vi gleder oss begge over at det begynner å bli lysere tider, til tørre fortau og at blomstene spirer i hagen. Pandemien har i enda større grad hjulpet meg med å leve i nuet og å bruke tid på dem jeg er glad i.

Etter å ha begravet begge Eriks bestemødre i 2022 er jeg bare takknemlig for at jeg kan snakke med morfar om hvilken potetsort man burde spise i februar, gledene ved skrei og hvordan det var i London. Krysser fingrene for at vi får til en fin 90 års-feiring i oktober.

English: feeling very grateful for my grandfather and looking forward to seeing him this weekend.

Leseåret gjennom The StoryGraph

I 2021 har jeg begynt å bruke The StoryGraph, som er en app eller nettside der man kan registrere hva man leser. Det er jo ikke akkurat nytt, GoodReads har eksistert i evigheter, men jeg syntes aldri det var noe fengende. Men så endret alt seg da jeg så Leena Norms video om at GoodReads er død – hva nå? Leena er min absolutte favoritt-YouTuber og jeg anbefaler alle å følge henne, hun er gjennomtenkt, velartikulert, optimistisk, nøye og morsom. Hun er også en “booktuber” og anti-kapitalist og da trenger man The StoryGraph.

Mitt lesemål for 2021: lese 30 bøker.

Helt enkelt bestemte jeg meg for at jeg ville lese mer i 2021. Jeg er egentlig en lesehest av rang og har vært det hele livet, men studiene klemte det ut av meg og jeg har knapt lest noe de siste ti årene. Når jeg har ferie og ligger langflat så leser jeg en bok om dagen, men bøker har ikke vært en del av hverdagen min, men nå kjente jeg meg klar for å ta noen grep. Det første var å laste ned StoryGraph og sette meg et lesemål. Jeg ante ikke hvor mange bøker jeg hadde lest i 2020, men ettersom alle booktuberne hadde mål om å lese 50 bøker i året (og syntes det var vanskelig), så tenkte jeg at 30 bøker i 2021 var ambisiøst for meg. I tillegg begynte jeg å brukke appen Allbok, der man registrerer bibliotekkortet sitt og så kan låne lydbøker (og digitale bøker). Lydbøker har absolutt vært viktige for lesingen min i 2021!

Mitt lesehumør i 2021.

Det jeg synes er morsomst med The StoryGraph er at de har masse statistikk. Statistikk er noe jeg liker og alle oppsummeringene fra The StoryGraph er som å ta en kontinuerlig personlighetstest 😛 For eksempel kan dere se at jeg for det meste leste dark, mysterious, emotional, adventurous og reflective bøker i 2021. Jeg leste nemlig mye krim og kjærlighetshistorier.

Mine litterære genre i 2021.

Fra genrene kan dere se at det gikk mest i romantikk, krim, historiske ting og at jeg jobbet med klassikerne mine. Bøker kan jo falle i flere av kategoriene. Det har ikke vært et spesielt komplisert leseår i 2021, jeg har fokusert på leseglede og at å lese gjør meg glad, neste uansett hva jeg leser.

Jeg leser for det meste mellomlange bøker.

Jeg har aldri lest korte bøker, for jeg synes det er så slitsomt at de går over så fort og jeg liker ikke å plutselig gå tom for bok. Men ettersom jeg nå nesten bare leser bok på skjerm så leser jeg mange flere korte bøker. Mange av lydbøkene er også korte, spesielt en del av klassikerne. Allikevel har jeg ikke lest mange bøker over 500 sider, bare én tror jeg.

Hele leseåret 2021.

Alt i alt leste jeg 33 bøker i 2021, 3 bøker mer enn målet mitt. Det er jeg utrolig fornøyd med! Jeg leste 9 bøker på vei over Atlanterhavet og det var nok det som hjalp meg over grensa, men også august og september var gode lesemåneder. Jeg begynte ikke egentlig å registrere i The StoryGraph før i april, så det før er etterregistreringene jeg husket.

Mest av alt er jeg så glad for at jeg leser igjen – at bøker er en del av hverdagen min. Jeg føler meg mer som meg selv, kjenner jeg. Kanskje er det også fordi jeg får så få kulturinntrykk for tiden, siden teater og alt annet er stengt. Alt er bare billedkunst og bøker. Men jeg er så fornøyd med at jeg har mental kapasitet igjen til å utvide horisontene mine både ved å endelig lese klassikere og å lese nye og spennende ting.

Til slutt, mine beste leseopplevelser i 2021:

  • Egalias døtre – Gerd Brantenberg. Fremdeles en skjellsettende bok. Gender swap på samfunnet som setter all kjønnsdiskriminering i grotesk relieff. Fremdeles aktuell, selv om den er utgitt i 1977.
  • Treasure Island – Robert Luis Stevenson. Det var fantastisk å lese denne på engelsk, på et seilskip fra 1915, på vei over Atlanterhavet til Karibia og å kunne hvert eneste sjømannsuttrykk.
  • Klubben – Matilda Gustavsson. Utrolig velskrevet bok om Sveriges største #metoo sak, som sentret om Den Svenske Akademien (de som bestemmer Nobelprisen i litteratur).
  • Don’t you forget about me – Mhairi McFarlane. En utrolig lekker og lett liten romantisk bok, som jeg er sikker på at vil gjøre deg glad. Jeg gleder meg til jeg skal lese den igjen.
  • Arv og miljø – Vigdis Hjort. Jeg forsvant fullstendig inn i familiedramaet og følte meg så truffet av hvordan følelser, familie og hytter blander seg sammen.

English: I have really enjoyed getting back to my old habits of reading a lot in 2021. I especially love the visualisations and statistics of the app The StoryGraph, that I have been using since April. Highly recommend!

Atlanterhavet med biologøyne

Jeg har krysset Atlanterhavet med Statsraad Lehmkuhl og det er litt annerledes å krysse Atlanterhavet for en biolog enn for andre, for man har litt andre forventninger til hva man kan se. Men så blir man også mer opprømt når man ser noe som er veldig uventet, så det går kanskje opp i opp?

Bottlenose dolphins som fulgte skipet.

Det flest har lurt på om jeg så da vi krysset Atlanterhavet var hval, og det var det de fleste håpet mest på å se også. Men i oktober er alle hvalene på vei fra nord til sør, og for det meste følger de kystene (fordi der er det mest mat), så det er veldig lite sannsynlig å se dem midt ute på det åpne havet. Dessuten er havet veldig stort, så den generelle sannsynligheten for å se en hval midt utpå havet er veldig liten. Jeg trodde ikke at jeg kom til å se hval, og det så jeg ikke heller. Vil du se på hval, dra til Nord-Norge 🙂

Men! Delfiner er teknisk sett hvaler, og delfiner så jeg. Det vi så var bottlenose dolphins og Risso’s dolphin. Bottlenose dolphins er de mest kjente, er lekne og liker å surfe i baugbølgene til båter. De finnes ikke bare i Atlanterhavet, men over alt. Jeg har sett dem flere ganger før og de er like morsomme hver gang. På turen så vi flere ganger store flokker med mødre og bittesmå kalver, utrolig søte! I tillegg så vi Risso’s dolphin som var veldig kule! De var store og svare og så nesten ut som svarte haier der de føk gjennom vannet. De kom da vi hadde fått en stor fisk på kroken, og holdt følge med oss en stund.

Signi holder en mahi-mahi som hun var med å fiske.

Den fisken vi så mest av var flyvefisk, men det klarte jeg ikke å få et eneste ordentlig bilde av. De er i store stimer og når de blir skremt av båten så hopper de opp i lufta og flyr bortover havoverflaten, med halen nedi vannet innimellom for ekstra fart. Det er mindre motstand i luft enn i vann, så det er raskere over enn under vann (det er også derfor delfiner hopper). Dessuten prøver de for det meste å komme unna predatorer i vannet, så det er en bra strategi sånn sett (vi kommer tilbake til fugler senere). Det var fint å se på flyvefiskene mens man ventet på at tiden skulle gå når man hadde utkikksvakt.

En sverdfisk som blir hengt opp i masta for å bli veid.

Vi fikk tre typer fisk, en mahi-mahi (også kjent om common dolphinfish eller dorado), en sverdfisk (Atlantic blue marlin) og gulfinnetunfisk (yellowfin tuna). Planen var å fiske hele veien over Atlanterhavet, men både så var det ikke så mange av slukene som fisken likte (og de drev å mistet dem når fisken kom seg av kroken) og det er ikke så mange fisk i havet lenger, så vi fikk ikke så mange. Havet er på ingen måte utømmelig og etter trålerne ble oppfunnet av vi tømt det flere ganger, men det er litt annerledes denne gangen. Uansett, de tre fiskene vi fikk opp i båten ble middag til alle 140 om bord og var en veldig velkommen avveksling fra alt kjøttet 😉

En gulfinnetunfisk som akkurat har tapt kampen.

Det er mye som bor i Atlanterhavet, ikke bare fisk! En ting du kanskje ikke vet, er at det er en type tang som flyter i overflaten. Den heter Sargassum og er veldig vanlig i Sargassohavet, havet øst for Karibia. Den sprer seg østover med havstrømmene og vi så den i lange remser i overflaten nesten helt fra Kanariøyene. Det er de runde kulene som er flyteelementene og det hvite er ulike kolonier av mosdyr (bryozoa) og posthornmark.

