Knivsviksommeren i et nøtteskall

Knivsviksommeren var alt jeg hadde drømt om og mer til. Etter seks måneder i Belgia, bare avbrutt av en rask tur til Norge i begravelsen, lengtet jeg etter öppna landskap og utsikt til sjøen. Det kan bli litt trangt her i Belgia med smale, brolagte gater, velfriserte parker og folk over alt. Nusselig, men litt trangt.

Utsikten fra terrassen på oppehytta hos Ola i Knivsvik.

Vi var veldig heldige med vaksineringen og rakk akkurat å få andre dose fredagen før den årlige Knvisvikuka hos Ola skulle starte. Vi var ikke fullvaksinerte, men Belgia var grønn og det gikk direktefly igjen fra Brussel til Oslo, så drømmen om Knivsviksommeren gikk i oppfyllelse <3 Vi pakket alt vi trengte for seks uker i Norge og dro rett til Knivsvik.

Det krever sin kokk å lage vegetarlasagne til 12 personer på et hyttekjøkken, men Una får det alltid til <3

Alt vi ville var å henge med venner, forhåpentligvis bade, ta det rolig og bare kose oss. Spise god mat og være hjemme. Det hadde vært en lang innspurt inn mot sommerferie og jeg tror vi begge var veldig klare for å slappe av. Ikke for det, vi har aldri helt rolige ferier, men det blir et roligere tempo.

En veldig glad Ingeborg, som badet fire ganger om dagen og leste ut bok på bok.

Det er tøysete, men også helt riktig å si at det er noe beroligende ved å være i naturen, og kanskje spesielt ved sjøen. Noe med stillheten, selv midt på sommeren når småbåttrafikken er på topp og barna hyler på stranda. Det er godt å kunne se langt, plukke blåbær langs stien og å kunne sitte alene på brygga og lese og ikke se en levende sjel.

Badenymfer på vei til et helt nødvendig bad i en Drammensfjord som holdt sikkert 23 grader.

Samtidig så blir ikke Knivsviksommeren den samme uten alle menneskene. Alle jeg har kjent i snart 15 år og alle som jeg møtte for første gang nå i sommer. Alt tøyset, volleyballturneringen der alle er skrekkelig dårlige, skyggedyrene som heller vil sitte inne og spille brettspill enn å være ute og bade, fullstendig alvorlige utflukter bare for å kjøpe is på den andre siden av Drammensfjorden, eviglange middager i solnedgang og overdådige frokoster.

Brettspillere i solnedgang.

Alt jeg trengte etter seks måneder i Belgia var litt Knivsvik, og det var akkurat det jeg fikk. Jeg gleder meg allerede til neste år <3

Nybakt kringle til dessert <3

English: I am so grateful that Ola keeps inviting us for a week at his cabin by the sea in Knivsvik. It was the perfect holiday after six months in Belgium. Just see for yourself.

Hyttesommeren 2021 del 2: båtpuss og bading

Båtpuss er en nødvendighet når man har hytte på en øy. Ikke at man ha båt når man har hytte på Veierland, men det er veldig praktisk. Og har man båt, så må man også gjøre båtpuss.

Meg ved berget med mat og bagasje vi tok med på ferga og som vi bar over hele Veierland, fra fergeleiet til hytta.

Etter en uke i Knivsvik og noen dager på Killingholmen bar det til Veierland. Vi skulle bade mer, ta ut båten og besøke dem vi kjenner i Tønsbergsområdet. Vi begynte med å bade – man må gjøre det viktigste først!

Erik på vei ut på brygga, det var så deilig vann! 22 grader og bare vakkert.

Etter badet ble det båtpuss. Det passet egentlig fint at man måtte gjøre litt hver dag, for da fikk vi både badet, lest og pusset. Det er en liten båt som bor under noen graner rett ved hytta. Når man åpner hytta for sesongen ruller man båten ut, skrubber, stoffer, polerer og vasker, og så er man klar.

Praktisk å ha liten båt, så båtpuss ikke tar så lang tid og så den ikke tar så stor plass heller.

Jeg må innrømme at jeg følte meg ekstra norsk der jeg stod nede ved vannet og pusset båt og snakket med hyttenaboene som gikk forbi, på vei for å ta et bad eller å dra ut på en båttur. Forklarte barna hvorfor man stoffer båten og prøvde å unngå å bli oppspist av klegg. Badet fire ganger om dagen og løste kryssord i pausene.

Kaffekoppen og kryssordet er aldri langt unna.

Dessverre tok kameraet mitt seg en svømmetur på første turen med båten etter at vi var ferdige med båtpuss, så det ble ikke flere bilder med kameraet på hytteferien. Men det ble lønsj og middag med Chris, Knut og mormor i Larvik, vi besøkte Kristian og Silje på Tjøme og Sara og Anders i Tønsberg og så kom mamma og pappa på besøk til Veierland. Et svært innholdsrikt Veierlandbesøk, det må man si.

English: Vi travelled to Veierland to continue the swimming, reading and relaxing, but we also helped get the boat ready for the sea. Unfortunately my camera drowned on the first voyage of the season.

Hyttesommeren 2021 del 1: Holmsbu og Knivsvika

Hyttesommeren er over, selv om det fremdeles er sol og deilig badetemperatur i fjorden. På tross av at kameraet mitt fikk et saltvannsbad og selv døde, så mistet jeg ikke bildene jeg tok de to første ukene våre i på hytteferie.

Hyttefolket på tur i Holtnesdalen ved Holmsbu.

Hyttesommeren begynte med at vi dro rett fra Brussel til Holmsbu for hytteferie med Ola og gjengen. Det ble morgenbad hver morgen, tur både i Holtnesdalen og opp på Knivsfjellet, til Støa og Berger museum, mye is og til og med en liten båttur. Vi har vært mye i Holmsbu etter hvert, men er ikke alltid så flinke til å komme oss ut på ekspedisjon, men i år hadde vi bestemt oss for å gjøre noe med den saken. I år fikk vi til å gå tre litt mer ordentlige turer, jeg fikk tatt Svelvikferga for første (!) gang og jeg kjenner at jeg endelig er blitt kjent rundt hytta til Ola.

Glad Ingeborg på vei fra Holmestrand til Holmsbu.

Jeg hadde gledet meg veldig til å være ved sjøen, kunne bade hver dag og ha litt plass rundt meg. Det har vært deilig å kunne sole seg på terrassen hver dag i Brussel, men det lille plaskebassenget vårt kan ikke måle seg med Oslofjorden. Sist vi hadde badet i sjøen var i Oostende i påska, som var ganske lenge siden.

Nesten på toppen av Knivsfjellet.

Hver dag gjennom hyttesommeren badet Erik og jeg morgenbad, og så var det gjerne en utflukt eller annen aktivitet, deilig mat, flere bad, en del boklesing og sosialisering. Kanskje den enkleste og mest klassiske sommerferien, men det passet meg veldig bra. Etter en uke i Holmsbu dro vi videre til først for å besøke Åse, Ruben og Oda, og så til Veierland.

English: This summer we spent cabin-jumping and the first place we went was Ola’s cabin in Holmsbu. A yearly tradition that we love, especially this year after a year spent far from the sea.

Hvordan være miljøvennlig? Min metode

Hva gjør jeg for å være mer miljøvennlig? Mandag 12. april var Earth Overshoot Day og det fikk meg til å tenkte på hva jeg selv gjør for å gjøre verden bedre og redusere forbruket mitt.

Generelt så tenker jeg middels mye på å være miljøvennlig. Jeg er biolog og har jobbet som forsker, så det er ikke ukjent. Og nå jobber jeg med havet, og mat fra havet, i forsknings- og innovasjonssammenheng, så miljøvennlighet er noe jeg snakker om hver dag. Men jeg har ikke lagt om hele livet mitt og har ikke miljøangst, så jeg plasserer meg selv på middels.

Meg i bukser, jakke, topp, BH og munnbind kjøpt i 2020. Vesken og skoene er eldre.

Jeg følger @kildesorteringioslo på Instagram, og de gjør en fantastisk jobb med å hjelpe folk med å kildesortere riktig i Oslo. (Jeg håper de også jobber for å prøve å strømlinjeforme resirkulering i hele Norge, krysser fingrene.) Deres liste for å bli mer miljøvennlig er:

  1. kjøp mindre – reduser forbruket ditt
  2. kjøp bedre – kjøp ting som varer og som lar seg reparere
  3. velg brukt – velg produkter som allerede er laget, så slipper du å bruke av verdens ressurser på nytt
  4. kast mindre mat – en tredel av maten som lages i verden blir ikke spist, det kan vi også gjøre noe med hjemme
  5. kildesorter – gjenvinning gjør at ressursene i avfallet kan brukes om igjen

Denne lista fikk meg først til å føle meg veldig miljøvennlig. For jeg gjør alt dette! Jeg handler nye ting sjeldnere enn en gang i måneden, jeg kjøper ting i god kvalitet, og reparerer klær og pusser sko, jeg arver ting og handler både klær og møbler brukt, jeg spiser mat som er gammel og kaster lite, og så går veldig lite i restavfallet (selv her i Belgia). Men så lurte jeg på om det virkelig er sant? Etter at jeg jobbet med samfunnsøkonomer på NHH som jobbet masse med spørreundersøkelser, lærte jeg at folk ikke kjenner seg selv. Alle tror de er middelklasse, menn tror alltid de er flinkere enn de er, kvinner rapporterer lavere lønn enn de egentlig har og alle lyver på både høyden og vekta.

