Madagaskar var en biologs drøm, selv om vi suste gjennom på vårt sedvanlige vis. Kanskje får jeg beskrevet mer av reisen vår en annen dag, men nå vil jeg bare vise noen av bildene av dyr som jeg tok på turen og som jeg er spesielt fornøyd med.
Standing’s day gecko, Reniala Reserve, Ifaty, Madagascar.
Standing’s day gecko, Reniala Reserve, Ifaty, Madagascar.
Spiny-tailed iguana, Isalo National Park, Madagascar.
Spiny-tailed iguana, Isalo National Park, Madagascar.
Ring-tailed lemur, Isalo National Park, Madagascar.
Ring-tailed lemur, Isalo National Park, Madagascar.
Verreaux’s sifaka, Isalo National Park, Madagascar.
Verreaux’s sifaka, Isalo National Park, Madagascar.
Giraffe-necked weevil, Ranomafana National Park, Madagascar.
Giraffe-necked weevil, Ranomafana National Park, Madagascar.
Golden bamboo lemur, Ranomafana National Park, Madagascar.
Golden bamboo lemur, Ranomafana National Park, Madagascar.
Madagascar bright-eyed frog, Andasibe-Mantadia National Park, Andasibe, Madagascar.
Madagascar bright-eyed frog, Andasibe-Mantadia National Park, Andasibe, Madagascar.
Parsons’ chameleon, Andasibe-Mantadia National Park, Andasibe, Madagascar.
Parsons’ chameleon, Andasibe-Mantadia National Park, Andasibe, Madagascar.
Meg som får hjelp av guiden til å artsbestemme alt vi har sett.
På denne turen var kikkerten, kameraet, notatboka, “Madagascar wildlife” fra Bradt og Lonely Planet guiden flittig brukt. Guidene i nasjonalparkene var utrolig kunnskapsrike og flinke til å spotte dyr, så jeg koste meg glugg. Ikke hadde Erik trodd at det var noen som gikk enda saktere enn meg gjennom landskapet!
English: Madagascar was wonderful and I have a mountain of photos, but first I had to post some of my favourite animal shots.
Plutselig var det 3,5 år siden sist vi var i Paris, som er ganske svakt når det bare er 1,5 time med toget fra Brussel til Paris. Vi har vært en del andre steder i Frankrike siden, men nå kjentes det på tide å ta en ny runde.
Fredagsantrekket var vide, hvite jeans arvet fra Ida, jakke fra mamma, topp fra Ingeborg 14 år og solbriller noen har lagt igjen hos oss etter en fest. Skoene fra Vagabond har nå 14 år på nakken.
Vi tok ettermiddagstoget til Paris på fredag, i tide til både vin rundt hjørnet for hotellet vårt i Marais, en kaffe, litt teshopping og en galette før middag.
Følte meg veldig kul her. De solbrillene altså.
Denne våren går jeg endelig på ordentlig franskkurs og det er ikke overraskende mye mer tilfredsstillende å reise rundt i Frankrike nå. Men man trenger ikke mye fransk for å bestille to glass hvitvin på uteservering, selv i Paris.
Erik på Arpège.
På kvelden hadde vi bord på Arpège, verdens 45. beste restaurant. Den har hatt tre Michelinstjerner siden 1996 og er spesielt kjent for at den gjør vegansk og vegetarisk meny. Det er ikke så lett å få bord på de gode restaurantene i Paris, men Arpège hadde plass.
Må litt Ruby woo til på fænsi fransk restaurant.
Dessverre syntes vi at det var for lite innovasjon i rettene og at de var for like hverandre. Det er mulig å gjøre vegetarmeny både spennende og digg, og de fikk ikke det til dessverre. Men sommelieren gjorde en super jobb, så vi gikk ikke altfor skuffet derfra.
Erik som seg på slusen fylles.
En av hovedattraksjonene med denne Paristuren var å ta ferge langs Canal Saint-Martin. Det er en sidearm av Seinen og man beveger seg 25 høydemeter oppover gjennom 9 sluser. Erik hadde gledet seg veldig og det var virkelig koselig både å se Paris fra elva og å bevege seg sakte gjennom byen og vinke til de andre turistene.
Det er små broer over kanalen hele veien, der mange stod og så på oss og slusene. Erik og en spektakulær sjokoladedessert, og mine veldig gode oster.
Restaurant Vefour hadde dessverre avsluttet kapittelet med Paris’ mest spektakulære ostevogn, men både oksekjaken og ostetallerkenen var eksepsjonelle, så vi koste oss.
Erik og magnolia.
Vi satt en stund ved en fontene og leste bok og beundret magnoliane.
Erik, Seinen og skyene som snart skulle fange oss.
Vi gikk langs Seinens bredder og ble fanget i regnet.
Erik og veldig god sykkelinfrastruktur, på leiesykkel gjennom byen.
Vi syklet rundt alle steder i Paris. Det har blitt veldig godt tilrettelagt og det var en drøm å sykle rundt. Det er ingen tvil om at Paris er betraktelig større enn Brussel, for det tok stadig 20 minutter bare å sykle fra Marais til elva…
En fransk frokost før impresjonister.
Vi begynner å få sansen for fransk frokost, og det er lite som slår en rustique baguette i Paris, salt fransk smør, en liten joghurt og kaffe. Mmmm…
Erik med sin favoritt.
Vi har lært mye om kunst mens vi har bodd i Brussel, og det var spennende å endelig bruke en dag i Musée d’Orsay hos impresjonistene. I motsetning til Louvre så er det mulig å komme seg gjennom hele i løpet av en dag, selv om vi måtte ha lønsjpause.
Det er litt morsomt at Kolsåstoppen henger i Paris.
Jeg har ikke hatt så mange tanker om impresjonisme før, men jeg kjente at det er noe jeg virkelig har sansen for. Ikke spesielt orginalt kanskje, men det er virkelig vakkert. Som bæring er jeg oppvokst med fortellinger av Monet som malte fra Bærum, men det var allikevel morsomt å se Kolsåstoppen henge i Paris.
Plutselig oppdaget jeg hvor disse ikoniske søylene var i Paris, så da måtte det bli bilde. Erik klaget hele tiden på at jeg er veldig vanskelig å ta bilde av.
Det er mange fordeler ved å bo i Brussel og en av dem er absolutt at Frankrike bare er en togtur unna. Vi har etter hvert vært i Paris, Strasbourg, Champagne, Marseille, Lyon, Dijon og Alsace. Denne våren har vi vært tilbake i Paris og skal tilbake til Champagne, pluss at vi endelig skal til Lille. Så får vi se om vi også får til en liten tur til Sør-Frankrike i år…
English: we had a very cozy weekend in Paris in March, cruising the canal, seeing some art and enjoying food and life in the most popular city in the world.