Makroalgen Sargassum med kolonier av dyr på seg, plukket opp midt på Atlanterhavet.

Vi så andre små dyr også, men de satt fast på skipet. Da vi fikk bade spurte Gro meg om jeg kunne hjelpe henne med å plukke noe av det som satt fast på skipssiden. Da fant jeg disse rankefotingene, som er i slekt med rur og striped goose barnacles (EDIT fra Gro: striped goose barnacles) og som lever livet ved å sitte fast på ting som flyter rundt i tropiske farvann. De hadde nok blitt med Statsraad Lehmkuhl fra Sør-Europa og hadde allerede blitt så store.

Goose barnacles som var med på turen. Foten de sitter fast med er ned og åpningen som de spiser gjennom er opp.

Det er langt fra Afrika til Sør-Amerika og de fleste flygere trekker nord-sør langs land heller enn på tvers over havene. Men innimellom blir de tatt av en storm og da kan man på overraskelser midt ute på Atlanterhavet også. Vi fikk en svale i masta i begynnelsen av turen, men jeg tviler på at den kom seg tilbake til land. Og det var ingen måker, for de bor på land. Det var først da vi var i “nærheten” av Sør-Amerika at vi begynte å se fugler. Det vi så mest av var suler, eller boobys, som de tropiske artene heter. Vi så både masked booby og brown booby og det var spennende å se dem følge båten og stupe etter flyvefisk.

En masked booby, eller masket tropisk sule.

Da vi var krysset mellom karibiske øyer så vi også sommerfugler! Det var både en stor flokk med hvite sommerfugler, Great Southern White, som trakk mellom øyene en dag. Det så nesten ut som at det snødde sidelengs. Det var vakkert å se på.

Og en morgenvakt på oppdaget vi en gigantisk sort sommerfugl som hadde hengt seg til for å sove i en luke. Det var en Black Witch Moth som har mange skumle assosiasjoner i Sør-Amerikansk kultur. Jeg har aldri sett en så stor sommerfugl ute i naturen, utrolig kult!

Black Witch Moth. Foto: Garret Cree.

Vi så flere morsomme ting før vi kom til Curacao. En morgen var det en flaggermus (!) som var veldig misfornøyd med å bli forstyrret i søvnen. Den var kjempestor, men Wikipedia har 250 sider om Sør-Amerikanske flaggermusarter, så hvem vet hva det var. En annen gjest var en falk som tok seg en hvil i ytre klyver.

En falk hviler i ytre klyver.

Til slutt så vi også mange fregattfugler som seilte høyt, høyt over oss. De er vanlige i Karibia som tropiske fugler og vi så dem også da vi var i Isla Mujeres i Mexico for noen år siden. Både suler og fregattfugler kan sveve på vindene i ukevis i strekk, de lever hele livet sitt over havet.

Som dere skjønner så var det ikke så mye forskjellig å se for en biolog på vei over Atlanterhavet, men det var noe vakkert bare ved å være ute så lenge og se hvor stort havet er. Det er mest en klisjé å snakke om hvor stort havet er, så det er godt å ha kjent det på kroppen. Spesielt midt ute på havet var det bare oss, ikke en levende sjel annet enn flyvefisken. Delfiner, fugl, store fisk, ja alle andre holdt seg “i nærheten” av kysten. Til slutt vil jeg bare takke Gro som var den andre biologen på turen. Hun var der på ferie sånn som meg, men med mye mer biologi i bagasjen 🙂 Det at jeg hadde en ekspert å konferere med hver gang jeg så noe, gjorde turen ekstra bra. Tusen takk, Gro!

English: these are all the animals and plants I saw while crossing the Atlantic ocean. It isn’t much, but it was still a great experience for a biologist.

Seilasen over Atlanterhavet

Vi er tilbake fra seilasen over Atlanterhavet for lengst, One Ocean Exhibition med Statsraad Lehmkuhl. Men hvordan skriver man om en reise som inneholdt så mye og så lite på én gang? Hvordan var det egentlig å krysse Atlanterhavet i en seilskute? Intenst. Intenst er adjektivet som passer best.

COVID-19 testing på kaia da vi mønstret på i Las Palmas, Gran Canaria, Spania.

Det er en egen spenning i en seilas som denne, ikke bare er det all usikkerheten på grunn av pandemien, eller å skulle være bortreist i fem uker, det er at fra det øyeblikket skuta legger fra kai så får du ikke gjort noen endringer før du er framme. Kan ikke kjøpe sandaler som du har glemt eller en ny shorts om den blir ødelagt. Bordet fanger på alle måter, som gir den mest reisevante reisenerver, spesielt når man ikke egentlig har fått en detaljert pakkeliste fra Lehmkuhl eller noen god oversikt over temperatur, fasiliteter eller annet… Heldigvis hjalp det oss at vi har reist mye i tropiske områder de siste årene, så vi traff veldig godt med det vi hadde med oss. Men det var mange som hadde med seg lass med ulltøy…

White Watch! Muster!

Om jeg skal si noe om seilasen over Atlanterhavet må jeg begynne med denne gjengen her, White Watch eller Hvit vakt, vi som jobbet fire til åtte (dvs 04-08 og 16-20). Vi sov på styrbord side av aktre banjer med 50 cm til hver hengekøye, spiste alle måltider sammen, pusset tenner sammen, sang shanties tidlig på morgenen, skrubbet dekk på ti språk og lå som sjøløver og solte oss på bakken. Disse 34 menneskene var hele turen min, egentlig og er det som gjorde det til en uforglemmelig opplevelse. De ga av seg selv, lærte bort det de kunne og trakk i tau av alle krefter.

Hvit vaktere i sikkerhetsutstyr, klare for å skrubbe med AquaBreak.

Å sitte sånn på en båt, midt på havet, gjør at det blir mange samtaler. Mye handler som det veldig nære – at det er for mye potet og brun saus til middag, at Blå Vakt aldri rydder dekk etter seg, at Slappen holder på å gå tom for solkrem, at de har fått en sverdfisk på kroken, at det er mandag og at det blir grøt til frokost, om vi klarer å snike oss unna søndagsvasken denne uka også, hvilken film vi skal se på storseilet på lørdag. Sånne ting, hverdagslige ting. Men også handler samtalene om Livet. Man har tid til ettertanke, til å bruke en time på å se på stjernene, til å kveld etter kveld se på planetene som skinner i solnedgangen. Hver dag har bare én oppgave, klesvask eller trening eller å sy litt på seilposen sin. Hvem er det du savner? Hva er det du savner? Hva er det du trives med på seilasen? Ikke bare om seilasen ble som du trodde, men om du er som du trodde.

Klatring i riggen var det jeg likte best på seilasen. Du ser meg i rød t-skjorte på andre saling, den øverste platformen, på vei opp på forre røyl.

Var jeg som jeg trodde? Ble seilasen som jeg trodde? Jeg hadde ikke så mange forventninger eller bekymringer, men her er en liten oppsummering:

Ting jeg likte på seilasen:

  • Klatre i riggen. Du klatrer ikke i masta, men i tauene, og så står du på rærne (en rå, flere rær) som går på tvers som seilene sitter fast i. Å klatre i riggen var det beste på hele båten og jeg gjorde det flere ganger hver dag. Evig blått hav til alle kanter og en bitteliten båt under deg med et yrende liv. Det var god trening og morsomt å stå ytterst på en rå og jobbe med seil.
  • Seilingen. På et seilskip så er seiling mange som trekker i tau samtidig. Å etter hvert lære hva alle seilene og tauene het, så jeg visste hvor jeg skulle gå når noen sa vi skulle brase om stormasta eller at man skulle gi ut i babord bramskjøte, var noe av det beste med turen. Spesielt da jeg leste Treasure Island på engelsk og skjønte alle seiluttrykkene!
Morgenyoga, som egentlig var seks timer etter at jeg hadde stått opp.
  • Gå i min tynneste shorts og bikinioverdel hver dag i en måned og bli nøttebrun. Kun bruke solkrem på nese og lepper, men ha caps og solbriller fastlimt halve døgnet. Jeg liker ikke egentlig klær, så det var nydelig.
  • Synge shanties hver dag. Statsraad Lehmkuhl har en greie med sea shanties, de har til og med en shantygruppe på en måte, så det ble absolutt synging på turen. Men vi hadde en på vaktlaget vårt som var utrolig flink med shanties, både sangstemme og husket tekster, så han lærte oss alle disse her og vi sang hver eneste dag. Det var nydelig.
  • Å lære flere stjernebilder. Hver morgen, før sola stod opp, brukte vi mye tid på å se på stjernene. Det var flere på vaktlaget vårt som kunne mye og som holdt foredrag kl 5. Jeg kan så mange flere stjernebilder nå og jeg gleder meg til å finne dem igjen alle sammen.
  • Yoga hver dag. Det var deilig å ha en fullstendig jevn døgnrytme og rutine, og det gjorde at jeg fikk gjort yoga nesten hver eneste dag, hele seilasen gjennom. Det var ganske vanskelig å gjøre yoga på dekk når alt beveget på seg, men deilig å tøye litt hver dag.
Oskar, shantyman og vaktleder for Blå vakt, leder oss i shantysynging.