Foreldrene mine veide matavfallet sitt i mars for å se hvor mye mat de faktisk kastet.

Foreldrene mine ville teste hvor miljøvennlige de var og veide hvor mye mat de kastet. De er mennesker som kun spiser hjemmelaget brød, som skriver middagsliste, handler én gang i uka og som har total kjøleskapskontroll. Derfor var jeg ganske nysgjerrig på hvor mye de kastet. Etter en måned hadde de kastet 10,7 kg i den grønne posen. Det føltes mye med tanke på hvor mye rester de spiser. Mamma skrev at det også inkluderte bein fra kraftkoking og bærskall fra ripsgeleproduksjon, det får jo opp tallet. Men tenk hvor mye jeg egentlig kaster når de er på gjennomsnittet? Kanskje er det lettere å glemme den mugne maten jeg kaster enn jeg tror?

Men hva gjør jeg for å være miljøvennlig? Alle monner drar og jeg tenkte vi kunne hjelpe hverandre. Her er mine tips, sortert etter lista til @kildesorteringioslo:

Kjøp mindre

  • Innfør shoppestopp, dvs prøv å ikke kjøpe noe som helst en stund. Moderasjon er vanskelig. Når du har slitt ut noe, ikke kjøp noe nytt, men la klesskapet/ kjøkkenskapet/ leiligheten bli litt tommere. Skriv det ned på telefonen hver gang du kjenner du trenger noe og vent med å kjøpe det til neste lønning eller neste kvartal. Jeg har en mental liste der jeg først kjøper noe når jeg har trengt det et par ganger. Jeg kjøpte masse sko i tenårene, men har knapt kjøpt nye sko de siste ti årene, for jeg trenger ikke flere typer sko.
  • Om du ikke kan skru av helt, kjøp for å erstatte i stedet for å utvide. Reparer først, erstatt etterpå, doner om du kan.
  • Lei eller lån ting i stedet for å kjøpe det selv. Uansett om det er gallakjole, bil eller stige, spør naboen, mamma eller en venn.

Kjøp bedre

  • Kjøp ting i “ekte” materialer. Jeg har vært snobbete på materialer siden jeg har 13 år. Jeg har valgt skinn, lin, bomull, silke, ull og tre, både for klær, møbler og interiør. Derfor går jeg fremdeles med sko jeg kjøpte på ungdomskolen og ullgensere jeg kjøpte for 15 år siden.
  • Reparer tingene dine! Jeg steller skoene mine jevnlig (guide her), syr i knapper, stopper hull og syr sømmer som går opp. Jeg leverer også ting hos skredderen, spesielt jakker som trenger nytt fôr, og såler om sko hos skomakeren. Merker som Livid Jeans har gratis reparasjon også.

Velg brukt

  • Kjøp brukt! Jeg hadde min første tur på Fretex da jeg var 14 år. Jeg kjøpte et sort foldeskjørt som endret livet mitt. Velg loppemarked, bruktbutikker eller annet. Jeg har til og med en t-skjorte jeg har plukket opp av Oslofjorden. Mine beste bruktprodukter er: møbler som sofa, bord, servise, hyller, etc og klær som ullgensere, ytterjakker, kjoler, gallakjoler, skjerf og solbriller.
  • Si takk og si ja, arv ting av andre. Jeg har lett i esker på loftet hos foreldrene mine, arvet klær av både venner og besteforeldre og har tatt imot rare tallerkener, odd antall glass og slitte møbler. Det er en fin måte å tenke på noen man er glad i det å ha noe fra dem.

Kast mindre mat

  • Det er bare en ting å gjøre: spis det du har i kjøleskapet. Det er mange veier til Rom, du kan lage middagslister (mine tips her), ukeplaner, handle sjelden, ha matkasse, fryse rester, kjøpe mat som holder lenge. Men til slutt handler det om å ikke kjøpe mat om du har mat allerede. Uansett om du ikke har lyst på den, uansett om det blir rare kombinasjoner. Jeg er oppvokst med å alltid fryse alle rester og å ha restemiddag for å tømme fryseren. Spis restene til lønsj, som nødmat eller som en middag med flere retter, men spis maten i stedet for å late som at du ikke ser den bli dårligere bakerst i kjøleskapet.

Kildesorter

  • Kildesortering handler bare om vaner. Om å gidde. Man kan hjelpe seg selv på mange måter, men det er fint å starte med å ha nok plass til alt. En plass til alle søppeltypene, til glass og metall, papir og spesialavfall. Men for dem som bor i Oslo anbefaler jeg å sjekke ut @kildesorteringioslo på Instagram, de kan svare på alle spørsmålene dine og er veldig pedagogiske.
  • Kildesortering hjelper. Norge er best i verden på å resirkulere flasker på grunn av panteordningen. Men skal du sortere én ting, la det være metall.

En miljøvennlig framtid

Så hva skal jeg endre? Å gjøre verden bedre begynner med å endre seg selv. Hva kan jeg gjøre for å bli mer miljøvennlig?

  • Shoppestoppe ordentlig. Jeg har kjøpt noen nye plagg det siste året, men jeg må være enda strengere på shoppestoppen. For jeg har jo ikke shoppestoppet helt, bare shopperedusert. Og så tenke på det større også, ikke kjøpe noen andre nye ting heller. Arve er det eneste som blir lov, tror jeg.
  • Kaste enda mindre mat. Være streng med meg selv (og Erik) når det kommer til kjøleskapkontroll.
  • Hjelpe dem rundt meg. Å ta ansvar for meg selv og andre, for å gjøre verden bedre, er fremdeles min læresetning. Og da er det bare å hjelpe andre til å bli mer miljøvennlige også. Det er et lass vi på trekke sammen.

English: we all need to live more environmentally friendly. We need to buy less, buy better, buy second hand, throw away less food and recycle. Here I’ve written about what I do, to inspire you 🙂

Hele Belgias kyst på sykkel – Knokke til De Panne

Det skal ikke mye til å sykle hele Belgias kyst, for den er bare 65 km lang. Men det var allikevel en fin aktivitet for en påskeferie i et nedstengt Belgia.

Alle sykkelturers begynnelse, bilde foran hotellet.

De som kjenner meg, vet at familien min har syklet rundt Nordsjøen helt siden jeg var liten. Jeg ser at jeg ikke har blogget så mye om det, men litt om sykkelturene i Skottland i 2014 og 2015 har jeg i hvert fall gjort. Men jeg har altså syklet rundt nesten hele Nordsjøen siden jeg var 12 år. Og dermed følte jeg meg virkelig hjemme da jeg var tilbake på hesten ved Nordsjøen.

En ganske ubehagelig statue av Leopold II med hans undersåtter under ham.

Planen vår var å sykle hele Belgias kyst i to deler. Ettersom vi hadde begynt i Oostende skulle vi sykle Belgias kyst fra Oostende til De Panne (vestsiden) og fra Knokke til Oostende (østsiden). For det er en ting som er sikkert når man sykler langs kysten, det er at man må sykle med vinden. Den første dagen skulle vi sykle fra Oostende til De Panne og det blåste 9 m/s.

Turens langs Belgias kyst var både for å ha syklet kysten og for å ha vært innom alle byene langs kysten. Vi holder jo på å skal besøke alle byene i Belgia. Og for å ha besøkt en by må man ha sett en sight, eller hvert fall spist en vaffel.

Belgias kyst, sand så langt du kan se.

Om noen lurer, så er ikke Belgias kyst spesielt spennende. Det er langgrunt og alt ser akkurat sånn her ut. Slett strand og slike oppmurede moloer eller bølgebrytere utover. Akkurat her blåste det så mye at jeg fikk sand langt inn i ørene.

Ettersom det var meldt grått og kaldt i påska, så var det ikke så mange ved kysten. Så da gikk det helt fint å sykle langs strandpromenaden nesten hele veien. Vi hadde Google Maps med oss hele veien, og den var ikke alltid helt enig med skiltingen, men det gikk fint å finne veien.

I Belgia har de hatt ridende fiskere, det er ganske kult.

Vi stoppet ved skulpturene av fiskerne som red ut med garn. Fiskerne som brukte garn for å fange de bittesmå nordsjørekene.

Til slutt slutter strandpromenaden og forsvinner i sanda.

Til slutt nådde vi strandpromenadens slutt. Veien gikk inn i sanddynen og der borte var Frankrike. Det var bare en kilometer eller to, men det er skrekkelig langt å sykle på sand. Så vi stoppet her og vinket. På vei tilbake stoppet vi i alt som telte som byer, kjøpte pannekake/ vaffel/ spekepølse/ is og så tok vi trikken (Kusttram) det siste stykket tilbake. Totalt syklet vi 55 km, 32 km Oostende – De Panne og 23 km tilbake til Nieuwpoort.

Kaffe og pannekake i Veurne, en liten omvei fra De Panne til Oostduinkerke.

Neste dag skulle vi sykle fra Knokke til Oostende. Det var fremdeles meldt mye vind og vi kunne ikke bruke hele dagen, så vi bestemte oss for å ta trikken bort og sykle tilbake.

Det var blitt enda litt kaldere, så jeg hadde dobbel bukse og buff både på hodet og halsen.