Det er karnevalsesong i Belgia og forrige uke var det karnevalfest på jobb der jeg lurte avdelingen min til å kle seg ut som mannskapet på et skip. Det ble et veldig vellykket bidrag til karneval-“paraden”, der mesteparten av moroa var alle forberedelsene og samarbeidet før. I fjor var vi i Ghana da det var karneval, men for to år siden fikk vi sett både paraden i Aalst og i Binche, de to kanskje mest kjente karnevalene her.
Mardi gras karnevalparaden i Binche, Belgia, 2023
Karnevalet i Binche, med paraden på fetetirsdag (mardi gras), er det mest kjente i Belgia. Det har holdt på siden 1300-tallet og er kjent for at de kler seg ut i noen sett med faste kostymer.
Mardi gras karnevalparaden i Binche, Belgia, 2023
I tide til karneval kommer appelsinene, og i Binche har alle i toget kurver med appelsiner som de kaster til (på egentlig) publikum.
Mardi gras karnevalparaden i Binche, Belgia, 2023
Det mest kjente kostymet er det i rødt, gult og svart, gilles. Det skal være inspirert av tradisjonelle inkakostymer som kom tilbake over Atlanterhavet med spanjolene, med utrolige hatter av strutsefjær og bjeller over alt.
Mardi gras karnevalparaden i Binche, Belgia, 2023
Så danser de seg bortover mens bjellene klirrer, kaster appelsiner inn i folkemengden og forbereder seg på fastetiden.
Erik var veldig flink til å fange appelsiner
Vi er veldig glade for at vi dro, selv om vi måtte ta en halv dag fri. Det var deilig sol, vi fikk en fin plass langs ruta og fanget masse appelsiner (spesielt Erik). Det var skumle greier når tenåringene kylte appelsider rett mot deg, det var flere som fikk seg en på tygga, men det ble blodappelsinjus til frokost og blodappelsiner til lønsj hver dag resten av uka.
Karnevalparaden i Aalst, Belgia, 2023
Karnevalet i Aalst er noe helt annet. I Aalst handler karnevalet om samfunnskritikk og å harselere med andre, det er også gammelt, men de har valgt en annen rute. Aalst har den noe tvilsomme æren av å ha blitt tatt ut av UNESCOs verdensarvliste, som den første i verden.
Karnevalparaden i Aalst, Belgia, 2023
Og det er ikke fordi nesten alle mennene kler seg ut som damer, med falske pupper og lampeskjermer på hodet.
Karnevalparaden i Aalst, Belgia, 2023
Nei, det er fordi det er fullstendig akseptert at mange kler seg ut både rasistisk og antisemittisk. Aldri har jeg sett så mye blackfase eller jødekarikaturer i mitt liv. Men mest gjør de narr av ordføreren, feilslåtte byggeprosjekter, nabobyen, og Binche.
Karnevalparaden i Aalst, Belgia, 2023
Burde du dra og se en karnevalparade om du er i Belgia? Ja, absolutt! Ta toget, selv om det tar litt tid, for du kommer ikke til å finne parkeringsplass. Aalst og Binche er de mest kjente og kanskje mest verdt å se, men mange byer øst i landet langs grensa mot Tyskland, feirer karneval ordentlig. Ta et dypdykk i belgisk kultur og kos deg med kaoset. Husk gode sko, varme klær og niste i sekken.
English: It it carnival season again and I am looking back to two years ago when we saw both the Aalst and Binche carneval parades.
I oktober var vi ti dager i Elfenbenskysten, Benin og Togo. Det kan kanskje virke som vi hadde litt få dager i hvert land, men det er en grunn til at disse landene ikke er på turistdestinasjonstoppen i Afrika. Etter at vi oppdaget hvor kort det var til Ghana i februar, og Ola hadde spurt om vi ikke kunne dra på en morsom tur sammen, så bestemte vi oss for at vi kunne gjøre en ny runde i Vest-Afrika.
Første stopp på reisen var tre dager i Elfenbenskysten. Senere hadde vi fire dager i Benin og to i Togo. Elfenbenskysten kom først på grunn av hvilke fly som gikk når, og fordi da kunne Karen være med oss på helgetur.
St. Paul’s cathedral Abidjan, Elfenbenskysten.
Så hva gjør man en helg i Elfenbenskysten i oktober? Du kan gjøre en byvandring i Abidjan og se St. Paul’s katedral og markedet i Treichville. En italiensk arkitekt tegnet katedralen på 1960-tallet og den er noe av det bedre jeg har sett.
Markedet i Treichville Abidjan, Elfenbenskysten.
Jeg er tydeligvis litt for glad i markeder, de andre syntes jeg var veeeeldig treig hver gang vi gikk gjennom ett. Men det er så mye morsomt å se på, jeg elsker å gjette hva alt sammen er og hvordan man spiser eller bruker det.
Grønnsaker på markedet i Treichville Abidjan, Elfenbenskysten.
Hmmm, lurer på om jeg skal lage en fotoutstilling eller postkorkolleksjon av mine beste stillbilder fra markeder rundt kloden. Bare grønnsaker, rare fisk, snegler og annet morsomt.
Afrikansk lønsj: fisk, banan og alle varianter av karbohydrat.
Vi spiste lønsj ved elva og kom i prat med en nordmann som var der for den store kakaokonferansen som var den helga.
Fiskere i Abidjan, Elfenbenskysten.
Vi tok en cocktail ved vannet, med utsikt over oljeraffineriet og de lokale fiskerne som navigerte mengdene av flytene søppel og fergetrafikk.
Meg som spiser kokosnøtt i Grand-Bassam, Elfenbenskysten.
Så stakk vi Grand-Bassam, hvor de har fin strand og som pleide å være hovedstaden da Europeerne fremdeles bestemte. Jeg elsker å kjøpe mat langs veien, her med en nyhakket kokosnøtt som jeg først har dukket vannet til, og så gått tilbake til selgeren for å få delt så jeg kan spise kjøttet.
Forlatte bygninger i Grand-Bassam, bygget av Portugusere og andre.
Vi ruslet gatelangs, fant en bar i et forlatt hus (er det da egentlig forlatt?), spiste fritert banan og fisk i suppe på stranda, tok et bad og spiste kreps til middag.
Deilig vann, men store bølger og sterk strøm, så vi aldri lenger uti enn Ola er i bakgrunnen.