Ting jeg ikke likte på seilasen:

  • Maten. Huffameg! Stuerten hadde planlagt verdens kjedeligste norske oktobermeny og den var helt malplassert i tropisk vær. Alt var kjøtt og potet og brun saus og det ble veldig feil. Dessuten begynte vi å gå tom for ting før vi var halvveis, som la et lite lokk på gleden. Frokostblanding, havregryn og knekkebrød gikk tomt, ting man tenker det er greit å lagre i fem uker…
  • Informasjonsflyt til medseilerne. De er egentlig bare på lange seilaser med marinen og marinen gir tydeligvis informasjon til rekruttene sine selv, for det hadde ikke Statsraad Lehmkuhl mye peiling på. Dårlig pakkeliste og lite praktisk informasjon om hvor mye plass vi faktisk hadde på båten. For eksempel stod det at vi bare kunne vaske klær hvert 14. dag, dvs én gang på turen, men vi kunne vaske klær hele tiden…
  • Gamle menn. Det var mange ulike utfordringer på turen og den som var vanskeligst var at jeg plutselig var tilbake i rollen som “hun høylytte og masete som tar for mye plass og er for kravstor og kjefter på alle”. Vi jobber vel alle med å ta passe mye plass i ulike sammenhenger, men det var utfordrende å være med gamle menn som syntes det var helt utrolig fornærmende at jeg fortalte dem at de gjorde noe på feil måte. Jeg merker at jeg er vant til å ha rett, vant til å ha autoritet og at folk aksepterer at jeg vet hva jeg snakker om i hverdagen, så det var slitsomt.
Meg i køya mi, innerst mot veggen med åtte andre hengekøyer utenfor meg.

Etter denne oppsummeringen, ville jeg dratt igjen om jeg visste alt jeg vet nå? Ja. Angrer jeg på turen? Nei. Vil jeg reise på en liknende tur igjen? Nei. Men! Det var veldig fint å være ute på havet i mange uker. Det var fint å seile, selv om det aldri ble stille fordi motoren gikk for å produsere strøm og vann og alt annet vi trengte. Det var morsomt å seile seilskute og jeg vil gjerne være med å tall ships race, så jeg kan få prøvd meg på høyt tempo og mye spenning, men ikke noe mer enn en uke eller to av gangen. Dette er en opplevelse jeg er utrolig takknemlig for at jeg fikk ha. Vi hadde aldri dratt på denne turen om det ikke var for pandemien og det ble virkelig en intens opplevelse, på godt og vondt.

En sverdfisk som jobber veldig hardt med å slippe løs fra fiskekroken.

English: So how was the sailing trip across til Atlantic Ocean? Intense. I loved the sailing, climbing in the rigging, singing shanties and being out in the sun all day. But the food was terrible and it is challenging being stuck with 107 people that you don’t know for a full month.

Vi skal seile Statsraad Lehmkuhl over Atlanterhavet!

Dere skal hva, sa du?!? Ja, Erik og jeg skal seile Statsraad Lehmkuhl over Atlanterhavet, fra Kanariøyene til Curacao i Karibia nå i oktober. Vi skal være på båten i en full måned, som en del av One Ocean Expedition, Statsraad Lehmkuhls ekspedisjon rundt jorda, en del av FNs havtiår, som begynner i år. De startet fra Arendal rett etter Arendalsuka og kommer tilbake til Norge etter ca 18 måneder.

På seiltur med svigerfar, på vei til Veierland.

På vei over Atlanterhavet har vi ikke dekning, så mens vi har radiostillhet fra vår side, tenkte jeg å skrive svar på noen spørsmål her, så dere vet hva som skjer.

  • Hvor lenge skal dere være borte? Etappen vi skal være med på er fra Gran Canaria til Curacao i Karibia, vi mønstrer på søndag 3. oktober og ankommer Curacao torsdag 4. november.
  • Reiser du på grunn av jobben? Nei, dette er ferie. Jeg fikk vite om One Ocean Expedition på grunn av jobben min i Forskningsrådet og JPI Oceans, men dette er bare ferie. Det er mulig jeg har sjefer som er litt mer positive til å seile over Atlanterhavet enn andre, men dette er bare kos. Så får vi se om jeg får lov til å komme på besøk i laben og se på analysene de gjør 🙂
  • Hva skal dere gjøre? Vi skal være medseilere på turen. Vi får opplæring underveis av besetningen på båten, man trenger ikke å kunne noe før man kommer. Ellers vet vi ikke så mye om det vi skal gjøre, annet enn å være med og seile.
  • Må dere ha med noe spesielt på turen? Det har vært vanskelig å pakke til denne turen, men vi har med oss både fullt regntøy (seiltøy/ oljehyre), badetøy, arbeidstøy til varmt vær, fotoutstyr, dykkeutstyr (til etterpå), og så har jeg kjøpt meg seilsko. Det er ikke påkrevd med hvite såler, men jeg tenkte det var bra å ha.
  • Har dere forberedt dere på noen måte? Både ja og nei. Erik har kjøpt turshorts og regntøy, jeg har kjøpt seilesko og skaffet en egen notatbok, men ellers hadde vi det vi trengte. Vi har begge klippet oss og prøvd å finne ut hvor mye hårstrikker/ linser/ etc man trenger i seks uker. Det utfordrende er at vi ikke kan kjøpe noe annet enn det de har i kiosken på fem uker, så da må man tenke seg om før man drar.
  • Hvor mange er med på turen? Ganske mange! Det er 30 stykker som jobber på Statsraaden og til sammen er vi 110 personer på båten. Omtrent halvparten skal vi dele “rom” med.
  • Får dere eget rom? Nei, vi skal sove i hengekøyer i et stort rom. Vi får et skap og en skipskiste til tingene våre. Jeg tenker det blir mye som å være på speiderleir, bare i fem uker 😉 Kanskje mer som leirskole?
  • Hvordan er det med COVID-19 og reisen? Vi skal reise fra Brussel med tog til Paris og så fly til Gran Canaria. Vi må ta ganske mange COVID-tester både for forsikringsselskapet og seilturens del, både før vi drar og når vi mønstrer på, og så må vi fylle ut Passenger Locator Form, men det er jo standard nå. Det er testfasiliteter og lege på båten og om alt går bra og det ikke er noe smitte på båten, så slipper vi karantene når vi ankommer Curacao.
  • Hvilket vaktlag skal dere være på? Det vet vi ikke sikkert ennå, men vi har ønsket oss vakten 4-8, dvs å jobbe 04:00-08:00 og 16:00-20:00 hver dag. Vi skal høre til det samme vaktlaget hele turen og jobbe to økter i døgnet. Etter lange samtaler med min morfar som har vært sjømann har vi funnet ut at vi vil ha soloppgang- og solnedgangvakten. Så får vi se hvordan det blir.
  • Hva gleder du deg til? Alt 🙂 Men mest til å være ute på havet i ukevis, klatre til toppen av masta og se evig langt, stillheten, stjernehimmelen, solnedgangene, sommerværet, å bli nøttebrun, å være fysisk aktiv hver eneste dag. Jeg tror Erik gruer seg litt til å være helt uten både internett og alkohol i fem uker, men jeg tror det skal gå fint. Jeg tar med meg en liten loggbok og tenker å skrive ned noen refleksjoner hver dag, inspirert av da jeg tok Trekløver-Gilwell treninga.
  • Kan du dele bilder på reisen? Vi har fått beskjed om at vi ikke kommer til å nett på reisen, og selv om de jo har noe nett, så tror jeg ikke det er noe jeg skal prioritere. Jeg tar med kameraet mitt for å ta bilder, men jeg anbefaler egentlig å følge dem på Instagram, de har en innholdsprodusent som deler ting nesten hver dag. Så skal vi passe på å være litt linselus, så dere får sett hvor brune vi blir 😉 Fram til vi er ute på havet på mandag er det bare å følge meg på Instagram.
  • Skal dere reise noe rundt i Karibia? Nei, ikke egentlig. Fem uker ferie er alt vi har, dessverre. Det er ikke bare-bare å få ferie i oktober, men vi får to dager på Curacao før vi skal tilbake. Vi håper vi får til å dykke litt, men vi må se an situasjonen når vi kommer dit.

Det var alt jeg kom på, skriv gjerne spørsmål i kommentarfeltet om det er noe mer du lurer på 🙂 Jeg er glad i å seile, men jeg har aldri før vært med på en så stor seilbåt som Statsraad Lehmkuhl. Dette blir litt av et eventyr, men denne uka har vi mest reisenerver og prøver å gjøre klart alt mulig på jobb før vi drar.

English: Erik and I are joining the tall ship Statsraad Lehmkuhl on their One Ocean Exibition from Gran Canaria to Curacao in October! There will be no cell signal, so here are some answers to the most common questions.