Dag to ble en kortere dag. Jeg stilte inn kartet og gjorde meg klar. Erik pleier å ha sykkelveskene, for å prøve å få litt likhet mellom oss på tur. Han er jo faktisk både 25 cm høyere enn meg og mer beinsterk enn jeg er.

Vi skulle på kaffebesøk i Knokke og rekke tilbake til Oostende før 14, så vi kikket bare bort på Nederland. Nærmest grensa er det en nasjonalpark, så man kommer ikke helt bort på østsida heller. Teknisk sett sykler man ikke Belgias kyst helt fra kant til kant, men dette er altså enden.

Turen fra Knokke til Oostende er bare 30 km, og ettersom det er helt flatt, var det bare å tråkke på. Vi ville krysse av De Haan på listen også, så vi stoppet og tok en vaffel. Langs kysten fikk vi utrolig gode vafler forresten! Ferske vafler som var så sprø og luftige at det var helt utrolig. Mmmm.

På vei ned til ferga.

Siste etappe inn til Oostende tok vi ferge. Ettersom hele Belgias kyst er sand, så har de laget havnene inne i kanalløpene. Det vil si at byene som ligger rundt kanalutløp er dypt splittet. Og i Oostende er det derfor en bitteliten gratis ferge som tar folk over kanalen, helt ute ved stranda. Det var litt kaldt å vente, men det føltes riktig å avslutte vår tur langs Nordsjøen med en liten båttur.

Alle var enige om at det var en fin tur!

Vil jeg anbefale andre å sykle langs Belgias kyst? Ja! Det var litt styr å leie bil, kjøpe sykkelstativ og kjøre til kysten, men ikke umulig. Sjekk vindretningen før du bestemmer hvilken ende du skal begynne i og så er det bare å tråkke. Generelt kan du bare holde veien og ha havet til høyre, så går det bra. Selv om det er 65 km så bør det ikke ta mer enn 3 timer i sykkeltid, for det er veldig flatt. Og så er det bare å ta trikken tilbake når du er ferdig. God tur!

Engelsk: We decided to bike the whole Belgian coastline. It is only 65 km and very flat and straight, but it was nice to stretch our legs, get some air and discover the towns along the North sea. Highly recommend the trip!

Kvinnen og havet – Ingeborg i Oostende

Vi dro til Oostende på påskeferie. For å hilse på havet og nyte det åpne landskapet, og det var virkelig deilig!

Stranda i Oostende, en dag sent i mars.

For hva gjør man egentlig i påskeferien når man må tilbringe den i Belgia? Og alle serveringssteder fremdeles må holde stengt? Vel, man drar til havet, selvfølgelig!

Jeg jobber videre med Prosjekt: Lese ut alle papirbøkene våre

Det kom en underlig hetebølge første del av påska i år, så vi dro rett på stranda. Det var 25,5C, selv i Oostende, så det var deilig å være på stranda. Vi tok et raskt bad i den iskalde Nordsjøen og så brettet vi ut piknikpleddet, fant fram en øl og leste litt. Det er rart hvordan man ikke trenger å gjøre noe særlig, så lenge det er sol. Da kan man bare nyte varmen og lyset og la tiden gå.

Strandpromenaden er kantet med høye blokker.

Kysten av Belgia er bare 65 km og Oostende er den største byen langs kysten. Oostende har togstasjon og det tar bare 1,5 time med toget fra Brussel, så havet er egentlig ganske tilgjengelig. Det er noe med dørstokkmil og å få ut fingeren, men jeg er glad for at vi endelig kom oss til havet.

Klar for tur på stranden på første påskedag.

Fire dager senere var det første påskedag og 20 grader kaldere… Vi hadde leid feriehytte i Bredene og vi ville gå en tur på stranda. Jeg måtte bare kle på meg først, for det blåste litt.

Kvinnen og havet, Ingeborg og Nordsjøen.

Se der, ja! Pappas cordfløyelsjakke, skjerf funnet i en krok på NHH, herregenser fra Volt i 2009 😉 JA, det gjorde meg virkelig glad å være ved havet. Som en ro man får i sjelen.

Der er det! Havet!

Vi jobber oss gjennom alle byene i Belgia (se Tournai og Liege) og i påska fikk vi sett alle byene langst kysten, ikke bare Oostende. Men det kommer det kanskje mer om etter hvert.

English: there is something magical about the sea, the ocean. We went to Oostende for our Easter holiday and we managed to get a beach day and a nice beach walk, when we were there.

Kunst og kjemper i Tournai og Ath

I februar var vi på dagstur til Tournai og Ath. Siden nyttår har vi utforsket Belgia for alvor. Det har vært lov å reise innenlands, selv om det ikke har vært lov til å reise utenlands. Det har vært lov å være ute, selv om det er portforbud fra 22-06 og serveringssteder kun får ha take-out. Man har bare så mye moro som man lager selv, og turen til Tournai og Ath er et godt eksempel.

Alle byer i Belgia ligger ved en elv, eller i hvert fall en kanal. Belgia er et konglomerat av bystater, og klarte bare å finne en plass mellom Frankrike, Tyskland, England og Nederland fordi de var så utrolig flinke til handel og industri. De har hele tiden hatt nok penger til å stå imot overmakta. Tournai har blitt invadert av alle tenkelige overmakter siden den ble grunnlagt av romerne, så sentralt ligger byen.

En liten kanalbåt med containere på vei gjennom Tournai.

Det er helt sikker at vi ikke hadde reist til Tournai om det ikke hadde vært noe annet å gjøre. Men det var allikevel verd en søndagstur. Det var morsomt å se en ekte kanalbåt som driver med ordentlig transport fremdeles. Å se at alle broene kan snurres på, så båtene kommer forbi.

Det ene sideskipet på katedralen i Tournai.

Lonely Planet skrev at Tournai kanskje har den fineste katedralen i hele landet, som føltes dramatisk. Men etter å ha sett den, så er vi nok enige. Katedralen er bygget oppå et romersk bad, har blitt brent av vikinger og overlevde reformasjonen. Den har to tårn på hvert sideskip og så mange krummelurer at man ikke vet hva som er opp og ned.

Erik ser på fin kunst i Tournai.

Ettersom museer er det eneste som er åpent i hele landet, må man booke plass på dem minst to uker i forveien. Det var vinterferie (“krokusferie”) den helga vi var i Tournai, så vi hadde bare fått plass på museet for fin kunst. Er lite og raskt museum. Ettersom Tournai var liten og det var få sights, bestemte vi oss for å dra innom en by til samme dag. Vi dro til Ath.

Erik og en kjempe.

I Ath var det bare ett museum som telte; kjempemuseet. Det er et par byer i Belgia som har en greie for tog. De har jo ikke 17. mai, men har tog som stammer tilbake til middelalderen. I Ath heter den The Ducasse of Ath og innebærer at man går i tog i byen utkledd som veldig spesifikke figurer. Disse kjempene er faste roller (som Espen Askeladd, eller St. Georg) og selve dukkene eller kjempene er også viktige. Som et borgertog på 17. mai med dukker i stedet for faner? Morsomt var det i hvert fall å se, kjentfolk møtte jeg også.

Meg som gjør speiderhilsen til dukkehodet av Lord Baden-Powell, grunnleggeren av speiderbevegelsen.

Det er mange byer i Belgia, noe som er fint siden vi ikke kommer til å kunne reise for morro skyld på en stund ennå. Jeg er glad for at våren kommer tidlig her sør, gleder meg til det som kommer!

English: We have decided to visit all the cities of Belgium, while we wait for the travel ban to lift. There are many cities on the list, and a Sunday in February we visited Tournai and Ath.

Fra Jambes til Dinant, langs elva Meuse

Vi gikk langs elva Meuse på vår første ordentlige tur i Belgia, fra Jambes til Dinant. For hvor går man egentlig på tur i dette landet?

Togstasjonen i Jambes, klare for tur!

I løpet av vinteren har vi perfeksjonert dagsturformelen. Vi velger en by, leser oss opp på sights og booker museer, så pakker vi sekken og tar toget ut på eventyr. Men nå som våren var på vei var vi klare for vår første ordentlige tur. Kollegaen min Anamaria anbefalte å gå langs elva Meuse, sørover mot Dinant. Hun hadde ikke gått helt fra Jambes, men sa man kunne gå av toget hvor som helst langs elva og så bare følge gang- og sykkelveien langs Meuse.

Erik og dagens første sluse. Vi gikk forbi fem sluser i løpet av dagen.

Så tenkt, så gjort. Planen var å gå de 28 km fra Jambes til Dinant, overnatte i Dinant og så gjøre Dinant dagen etter. Vi hadde hver vår sekk og mye optimisme. Det var overraskende ubehagelig å ikke ha kart eller rutebeskrivelse for turen, men sånn er det når ruta er for opplagt. Meuse var ikke så vanskelig å finne eller å følge, egentlig.

Vi fant en brygge å ha første lønsj på.

Det er ikke mye som er åpent i Belgia, så vi hadde med både mat og vann for mesteparten av turen. Første lønsj tok vi på en brygge langs gangveien. Det er joggeruta til mange langs elva, så vi var ikke de mest sporty kledde. For det meste lå det store hus ned mot elva, som hadde store hager og gjerne en liten brygge også. Litt som på Nesøya i Asker 😉

Gleden i å være ute i sol og frisk luft, men grønt rundt seg og elva rett ved siden av.