Det er ikke superbra å bade i denne delen av Afrika, for det er sterke strømmer og få bukter og annet, men om du ikke blir for avskrekket av sand i badebuksa så er det veldig deilig.
Utdeling av helt ferske kakaobønner.
Før vi dro fra Elfensbenskysten rakk vi innom den store kakaomessa. Det var en bransjemesse som var åpen for publikum, og vi fikk både smakt ekte, ferske kakaobønner, masse forskjellige kakao- og sjokoladeprodukter og kjøpt med oss noen spiselige suvenirer. Elfenbenskysten er den største produsenten av kakao i verden, og prisen på kakao settes av staten, så det var en ekstremt viktig helg for global sjokoladeproduksjon.
Det var en bra helg i Elfenbenskysten, vi fikk sett det meste som er i Abidjan og i hovedstandsområdet. Med flere dager hadde vi reist nordover og besøkt en kakaoplantasje, men de er såpass langt borte at det hadde trengt en del mer tid. Heldigvis traff vi på sjokolademessa i stedet for!
English: We went to Ivory Coast in October and had a great weekend exploring both Abidjan and the coast of Grand-Bassam.
Jeg kan ikke si annet enn at 2024 ble litt av et år. Jeg har ikke ro nok til å sette meg ned for å skrive julebrev, eller klarer å velge bilder til en fotobok, men nå har jeg skummet gjennom de 4000 bildene jeg tok i 2024 og har valgt ut 15.
Året begynte i Knivsvik, som vanlig, men vi dro rett opp til Eggedal for å nyte været og gå på ski. Det var -15 til -25 grader, mye snø og klar, høy himmel. Det er godt å puste med magen og kjenne på røttene før man reiser tilbake til hverdagen i syden.
Det var skuddår i 2024 og jeg feiret bursdagen min tre (!) ganger. Øl på dagen i Brussel, familieselskap med afternoon tea sammen med Erik og Ida, og vaffelbursdag i leiligheten til Ola med alle Oslovennene mine. Det ble en veldig, veldig hyggelig 36 års-dag.
Det var mange milepæler i 2024, men den største (?) er kanskje at vi dro til Eupen, den siste byen i Belgia på lista til Lonely Planet. Så nå har vi vært i alle byene i Belgia. Det tok 3 år og en pandemi, men nå er det gjort!
Det var mange bra folk som kom på besøk til oss i Brussel i 2024. Denne gangen var det pappa som kom da de blå hyasintene blomstret i Hallebos. Det ble en dag med vekslende vær og matpakke i skogen.
Vi var innom en del land i 2024, men den mest tøysete reisen var helgeturen til New York. Det var 13 år siden sist vi hadde vært der, og brukte mesteparten av tiden vår på mat og kunst. Amerikanske porsjoner er fremdeles for store, men krympflasjonen har heldigvis hjulpet litt. Men digg er det fremdeles!
Venner som gifter seg <3
Det er viktig å besøke vennene sine som bor i utlandet, og vi fikk en utrolig fin tur i Jordan hos Katarina. Buzzfeed har allerede brukt kamelbildet mitt et sted, det er årets hit på Unsplash 😉
Selve sommeren brukte vi i Norge med hyttekontor. Jeg skulle rapportere på EU-prosjektet mitt hele sommeren, men det ble heldigvis både seilturer og venner i solnedgang.
2024 bød også på den første sykkelturen siden før pandemien! Sammen syklet vi fra Scarborough til Norwich, den nest siste etappen rundt Nordsjøen.
Vi var på ferie i Afrika to ganger i 2024. Først besøkte vi Karen i Ghana i februar, og så tok vi med oss Ola til Elfenbenskysten, Togo og Benin i oktober. Det har vært spennende å utforske Vest-Afrika, og vi er glade for at vi nå snakker nok fransk til at vi kan overleve i ti dager.
En annen viktig milepæl i 2024 var at vi hadde 10 års-bryllupsdag. Vi inviterte de nærmeste av familie og venner med på Szechuan Chengdu i Oslo og hadde en nydelig kveld med kinesisk og hipsterøl på Tøyen.
Venner som gifter seg <3
Erik arrangerte Regis 95 års-jubileum og vi var i Trondheim i galla, som seg hør og bør i oktober. (Om oktober var litt travel? Ja, det var fire helger på rad jeg ikke var i Brussel.)
Og så har vi samlet venner rundt bordet. Nina og Kristen tok med pinnekjøtt til Brussel og vi hadde ekstrabordet ute og juleduken framme.
Året ble avsluttet som det alltid blir, med julefeiring med familiene, julewok med vennene og nyttår i Knivsvik.
Jeg har reist til fem nye land og en del gamle, jeg har fått både nye venner og ny jobb, vi skal bo i Brussel en stund til og være gift en stund til 🙂
Jeg var på ferie i Ghana i februar, Vest-Afrikas hyggeligste land. Det bare er 6 timer med direktefly fra Brussel, og når man i tillegg har en god venn som bor der så må man jo dra! Det er ingenting som slår en uke med sol og varme midt på vinteren 😎
Fort William, Ghana
Ghana var den første tidligere kolonien i Afrika som ble uavhengig og regnes som et av de fredeligste og mest demokratiske landene på kontinentet. Før Ghana ble uavhengig het kolonien Gullkysten og Ghana har fortene de aller fleste slavene i den trans-atlantiske slavehandelen ble sendt ut gjennom. Portugal, Nederland, Danmark-Norge og Storbritannia var alle involvert i handel av mer eller mindre sjarmerende varer her, og man ser spor etter oss over alt.
Cape Coast Castle, Ghana
Vi var en uke i Ghana og fløy til og fra Accra. Vi brukte en dag på å kjøre fra Accra, hovedstaden i Ghana, vestover langs kysten for å besøke fortene og lære om slavehandelen fra den afrikanske siden. Det er interessant at det begynte med krydder, treverk og annet, men endte med mennesker. Og hvordan den eksisterende tradisjonen med å handle med slaver langs handelsrutene over Sahara, var frøet for hele den transatlantiske slavehandelen. Også ghaneserne var en del av slavehandelen og kjøpte og solgte landsmenn. Nå er Ghana stedet mange reiser for å lete etter røttene sine, siden de fleste gikk ut gjennom “the door of no return” her.
Ussher fort, Ghana
Etter kysten hadde vi noen dager i skogen. Vi kjørte nordover på ekstremt humpete veier, klatret litt i trær, fikk omvisninger i skoger og nasjonalparker og så på alt det er mulig å gro i dette fargerike landet. Alt fra avokado og mango, til plantain, cassawa, ris og kakao, og så plukker de gull, olje og andre mineraler rett opp av bakken. Det er helt utrolig hvor frodig det er.