Knivsviksommeren i et nøtteskall

Knivsviksommeren var alt jeg hadde drømt om og mer til. Etter seks måneder i Belgia, bare avbrutt av en rask tur til Norge i begravelsen, lengtet jeg etter öppna landskap og utsikt til sjøen. Det kan bli litt trangt her i Belgia med smale, brolagte gater, velfriserte parker og folk over alt. Nusselig, men litt trangt.

Utsikten fra terrassen på oppehytta hos Ola i Knivsvik.

Vi var veldig heldige med vaksineringen og rakk akkurat å få andre dose fredagen før den årlige Knvisvikuka hos Ola skulle starte. Vi var ikke fullvaksinerte, men Belgia var grønn og det gikk direktefly igjen fra Brussel til Oslo, så drømmen om Knivsviksommeren gikk i oppfyllelse <3 Vi pakket alt vi trengte for seks uker i Norge og dro rett til Knivsvik.

Det krever sin kokk å lage vegetarlasagne til 12 personer på et hyttekjøkken, men Una får det alltid til <3

Alt vi ville var å henge med venner, forhåpentligvis bade, ta det rolig og bare kose oss. Spise god mat og være hjemme. Det hadde vært en lang innspurt inn mot sommerferie og jeg tror vi begge var veldig klare for å slappe av. Ikke for det, vi har aldri helt rolige ferier, men det blir et roligere tempo.

En veldig glad Ingeborg, som badet fire ganger om dagen og leste ut bok på bok.

Det er tøysete, men også helt riktig å si at det er noe beroligende ved å være i naturen, og kanskje spesielt ved sjøen. Noe med stillheten, selv midt på sommeren når småbåttrafikken er på topp og barna hyler på stranda. Det er godt å kunne se langt, plukke blåbær langs stien og å kunne sitte alene på brygga og lese og ikke se en levende sjel.

Badenymfer på vei til et helt nødvendig bad i en Drammensfjord som holdt sikkert 23 grader.

Samtidig så blir ikke Knivsviksommeren den samme uten alle menneskene. Alle jeg har kjent i snart 15 år og alle som jeg møtte for første gang nå i sommer. Alt tøyset, volleyballturneringen der alle er skrekkelig dårlige, skyggedyrene som heller vil sitte inne og spille brettspill enn å være ute og bade, fullstendig alvorlige utflukter bare for å kjøpe is på den andre siden av Drammensfjorden, eviglange middager i solnedgang og overdådige frokoster.

Brettspillere i solnedgang.

Alt jeg trengte etter seks måneder i Belgia var litt Knivsvik, og det var akkurat det jeg fikk. Jeg gleder meg allerede til neste år <3

Nybakt kringle til dessert <3

English: I am so grateful that Ola keeps inviting us for a week at his cabin by the sea in Knivsvik. It was the perfect holiday after six months in Belgium. Just see for yourself.

Hyttesommeren 2021 del 2: båtpuss og bading

Båtpuss er en nødvendighet når man har hytte på en øy. Ikke at man ha båt når man har hytte på Veierland, men det er veldig praktisk. Og har man båt, så må man også gjøre båtpuss.

Meg ved berget med mat og bagasje vi tok med på ferga og som vi bar over hele Veierland, fra fergeleiet til hytta.

Etter en uke i Knivsvik og noen dager på Killingholmen bar det til Veierland. Vi skulle bade mer, ta ut båten og besøke dem vi kjenner i Tønsbergsområdet. Vi begynte med å bade – man må gjøre det viktigste først!

Erik på vei ut på brygga, det var så deilig vann! 22 grader og bare vakkert.

Etter badet ble det båtpuss. Det passet egentlig fint at man måtte gjøre litt hver dag, for da fikk vi både badet, lest og pusset. Det er en liten båt som bor under noen graner rett ved hytta. Når man åpner hytta for sesongen ruller man båten ut, skrubber, stoffer, polerer og vasker, og så er man klar.

Praktisk å ha liten båt, så båtpuss ikke tar så lang tid og så den ikke tar så stor plass heller.

Jeg må innrømme at jeg følte meg ekstra norsk der jeg stod nede ved vannet og pusset båt og snakket med hyttenaboene som gikk forbi, på vei for å ta et bad eller å dra ut på en båttur. Forklarte barna hvorfor man stoffer båten og prøvde å unngå å bli oppspist av klegg. Badet fire ganger om dagen og løste kryssord i pausene.

Kaffekoppen og kryssordet er aldri langt unna.

Dessverre tok kameraet mitt seg en svømmetur på første turen med båten etter at vi var ferdige med båtpuss, så det ble ikke flere bilder med kameraet på hytteferien. Men det ble lønsj og middag med Chris, Knut og mormor i Larvik, vi besøkte Kristian og Silje på Tjøme og Sara og Anders i Tønsberg og så kom mamma og pappa på besøk til Veierland. Et svært innholdsrikt Veierlandbesøk, det må man si.

English: Vi travelled to Veierland to continue the swimming, reading and relaxing, but we also helped get the boat ready for the sea. Unfortunately my camera drowned on the first voyage of the season.

Hyttesommeren 2021 del 1: Holmsbu og Knivsvika

Hyttesommeren er over, selv om det fremdeles er sol og deilig badetemperatur i fjorden. På tross av at kameraet mitt fikk et saltvannsbad og selv døde, så mistet jeg ikke bildene jeg tok de to første ukene våre i på hytteferie.

Hyttefolket på tur i Holtnesdalen ved Holmsbu.

Hyttesommeren begynte med at vi dro rett fra Brussel til Holmsbu for hytteferie med Ola og gjengen. Det ble morgenbad hver morgen, tur både i Holtnesdalen og opp på Knivsfjellet, til Støa og Berger museum, mye is og til og med en liten båttur. Vi har vært mye i Holmsbu etter hvert, men er ikke alltid så flinke til å komme oss ut på ekspedisjon, men i år hadde vi bestemt oss for å gjøre noe med den saken. I år fikk vi til å gå tre litt mer ordentlige turer, jeg fikk tatt Svelvikferga for første (!) gang og jeg kjenner at jeg endelig er blitt kjent rundt hytta til Ola.

Glad Ingeborg på vei fra Holmestrand til Holmsbu.

Jeg hadde gledet meg veldig til å være ved sjøen, kunne bade hver dag og ha litt plass rundt meg. Det har vært deilig å kunne sole seg på terrassen hver dag i Brussel, men det lille plaskebassenget vårt kan ikke måle seg med Oslofjorden. Sist vi hadde badet i sjøen var i Oostende i påska, som var ganske lenge siden.

Nesten på toppen av Knivsfjellet.

Hver dag gjennom hyttesommeren badet Erik og jeg morgenbad, og så var det gjerne en utflukt eller annen aktivitet, deilig mat, flere bad, en del boklesing og sosialisering. Kanskje den enkleste og mest klassiske sommerferien, men det passet meg veldig bra. Etter en uke i Holmsbu dro vi videre til først for å besøke Åse, Ruben og Oda, og så til Veierland.

English: This summer we spent cabin-jumping and the first place we went was Ola’s cabin in Holmsbu. A yearly tradition that we love, especially this year after a year spent far from the sea.

Hvordan være miljøvennlig? Min metode

Hva gjør jeg for å være mer miljøvennlig? Mandag 12. april var Earth Overshoot Day og det fikk meg til å tenkte på hva jeg selv gjør for å gjøre verden bedre og redusere forbruket mitt.

Generelt så tenker jeg middels mye på å være miljøvennlig. Jeg er biolog og har jobbet som forsker, så det er ikke ukjent. Og nå jobber jeg med havet, og mat fra havet, i forsknings- og innovasjonssammenheng, så miljøvennlighet er noe jeg snakker om hver dag. Men jeg har ikke lagt om hele livet mitt og har ikke miljøangst, så jeg plasserer meg selv på middels.

Meg i bukser, jakke, topp, BH og munnbind kjøpt i 2020. Vesken og skoene er eldre.

Jeg følger @kildesorteringioslo på Instagram, og de gjør en fantastisk jobb med å hjelpe folk med å kildesortere riktig i Oslo. (Jeg håper de også jobber for å prøve å strømlinjeforme resirkulering i hele Norge, krysser fingrene.) Deres liste for å bli mer miljøvennlig er:

  1. kjøp mindre – reduser forbruket ditt
  2. kjøp bedre – kjøp ting som varer og som lar seg reparere
  3. velg brukt – velg produkter som allerede er laget, så slipper du å bruke av verdens ressurser på nytt
  4. kast mindre mat – en tredel av maten som lages i verden blir ikke spist, det kan vi også gjøre noe med hjemme
  5. kildesorter – gjenvinning gjør at ressursene i avfallet kan brukes om igjen

Denne lista fikk meg først til å føle meg veldig miljøvennlig. For jeg gjør alt dette! Jeg handler nye ting sjeldnere enn en gang i måneden, jeg kjøper ting i god kvalitet, og reparerer klær og pusser sko, jeg arver ting og handler både klær og møbler brukt, jeg spiser mat som er gammel og kaster lite, og så går veldig lite i restavfallet (selv her i Belgia). Men så lurte jeg på om det virkelig er sant? Etter at jeg jobbet med samfunnsøkonomer på NHH som jobbet masse med spørreundersøkelser, lærte jeg at folk ikke kjenner seg selv. Alle tror de er middelklasse, menn tror alltid de er flinkere enn de er, kvinner rapporterer lavere lønn enn de egentlig har og alle lyver på både høyden og vekta.