Det var litt ambisiøst å skulle gå 28 km etter å ha sittet mye stille det siste året, det må vi innrømme. Planen var å ta kollektivtransport det siste stykket om det ble for langt, men vi var for stae, så vi gikk hele veien. Kroppen min var ikke fornøyd neste dag, jeg fikk vannblemmer på nesten alle tærne…

Vannet var iskaldt men det var deilig å skylle og avkjøle føttene i Meuse.

Vi hadde planlagt som når vi har gått fra hytte til hytte hjemme. Vi estimerte gangtid, hvor mange matstopp vi kom til å trenge, tenkte på etterfylling av vann og dobesøk (det er ingen bekker å fylle flaska i og få busker å tisse bak i dette landet) og hadde en nødplan. Vi fant et åpent bakeri langs elva, så det ble en ekstra lønsj, men ellers stolte vi på matpakka.

Det tok syv timer å gå og ble totalt 30 km fra Jambes til Dinant. Vi hadde tre matpauser og måtte høre på lydbok de siste 8 km fordi landskapet ble veldig kjedelig. Men selv om jeg fikk tøysete mange vannblemmer og strakk noen rare muskler i ryggen, så var alle enige om at det hadde vært en fin tur.

English: We decided to walk along the river Meuse from Jambes to Dinant a sunny Saturday in March. We took the train from Brussels in the morninge, brought food and drink, and spent a wonderful day walking along the river. It was a little long (and a little boring landscape towards the end), but all in all it was a good trip.

Omakase by Vladimir Pak

Før jeg dro fra Oslo etter jul var jeg på Omakase by Vladimir Pak. På Omakase fikk jeg intet mindre enn den beste sjømaten jeg har spist i mitt liv.

Vladimir Pak i egen høye person, som viser fram dagens meny.

Jeg har aldri vært så opphengt i japansk mat eller kultur, sikkert som en motreaksjon på at alle andre var det. Jeg har likt sushi siden det kom, men ellers ikke utforsket japansk mat noe særlig. Vi har reist til Korea, Thailand, Vietnam, Hong Kong og Filippinene for å spise mat der, men Japan kjenner jeg ikke så godt til. Men da er det flaks med venner som Ola, som tipser om fantastiske matopplevelser i Oslo, som Omakase på Vladimir Pak. Omakase er å sitte langs disken og spise det du får servert av kokken. Egentlig som alle fænsie restauranter som kun har smakemeny, bare på japansk vis.

Det var ekstremt meditativt å se på ham skjære fisk. Godt håndverk er så elegant.

Menyen

Menyen på Omakase hadde 20 punkter, men husk at de fleste kun var en (stor) munnfull hver. Jeg har satt mine favoritter i kursiv, men generelt må jeg si at alt var magisk. Jeg er lei for å være så generell, men det var en nesten religiøs opplevelse å få servert sjømat, spesielt fisk, som hadde så høy kvalitet. Den havabboren smeltet i munnen og smakte abbor av en annen verden. Jeg vet ikke om jeg har smakt ekte størkaviar før, men det var som en smakseksplosjon.

Tunfisktartar med størkaviar og bladgull.
  1. Østers med ponzu
  2. Kveite fra Hjelmeland
  3. Havabbor fra Spania
  4. Hamachi
  5. Kamskjell fra Hitra
  6. Chavan Mushi
  7. Rå-reker fra Kristiansand
  8. Sjøkreps fra Midsund
  9. Kongekrabbe fra Barentshavet
  10. Auroralaks fra Bodø
  11. Ishavsrøye fra Sigerfjorden
  12. Ål fra Hordaland
  13. Tunfisktartar med størkaviar
  14. Akami tunfisk (ryggstykke)
  15. Toro tunfisk (magestykke)
  16. Reinsdyr fra Røros
  17. Vågehval fra Svalbard
  18. Misosuppe
  19. Tamago
  20. Matcha-is og vannmelon med yuzu
Havabbor fra Spania.

Det viktigste jeg lærte av min omakaseopplevelse er at jeg foretrekker toro over akami på tunfisk. Det er stykkene som er mindre røde og har mer fett. Jeg fant også ut at hval kan være godt og at yuzu virkelig er en superb sitrusfrukt.

Etter at jeg begynte å jobbe med havet generelt og mat fra havet spesielt, så har fisk vært mer på radaren min. Omakasa var en fantastisk opplevelse og jeg kommer garantert tilbake! De er alltid fullbooket, men jeg satte meg på venteliste og var fleksibel, og da fikk jeg bord på en uke eller to. Har du pengene og faktisk liker fisk, så må du dra hit!

Toro og akami, ryggstygge (mørkt) og bukstykke (lyst) av tunfisk.

English: I managed to go to Omakase by Vladimir Pak i Oslo after Christmas and it was the most fantastic seafood experience I have ever had. I have never had fish or seafood of such a high quality. Every bit was an explosion of perfection. You have to go there. Simple as that.

En oppsummering av året 2020

Året 2020 har vært spesielt for oss alle, men jeg kjenner at selv når jeg får pandemien litt på avstand så kommer året 2020 til å skille seg ut i mengden. Det har vært et år med mange endringer, så nå kommer en liten oppsummering, måned for måned.

Januar

Min siste måned i Bergen! Overtakelse av den magiske leiligheten i Lille Øvregaten og siste måned på NHH. Bergen og FAIR kommer for alltid til å ha en spesiell plass i mitt hjerte. Jeg lærte så mye og ble så mye bedre kjent med meg selv mens jeg var i Bergen. Vennene jeg fikk der kommer jeg til å ha med meg lenge.

Jeg fikk så mange klemmer og så mange fine gaver på utflytningsfesten min i Bergen <3

Vi var i Trondheim på ridderpromosjon, jeg hadde Tone på besøk i Bergen og så kjørte vi hele livet mitt i Bergen over fjellet og tilbake til Oslo. Og så ble jeg Lead Volunteer i MO Support/ Capacity Building teamet i WAGGGS Europe sammen med Kate, noe som har løftet hele året 2020.

Februar

Planen min var å ha en ny jobb klar i februar, så det ikke ble noe hull i CV’en, men slik gikk det ikke denne gangen heller. Men 18 av 29 dager av februar 2020 tilbragte jeg i Sør-Afrika. Det var litt av en jobb å få det til, men vi klarte å planlegge en helt fantastisk tur! Et av høydepunktene i året 2020. Dessuten hadde jeg intervju på jobben i Forskningsrådet (som jeg jo fikk) og feiret bursdagen min! Ikke ofte skuddårsdagen havner på en lørdag! Lørdag 29. februar var nok siste gangen jeg spiste middag med 25 personer rundt samme bord…

På toppen av Lion’s Head, med utsikt mot Table Mountain i Cape Town, Sør-Afrika. Et helt utrolig sted!

Mars

Første helgen i mars var vi i Budapest med Eriks familie og fire dager etter at vi kom tilbake stengte Norge og vi måtte i hjemmekarantene. Jeg brukte dagene på å søke jobber og gjøre prosjektlederkurs, hadde andregangsintervju og var frivillig på internett, både med COVID-19-arbeidet til Norges Speiderforbund, språkkafé på Deichmann Tøyen og WAGGGS.

Noen nydelige dager med vinsmaking og ypperlig mat i Budapest. Fire dager etter at vi kom hjem stengte Norge.

April

Påska 2020 skulle jeg tilbake på IMWe. De laget et helt digitalt opplegg og jeg brukte mye av påska på Discord, Zoom og YouTube. Det var utrolig interaktivt og selv om det var mye læring på kort tid, så var det også så utrolig deilig å få den følelsen av samhold. Men vi syklet også på tur over alt, tok kjentmannsposter, sov i telt, trakk nytt ledningsnett i Dolly, jeg signerte kontrakt med Forskningsrådet og vi hadde hyttekontor på Veierland.

Kjentmannspostene gjorde virkelig våren så mye lettere. Tenk at vi syklet til Lillestrøm og sov i telt om vinteren!

Mai

Den 1. mai begynte jeg i Forskningsrådet og alt endret seg igjen. Hver dag syklet jeg fra Carl Berner til Lysaker på Eriks el-sykkel, og satt på kontoret og jobbet. Vi fortsatte med å rydde og reparere alt hjemme, dro på Veierland, var sosiale på video, hadde 17. mai-frokost som varte hele dagen og nøt det fine været.

Å sitte på et svaberg i skjærgården i solnedgangen i mai.

Juni

Jeg jobbet masse, lærte masse, var på Veierland, hadde språkkafé på onsdager på Zoom og badet på stranda utenfor kontoret etter jobb. Vi kjøpte leilighet på Tøyen og begynte arbeidet med å selge den på Carl Berner. Vi hadde eiendomsmeglere og stylister og håndverkere på befaring og lagde store regneark med oversikt over flytting til Belgia, oppussing av leilighet og alt mulig annet. Det var varmt og vi badet hele tiden.

Jeg badet mer enn jeg har gjort noen sinne, tror jeg.

