Jeg var på ferie i Ghana i februar, Vest-Afrikas hyggeligste land. Det bare er 6 timer med direktefly fra Brussel, og når man i tillegg har en god venn som bor der så må man jo dra! Det er ingenting som slår en uke med sol og varme midt på vinteren 😎
Ghana var den første tidligere kolonien i Afrika som ble uavhengig og regnes som et av de fredeligste og mest demokratiske landene på kontinentet. Før Ghana ble uavhengig het kolonien Gullkysten og Ghana har fortene de aller fleste slavene i den trans-atlantiske slavehandelen ble sendt ut gjennom. Portugal, Nederland, Danmark-Norge og Storbritannia var alle involvert i handel av mer eller mindre sjarmerende varer her, og man ser spor etter oss over alt.
Vi var en uke i Ghana og fløy til og fra Accra. Vi brukte en dag på å kjøre fra Accra, hovedstaden i Ghana, vestover langs kysten for å besøke fortene og lære om slavehandelen fra den afrikanske siden. Det er interessant at det begynte med krydder, treverk og annet, men endte med mennesker. Og hvordan den eksisterende tradisjonen med å handle med slaver langs handelsrutene over Sahara, var frøet for hele den transatlantiske slavehandelen. Også ghaneserne var en del av slavehandelen og kjøpte og solgte landsmenn. Nå er Ghana stedet mange reiser for å lete etter røttene sine, siden de fleste gikk ut gjennom “the door of no return” her.
Etter kysten hadde vi noen dager i skogen. Vi kjørte nordover på ekstremt humpete veier, klatret litt i trær, fikk omvisninger i skoger og nasjonalparker og så på alt det er mulig å gro i dette fargerike landet. Alt fra avokado og mango, til plantain, cassawa, ris og kakao, og så plukker de gull, olje og andre mineraler rett opp av bakken. Det er helt utrolig hvor frodig det er.
Vi var også ved verdens største kraterinnsjø, Lake Bosomtwe. Rett sør for Kumasi, Ghanas nest største by, ligger dette meteorittkrateret. Vannstanden varierer over tiår og akkurat nå synker den sakte. Sjøen er hellig og det er ikke lov med motorisert ferdsel, så fiskerne satt på enkle kanoer av tre mens de sjekket garnene sine. Jeg skulle ønske jeg levde i en tid med mindre lydforurensing.
Aldri har jeg kjørt så lenge på veier som var mer elvebunn og ren fjellside enn fra Kumasi til Lake Bosomtwe, på tross av at vi var knappe 50 km utenfor byen. Til sammen på en uke kjørte jeg nesten 1000 km i Ghana, og alle 1000 føltes som Mario Kart fordi det var dype hull i veien over alt og du aldri visste hva som lå bak neste sving.
Å oppdage ny mat er noe av det beste med å reise og Ghana har noen veldig distinkte retter som vi ble godt kjent med. I Ghana er cassawa og yam de viktigste stivelsene. De kokes eller moses og det var imponerende å se fufu (pounded cassawa) bli laget. Det serveres hovedsaklig til lønsj og krever den totale oppmerksomheten til to personer. En som står og morter deigen med stor kraft med en stokk, og en annen som vender og væter deigen. Se for deg kjerning av smør, bare av deig. Du kunne få fufu med alt, men jeg foretrakk den i groundnut (peanøtt) soup og med kylling eller geit. De har en lokal kylling som har så hardt skinn at vi ikke fikk til å bite gjennom det, så det ble mer fisk og geit utover uka. Andre favoritter var krydret ris, jollof rice, palmeoljebønnestuing (red red) og grillet tilapia. Alt spist med fingrene. Å spise glodhet cassawamos i peanøttsuppe var en utfordring…
Til frokost kjøpte vi bofrot langs veien, deilige, friterte deigballer. Og fikk masse deilig frukt, spesielt kokosnøtter og ananas. Det er på slike steder at man skjønner hvorfor piña coladaen ble oppfunnet.
Vi har reist mye rundt, men dette var første gang jeg faktisk kjøpte mat av selgerne som stod i lyskryssene. Engelsk er et av språkene man snakker i Ghana, så selv om ikke alle er flytende, så kan de fleste i hvert fall tallene, så det er ikke noe vanskelig å handle på landsbygda.
Det tristeste med å bo i Brussel er at det er 100 km fra kysten, så heldigvis fikk vi vært litt på stranda da vi var i Ghana. Det er to typer strand i Ghana: den man må betale for, der man betaler for at noen rydder søppel, og dem der folk bor, hvor alt europeisk søppel kommer for å dø.
Man kan svømme hvor man vil, men du har den store Sør-Atlanteren rett ut og mye skumle understrømmer, så det er ikke stedet for lange svømmeturer eller dykking dessverre. Men vannet er varmt selvfølgelig og det er alltids svømmebasseng der de serverer smoothies av fersk frukt.
Mye av klærne som doneres i Europa havner til slutt her på strendene i Ghana. På bildet er det mye plast og mat og alt mulig, men nedi sanda var det masse klær. Hele, gjenkjennelige klesplagg. Og dette er stranda folk må leve på, leke på, trekke opp fiskebåtene sine på. Det er helt nødvendig at vi finner ut hva vi skal gjøre med de gamle klærne våre, men det første skrittet er å kjøpe færre klær selv.
Mitt første nye plagg for 2024 kjøpte jeg i Ghana. Jeg skal kjøpe maks 5 nye plagg i 2024 og ett av dem ble et skjørt sydd av et kvinnekollektiv som driver med arbeidstrening for damer i Kumasi, Ghanas viktigste senter for trykk og tekstil. Det de fleste tenker på som “afrikansk stoff” eller “afrikansk mønster” er ofte kente cloth eller adinkra mønster, så det føltes som riktig ting å ta med seg hjem. Det er ingenting som heter nøytrale farger i Ghana, det er bare farger. Helst alle på en gang.
Ghaneserne var veldig hyggelige, hjelpsomme og allikevel lite plagsomme, selv for en nordmann. Men de likte ikke å bli tatt bilde av, så for det meste sa de nei når jeg spurte. Det skjønner jeg godt, men det gjør at jeg har veldig få bilder av hvor utrolig fint og fargerikt de var kledd. Fargekombinasjonene og mønstermiksen var utrolig ❤️ Noe helt annet enn marineblå Norge…
Alt i alt var Ghana mye mindre illeluktende og trangt enn India. Det føltes veldig som Afrika, var enkelt og hyggelig å reise rundt i (selv om du må ha lokalt sim-kort), trygt og oversiktlig. Maten er nok ikke en ny favoritt, men var spennende å ha prøvd. Jeg tar med meg groundnut soup og bofrot, mønstermiks og vevkunst, og gleder meg til å utforske mer av Vest-Afrika i framtiden.
English: we went to Ghana in February and had a wonderful time. It is a colourful and friendly place with possibly too much pounded cassawa, but an important history and beautiful nature and culture.