Foreldrene mine veide matavfallet sitt i mars for å se hvor mye mat de faktisk kastet.

Foreldrene mine ville teste hvor miljøvennlige de var og veide hvor mye mat de kastet. De er mennesker som kun spiser hjemmelaget brød, som skriver middagsliste, handler én gang i uka og som har total kjøleskapskontroll. Derfor var jeg ganske nysgjerrig på hvor mye de kastet. Etter en måned hadde de kastet 10,7 kg i den grønne posen. Det føltes mye med tanke på hvor mye rester de spiser. Mamma skrev at det også inkluderte bein fra kraftkoking og bærskall fra ripsgeleproduksjon, det får jo opp tallet. Men tenk hvor mye jeg egentlig kaster når de er på gjennomsnittet? Kanskje er det lettere å glemme den mugne maten jeg kaster enn jeg tror?

Men hva gjør jeg for å være miljøvennlig? Alle monner drar og jeg tenkte vi kunne hjelpe hverandre. Her er mine tips, sortert etter lista til @kildesorteringioslo:

Kjøp mindre

  • Innfør shoppestopp, dvs prøv å ikke kjøpe noe som helst en stund. Moderasjon er vanskelig. Når du har slitt ut noe, ikke kjøp noe nytt, men la klesskapet/ kjøkkenskapet/ leiligheten bli litt tommere. Skriv det ned på telefonen hver gang du kjenner du trenger noe og vent med å kjøpe det til neste lønning eller neste kvartal. Jeg har en mental liste der jeg først kjøper noe når jeg har trengt det et par ganger. Jeg kjøpte masse sko i tenårene, men har knapt kjøpt nye sko de siste ti årene, for jeg trenger ikke flere typer sko.
  • Om du ikke kan skru av helt, kjøp for å erstatte i stedet for å utvide. Reparer først, erstatt etterpå, doner om du kan.
  • Lei eller lån ting i stedet for å kjøpe det selv. Uansett om det er gallakjole, bil eller stige, spør naboen, mamma eller en venn.

Kjøp bedre

  • Kjøp ting i “ekte” materialer. Jeg har vært snobbete på materialer siden jeg har 13 år. Jeg har valgt skinn, lin, bomull, silke, ull og tre, både for klær, møbler og interiør. Derfor går jeg fremdeles med sko jeg kjøpte på ungdomskolen og ullgensere jeg kjøpte for 15 år siden.
  • Reparer tingene dine! Jeg steller skoene mine jevnlig (guide her), syr i knapper, stopper hull og syr sømmer som går opp. Jeg leverer også ting hos skredderen, spesielt jakker som trenger nytt fôr, og såler om sko hos skomakeren. Merker som Livid Jeans har gratis reparasjon også.

Velg brukt

  • Kjøp brukt! Jeg hadde min første tur på Fretex da jeg var 14 år. Jeg kjøpte et sort foldeskjørt som endret livet mitt. Velg loppemarked, bruktbutikker eller annet. Jeg har til og med en t-skjorte jeg har plukket opp av Oslofjorden. Mine beste bruktprodukter er: møbler som sofa, bord, servise, hyller, etc og klær som ullgensere, ytterjakker, kjoler, gallakjoler, skjerf og solbriller.
  • Si takk og si ja, arv ting av andre. Jeg har lett i esker på loftet hos foreldrene mine, arvet klær av både venner og besteforeldre og har tatt imot rare tallerkener, odd antall glass og slitte møbler. Det er en fin måte å tenke på noen man er glad i det å ha noe fra dem.

Kast mindre mat

  • Det er bare en ting å gjøre: spis det du har i kjøleskapet. Det er mange veier til Rom, du kan lage middagslister (mine tips her), ukeplaner, handle sjelden, ha matkasse, fryse rester, kjøpe mat som holder lenge. Men til slutt handler det om å ikke kjøpe mat om du har mat allerede. Uansett om du ikke har lyst på den, uansett om det blir rare kombinasjoner. Jeg er oppvokst med å alltid fryse alle rester og å ha restemiddag for å tømme fryseren. Spis restene til lønsj, som nødmat eller som en middag med flere retter, men spis maten i stedet for å late som at du ikke ser den bli dårligere bakerst i kjøleskapet.

Kildesorter

  • Kildesortering handler bare om vaner. Om å gidde. Man kan hjelpe seg selv på mange måter, men det er fint å starte med å ha nok plass til alt. En plass til alle søppeltypene, til glass og metall, papir og spesialavfall. Men for dem som bor i Oslo anbefaler jeg å sjekke ut @kildesorteringioslo på Instagram, de kan svare på alle spørsmålene dine og er veldig pedagogiske.
  • Kildesortering hjelper. Norge er best i verden på å resirkulere flasker på grunn av panteordningen. Men skal du sortere én ting, la det være metall.

En miljøvennlig framtid

Så hva skal jeg endre? Å gjøre verden bedre begynner med å endre seg selv. Hva kan jeg gjøre for å bli mer miljøvennlig?

  • Shoppestoppe ordentlig. Jeg har kjøpt noen nye plagg det siste året, men jeg må være enda strengere på shoppestoppen. For jeg har jo ikke shoppestoppet helt, bare shopperedusert. Og så tenke på det større også, ikke kjøpe noen andre nye ting heller. Arve er det eneste som blir lov, tror jeg.
  • Kaste enda mindre mat. Være streng med meg selv (og Erik) når det kommer til kjøleskapkontroll.
  • Hjelpe dem rundt meg. Å ta ansvar for meg selv og andre, for å gjøre verden bedre, er fremdeles min læresetning. Og da er det bare å hjelpe andre til å bli mer miljøvennlige også. Det er et lass vi på trekke sammen.

English: we all need to live more environmentally friendly. We need to buy less, buy better, buy second hand, throw away less food and recycle. Here I’ve written about what I do, to inspire you 🙂

Hele Belgias kyst på sykkel – Knokke til De Panne

Det skal ikke mye til å sykle hele Belgias kyst, for den er bare 65 km lang. Men det var allikevel en fin aktivitet for en påskeferie i et nedstengt Belgia.

Alle sykkelturers begynnelse, bilde foran hotellet.

De som kjenner meg, vet at familien min har syklet rundt Nordsjøen helt siden jeg var liten. Jeg ser at jeg ikke har blogget så mye om det, men litt om sykkelturene i Skottland i 2014 og 2015 har jeg i hvert fall gjort. Men jeg har altså syklet rundt nesten hele Nordsjøen siden jeg var 12 år. Og dermed følte jeg meg virkelig hjemme da jeg var tilbake på hesten ved Nordsjøen.

En ganske ubehagelig statue av Leopold II med hans undersåtter under ham.

Planen vår var å sykle hele Belgias kyst i to deler. Ettersom vi hadde begynt i Oostende skulle vi sykle Belgias kyst fra Oostende til De Panne (vestsiden) og fra Knokke til Oostende (østsiden). For det er en ting som er sikkert når man sykler langs kysten, det er at man må sykle med vinden. Den første dagen skulle vi sykle fra Oostende til De Panne og det blåste 9 m/s.

Turens langs Belgias kyst var både for å ha syklet kysten og for å ha vært innom alle byene langs kysten. Vi holder jo på å skal besøke alle byene i Belgia. Og for å ha besøkt en by må man ha sett en sight, eller hvert fall spist en vaffel.

Belgias kyst, sand så langt du kan se.

Om noen lurer, så er ikke Belgias kyst spesielt spennende. Det er langgrunt og alt ser akkurat sånn her ut. Slett strand og slike oppmurede moloer eller bølgebrytere utover. Akkurat her blåste det så mye at jeg fikk sand langt inn i ørene.

Ettersom det var meldt grått og kaldt i påska, så var det ikke så mange ved kysten. Så da gikk det helt fint å sykle langs strandpromenaden nesten hele veien. Vi hadde Google Maps med oss hele veien, og den var ikke alltid helt enig med skiltingen, men det gikk fint å finne veien.

I Belgia har de hatt ridende fiskere, det er ganske kult.

Vi stoppet ved skulpturene av fiskerne som red ut med garn. Fiskerne som brukte garn for å fange de bittesmå nordsjørekene.

Til slutt slutter strandpromenaden og forsvinner i sanda.

Til slutt nådde vi strandpromenadens slutt. Veien gikk inn i sanddynen og der borte var Frankrike. Det var bare en kilometer eller to, men det er skrekkelig langt å sykle på sand. Så vi stoppet her og vinket. På vei tilbake stoppet vi i alt som telte som byer, kjøpte pannekake/ vaffel/ spekepølse/ is og så tok vi trikken (Kusttram) det siste stykket tilbake. Totalt syklet vi 55 km, 32 km Oostende – De Panne og 23 km tilbake til Nieuwpoort.

Kaffe og pannekake i Veurne, en liten omvei fra De Panne til Oostduinkerke.