Juli

I juli skulle alt koordineres og hver dag handlet om at alle brikkene skulle falle på riktig plass. Vi pakket alt vi trengte til ferie i juli og jobb i august, helt uten å vite når vi kom til å få tilgang til flyttelasset i Belgia. Vi hadde anbud på flyttevask, på håndverkere til Hekkveien, på flyttebyrå og på stylist, vi ryddet og pakket og prioriterte og resirkulerte. Vi omplasserte plantene og tømte garasjen og satte Dolly i Bærum. Og i tillegg hadde vi to uker sommerferie på Veierland, prøvde å se alle før vi dro, bodde på hotell i Bjørvika og hadde hjemmekontor og fikk en hel uke i Knivsvik. Enkelt og greit en magisk uke.

Tenk å ha en morfar på 87 år, som vil være med på kafe og gå tur langs Mjøsa.

August

Jeg utsatte reisen til Belgia med en uke for å kunne flislegge veggen på kjøkkenet i Hekkveien før salget. Vi bodde hos Ola, rakk en tur på Rest og så flyttet jeg til Belgia! Det ble krøll med flyet og bagasjen og alt, men det gikk bra til slutt og jeg kom fram. Jeg bodde på hotell hele måneden mens jeg jobbet, fikset bank og leilighet og ble kjent med byen og meg kollegaene mine. Helt til slutt flyttet jeg inn i leiligheten vår, så alt var klart til Erik kom.

En selfie med meg og kirka på torget der jeg bor i Brussel.

September

Erik kom til Belgia og vi jobbet masse for å gjøre leiligheten beboelig. Vi skrudde møbler, kjøpte lyspærer og prøvde å fikse internett. Og så nøt vi varme dager på terrassen, syklet tur i kortbukser, dro på spa for å bade og dro tilbake til Norge. Vi satt ti dager i karantene på Veierland, hadde overtakelse av Hekkveien og var i bryllupet til Morten og Mari.

Det var så varmt i september at vi måtte finne et spa med utendørsbasseng for å bade.

Oktober

Oktober begynte med at jeg hadde glemt nøklene mine i Norge, men det ble løst og det var så deilig å komme hjem. Oktober var også varm, jeg satt ute og spiste østers på torget, frokost på terrassen, vi var på middag hos venner, syklet tur i skogen, kjørte til Westvleteren for å kjøpe øl og hadde en deilig dag i Liege.

Siste dag før lockdown 2 i Belgia gikk vi på Flemish masters museum.

November

Jeg var med på The Academy digitalt og vi hadde mange fine sosiale kvelder på internett med venner. Vi lærte å lage perfekt carbonara av Simone og Giulia, hadde overtakelse på Tøyen, jeg gjorde yoga hjemme, vi hadde eventyr i Brugge, gikk tur med nye venner og var på ølfestival på internett. Vi rakk til og meg å bake litt julekaker før vi måtte pakke alt som skulle være med til Norge til jul.

Nye venner, lobster rolls, belgisk øl og julekaker gjorde november bedre.

Desember

Med 100 kg innsjekket bagasje, inkludert en elsykkel, dro vi tilbake til Norge og inn i årets tredje karantene. Vi fikk låne møbler av foreldrene og bodde hele desember i den nye leiligheten på Tøyen. Vi fikk sofa og taklamper og oppvaskmaskinhjul på Finn.no, fikk gå på restaurant etter to måneder i lockdown med portforbud, hadde kjempehøyt juletre, fikk feiret jul med begge familiene, hadde julewok på nett og avsluttet året i Knivsvik.

Sånn går det når man har vært i sosial boble sammen et helt år, ekstremt koordinerte til nyttårsmiddagen.

Oppsummering

Året 2020 har vært et helt utrolig år for meg. Jeg sa opp jobben i Bergen og flyttet hjem til Oslo, uten å ha en ny jobb. Vi reiste til Trondheim, Sør-Afrika og Budapest før covid-19 kom og til påske fikk jeg tilbud om drømmejobben. Jeg har begynt i ny jobb, solgt to leiligheter, flyttet først over fjellet og så ut av landet, har pusset opp en leilighet for salg og en annen for utleie, har vært så utrolig mye på hytta og det har vært helt perfekt. Det har vært mye tid til venner og familie, mye spennende å gjøre i WAGGGS som Lead Volunteer, jeg har kost med som frivillig på språkkafé på Deichmann Tøyen på Zoom og jeg har klart å få noen nye venner i Belgia.

Året 2021 ser ut til å bli et vanskeligere år enn året 2020. Fremdeles kan man ikke planlegge noe, fremdeles er det karantene når man reiser og alt må gjøres på nett. Men nå har vi kjøpt Lonely Planet for Belgia og så håper vi at vi får lov til å reise til utlandet etter hvert, så vi kan begynne å nyte godt av at det er 1,5 timer med tog til Paris…

English: 2020 has been a crazy year for me, but mostly because I moved from Bergen to Oslo to Brussels, quit my job without having a new one, got a perfect new job, sold two apartments, bought one new one, spent a lot of time at cabins and in quarantine and really maximised quality of life.

En dag i Liège

I slutten av oktober reiste vi til Liège på dagstur med våre nye venner Simone og Giulia. Vi gjorde det til en heldagsaktivitet og startet med frokost hjemme hos dem.

Vi hadde lovet dem en ekte norsk opplevelse, så vi tok med oss vaffeljernet og ferdig røre og stekte vafler til frokost. De lagde perfekte cappuccinoer og hadde deilig ost, skinke og frukt til å ha på.

Hvilken dato er det egentlig i dag? Vanskelig å holde styr under en pandemi.

Alle som er folkeregistrert i Belgia fikk gratis togbilletter i høst, så Simone og Giulia brukte sin oktoberbillett på turen vår til Liège. Toget tar bare en time, men noe må man jo bruke dem på.

Dagens ekspedisjonsantrekk, fine og behagelige klær og min minisekk.

Vi hadde ikke store planer for Liège, men begynte å gå inn mot sentrum. Jeg hadde på min beste fargekombinasjon; grønn og rosa. Her ser dere et skjerf fra Burberry jeg fant på gata i Bergen, bomberjakke fra Baum und Pferdgarten i grønn brokade som snart har 10 år på nakken, burgunder kjøle fra H&M som også begynner å nærme seg 10 år, Fjällrevensekk jeg kjøpte på ungdomsskolen (dvs i 2002) og som jeg aldri har brukt før 90-tallet kom tilbake for noen år siden og mine “Bergenssko” fra Ecco som er perfekte vintersko i varme og våte vintre og nå har begynt sin fjerde sesong.

Målet for turen var La Boverie.

Målet for turen vår var museet/ galleriet La Boverie. De har en fast utstilling som vi tenkte vi skulle se og så skulle vi se om det var noen ledige plasser på utstillingen med Warhol. Det var fullt på nett, men i Belgia vet man aldri hva som er mulig. Dessverre var det ikke plass til oss, så det ble den faste utstillingen.

To planteelskere, en med og en uten sko.

Det er et lite museum, men det gir deg en liten innføring i kunst, sortert kronologisk, fra et flandersk synspunkt. Flandern var jo lenge et maktsentrum i Europa, et knutepunkt for handel og også derfor et sted med store verdier. Og med mye penger kommer mye kunst 😉 De hadde både klassiske ting som er mørke i fargen og med obskure motiver fra Bibelen eller klassisk litteratur, og moderne maleri og skulptur fra de siste 100 årene. En fin runde om man vil ha litt avbrekk.

Hvordan er Liègevaffel sammenliknet med Brusselvaffel?

En annen ting Liège er kjent for er vaflene sine. Jeg er ikke glad i søte ting, så jeg har ikke spist så mye belgiske vafler her i Belgia, og har derfor ikke egentlig tenkt over at de kommer i to typer. Tydeligvis er den kvadratiske fra Brussel og den runde fra Liège, så Simone og Giulia ville prøve en ekte Liègevaffel når vi først var der. Dessverre kom vi for sent til å få en fersk dagens spesial, men vi fikk smakt på dem allikevel. Mest var de bare mindre og enda søtere enn de fra Brussel, så jeg må innrømme at jeg nok kommer til å fortsette å holde meg til ost…

Det var deilig å få dra på tur, selv om vi ikke fikk sitte ned noe sted. Man får lov til å kjøpe ta-med-mat, så så lenge du tåler å sitte ute, så går det fint. Så lenge man ikke kan reise mellom land kommer vi nok til å fortsette å besøke alle byene i Belgia, en av gangen. Om du vil ha flere reiseskildringer er det bare å klikke her.

English: we took a day trip from Brussels to Liège go visit a gallery and try the Liège waffels. It was a nice and sunny day and it was great to feel like a tourist again 🙂

Endelig rosa hår!

Dere! Folkens! Jeg gjorde det! Jeg har rosa hår!

En klassisk badeselfie for å dokumentere mitt rosa hår.

For 3,5 år siden skrev jeg et blogginnlegg der jeg i praksis prøvde å dytte meg selv til å tørre å farge håret rosa. Men det var mange ting som stod i veien for rosa hår, jeg var ikke sikker på hvilken nyanse jeg ville ha, om jeg skulle farge alt eller gjøre ombre og så hadde jeg vært sykemeldt og var arbeidssøkende og turte ikke å møte opp på intervju med rosa hår. Dessuten koster det jo litt penger og jeg hadde aldri farget håret før, så det var rett og slett for mange vanskelige ting å forholde seg til.