Afrikas eldste treetop walk, i Kakum National Park
Vi var også ved verdens største kraterinnsjø, Lake Bosomtwe. Rett sør for Kumasi, Ghanas nest største by, ligger dette meteorittkrateret. Vannstanden varierer over tiår og akkurat nå synker den sakte. Sjøen er hellig og det er ikke lov med motorisert ferdsel, så fiskerne satt på enkle kanoer av tre mens de sjekket garnene sine. Jeg skulle ønske jeg levde i en tid med mindre lydforurensing.
Aldri har jeg kjørt så lenge på veier som var mer elvebunn og ren fjellside enn fra Kumasi til Lake Bosomtwe, på tross av at vi var knappe 50 km utenfor byen. Til sammen på en uke kjørte jeg nesten 1000 km i Ghana, og alle 1000 føltes som Mario Kart fordi det var dype hull i veien over alt og du aldri visste hva som lå bak neste sving.
En fisker på Lake Bosomtwe, tidlig en morgen
Å oppdage ny mat er noe av det beste med å reise og Ghana har noen veldig distinkte retter som vi ble godt kjent med. I Ghana er cassawa og yam de viktigste stivelsene. De kokes eller moses og det var imponerende å se fufu (pounded cassawa) bli laget. Det serveres hovedsaklig til lønsj og krever den totale oppmerksomheten til to personer. En som står og morter deigen med stor kraft med en stokk, og en annen som vender og væter deigen. Se for deg kjerning av smør, bare av deig. Du kunne få fufu med alt, men jeg foretrakk den i groundnut (peanøtt) soup og med kylling eller geit. De har en lokal kylling som har så hardt skinn at vi ikke fikk til å bite gjennom det, så det ble mer fisk og geit utover uka. Andre favoritter var krydret ris, jollof rice, palmeoljebønnestuing (red red) og grillet tilapia. Alt spist med fingrene. Å spise glodhet cassawamos i peanøttsuppe var en utfordring…
Meg og min frokostbofrot kjøpt langs veien.
Til frokost kjøpte vi bofrot langs veien, deilige, friterte deigballer. Og fikk masse deilig frukt, spesielt kokosnøtter og ananas. Det er på slike steder at man skjønner hvorfor piña coladaen ble oppfunnet.
Vi har reist mye rundt, men dette var første gang jeg faktisk kjøpte mat av selgerne som stod i lyskryssene. Engelsk er et av språkene man snakker i Ghana, så selv om ikke alle er flytende, så kan de fleste i hvert fall tallene, så det er ikke noe vanskelig å handle på landsbygda.
Kokosnøtt til frokost. Man kunne be om at den først ble åpnet så man kunne drikke vannet og så be om at den ble delt så man kunne spise kjøttet etterpå.
Det tristeste med å bo i Brussel er at det er 100 km fra kysten, så heldigvis fikk vi vært litt på stranda da vi var i Ghana. Det er to typer strand i Ghana: den man må betale for, der man betaler for at noen rydder søppel, og dem der folk bor, hvor alt europeisk søppel kommer for å dø.
Man kan svømme hvor man vil, men du har den store Sør-Atlanteren rett ut og mye skumle understrømmer, så det er ikke stedet for lange svømmeturer eller dykking dessverre. Men vannet er varmt selvfølgelig og det er alltids svømmebasseng der de serverer smoothies av fersk frukt.
En vanlig strand/ havn langs kysten av Ghana, midt i byen.
Mye av klærne som doneres i Europa havner til slutt her på strendene i Ghana. På bildet er det mye plast og mat og alt mulig, men nedi sanda var det masse klær. Hele, gjenkjennelige klesplagg. Og dette er stranda folk må leve på, leke på, trekke opp fiskebåtene sine på. Det er helt nødvendig at vi finner ut hva vi skal gjøre med de gamle klærne våre, men det første skrittet er å kjøpe færre klær selv.
Mitt første nye plagg for 2024 kjøpte jeg i Ghana. Jeg skal kjøpe maks 5 nye plagg i 2024 og ett av dem ble et skjørt sydd av et kvinnekollektiv som driver med arbeidstrening for damer i Kumasi, Ghanas viktigste senter for trykk og tekstil. Det de fleste tenker på som “afrikansk stoff” eller “afrikansk mønster” er ofte kente cloth eller adinkra mønster, så det føltes som riktig ting å ta med seg hjem. Det er ingenting som heter nøytrale farger i Ghana, det er bare farger. Helst alle på en gang.
Stranden til et fænsi hotell vi kjørte en halvtime ut av byen for å finne.
Ghaneserne var veldig hyggelige, hjelpsomme og allikevel lite plagsomme, selv for en nordmann. Men de likte ikke å bli tatt bilde av, så for det meste sa de nei når jeg spurte. Det skjønner jeg godt, men det gjør at jeg har veldig få bilder av hvor utrolig fint og fargerikt de var kledd. Fargekombinasjonene og mønstermiksen var utrolig ❤️ Noe helt annet enn marineblå Norge…
Det store markedet i Accra, skiltet sier alt.
Alt i alt var Ghana mye mindre illeluktende og trangt enn India. Det føltes veldig som Afrika, var enkelt og hyggelig å reise rundt i (selv om du må ha lokalt sim-kort), trygt og oversiktlig. Maten er nok ikke en ny favoritt, men var spennende å ha prøvd. Jeg tar med meg groundnut soup og bofrot, mønstermiks og vevkunst, og gleder meg til å utforske mer av Vest-Afrika i framtiden.
English: we went to Ghana in February and had a wonderful time. It is a colourful and friendly place with possibly too much pounded cassawa, but an important history and beautiful nature and culture.
Unsplash er en side der man kan finne bilder man kan bruke gratis og lovlig. Som de selv sier: “Beautiful, free images and photos that you can download and use for any project. Better than any royalty free or stock photos.” Jeg begynte å bruke Unsplash for noen år siden, og det er mitt beste sted å finne vakre bilder som kan illustrere alle mulige temaer.
Det første bildet jeg lastet opp på Unsplash. En fisker som akkurat har tatt en makrell, Whitby, UK, sommeren 2018.
For to år siden hadde vi en fotokonkurranse på jobben. Jeg ikke fikk lov å sende inn et bidrag siden jeg var en del av sekretariatet, men kjente på et behov for annen ekstern bekreftelse. Derfor lastet jeg opp bildet jeg hadde tenkt til å sende inn, på Unsplash i stedet. På statistikken så jeg at folk kikket på det, så to måneder til lastet jeg opp to bilder til.