Neste dag skulle vi sykle fra Knokke til Oostende. Det var fremdeles meldt mye vind og vi kunne ikke bruke hele dagen, så vi bestemte oss for å ta trikken bort og sykle tilbake.

Det var blitt enda litt kaldere, så jeg hadde dobbel bukse og buff både på hodet og halsen.

Dag to ble en kortere dag. Jeg stilte inn kartet og gjorde meg klar. Erik pleier å ha sykkelveskene, for å prøve å få litt likhet mellom oss på tur. Han er jo faktisk både 25 cm høyere enn meg og mer beinsterk enn jeg er.

Vi skulle på kaffebesøk i Knokke og rekke tilbake til Oostende før 14, så vi kikket bare bort på Nederland. Nærmest grensa er det en nasjonalpark, så man kommer ikke helt bort på østsida heller. Teknisk sett sykler man ikke Belgias kyst helt fra kant til kant, men dette er altså enden.

Turen fra Knokke til Oostende er bare 30 km, og ettersom det er helt flatt, var det bare å tråkke på. Vi ville krysse av De Haan på listen også, så vi stoppet og tok en vaffel. Langs kysten fikk vi utrolig gode vafler forresten! Ferske vafler som var så sprø og luftige at det var helt utrolig. Mmmm.

På vei ned til ferga.

Siste etappe inn til Oostende tok vi ferge. Ettersom hele Belgias kyst er sand, så har de laget havnene inne i kanalløpene. Det vil si at byene som ligger rundt kanalutløp er dypt splittet. Og i Oostende er det derfor en bitteliten gratis ferge som tar folk over kanalen, helt ute ved stranda. Det var litt kaldt å vente, men det føltes riktig å avslutte vår tur langs Nordsjøen med en liten båttur.

Alle var enige om at det var en fin tur!

Vil jeg anbefale andre å sykle langs Belgias kyst? Ja! Det var litt styr å leie bil, kjøpe sykkelstativ og kjøre til kysten, men ikke umulig. Sjekk vindretningen før du bestemmer hvilken ende du skal begynne i og så er det bare å tråkke. Generelt kan du bare holde veien og ha havet til høyre, så går det bra. Selv om det er 65 km så bør det ikke ta mer enn 3 timer i sykkeltid, for det er veldig flatt. Og så er det bare å ta trikken tilbake når du er ferdig. God tur!

Engelsk: We decided to bike the whole Belgian coastline. It is only 65 km and very flat and straight, but it was nice to stretch our legs, get some air and discover the towns along the North sea. Highly recommend the trip!

Kvinnen og havet – Ingeborg i Oostende

Vi dro til Oostende på påskeferie. For å hilse på havet og nyte det åpne landskapet, og det var virkelig deilig!

Stranda i Oostende, en dag sent i mars.

For hva gjør man egentlig i påskeferien når man må tilbringe den i Belgia? Og alle serveringssteder fremdeles må holde stengt? Vel, man drar til havet, selvfølgelig!

Jeg jobber videre med Prosjekt: Lese ut alle papirbøkene våre

Det kom en underlig hetebølge første del av påska i år, så vi dro rett på stranda. Det var 25,5C, selv i Oostende, så det var deilig å være på stranda. Vi tok et raskt bad i den iskalde Nordsjøen og så brettet vi ut piknikpleddet, fant fram en øl og leste litt. Det er rart hvordan man ikke trenger å gjøre noe særlig, så lenge det er sol. Da kan man bare nyte varmen og lyset og la tiden gå.

Strandpromenaden er kantet med høye blokker.

Kysten av Belgia er bare 65 km og Oostende er den største byen langs kysten. Oostende har togstasjon og det tar bare 1,5 time med toget fra Brussel, så havet er egentlig ganske tilgjengelig. Det er noe med dørstokkmil og å få ut fingeren, men jeg er glad for at vi endelig kom oss til havet.

Klar for tur på stranden på første påskedag.

Fire dager senere var det første påskedag og 20 grader kaldere… Vi hadde leid feriehytte i Bredene og vi ville gå en tur på stranda. Jeg måtte bare kle på meg først, for det blåste litt.

Kvinnen og havet, Ingeborg og Nordsjøen.

Se der, ja! Pappas cordfløyelsjakke, skjerf funnet i en krok på NHH, herregenser fra Volt i 2009 😉 JA, det gjorde meg virkelig glad å være ved havet. Som en ro man får i sjelen.

Der er det! Havet!

Vi jobber oss gjennom alle byene i Belgia (se Tournai og Liege) og i påska fikk vi sett alle byene langst kysten, ikke bare Oostende. Men det kommer det kanskje mer om etter hvert.

English: there is something magical about the sea, the ocean. We went to Oostende for our Easter holiday and we managed to get a beach day and a nice beach walk, when we were there.

Kunst og kjemper i Tournai og Ath

I februar var vi på dagstur til Tournai og Ath. Siden nyttår har vi utforsket Belgia for alvor. Det har vært lov å reise innenlands, selv om det ikke har vært lov til å reise utenlands. Det har vært lov å være ute, selv om det er portforbud fra 22-06 og serveringssteder kun får ha take-out. Man har bare så mye moro som man lager selv, og turen til Tournai og Ath er et godt eksempel.

Alle byer i Belgia ligger ved en elv, eller i hvert fall en kanal. Belgia er et konglomerat av bystater, og klarte bare å finne en plass mellom Frankrike, Tyskland, England og Nederland fordi de var så utrolig flinke til handel og industri. De har hele tiden hatt nok penger til å stå imot overmakta. Tournai har blitt invadert av alle tenkelige overmakter siden den ble grunnlagt av romerne, så sentralt ligger byen.

En liten kanalbåt med containere på vei gjennom Tournai.

Det er helt sikker at vi ikke hadde reist til Tournai om det ikke hadde vært noe annet å gjøre. Men det var allikevel verd en søndagstur. Det var morsomt å se en ekte kanalbåt som driver med ordentlig transport fremdeles. Å se at alle broene kan snurres på, så båtene kommer forbi.

Det ene sideskipet på katedralen i Tournai.

Lonely Planet skrev at Tournai kanskje har den fineste katedralen i hele landet, som føltes dramatisk. Men etter å ha sett den, så er vi nok enige. Katedralen er bygget oppå et romersk bad, har blitt brent av vikinger og overlevde reformasjonen. Den har to tårn på hvert sideskip og så mange krummelurer at man ikke vet hva som er opp og ned.

Erik ser på fin kunst i Tournai.

Ettersom museer er det eneste som er åpent i hele landet, må man booke plass på dem minst to uker i forveien. Det var vinterferie (“krokusferie”) den helga vi var i Tournai, så vi hadde bare fått plass på museet for fin kunst. Er lite og raskt museum. Ettersom Tournai var liten og det var få sights, bestemte vi oss for å dra innom en by til samme dag. Vi dro til Ath.

Erik og en kjempe.

I Ath var det bare ett museum som telte; kjempemuseet. Det er et par byer i Belgia som har en greie for tog. De har jo ikke 17. mai, men har tog som stammer tilbake til middelalderen. I Ath heter den The Ducasse of Ath og innebærer at man går i tog i byen utkledd som veldig spesifikke figurer. Disse kjempene er faste roller (som Espen Askeladd, eller St. Georg) og selve dukkene eller kjempene er også viktige. Som et borgertog på 17. mai med dukker i stedet for faner? Morsomt var det i hvert fall å se, kjentfolk møtte jeg også.

Meg som gjør speiderhilsen til dukkehodet av Lord Baden-Powell, grunnleggeren av speiderbevegelsen.

Det er mange byer i Belgia, noe som er fint siden vi ikke kommer til å kunne reise for morro skyld på en stund ennå. Jeg er glad for at våren kommer tidlig her sør, gleder meg til det som kommer!

English: We have decided to visit all the cities of Belgium, while we wait for the travel ban to lift. There are many cities on the list, and a Sunday in February we visited Tournai and Ath.

Fra Jambes til Dinant, langs elva Meuse

Vi gikk langs elva Meuse på vår første ordentlige tur i Belgia, fra Jambes til Dinant. For hvor går man egentlig på tur i dette landet?

Togstasjonen i Jambes, klare for tur!

I løpet av vinteren har vi perfeksjonert dagsturformelen. Vi velger en by, leser oss opp på sights og booker museer, så pakker vi sekken og tar toget ut på eventyr. Men nå som våren var på vei var vi klare for vår første ordentlige tur. Kollegaen min Anamaria anbefalte å gå langs elva Meuse, sørover mot Dinant. Hun hadde ikke gått helt fra Jambes, men sa man kunne gå av toget hvor som helst langs elva og så bare følge gang- og sykkelveien langs Meuse.

Erik og dagens første sluse. Vi gikk forbi fem sluser i løpet av dagen.

Så tenkt, så gjort. Planen var å gå de 28 km fra Jambes til Dinant, overnatte i Dinant og så gjøre Dinant dagen etter. Vi hadde hver vår sekk og mye optimisme. Det var overraskende ubehagelig å ikke ha kart eller rutebeskrivelse for turen, men sånn er det når ruta er for opplagt. Meuse var ikke så vanskelig å finne eller å følge, egentlig.