Så jeg fikk aldri rosa hår. Men blogginnlegget kommer ofte opp på topp 10 i statistikken min, så jeg har blitt minnet på mitt ikke-rosa hår jevnlig disse 3,5 årene. Og så, i forrige uke, så skjedde det. Jeg hadde hatt en skikkelig vanskelig uke, men klart å komme meg ut av det hele. Jeg var alene i Belgia, uten planer på en fredag og trengte litt omsorg. Dessuten var det klart at vi kommer til å fortsette med videojobbing lenge framover, så det er “ingen” på jobben som kommer til å se meg uansett.

Det fine med dyre deler av byen er at de har masasjestol og agurkvann hos frisøren.

Så da gikk jeg til jeg fant en åpen frisør, spurte om de kunne klippe meg og farge håret mitt rosa, og så var vi igang.

Kunstnerfrisøren som kun snakket fransk, men ga meg akkurat det jeg ikke visste at jeg ville ha.

Jeg kom, han vætet håret mitt, så bleket han ca fra midten og ut (han mente ombre var best på meg), og deretter ga meg en rosafarge som var bare litt mørkere enn den aller lyseste rosaen de hadde.

Frisøren mente at man umulig kunne gå ut i fredagsnatten uten krøller i håret.

Det var en perfekt måte å avslutte uka på, men noe jeg har hatt lyst på kjempelenge, som jeg endelig følte jeg hadde tid, råd og liv til. Man ser ikke at det er rosa når jeg har håret i hestehale (som jeg har fire av fem dager) eller når det er mørkt. Men jeg vet at det er rosa og det er det viktigste <3

English: I finally, after three years, coloured my hair (light) pink, and I am super happy about it!

En ukemeny med bare fisk og vegetar

På grunn av covid-19 er 2020 året alle lærer seg å lage en ukemeny, spesielt om man, som oss, blir sittende i karantene.

Tagliatelle med gresskar og sopp fra kolonial.no.

Vi skulle være ti dager i karantene på hytta på Veierland og både fordi vi skulle redusere hvor mye vi var ute i verden og fordi det er veldig upraktisk å handle når man er på en øy uten egen båt, så lagde vi en ukemeny for karantenen.

Hvordan lager man en bra ukemeny? Det er mange som har skrevet mye bra om det, Ida Jackson har gode tanker på Instagram om matplanlegging, Marielle har en middagsplan i sin familie, Greenbonnza har masse grønne ukemenyer, Elsa Billgren gjør veckomatsedler og selv er jeg oppvokst med middagsliste som ble fulgt religiøst. Det er kanskje derfor jeg ikke synes middagslister er noe revolusjonerende, men det endrer virkelig alt. Hvordan lager du en ukemeny?

  • Bestem en periode som du har oversikt over. Marielle gjør bare fire dager i uka, så de kan være spontane i helga. Jeg er oppvokst med at middagslista gikk lørdag til lørdag.
  • Alle som skal spise er med og bestemmer hva som skal på lista. Ha gjerne en tommelfingerregel (jeg er oppvokst med rullering av “kjøtt – fisk – vegetar”) for å hjelpe dere med å finne på hva dere kan spise. Alle må ha kalenderen sin foran seg, så man kan sette tidspunkt for middag og hvem som er ansvarlig for å lage den.
  • Skriv ned middagslista på en lapp og heng den på kjøleskapet eller en oppslagstavle på kjøkkenet der alle kan se den.
  • Lag handleliste basert på ukemenyen og hva som finnes i kjøleskapet. Kjøleskapkontroll er det ultimate økonomiske trikset.

Hvordan finner man på hva man skal skrive på ukemenyen? Min venninne Eva lager middagsplan for tre måneder av gangen og bruker kokebøker mye, Marielle har en database med middagsforslag og Elsa blir inspirert av Pinterest. For karantenen valgte vi mat som vi ikke får spist i Brussel, kun fisk og vegetar, inspirert av Elsas veckomatsedel og norske klassikere.

Vår ukemeny for karantene på hytta:

  1. Fiskeburger i briochebrød med tomat, salat og agurk
  2. Tabbuleh med linser og pidebrød (oppskrift fra Feasting at home)
  3. Risotto med ovnsbakt tomat (Superbra risotto)
  4. Tagliatelle med gresskarpuré og stekt sopp (oppskrift fra Kolonial)
  5. Torsk i frakk (butterdeig) med rotgrønnsakmos (min familieoppskrift)
  6. Pannestekt laks med squash julienne, båtpoteter, syltet rødløk og jogurtdressing (inspirert av Modern Food Stories)
  7. Potet, ost og løkpai med salat (oppskrift fra John Whaite)
  8. Pannestekt torsk med kokt potet, kokt gulrot og hollandaise
  9. Pannestekt laks med ovnsbakte poteter og rotgrønnsaker

Å lage en ukemeny er én ting, å følge den er noe annet. Det krever trening å vite hva man vil spise og å planlegge hvor mye man trenger. Mitt supertriks er å ta utgangspunkt i disse mengdene (per person):

  • 120 g potet
  • 120 g ren fisk/ kjøtt/ bønner
  • 150 g grønnsaker

Jo flere personer du beregner for, jo riktigere blir det om du ganger opp disse volumene. Legg på litt for store folk, trekk fra for små. Legg på om det er bein i kjøttet eller mye avskjær på grønnsakene, trekk fra om dere skal spise flere retter.

Og helt til slutt, putt restene i kjøleskapet og spis dem til lønsj i morgen eller frys dem og ha restemiddag innimellom. Jeg vokste opp med “alle rester kan puttes i pannekake”, nå tenker jeg at tortillalompe kan brettes rundt alle rester.

English: we had to plan our dinners for a week because of quarantine, so I am sharing our menu and some trick to writing a weekly dinner plan and estimating how much you need.

Hva gjør meg til kvinne?

Jeg leste innlegget “Vi er alle ufullstendige” av Miriam Aurora Hammeren Pedersen på MadDam om å være kvinne og syntes det var utrolig interessant.

Meg i badedrakt, et svært kvinnelig klesplagg, med langt hår, en kvinnelig sveis.

Hammeren Pedersen skriver om å være transkvinne og hvordan det av mange kvinner ikke regnes som å være ekte kvinne, men noe annet og annerledes. Det jeg likte godt med teksten hennes er at hun sammenlikner det med å være norsk og hvordan majoriteten bestemmer når du er norsk nok eller kvinne nok. Det jeg synes er interessant med det å være kvinne nok er at jeg selv aldri har følt meg ukomfortabel som kvinne (og tidvis svært bevisst har brukt min kvinnelighet som et middel), men at jeg stadig tenker på meg selv om kanskje bare maks 50% tradisjonelt kvinnelig.

Hammeren Pedersen skriver om å ha ufullstendig tilhørighet til en kategori og jeg tenker at mine 50% burde kvalifisere som ufullstendig tilhørighet. For hva er det som gjør meg til kvinne?

Meg i sykkelklær i Nordmarka.

Jeg ser veldig ut som kvinne, men hofter og pupper, noe jeg ikke kan gjøre noe med. Det har ført til at jeg i stor grad går med kjoler og skjørt, fordi jeg nesten aldri finner bukser som passer. Jeg har heller ikke funnet dresser som passer – det er som om de ikke skjønner hvor kort og bred jeg faktisk er og hvor mye og fort det går inn og ut her og der. Da er kjoler så mye bedre <3

Og selv om jeg har langt hår (som jo kvinner har), så gjør jeg aldri noe med håret mitt og har det kun i hestehale. Jeg har aldri på meg sminke (annet enn noen ganger i året når jeg pynter meg) eller parfyme, og har bare deodorant og ansiktskrem som en del av mine skjønnhetsrutine. Jeg har ikke barbert leggene på 10 år og med korona sluttet jeg å barbere armhulene også, så det eneste håret jeg friserer er det på hodet.

Jeg har alltid tatt mye plass, om ikke fysisk på psykisk. Jeg snakker høyt, stikker meg fram, har meninger, sier ikke unnskyld, er ikke sjenert, sier folk imot og mener generelt at jeg har rett. Jeg blir ofte sett på som kranglete, vanskelig og som at jeg ikke bryr meg om andre. Det er også fordi jeg ikke tenker på hva andre synes om meg og det jeg gjør, jeg tenker ikke på å ta med gaver, spørre hvordan andre har det og eller la andre slippe til først. Prestasjonsangst eller dårlig selvtillit har jeg kun hatt en gang i livet, da doktorgradsarbeidet mitt var på sitt aller verste.

Så hva med fritidsinteresser? Jeg synger, gjør yoga, lager mat, mekker bil, sykler, løfter vekter, drikker øl, går tur, reiser, leser blogger, tar bilder, skriver blogg, liker klær og mote, er speider… Jeg liker å lage mat, men vil heller grille enn å bake. Jeg vil heller bære noe tungt enn å sy gardiner, eller hente vann enn å fikse bordpynten. Jeg liker rosa cocktails, men er ofte den eneste dama på ølbarer. Jeg liker ikke håndarbeid eller gaming, fordi jeg ikke liker å leke alene for meg selv.

Julebilde av Erik og meg.

Så hva gjør meg til kvinne? At jeg liker å gå i rosa tyllskjørt på jobb og har langt hår? At jeg bryr meg om mote og har 50 par sko i skapet? Eller at jeg er uredd (både for folk, høyder og annet), helst vil bære noe tungt, ikke planla mitt eget bryllup og ikke vil ha barn? Simone de Beauvoir skrev: «Man er ikke født kvinne, man blir det» og jeg lurer på hvordan man vet at man er det?