Mitt mest populære bilde i 2022. Det er en strand nedi et synkehull på Algarvekysten i Portugal, sommeren 2017.
De neste bildene ble enda mer populære enn det første, og i løpet av 2022 lastet jeg opp 17 bilder. Jeg gikk fra 251 views i januar 2022 (på ett bilde), til 2100 views i juli til 3600 views i desember. De 17 bildene hadde blitt lastet ned 147 ganger, så jeg lastet opp flere bilder.
En rose på Lindisfarne, UK, sommeren 2018. Nå sett 24 895 ganger og lastet ned 50 ganger.
Det fine med Unsplash, er at folk for det meste vil ha illustrasjonsbilder, sånne som man putter på Power point presentasjoner, brosjyrer eller som bakgrunn i apper som Notion, Trello eller Mailchimp. Og da fikk jeg plutselig “brukt” alle de vakre bildene mine som bare er kunst. Dem jeg ikke blogger eller trekker fram når jeg viser høydepunkter fra ferie.
Mine Topp 10 mest nedlastede bilder på Unsplash
Kinkaku-ji, Kyoto, Japan, spring 2023. Gullpalasset i Kyoto. Jeg står jeg midt en stor gjeng med turister og går sakte i kø langs et gjerde mens vi alle tar bilder. Jeg veldig fornøyd med hvordan det virkelig skinner, selv om det er overskyet. Det er morsomt hvor utrolig populært Japan er på internett. Bildet er sett 5603 ganger og lastet ned 232 ganger.
Kinkaku-ji, Kyoto, Japan
2. The six jiso statues, in Okunoin cemetery, Koyasan, Japan. Spring 2023. Det var så morsomt med alle disse statuene som hadde lue og skjerf og smekke/forkle i gravlunden i Koysan. Det føltes så norsk midt i det japanske. Det var veldig fredfullt at gravlunden var en del av skogen. Bildet er sett 9692 ganger og lastet ned 219 ganger.
Seks jiso statuer, Okunoin gravlund, Kyasan, Japan
3. Enoki mushrooms at the Omicho market in Kanazawa, Japan, spring 2023. Dette er kanskje det rareste populære bildet mitt, men det ble brukt i en Buzzfeedartikkel (jeg vet ikke hvilken) og ble over natten sett 70 000 ganger. Nå er det sett 89 687 ganger og lastet ned 207.
Enokisopp, Omichomarkedet, Kanazawa, Japan
4. Marinha Beach, Portugal, summer 2017. Jeg liker veldig godt fargene på dette bildet og det er jeg tydeligvis ikke alene om. Det er morsomt at jeg har tatt et sånt bilde som blir brukt som bakgrunn i folks huskelister eller feriedrømlister. Det er sett 8418 ganger og lastet ned 182 ganger.
Marinhastranda, Algarvekysten, Portugal
5. Kruger National Park, South Africa, February 2020. En termittue i kontrast til det frodige grønne i Kruger nasjonalpark. Jeg er ikke helt sikker på hva folk bruker dette til, men det er sett 8374 ganger og lastet ned 119 ganger.
Kruger nasjonalpark, Sør-Afrika
6. Hiking on Table Mountain, Cape Town, South-Africa in the sunset. February 2020. Erik i solnedgangen <3 Jeg elsker at han klærne og sekken i lyseblå og oransj matcher vegetasjonen og solnedgangen så godt. Det er ikke rart oransj og blå passer så godt sammen. Det er sett 28 063 ganger og lastet ned 100, så ja, Erik har blitt kjendis.
Table mountain, Cape Town, Sør-Afrika
7. Sakura in Takayama, Japan, spring 2023. Japan er en superhit og Japan er vakkert. Denne kirsebærblomsten er sett 6211 ganger og lastet ned 86.
Takayama, Japan
8. Crew working on the Norwegian tall ship Statsraad Lehmkuhl, October 2021. Det er overraskende vanskelig å ta fine bilder av en båt man er på selv, man får liksom ikke nok med i bildet. Men jeg er fornøyd med dette, for det fanger litt av storslåttheten av seilskipet. Sett 4903 ganger, lastet ned 78.
Statsraad Lehmkuhl på Atlanterhavet
9. Stairs in La Sagrada Familia, Barcelona, Spain, november 2022. Dette er et bilde som bare kunne vært populært på et stock photo sted som Unsplash, en av trappene inne i La Sagrada Familia. Men det er ikke noe tvil om at Gaudi var inspirert av naturen da han tegnet denne kirka. Sett 7778 ganger og lastet ned 72.
La Sagrada Familia, Barcelona, Spania
10. Abandoned factory in Charleroi, Belgium, november 2022. Jeg synes det er så morsomt at kanaler har skilt, akkurat som veier. Dette skiltet er i et kanalskille (-kryss?) og man må velge om man vil seile til Brussel eller ikke. Sett 5116 ganger og lastet ned 67 ganger.
Charleroi, Belgia
Det var de ti mest nedlastede bildene mine. Det er bare tre av dem (jisoene, soppene og Erik) som er på topp ti på mine mest sette, men jeg tenker at nedlasting er et tydeligere tegn på at bildene er likt.
Nå er bildene mine til sammen sett 376 076 ganger og lastet ned 2319 ganger. Det er ganske vilt å tenke på. Jeg synes det er veldig spennende å vite at bildene mine finnes rundt omkring i verden. Jeg får melding når de brukes direkte på ulike plattformer og det er kult å vite at to av bildene mine har blitt brukt av Buzzfeed for eksempel. Jeg håper jeg en dag plutselig ser et av bildene mine brukt et sted. Så kan man jo tenke at jeg kanskje heller burde selge dem, ikke bare gi bort bruksretten av dem gratis. Men jeg setter selv så pris på å få bruke andres bilder gratis at jeg synes jeg burde gjøre det samme tilbake. Jeg deler allerede bildene mine åpent her på bloggen og i 12 år åpent på Instagram også (jeg lukket brukeren min nå i høst), så det er bare mer av det samme. Det selvfølgelig en følelse av anerkjennelse, men mest er jeg glad for at bildene mine er til glede og nytte for noen, og ikke bare finnes i mitt eget lukkede arkiv og ikke blir sett av noen. Jeg blir sammenliknet med alle fotografer i verden og så velger noen akkurat mitt bilde. Det er kult. Så får vi se hva jeg føler om noen bruker dem uten å gi meg æren, men det er et spørsmål for en annen dag.
Jeg lurer veldig på hvorfor 27 953 personer har sett dette bildet og 64 lastet det ned. Det er bare to naust på Lindisfarne.
