På onsdag forrige uke så jeg Steppeulven på Black Box teater og det var litt av en opplevelse.

Steppeulven er en bok av Hermann Hesse om å være fremmedliggjort fra det moderne samfunnet. Den er en kultklassiker og Sør-Trøndelag teater har laget sin versjon av den. Det er godt å se litt ordentlig rart teater innimellom, men Steppeulven ga virkelig alt.

Som en skarve naturviter er det innimellom vanskelig å se overgangen fra beskrivelsen av stykket til selve stykket. Det er sånne dager der man trenger å diskutere stykket når man kommer ut. Når man trenger å forstå virkemidlene og tankene bak det man har sett. I steppeulven var det så mange virkemidler og så mye rart at jeg nesten ble litt overveldet.

De spiste og sang og steppet, de hadde leiremasker som de lagde mens de pratet, de utfordret og omformet kulissene underveis og snakket innimellom rett til publikum. De snakket om Goethe og fangirlet over ham, men jeg syntes det var vanskelig å skjønne hva det egentlig handlet om. Men så er det sånn med rart teater at det er vanskelig å vite om det egentlig er noe å skjønne eller om det egentlig bare er tøys. Eller er det begge? Gjør det noe om det er begge?

Vel, det var i hvert fall en spennende opplevelse og en god utfordring sånn på en onsdag. Dessuten er det alltid morsomt å være på premiere og mingle med kjendiser, synes ikke dere?

English: I went to see a strange play at Black Box last week and it was mostly strange, but that is always a good thing.

Det har vært mye mat i det siste, som dere skjønner, men jeg har også vært på kino! I forrige uke så jeg En mann ved navn Ove, en svensk film basert på en bok ved samme navn. Jeg har ikke lest boka, men det hadde svigermor Nina og hun anbefalte filmen veldig.

Det er en utrolig morsom film. Enkelt og greit. Den er elegant, underfundig, utrolig morsom og har høy gjenkjennelsesfaktor for oss som bor i borettslag. Den handler om kjærlighet, vennskap og livet. Både Erik og jeg har nok litt Ove i oss og det gjorde nok filmen enda morsommere. Gå og se den!

English: I saw the Swedish movie En mann ved navn Ove last week and it was very funny. You should see it if you understand Swedish 🙂

Vi rakk innom Film fra sør på mandag og så A hard day, en Sør-Koreansk film. Jeg tror ikke jeg har fått med meg Film fra sør før, men sånn her så det ut på Ringen kino.

Jeg synes at det er en veldig norsk ting å ha et arrangement som refererer til “sør” som alt annet enn Europa og Nord-Amerika. Kunne nesten hett Film fra utlandet, men men.

A hard day er en actionfilm full av svart humor og komplekse karakterer. Jeg tror faktisk det er en av de aller beste actionfilmene jeg har sett og det sier ikke lite. Filmen kan oppsummeres slik:

Vanlige actionfilmelementer:

• flere biljakter, plutselige eksplosjoner, slosskamper på do etc.
• en dårlig far
• en litt korrupt politimann
• dop og mafia
• klatring på husfasader

Uvanlige actionfilmelementer:

• flere kunstfilm-aktige scener
• hovedpersonen er oppfarende, gjør feil ting, overestimerer motstanderen og er dårlig til å sloss
• hovedpersonen er alenefar og hans manglende evne til å bidra i familien er like ille for ham som at han blir tatt for å motta bestikkelser
• han klarer ikke å løpe etter skurker og blir lurt ut i stry hele tiden
• hovedpersonen er redd, slurvete og litt treig på avtrekkeren

Så, kanskje historiens første komplekse actionfilmhovedperson. Allikevel er det en god film med et morsomt og spennende plott, gode kampscener og høyt tempo. For oss som har vært i Sør-Korea er det også et fint gjensyn med det rare landet.

Fredag 5. september var vi på Black Box og så En Folkefiende framført på nederlandsk av den belgiske teatergruppa tg STAN (stop thinking about names). Jeg har sett mye teater opp igjennom og har rukket å se mye rart. Jeg har blitt mer og mer glad i de litt snodigere oppsetningene og teater som blir gjort litt annerledes. Jeg har aldri studert En Folkefiende før, så jeg kjente kun handlingen overfladisk.

Men dette var veldig annerledes teater på mange måter, samtidig som de var helt tro mot det orginale manuskriptet. På Black Box sine sider skriver de at

“Kompaniet jobber uten regissør, en sterk holdning de nekter å gå på akkord med. Skuespillernes glede over å arbeide gjør at det gnistrer av forestillingene, samtidig som de kommuniserer sosiale og politiske poenger uten å moralisere.”

Og det var fasinerende å oppleve. Black Box teater betyr i utgangspunktet at man er veldig nære skuespillerne og de er nære deg. De spytter på deg når de prater og hører at du snøfter stille, noe som gjør at det kan bli veldig interaktivt teater.

STAN brukte ingen rekvisitter annet enn fire bord og fire stoler i andre akt og det de gikk og stod i. De hadde alle (to kvinner, to menn) dresser på seg og alle untatt hovedrollen spilte flere roller, uten å gjøre store endringer på utseendet. De hadde en forteller som leste opp alt i manuset som ikke var replikker, noe som både malte senen uten kulisser og som ga et tidvis komisk tilsnitt. Forestillingen var tekstet på engelsk og flere ganger leste skuespillerne opp den engelske teksten for å understreke et poeng. Begge disse elementene ga en følelse av meta-teater.

De var utrolig dyktige til å hoppemellom roller og få fram personlighetene i de ulike rollene med orginale replikker uten at det ble karikert. Det var morsomt og tankevekkende og spennende å være en del av. Det siste som må nevnes var at i pausen så bad de alle bli i rommet og ikke gå ut, for å ikke forlate “boblen” på en måte og så serverte de oss vin. Det var fint å gå rundt på senen og drikke rødvin med skuespillerne.