Jeg trives godt meg å være kvinne. Det er fleksibilitet i å være norsk kvinne og det liker jeg. Jeg kan velge både hår og klær som jeg vil (selv om jeg skulle ønske jeg fikk være toppløs i offentlighet, det hadde vært fint). Jeg kan være så sterk eller svak jeg vil og mekke så mye bil eller strikke så mye som jeg vil. Men jeg vet også at jeg får dårligere betalt fordi jeg er kvinne og jeg er ofte den eneste kvinnen i rommet, i veldig mange ulike sammenhenger. Man er mye alene når man er kvinne mot strømmen.

English: I read a very good article on how it is to be a woman and it made me reflect on what makes me a woman. I feel a part of the group women, but I don’t think I am what most people think a woman should be.

Veierland til unnsetning igjen

Hytta på Veierland kommer oss nå til unnsetning for femte (sjette) gang i år.

Erik, Morten og Karen på terrassen i juni.

Jeg er oppvokst uten hytter i familien (dramatisk, jeg vet), men med mye bruk av Turistforeningens hytter, hytter fra mammas jobb, hyttene til alle mamma og pappas venner og etter hvert hyttene til mine egne venner. Jeg har vokst opp med at noe av hyttegleden er å stadig komme til nye hytter der vi utforsker hytta og området og alle mulighetene. Men i år, pandemiåret 2020, så har det vært en helt utrolig luksus å få bruke hytta til Eriks foreldre på Veierland. Å komme tilbake til den samme hytta, hytta som har kommet oss til unnsetning fem ganger allerede.

Erik har hyttekontor ved kjøkkenbordet.

Først så dro vi dit mandag 20. april, da hytteforbudet ble opphevet, og vi hadde livets første hyttekontor. Vi leide bil fra Bilkollektivet og kjørte ned etter jobb på mandag. Vi hadde nesten to fulle arbeidsuker der nede, spiste lønsj ute i sola, syklet tur og sa hei til de andre hytteflyktningene. Vi var nesten alene på øya og våren var akkurat kommet igang og det var utrolig deilig å være et annet sted enn hjemme i leiligheten.

Kaffe på et skjær i solnedgangen.

En måned senere dro vi ned igjen. Pinsen var i slutten av mai og vi tok hyttekontor både fredag og tirsdag, så vi fikk nesten en uke på hytta. Nina og Kristen var også på hytta og vi fikset i hagen, tok kaffen på et skjær i solnedgangen og badet i det kalde vannet.

Det ble en skikkelig badesommer i år, selv om vannet var friskt.

Bare to uker senere var kalenderen åpen, hytta ledig og vi fikk med oss både Morten og Karen på tur. Når alle har hjemmekontor kan alle jobbe fra hytta (så lenge man har nok rom med bord, så ingen snakker i hverandres telefonmøter). Vi spiste vafler, løste kryssord, badet, spiste middag med hyttenaboene og tok det rolig.

Vi har grillet pølser fra Indre Olso Matforedlng hele våren og sommeren.

Plutselig var juni over og det var på tide med sommerferie! Og hva gjorde vi? Dro tilbake til Veierland <3 Jeg er utrolig takknemlig for at vi fikk være nesten to uker i strekk på Veierland, midt i tjukkeste juli. Vi hadde hjulpet Kristen med å seile båten ned 1,5 uke tidligere (i all slags vær), men det var utrolig deilig å være på sjøen.

Si meg, seiler De?

Veierland kom oss til unnsetning igjen, for sjette gang om man regner med seilturen ned. Jeg leste bøker, padlet Veierland rundt, badet og syklet rundt på øya. Og så planla vi oppussing av Hekkveien, fant flyttebyrå, planla salg og kjøp og flytting og alt mulig rart. Med så mange ting som måtte planlegges og tas stilling til var det utrolig deilig å bare være på hytta.

Gleder meg til å ha denne utsikten fra kjøkkenbordet igjen.

Og nå skal vi tilbake til Veierland enda en gang. Vi skal i bryllup i oktober og har fått lov til å ta våre ti dager i karantene på Veierland. Vi har bestilt mat fra Kolonial.no og prøver å forberede oss på 10 grader kaldere vær. Det er to måneder siden vi var der sist og jeg gleder meg til å være nære havet og til stillheten.

English: This is my ode to my in law’s cabin at Veierland, that has been our place of refuge this year. And which will be our place of quarantine when we go to Norway on Sunday, before our friend’s wedding in two weeks.

Ny høst, ny start!

Ny høst, ny start! Det er i hvert fall den følelsen jeg har nå etter å ha startet i ny jobb og flyttet til et nytt sted. Det er noe med å flytte som er veldig deilig, det tvinger deg til å ta stilling til hvem du er og alt du har med deg i livet, og dermed også å tenke på framtiden.

Ny kjole, veske og ballerinapumps fra 2011, jakke fra loftet til foreldrene mine

Det har jo vært en lang ryddeprosess for flere av oss i 2020, men jeg har rukket å flytte fra Bergen til Oslo, vært arbeidsledig i tre måneder, koronaryddet som en gud og nå flyttet alt* jeg eier til Brussel. I løpet av våren har jeg reparert “alt” i syhaugen, gått gjennom alle klærne som lå på “kanskje jeg blir mindre igjen”-vent i boden, donert kilovis til Røde Kors og nå flyttet resten til Belgia og puttet dem i et nytt klesskap.

Alt dette har gjort at jeg har kommet fram til et “ny start”-forsett: ikke kjøpe/skaffe flere klær mens jeg bor i Brussel, bare bruke opp og resirkulere klær. Jeg kjøper lite klær, men arver desto mer, og jeg er dårlig til å si at “nå er denne t-skjorten utslitt”, så det skal jeg gjøre nå. Det er vel en type #shoppestopp, men nesten enda litt strengere.

Dette er de siste nye klærne mine, topp og jakke kjøpt for reiseforsikringspenger og bukse kjøpt for den nye jobben i Forskningsrådet.

En annen prosess jeg har gått gjennom i sommer er at jeg har jobbet med en rapport om mat fra havet og ferskvann (på jobb). Det jeg skriver er et lite kapittel som er en del av en stor rapport fra Fit4Food2030, men det har gjort at jeg har tenkt mye på mat fra havet. Jeg har prøvd å hovedsaklig spise vegetar (altså mest ikke-kjøtt, men egg, melk og sjømat) de siste to årene, men nå kjenner jeg at jeg skal bli litt strengere igjen.

Det er på tide å ikke bare ikke kjøpe kjøtt, men å jobbe aktivt for å spise mer mat fra havet (og ferskvann). Så mitt andre “ny start”-forsett er: Jeg vil utfordre meg selv ved å spise fisk og skalldyr hver uke, ikke bare på restaurant, men også hjemme.

Er livet bakerisnop i badekaret?

En ny frisk i en ny by, med en ny jobb er en perfekt mulighet til å tenke over livet sitt og rekalibrere. Jeg hadde jo muligheten til å gjøre det for tre år siden da jeg flyttet til Bergen, men jeg kjenner at nå som hele livet mitt har flyttet til Brussel har jeg nå muligheten til å kalibrere hele livet også.

Jeg gleder meg til å finne ut av hvordan livet mitt skal se ut framover, men jeg er sikker på at det kommer til å inneholde færre klær og færre ting og at et kommer til å gå i et roligere tempo.

English: The mental and practical clean out this spring combined with moving to Brussels have inspired me to make some changes in my life. I have decided that I want to not buy or otherwise aquire new clothes (or shoes or bags or anything) and that I want to keep not eating meat, but also actively eat more fish and seafood.

Tre uker i Belgia

Nå har jeg vært tre uker i Belgia. Tre uker! Tre uker?

Ansiktsmaske på flyet og sommerfugler i magen.

For tre uker siden så jeg sånn her ut: med ansiktsmaske og lettere svett i panna. Jeg hadde akkurat tilbragt nesten 30 timer på Gardermoen etter at flyet mitt hadde blitt innstilt og forsinket, men her var vi faktisk på vei! Jeg skulle faktisk endelig flytte til Belgia!

Min faste frokost på Hotel NH Collection Brussels Grand Sablon.

Det var mye papirarbeid som måtte komme i orden de første tre uker i Belgia, så mens jeg ventet på å få time i banken for å få depositumkonto og innboforsikring (for å gi til huseier, så jeg kunne få nøklene til leiligheten, så jeg kunne avtale dato for innflytting med flyttebyrået), bodde jeg på hotellet vegg i vegg med huset jeg skulle flytte inn i og gikk på kontoret som “vanlig”. Jeg spiste eggerøre til frokost, testet ut restaurantene rundt Place du Grand Sablon til middag og tok det kuli.

Ny linkjole fra Massimo Dutti som er <3

Brussels Airlines mistet den ene bagen min på veien ned, så jeg fikk penger av reiseselskapet til å handle klær. Det var flaks, for jeg hadde ingenting som passer til kontorbruk i 35 grader… Men ellers tok jeg det ekstremt med ro etter en hektisk sommer, ble kjent i nabolaget, fikset papirarbeid, nøt varmen og solskinnet og så på Netflix.

Utsikten fra hotellrommet mitt med det som kan være Brussels beste pizza.