English: I started sharing photopgraphs on Unsplash two years ago, and these are my top ten most downloaded. I love thinking that I might see my photos out in the world, being used by someone else.
Vi var i Japan i 19 dager i våres. Om du følger meg på Instagram kan du sjekke mine highlights fra turen (eller kanskje du fulgte med i real time?), men jeg tenkte det kunne være fint å lage en liten oversikt her også. Det var nemlig en som spurte meg for noen dager siden om jeg hadde tips til Japan, siden jeg var der i våres, og jeg endte opp med å sende henne lenken til regnearket vårt. Regnearket, ja.
Det er dem som planlegger reisene sine i regneark, og det er dem som ikke gjør det.
Den viktigste grunnen til at jeg ikke har skrevet om turen vår til Japan før nå, er fordi dette er det vi gjorde. Hver kolonne er en dag, hver dag er delt i morgen, ettermiddag og kveld, og alt vi ville gjøre er plassert ut. Vi besøkte 11 forskjellige byer/ steder på 19 dager, bodde ikke mer enn to netter noe sted og smakte oss gjennom 20 av 23 matretter vi hadde på lista. Hvordan skriver man om det?
Det første vi gjorde i Japan, var å dra rett på superfænsi restaurant og få mat laget av han her <3 Michelin-stjerne sushi på Ginza Okuda.
Vi var i Japan i overgangen mars-april og traff perfekt på kirsebærblomstringen (sakura). Vi hadde justerte ruta vår etter når det blomstret i hvert område, for maks effekt, så det var vakkert, men betydde også at det var fullt, trangt og dyrt nesten over alt. Om det ikke passer for deg, er visstnok høsten med vakkert oransj løv høysesong nr. 2.
Philosopher’s path, Kyoto. Kirsebærtrærne er plantet langs hele elva bare for å spre glede.
Ruta vår var som følger:
Tokyo: se kirsebærblomstring i park, spise kaiseki og uni (kråkebolle), dra på Nasjonalmuseet, utforske den koselige bydelen Yanaka, og yakitory i Golden Gai/ Omoide Yokocho – et bittelite restaurantområde inntil togstasjonen med barer og restauranter.
Mt Fuji (Kawaguchi-ko): se Mt Fuji og gå på tur. Det var for tidlig å gå opp på selve Mt Fuji, men vi hadde veldig fin utsikt fra Chureito Pagoda.
Tokyo: Meiji-helligdommen og kirsebærblomster i Yoyogi park og kaffe hos Kaffefuglen.
Osaka: takoyaki og okonomiyaki, Osaka castle, ramen, samlebåndsushi (fra der det var oppfunnet), kjøkkenutstyrmarked og Michelinstjerne hos La Cime.
Koyasan: se masse buddisttempler, bo i et buddistkloster og spise shojin ryori (buddistmunkmat), morgenrituale og gå i Oku-no-in gravlundskogen.
Nara: hilse på rådyrene, se alle templene Todai-ji, Nigatsu-do, Kasuga-taisha, Kofuku-ji, gå tur langs den gamle handelsveien, og spise somen nudler.
Uji: oppleve tradisjonell tesermoni, tesmaking og wagashi, og besøke verdens eldste tebutikk Tsuen.
Kyoto: tidlig opp for å gå opp gjennom de røde portene Fushimi Inari-Taisha, Kinkaku-ji golden pavilion, Nijo castle og sushi, Ginjaju-ji silver pavilion, gå Philosopher’s path, se Nanzen-ji, vandre i det tradisjonelle nabolaget Gijon og gjøre enda en hanami (kirsebærblomstringpiknik).
Hiroshima: spise ekiben bentoboksfrokost på toget, spise okonomiyaki og gå på Peace museum.
Kyoto: Se bambusskogen, botanisk hage og aper i Arashiyama, spise katsudon.
Kanazawa: sushi fra Omicho Market til frokost, gå i Kenrokuen park og få teseremoni i Shigure-tei, se moderne kunst, spise gullbladiskrem, gjøre moderne onsen og livets beste ramen.
Takayama: spise Hida beef (wagyo) på alle vis (sushi, grillspyd, i bolle etc), se gamlebyen og besøke alle de seks sakebryggeriene, spise hoba miso, besøke tradisjonelle Hida folk village og museet Takayama Jinya. Vi så en ekte geisha!
Okuhida onsengo: et døgn med ryokan og tradisjonell onsen, lagde vår egen mochi, fikk tradisjonell massasje, gikk tradisjonelt kledd i yukata og spiste mer hida beef.
Tokyo: gå over Shibuya crossing, drikke umeshu i Nonbei Yokocho, gå på National Museum of Modern Art, gå langs Meguro river.
Det var intenst, men godt planlagt. Vi hadde mye tid til å sitte under kirsebærtrærne å nyte (og stå i kø for å få bord på restauranter) og fikk møtte tre forskjellige grupper med folk vi kjente som også var i Japan samtidig. Vi gikk tur, spiste god mat og rar mat, så templer, lærte om historie, kultur og religion, gjorde spa og tok tog. Vi shoppet ingenting, gjorde ingenting som hadde med data, manga, teknologi eller en eneste kafe med dyr.
English: Spring 2023 we travelled in Japan for 19 days, exploring a number of places. This is what we did.