Vi fant en brygge å ha første lønsj på.

Det er ikke mye som er åpent i Belgia, så vi hadde med både mat og vann for mesteparten av turen. Første lønsj tok vi på en brygge langs gangveien. Det er joggeruta til mange langs elva, så vi var ikke de mest sporty kledde. For det meste lå det store hus ned mot elva, som hadde store hager og gjerne en liten brygge også. Litt som på Nesøya i Asker 😉

Gleden i å være ute i sol og frisk luft, men grønt rundt seg og elva rett ved siden av.

Det var litt ambisiøst å skulle gå 28 km etter å ha sittet mye stille det siste året, det må vi innrømme. Planen var å ta kollektivtransport det siste stykket om det ble for langt, men vi var for stae, så vi gikk hele veien. Kroppen min var ikke fornøyd neste dag, jeg fikk vannblemmer på nesten alle tærne…

Vannet var iskaldt men det var deilig å skylle og avkjøle føttene i Meuse.

Vi hadde planlagt som når vi har gått fra hytte til hytte hjemme. Vi estimerte gangtid, hvor mange matstopp vi kom til å trenge, tenkte på etterfylling av vann og dobesøk (det er ingen bekker å fylle flaska i og få busker å tisse bak i dette landet) og hadde en nødplan. Vi fant et åpent bakeri langs elva, så det ble en ekstra lønsj, men ellers stolte vi på matpakka.

Det tok syv timer å gå og ble totalt 30 km fra Jambes til Dinant. Vi hadde tre matpauser og måtte høre på lydbok de siste 8 km fordi landskapet ble veldig kjedelig. Men selv om jeg fikk tøysete mange vannblemmer og strakk noen rare muskler i ryggen, så var alle enige om at det hadde vært en fin tur.

English: We decided to walk along the river Meuse from Jambes to Dinant a sunny Saturday in March. We took the train from Brussels in the morninge, brought food and drink, and spent a wonderful day walking along the river. It was a little long (and a little boring landscape towards the end), but all in all it was a good trip.

Omakase by Vladimir Pak

Før jeg dro fra Oslo etter jul var jeg på Omakase by Vladimir Pak. På Omakase fikk jeg intet mindre enn den beste sjømaten jeg har spist i mitt liv.

Vladimir Pak i egen høye person, som viser fram dagens meny.

Jeg har aldri vært så opphengt i japansk mat eller kultur, sikkert som en motreaksjon på at alle andre var det. Jeg har likt sushi siden det kom, men ellers ikke utforsket japansk mat noe særlig. Vi har reist til Korea, Thailand, Vietnam, Hong Kong og Filippinene for å spise mat der, men Japan kjenner jeg ikke så godt til. Men da er det flaks med venner som Ola, som tipser om fantastiske matopplevelser i Oslo, som Omakase på Vladimir Pak. Omakase er å sitte langs disken og spise det du får servert av kokken. Egentlig som alle fænsie restauranter som kun har smakemeny, bare på japansk vis.

Det var ekstremt meditativt å se på ham skjære fisk. Godt håndverk er så elegant.

Menyen

Menyen på Omakase hadde 20 punkter, men husk at de fleste kun var en (stor) munnfull hver. Jeg har satt mine favoritter i kursiv, men generelt må jeg si at alt var magisk. Jeg er lei for å være så generell, men det var en nesten religiøs opplevelse å få servert sjømat, spesielt fisk, som hadde så høy kvalitet. Den havabboren smeltet i munnen og smakte abbor av en annen verden. Jeg vet ikke om jeg har smakt ekte størkaviar før, men det var som en smakseksplosjon.

Tunfisktartar med størkaviar og bladgull.
  1. Østers med ponzu
  2. Kveite fra Hjelmeland
  3. Havabbor fra Spania
  4. Hamachi
  5. Kamskjell fra Hitra
  6. Chavan Mushi
  7. Rå-reker fra Kristiansand
  8. Sjøkreps fra Midsund
  9. Kongekrabbe fra Barentshavet
  10. Auroralaks fra Bodø
  11. Ishavsrøye fra Sigerfjorden
  12. Ål fra Hordaland
  13. Tunfisktartar med størkaviar
  14. Akami tunfisk (ryggstykke)
  15. Toro tunfisk (magestykke)
  16. Reinsdyr fra Røros
  17. Vågehval fra Svalbard
  18. Misosuppe
  19. Tamago
  20. Matcha-is og vannmelon med yuzu
Havabbor fra Spania.

Det viktigste jeg lærte av min omakaseopplevelse er at jeg foretrekker toro over akami på tunfisk. Det er stykkene som er mindre røde og har mer fett. Jeg fant også ut at hval kan være godt og at yuzu virkelig er en superb sitrusfrukt.

Etter at jeg begynte å jobbe med havet generelt og mat fra havet spesielt, så har fisk vært mer på radaren min. Omakasa var en fantastisk opplevelse og jeg kommer garantert tilbake! De er alltid fullbooket, men jeg satte meg på venteliste og var fleksibel, og da fikk jeg bord på en uke eller to. Har du pengene og faktisk liker fisk, så må du dra hit!

Toro og akami, ryggstygge (mørkt) og bukstykke (lyst) av tunfisk.

English: I managed to go to Omakase by Vladimir Pak i Oslo after Christmas and it was the most fantastic seafood experience I have ever had. I have never had fish or seafood of such a high quality. Every bit was an explosion of perfection. You have to go there. Simple as that.

En oppsummering av året 2020

Året 2020 har vært spesielt for oss alle, men jeg kjenner at selv når jeg får pandemien litt på avstand så kommer året 2020 til å skille seg ut i mengden. Det har vært et år med mange endringer, så nå kommer en liten oppsummering, måned for måned.

Januar

Min siste måned i Bergen! Overtakelse av den magiske leiligheten i Lille Øvregaten og siste måned på NHH. Bergen og FAIR kommer for alltid til å ha en spesiell plass i mitt hjerte. Jeg lærte så mye og ble så mye bedre kjent med meg selv mens jeg var i Bergen. Vennene jeg fikk der kommer jeg til å ha med meg lenge.

Jeg fikk så mange klemmer og så mange fine gaver på utflytningsfesten min i Bergen <3

Vi var i Trondheim på ridderpromosjon, jeg hadde Tone på besøk i Bergen og så kjørte vi hele livet mitt i Bergen over fjellet og tilbake til Oslo. Og så ble jeg Lead Volunteer i MO Support/ Capacity Building teamet i WAGGGS Europe sammen med Kate, noe som har løftet hele året 2020.

Februar

Planen min var å ha en ny jobb klar i februar, så det ikke ble noe hull i CV’en, men slik gikk det ikke denne gangen heller. Men 18 av 29 dager av februar 2020 tilbragte jeg i Sør-Afrika. Det var litt av en jobb å få det til, men vi klarte å planlegge en helt fantastisk tur! Et av høydepunktene i året 2020. Dessuten hadde jeg intervju på jobben i Forskningsrådet (som jeg jo fikk) og feiret bursdagen min! Ikke ofte skuddårsdagen havner på en lørdag! Lørdag 29. februar var nok siste gangen jeg spiste middag med 25 personer rundt samme bord…

På toppen av Lion’s Head, med utsikt mot Table Mountain i Cape Town, Sør-Afrika. Et helt utrolig sted!

Mars

Første helgen i mars var vi i Budapest med Eriks familie og fire dager etter at vi kom tilbake stengte Norge og vi måtte i hjemmekarantene. Jeg brukte dagene på å søke jobber og gjøre prosjektlederkurs, hadde andregangsintervju og var frivillig på internett, både med COVID-19-arbeidet til Norges Speiderforbund, språkkafé på Deichmann Tøyen og WAGGGS.

Noen nydelige dager med vinsmaking og ypperlig mat i Budapest. Fire dager etter at vi kom hjem stengte Norge.

April

Påska 2020 skulle jeg tilbake på IMWe. De laget et helt digitalt opplegg og jeg brukte mye av påska på Discord, Zoom og YouTube. Det var utrolig interaktivt og selv om det var mye læring på kort tid, så var det også så utrolig deilig å få den følelsen av samhold. Men vi syklet også på tur over alt, tok kjentmannsposter, sov i telt, trakk nytt ledningsnett i Dolly, jeg signerte kontrakt med Forskningsrådet og vi hadde hyttekontor på Veierland.

Kjentmannspostene gjorde virkelig våren så mye lettere. Tenk at vi syklet til Lillestrøm og sov i telt om vinteren!

Mai

Den 1. mai begynte jeg i Forskningsrådet og alt endret seg igjen. Hver dag syklet jeg fra Carl Berner til Lysaker på Eriks el-sykkel, og satt på kontoret og jobbet. Vi fortsatte med å rydde og reparere alt hjemme, dro på Veierland, var sosiale på video, hadde 17. mai-frokost som varte hele dagen og nøt det fine været.

Å sitte på et svaberg i skjærgården i solnedgangen i mai.