Etter litt over to uker hadde jeg fått nøkler og flyttetid og fri fra jobben og endelig fikk jeg flytte inn på Place du Grand Sablon på ordentlig! Det har vært noen slitsomme dager den siste uka, men det er ubeskrivelig deilig å få tilbake alle tingene mine. 14. juli begynte jeg å sortere i Hekkveien, ja egentlig pakket vi bagene 1. juli, og siden det har vi levd ut av bager begge to som nomader. Men nå pakker vi sakte opp alt vi eier og finner ut hvordan livet skal bli her i Brussel.

Utsikten fra terrassen vår <3

Det har vært tre uker i Belgia der både veldig mye og veldig lite har skjedd, men nå har Erik også kommet ned og vi har nesten pakket ut alt, så nå begynner det å bli bra! Nå skal vi bare øve på fransken, nyte osten, bli vant til en større leilighet og finne noen morsomme folk å bli venner med (uten å gå for mye ut over vår tilmålte sosiale boble).

English: I have already spent three weeks in Brussels and I am really enjoying it so far. There was a bit of trouble with my flight and I had to stay in a hotel for over two weeks, but now I have moved into my apartment and really start to settle.

Å sykle til Wyllerløypa for å gå i skisporet

Vi kom tilbake fra Sør-Afrika på en tirsdag og søndagen tok vi 2020’s første kjentmannspost, midt i Wyllerløypa.

Sesongene møtes når man sykler til skiløypa.

Jeg var tilbake i Oslo og det var på tide å benytte seg av det for å ta litt revansj på kjentmannspostene for 2018-2021 som vi lå langt bak skjema for å ha sjansen til å få bronsemerket. Det var sol, mildt i være og det kjentes som om våren var på vei, så vi bestemte oss for å sykle til Wyllerløypa for å ta post 31 Holen. Google Maps mente det var 15 km dit, og det er jo en del stigning også når man skal inn forbi Bogstadvannet og mot Sørkedalen.

Vi hadde på oss godt med ulltøy og var klare for å møte vinteren inne ved Wyllerløypa, men den eneste snøen vi så lå i skibakken og veien var tørr og nesten grusfri hele veien. Det hadde vært supert om det hadde vært sykkelvei, eller i hvert fall litt mer veiskulder, innover mot Sørkedalen, for nå føler man at man blir snidda av i hvert fall halvparten av bilene som kjører innover.

Første gang vi har måttet krysse en skibakke i drift for å komme til en kjentmannspost.

Etter litt nøye studering av kartet kom vi fram til at posten faktisk lå mellom to av skibakkene, så vi måtte gå i skisporet oppover for å finne den. Post 31 heter Holen, fordi det lå en husmannsplass der, før skiløypa kom.

En liten husmannsplass midt i Wyllerløypa.

Holen har blitt restaurert av historielaget og nå står det en veldig fin hytte som er det eneste gjenværende huset med utvendig moldbenk i Aker. Tenk at noen bodde her helt til 1977. Jeg synes det er så fasinerende å tenke på hvor forskjellig Norge var på begynnelsen av 1970-tallet sammenliknet med i dag. Alle som bodde på husmannsplasser, på sætre oppe i fjellet, uten vann og kloakk selv midt i Oslo. Det var en annen verden.

Husmannsplass og skiheis.

Planen var å sykle videre til Post 32 i Maridalen, men vi var for møre i beina til at vi orket å sykle ned til sentrum og opp igjen, så den tok vi noen uker senere. Men da hadde Norge stengt på grunn av covid-19 og alt var annerledes.

English: we did a kjentmannspost that was smack in the middle of Wyllerløypa.

Langtur på sykkel til Fjellhamar og Rælingen

Nød lærer naken kvinne å spinne og fører til langtur på sykkel for å ta kjentmannsposter når man ikke får reise kollektivt.

Klar for å sykle til Fjellhamar.

I Kjentmannsboka for 2018-2021 hadde vi allerede tatt en del poster som var nære hjemme, så etter å ha tatt post 31 Holen ved Wyllerløypa og 32 Kollbakkene ved Låkeberget i Maridalen, var neste post på Fjellhamar. Vi tenkte at det blir en skikkelig langtur å sykle til Fjellhamar, men da vi sjekket var det like langt til post 40 Bronsealderrøysen som det hadde vært å sykle inn i Maridalen helga før, ca 15 km.

På skogstur med sykkelveske i hundremeterskogen.

Fra Oslo sentrum til Fjellhamar kan du sykle flere veier, men vi prioriterte sammenhengende sykkelvei og jevn stigning, så vi syklet Riksvei 4 opp til Sinsenkrysset og videre til Rødtvedt før vi tok ned mot Haugenstua og “fulgte” toglinja til vi tok opp mot Gravrøysene på Fjellhamar (du finner dem på Google Maps). Det var veldig praktisk med telefonstativ på styret for å finne veien gjennom boligområder og forvirrende sykkelskilting.

Dagens første post, post 40 Bronsealderrøysen.

Post 40 Bronsealderrøysen ligger bare rett inn i skogen fra boligområdet på Fjellhamar, inne ved bronsealderrøysene. Det var en kort tur inn i skogen, i et åpent og fint område med blandaskog og furuteiger. Nettopp fordi det er et så populært turområde er det en myriade med stier, så vi fulgte med på GPSen for å ikke rote oss bort. Det var deilig åpent ved posten, så det er et bra sted å spise lønsj, før du fyker videre på langtur.

Lønsj på bronsealderrøys var helt fint.

Da vi hadde tatt post 40 foreslo Erik at vi skulle ta en post til før vi dro hjem. Det hadde gått veldig fint å sykle til Fjellhamar og det lå en post til “like ved”. Det er post 41 Marikollslottet som ligger i Rælingen. Det var 9 km over dalen og bort på den andre siden, men vi telte litt på knappene og maten og bestemte oss for å prøve.

Har blitt mange kjentmannsposter som krevet at man går opp en alpinbakke eller hoppbakke etter hvert.

Så da syklet vi gjennom Strømmen og over til Rælingen, helt inn til Marikollen skisenter. Der parkerte vi syklene i skikkelig gode sykkelstativer og tok på nytt med oss sykkelveska inn i skogen. Det er bare å følge skilting inn i skogen og opp bakkene til Marikollslottet.

Post 41 ligger litt inn fra utkikkspunktet på Marikollslottet.

Det var litt slitsomt å gå opp en skibakke etter å ha syklet 25 km allerede den dagen, men vi kom oss opp, fikk tatt posten og spiste resten av matpakka mens vi så på utsikten. Jeg har aldri gått på tur på “baksiden” der før, men det er mye fin utsikt over Lillestrøm og Nitelva derfra. Da maten var spist og posten tatt gikk vi ned bakken igjen og syklet samme vei tilbake igjen.

Øver meg på å gjøre hodestående ute.

Har du lyst på en langtur på sykkel eller å ta deg en tur i en skog du ikke kjenner så godt, så anbefaler jeg både Fjellhamar og Rælingen for tur.

English: we biked all the way to Fjellhamar and Rælingen to do more kjentmannsposter, since we couldn’t take the bus. But it was a really nice trip.

Tur opp Skaugumsåsen

Kjentmannspostene har reddet oss i karantenetidene og i påska, da vi hadde tilgang på bil, så tok vi posten på Skaugumsåsen (03-2018-2021).

Stien fra utfartsparkeringen ved Semsvann

Om du er vest for Oslo og har lyst på en rask tur, litt høy puls og lekker utsikt så anbefaler jeg absolutt Skaugumsåsen! Kjentmannspost 03 fra 2018-2021 ligger på toppen, ved utkikkspunktet der alle sitter, så det er bare å følge skiltingen opp.

Alle veier fører til toppen.

Det er så mange ruter opp at det nesten er litt vanskelig å finne veien. Vi holdt mot høyre og fikk den bratteste ruta. Men det var deilig å få opp pulsen og det var så bratt at det var mer klatring enn noe annet. Er du litt redd for høyder eller stein fra oven bør du nok holde venstre. Da får du en lenger tur også, som jo kan være fint.

Det var bratt å klatre opp til Skaugumsåsen.

Det tok oss bare en halvtime å komme oss opp, så det er nok fint å ta det som en rask treningstur, eller å klatre opp på toppen for å ha utsikt til en middag i friluft. Vi var der på ettermiddagen og da var det flere som satte seg til for middag. Jeg tror det også er bra å ta en natt i hengekøye der, var noen gode trær man kan bruke.

Veldig god utsikt fra Skaugumsåsen, her nordover mot Oslo.

Vi var på Skaugumsåsen i strålende sol og hadde utrolig utsikt mot nord, øst og vest. Vi kunne se huset vårt på Carl Berner og helt sør over Hurumlandet. I Kjentmannspostboka står det at det var et skilt der det man så var navngitt, men at det er borte. Jeg håper det kommer igjen, for det er mye jeg gjerne skulle visst hva var.

Vanskeligere å klatre ned enn opp.

Så er det bare å klatre ned og finne en ny kjentmannspost! Vil du lese om flere kjentmannsposter jeg har tatt, finner du dem her. Vil du begynne å ta kjentmannsposter så finner du boka her.

Nå kommer det snart ny bok, men takk til korona så har vi tatt 17 poster allerede, selv om jeg har bodd i Bergen mesteparten av tiden. I morgen blir det ny tur!

English: we have been going more “kjentmannsposter” this sping, and this one is very easy, on the hill Skaugumsåsen.