Kledd i yukata, på vei til utendørsonsen: tradisjonell japans spa i varmt mineralsk vann. Hida folk village er et folkemuseum som viser hvordan folk har levd i fjellene ikke langt fra Nagano. Det var spennende å lære, og morsomt å se hvor like vi fjellfolk er.I Takayama er det seks tradisjonelle sakebryggerier som alle ligger i gamlebyen. Du vet det er et sakebryggeri fordi de har en sederball sugidama utenfor.Overalt hadde folk pyntet seg i kimonoer og tok bilder under kirsebærtrærne. Det må være Japans mest populære bryllupssesong for vi så brudepar overalt. Her i Kenrokuen park, Kanazawa.Aldri har jeg blitt så hageinspirert som i Japan. Jeg vil også bare eie mosedekket, sette en fin stein midt i og være fornøyd. (Selv om den viktigste suksessfaktoren er å betale noen for å børste løv av mosematta, hver dag.) Fra et tempel i Arashiyama, Kyoto. Ikke noe problem med dagstur til Hiroshima fra Kyoto! Vi spiste den spesielle okonomiyakien derfra og tok inn over oss de utrolige ødeleggelsene som fremdeles kan merkes i byen.Gijon i Kyoto var nusselig, men veldig tett med turister. Heldigvis fant vi dette gamle tehuset som kun serverte ting med ris og/ eller røde bønner i. Og te. Grønn te.Uji rett utenfor Kyoto er et av de mer ekslusive teområdene i Japan og de har verdens eldste tebutikk. Man kan si mye om Japansk te, men grønt smaker den!Slik skal sobanudler serveres, med et par bonitoflak (tørket tunfisk), syltet Japansk reddik og vårløk. Vi syntes ofte det kunne være litt på den magre og pietistiske siden, men her utenfor Nara er stedet soba kommer fra, så autentisk var det i hvert fall.Nara utenfor Kyoto er en gammel hovedstad med flere store templer, men er nå mest kjent for de enorme flokkene med rådyr som rusler rundt og som man kan mate med spesielle kjeks.Pilgrimer i Koyasan. Det er ikke en by, den finnes bare på grunn av templene som ligger på det hellige fjellet. Glicomannen i Osaka og Erik med hanamipledded. Ja, vi hadde med oss eget pledd, så vi alltid skulle være klare for kirsebærblomstringpiknik. Osaka var byen der der var for trangt og helt sinnsvake køer i restaurantene, det eneste stedet vi ikke fikk ordentlig dreisen på. Vi hadde kun én natt i Kawaguchi-ko for å se Fuji. Det regnet da vi kom, så vi fulgte værmeldingen og stod opp ved daggry for å være sikre. Og i det øyeblikket jeg så fjellet, så skjønte jeg hvorfor det er så utrolig mye kunst med Fuji som motiv. Yakitori betyr helt bokstavelig grill og fugl, og de griller alle biter av kyllingen. Her sitter vi i et skur, bek en togstasjon i Tokyo og koser oss. Det var helt nydelig å være i Japan under kirsebærblomstringen. På tross av høye priser og lange køer vil jeg allikevel anbefale det, det var så vakkert <3
Jeg har også bilder på Unsplash, om du har lyst til å bruke noen av bildene mine til noe.
Vi er tilbake fra tre uker med reise under sakura i Japan, kirsebærblomstringen. Det er kanskje litt tøysete å si det, men vi hadde ikke trodd at det var så vakkert.
Osaka castle, Osaka, Japan
Når man reiser til litt klisjefylte destinasjoner, som Taj Mahal eller for å se sakura i Japan, så er det vanskelig å vite hvor bra det egentlig er. Det du skal se har blitt så ikonisk (og du har sett så mange bilder av det allerede), at forventningene dine er så høye at det er vanskelig å ikke bli skuffa. Bildene har aldri med folkemengdene og bråket, køen og søpla.
Kirsebærblomster og tjuker langs Philosopher’s path i Kyoto, Japan
Men kirsebærblomstringen var faktisk så bra som de sier. Det er ikke bare en gimmick, alle japanerne er ute og koser seg, tar selfier, familiebilder eller bryllupsbilder foran trærne. De gjør hanami – kirsebærblomstringspiknik, i store vennegjenger, med familien eller for seg selv. Det var en sånn sprudlende, 17. mai-stemning alle tre ukene og alle som var i nærheten av et kirsebærtre smilte.
Hanami i full sving i Yoyogi park, Tokyo, Japan
Vi koser oss mest på tur når vi gjør så de lokale, så vi var selvfølgelig godt forberedt og hadde med oss både sitteunderlag og piknikpledd med plast på ene siden 😉 For det meste var det fint vær, og vi nøt å sitte ute og kjenne på sakurastemningen. Ettersom Japan først nå har åpnet etter pandemien, var det en spesielt elektrisk stemning (og mange turister som oss), men det gjorde det ikke mindre koselig.
Meg som blir fotobombet av en japaner som også vil ta bilde av sakura i Kenrokuen park, Kanasawa, Japan
Grunnen til at det er så mange kirsebærtrær i Japan er todelt, i utgangspunktet så vokser de vilt og japanerne har alltid satt pris på naturen og skjønnet, spesielt i shintoreligionen. Så tradisjonelt har de plantet vakre trær i templer og andre steder. Men også derfor plantet de veldig mange kirsebærtrær etter andre verdenskrig i 1945, for å spre skjønnhet og glede i landet. Så derfor er det kirsebærtrær langs alle elver, bekker, rundt vann, ved templer og i store områder i parker. Det morsomme (triste?) er at de ikke får frukt, det er bare blomstene som er til pynt.
Kirsebærtrær som fremdeles blomstrer i Takayama, i de japanske alpene.
Da vi begynte å detaljplanlegge turen vår i vinter, oppdaget vi at japanerne selvfølgelig har et sakuravarsel, som kommer allerede i slutten av januar. Vi hadde superflaks og traff veldig godt med ukene vi skulle være i Japan, og la opp rekkefølgen på stedene vi skulle til, slik at vi fikk med oss mest mulig blomstring. Og det funka kjempebra! Vi har med på “full bloom” hele veien fra Tokyo som er først, til Osaka og til Kyoto, til opp på fjellet der det er nesten til slutt.
Sakura var en utrolig vakker opplevelse, og vi måtte stadig stoppe og ta en liten “synkepause”, bare for å ta inn over oss skjønnheten.
English: we went to Japan for sakura and were extremely lucky with our timing. The cherry blossoms were more beautiful than we thought, which says a lot.
Så, du er på besøk hos oss i Brussel og skal bruke en helg med utgangspunkt i Sablon. Her er mine beste tips! (Det er veldig mange hyggelig nabolag i Brussel, for mange til at jeg kan lage en ultimat Brusselguide, så dette er guiden til nabolaget mitt.)
Velkommen til mitt Brussel! Alt ditt hjerte begjærer finner du på Sablon.
Beste frokost
Ikke gå langt for frokost! Alt ditt hjerte begjærer finner du på Sablon.
Disken i min yndlingsostebutikk Catherine, nede på Rue Midi.
Kjøp croissant på Wittamer, finn et utebord på Pop up Sablon, bestill et cappuccino og observer livet med de gamle mennene (må gjøres før 12).
Kjør klassisk fransk, stor eller liten, med eller uten bobler, på Pain au Quotidien. Det er en stor kjede, men den på Sablon har fin innglasset bakgård.
Tilfredsstill dine pannekakefantasier hos Crème, den med spekuloos er utrolig. Men vær forberedt på laaang kø. Om du vil ha ekstra fluffy pannekaker går du til Kafei for japanske pannekaker og nydelig kaffe.
Vil du ha en hipp croissant i hånda, kjøp den fra Fine og ta en kaffe fra Urban therapy.
For ekte hipster brunch dra til Le Super, før 12 har de plass og maten er super.