Juni

Jeg jobbet masse, lærte masse, var på Veierland, hadde språkkafé på onsdager på Zoom og badet på stranda utenfor kontoret etter jobb. Vi kjøpte leilighet på Tøyen og begynte arbeidet med å selge den på Carl Berner. Vi hadde eiendomsmeglere og stylister og håndverkere på befaring og lagde store regneark med oversikt over flytting til Belgia, oppussing av leilighet og alt mulig annet. Det var varmt og vi badet hele tiden.

Jeg badet mer enn jeg har gjort noen sinne, tror jeg.

Juli

I juli skulle alt koordineres og hver dag handlet om at alle brikkene skulle falle på riktig plass. Vi pakket alt vi trengte til ferie i juli og jobb i august, helt uten å vite når vi kom til å få tilgang til flyttelasset i Belgia. Vi hadde anbud på flyttevask, på håndverkere til Hekkveien, på flyttebyrå og på stylist, vi ryddet og pakket og prioriterte og resirkulerte. Vi omplasserte plantene og tømte garasjen og satte Dolly i Bærum. Og i tillegg hadde vi to uker sommerferie på Veierland, prøvde å se alle før vi dro, bodde på hotell i Bjørvika og hadde hjemmekontor og fikk en hel uke i Knivsvik. Enkelt og greit en magisk uke.

Tenk å ha en morfar på 87 år, som vil være med på kafe og gå tur langs Mjøsa.

August

Jeg utsatte reisen til Belgia med en uke for å kunne flislegge veggen på kjøkkenet i Hekkveien før salget. Vi bodde hos Ola, rakk en tur på Rest og så flyttet jeg til Belgia! Det ble krøll med flyet og bagasjen og alt, men det gikk bra til slutt og jeg kom fram. Jeg bodde på hotell hele måneden mens jeg jobbet, fikset bank og leilighet og ble kjent med byen og meg kollegaene mine. Helt til slutt flyttet jeg inn i leiligheten vår, så alt var klart til Erik kom.

En selfie med meg og kirka på torget der jeg bor i Brussel.

September

Erik kom til Belgia og vi jobbet masse for å gjøre leiligheten beboelig. Vi skrudde møbler, kjøpte lyspærer og prøvde å fikse internett. Og så nøt vi varme dager på terrassen, syklet tur i kortbukser, dro på spa for å bade og dro tilbake til Norge. Vi satt ti dager i karantene på Veierland, hadde overtakelse av Hekkveien og var i bryllupet til Morten og Mari.

Det var så varmt i september at vi måtte finne et spa med utendørsbasseng for å bade.

Oktober

Oktober begynte med at jeg hadde glemt nøklene mine i Norge, men det ble løst og det var så deilig å komme hjem. Oktober var også varm, jeg satt ute og spiste østers på torget, frokost på terrassen, vi var på middag hos venner, syklet tur i skogen, kjørte til Westvleteren for å kjøpe øl og hadde en deilig dag i Liege.

Siste dag før lockdown 2 i Belgia gikk vi på Flemish masters museum.

November

Jeg var med på The Academy digitalt og vi hadde mange fine sosiale kvelder på internett med venner. Vi lærte å lage perfekt carbonara av Simone og Giulia, hadde overtakelse på Tøyen, jeg gjorde yoga hjemme, vi hadde eventyr i Brugge, gikk tur med nye venner og var på ølfestival på internett. Vi rakk til og med å bake litt julekaker før vi måtte pakke alt som skulle være med til Norge til jul.

Nye venner, lobster rolls, belgisk øl og julekaker gjorde november bedre.

Desember

Med 100 kg innsjekket bagasje, inkludert en elsykkel, dro vi tilbake til Norge og inn i årets tredje karantene. Vi fikk låne møbler av foreldrene og bodde hele desember i den nye leiligheten på Tøyen. Vi fikk sofa og taklamper og oppvaskmaskinhjul på Finn.no, fikk gå på restaurant etter to måneder i lockdown med portforbud, hadde kjempehøyt juletre, fikk feiret jul med begge familiene, hadde julewok på nett og avsluttet året i Knivsvik.

Sånn går det når man har vært i sosial boble sammen et helt år, ekstremt koordinerte til nyttårsmiddagen.

Oppsummering

Året 2020 har vært et helt utrolig år for meg. Jeg sa opp jobben i Bergen og flyttet hjem til Oslo, uten å ha en ny jobb. Vi reiste til Trondheim, Sør-Afrika og Budapest før covid-19 kom og til påske fikk jeg tilbud om drømmejobben. Jeg har begynt i ny jobb, solgt to leiligheter, flyttet først over fjellet og så ut av landet, har pusset opp en leilighet for salg og en annen for utleie, har vært så utrolig mye på hytta og det har vært helt perfekt. Det har vært mye tid til venner og familie, mye spennende å gjøre i WAGGGS som Lead Volunteer, jeg har kost med som frivillig på språkkafé på Deichmann Tøyen på Zoom og jeg har klart å få noen nye venner i Belgia.

Året 2021 ser ut til å bli et vanskeligere år enn året 2020. Fremdeles kan man ikke planlegge noe, fremdeles er det karantene når man reiser og alt må gjøres på nett. Men nå har vi kjøpt Lonely Planet for Belgia og så håper vi at vi får lov til å reise til utlandet etter hvert, så vi kan begynne å nyte godt av at det er 1,5 timer med tog til Paris…

English: 2020 has been a crazy year for me, but mostly because I moved from Bergen to Oslo to Brussels, quit my job without having a new one, got a perfect new job, sold two apartments, bought one new one, spent a lot of time at cabins and in quarantine and really maximised quality of life.

En dag i Liège

I slutten av oktober reiste vi til Liège på dagstur med våre nye venner Simone og Giulia. Vi gjorde det til en heldagsaktivitet og startet med frokost hjemme hos dem.

Vi hadde lovet dem en ekte norsk opplevelse, så vi tok med oss vaffeljernet og ferdig røre og stekte vafler til frokost. De lagde perfekte cappuccinoer og hadde deilig ost, skinke og frukt til å ha på.

Hvilken dato er det egentlig i dag? Vanskelig å holde styr under en pandemi.

Alle som er folkeregistrert i Belgia fikk gratis togbilletter i høst, så Simone og Giulia brukte sin oktoberbillett på turen vår til Liège. Toget tar bare en time, men noe må man jo bruke dem på.

Dagens ekspedisjonsantrekk, fine og behagelige klær og min minisekk.

Vi hadde ikke store planer for Liège, men begynte å gå inn mot sentrum. Jeg hadde på min beste fargekombinasjon; grønn og rosa. Her ser dere et skjerf fra Burberry jeg fant på gata i Bergen, bomberjakke fra Baum und Pferdgarten i grønn brokade som snart har 10 år på nakken, burgunder kjøle fra H&M som også begynner å nærme seg 10 år, Fjällrevensekk jeg kjøpte på ungdomsskolen (dvs i 2002) og som jeg aldri har brukt før 90-tallet kom tilbake for noen år siden og mine “Bergenssko” fra Ecco som er perfekte vintersko i varme og våte vintre og nå har begynt sin fjerde sesong.

Målet for turen var La Boverie.

Målet for turen vår var museet/ galleriet La Boverie. De har en fast utstilling som vi tenkte vi skulle se og så skulle vi se om det var noen ledige plasser på utstillingen med Warhol. Det var fullt på nett, men i Belgia vet man aldri hva som er mulig. Dessverre var det ikke plass til oss, så det ble den faste utstillingen.

To planteelskere, en med og en uten sko.

Det er et lite museum, men det gir deg en liten innføring i kunst, sortert kronologisk, fra et flandersk synspunkt. Flandern var jo lenge et maktsentrum i Europa, et knutepunkt for handel og også derfor et sted med store verdier. Og med mye penger kommer mye kunst 😉 De hadde både klassiske ting som er mørke i fargen og med obskure motiver fra Bibelen eller klassisk litteratur, og moderne maleri og skulptur fra de siste 100 årene. En fin runde om man vil ha litt avbrekk.

Hvordan er Liègevaffel sammenliknet med Brusselvaffel?

En annen ting Liège er kjent for er vaflene sine. Jeg er ikke glad i søte ting, så jeg har ikke spist så mye belgiske vafler her i Belgia, og har derfor ikke egentlig tenkt over at de kommer i to typer. Tydeligvis er den kvadratiske fra Brussel og den runde fra Liège, så Simone og Giulia ville prøve en ekte Liègevaffel når vi først var der. Dessverre kom vi for sent til å få en fersk dagens spesial, men vi fikk smakt på dem allikevel. Mest var de bare mindre og enda søtere enn de fra Brussel, så jeg må innrømme at jeg nok kommer til å fortsette å holde meg til ost…

Det var deilig å få dra på tur, selv om vi ikke fikk sitte ned noe sted. Man får lov til å kjøpe ta-med-mat, så så lenge du tåler å sitte ute, så går det fint. Så lenge man ikke kan reise mellom land kommer vi nok til å fortsette å besøke alle byene i Belgia, en av gangen. Om du vil ha flere reiseskildringer er det bare å klikke her.

English: we took a day trip from Brussels to Liège go visit a gallery and try the Liège waffels. It was a nice and sunny day and it was great to feel like a tourist again 🙂