For en nordic roast og lekkert bakverk, gå til Bouche.
Beste lønsj
Om du ikke har spist deg altfor mett på frokost, er det også noen lønsjsteder som er å anbefale.
Ida på La fabrique en ville i Parc Egmont.
L’ami de Claire Fontaine har de beste paiene, rare rørene og sånne klissete kaker. Familiedrevet og koselig. Har to bord utenfor når det er varmt.
Wittamer gjør påsmurt pistolet, byens beste kaker og tøysete mini osteformer, men har ennå ikke åpnet kafeen sin etter pandemien.
Oppe i Egmontparken ligger La Fabrique en Ville. De gjør super brunch og er spesielt bra når du kan sitte ute.
Har du kommet til Belgia for å spise frites? Vår beste og nærmeste er Friture la Chapelle, de tar bare kontanter og er bare åpne når de vil. Køen er lang, men går fort!
Aux vieux Saint Martin har byens beste steak américain (biff tartar), en klassiker i Belgia, klassiske retter og ypperlig service, om du vil ha en fyldigere lønsj eller mer klassisk middag.
Beste middag
Enda flere restauranter?!? Ja, det er veldig mange steder å spise på Sablon, men det er verdt å sjekke disse.
Les petits oignons er en klassiker som alltid leverer lekker fisk.
Det er ikke så mye edgy på Sablon, men det er mange bra steder å ta et glass.
Ikke alle belgiske øl er gode og noen er veldig sure!
Café des Minimes har bra stemning, god mat i alle størrelser og nydelige utebord under et tre.
Chez Richard er en evig ung klassiker, fra tidlig på morgenen til sent på kvelden. Serverer småmat sent og gir følelsen av Paris.
Vertigo er perfekt for en AW eller en GT, har koselig bakgård og nusselige kroker.
Le Perroquet har sol, vin og småmat, uteservering og utsikt til kullkuppelen.
Om sommeren er det øl og solstoler foran Palais des Justice, nyt utsikten!
På torsdager er det marked på Grand Sablon. Ta deg en østers, kjøp biff fra argentineren eller Brussels beste cochinita pibil fra mexicanerne. Eller bare et glass vin.
Sjokolade <3
Men sjokolade!? Hvor skal du kjøpe det? Disse er på Sablon.
Min favoritt er sjokoladepralinene fra Wittamer.
Wittamer har de aller beste sjokoladepralinene. Spesielt den med pasjonsfrukt, yuzu eller bringebær. De har også iskrem om sommeren og vafler om vinteren.
Neuhaus er den beste store produsenten, godt utvalg og en helt utrolig custom iskrempinne om sommeren.
Pierre Marcolini er kulest og har fint design, god sjokolade som er halvparten så stor som alle andre.
Gå på Bozar eller hovedbiblioteket og se en midlertidig utstilling eller lær om alle instrumentene på Musikkinstrumentmuseet.
Gå ned forbi Grand Place, til ostebutikken Catherine, til Nordzee ved Saint Catherine-kirken for østers og sprudle, eller et av de mange andre spisestedene. Gå langs den gamle kaia og ta en is hos Gaston.
For litt vindusshopping, gå opp til Metrostopp Namur og så langs veien til Metrostopp Louise. Følg Avenue Louise og kos deg.
Atomium, Belgias Eiffeltårn. Bygget til verdensutstillingen i 1958 og fremdeles like futuristisk.
In English: this is my guide to Brussels. But since Brussels is too big, I am just giving you a guide to my neighbourhood Sablon. You can get almost everything quintessentially Belgian there.
Londontur med tog var på lista over ting vi virkelig gledet oss til å få oppleve når vi flyttet til Brussel. Vi har lenge vært tilhengere av togferier, men det er noe spesielt eksotisk ved å kunne reise på Londontur uten å fly. Spesielt når det bare tar 2 timer med Eurostar fra Brussel, nesten like lenge som fra Oslo til Hamar.
Første stopp i London: real ale på britisk pøbb!
Det var fem år siden sist vi hadde vært i London. Den gang var vi der med Eriks familie og det var mitt første besøk. Vi hadde mange planer og om du søker på London her på bloggen, ser du mange innlegg jeg skrev om besøket.
Neste punkt på programmet: battered cod og mushy peas.
Vi hadde få planer for vår Londontur denne gangen, i hvert fall til oss å være. Vi skulle på teater og musikal, hadde booket et par restauranter, hadde en idé om et sted for lønsj og hadde funnet et sted for afternoon tea. Det eneste museet vi ville se var Tate Britain.
Et rom på Tate Britain har alle de fantastiske familiemaleriene til en gammel jødisk familie.
Sist så vi Wicked, en kjent musikal basert på en bok, som handler om heksene fra The Wonderful Wizard of Oz. Denne gang hadde vi gått for en anbefaling fra min beste YouTuber Leena Norms, Come from Away. Det var en helt _utrolig_ musikal! Den gjorde meg varm om hjertet, ga meg tårer i øynene og var så morsom at jeg bare ga meg ende over. Neste gang du skal på Londontur, må du se den.
Vi hadde en nydelig langhelg i London i februar 2022. Verden hadde nesten åpnet opp igjen, så det gikk fint å reise, men var knapt en sjel i byen. Vi nøt det fine været, gikk langs Themsen, syklet på de nye og fine sykkelveiene og koste oss. Vi spiste en utrolig cheese toasty fra The Wigmore, pølse og potetstappe på Mother Mash og drakk masse deilig real ale (The Lamb, The French House).
Et sweet og et savory afternoon tea tårn på Fortnum & Masons kjente blå servise.
Vi avsluttet vår Londontur først på Glossier og så med afternoon tea på Fortnum & Mason. Afternoon tea kostet 70£ per person, men var helt utrolig. The var bottomless afternoon tea i praksis og vi rakk seks kanner te mens vi satt der. Det var altfor mye mat til at vi egentlig kunne be om påfyll av mat, men det skulle jeg gjerne gjort. La oss si det sånn at vi ikke spiste noe mer resten av dagen 🙂
English: we had a wonderful weekend trip to London in February. London was sunny andquiet, and we managed a play, a musical, some excellent food, a lot of real ale, Tate Britain, afternoon tea.
Jeg har krysset Atlanterhavet med Statsraad Lehmkuhl og det er litt annerledes å krysse Atlanterhavet for en biolog enn for andre, for man har litt andre forventninger til hva man kan se. Men så blir man også mer opprømt når man ser noe som er veldig uventet, så det går kanskje opp i opp?
Bottlenose dolphins som fulgte skipet.
Det flest har lurt på om jeg så da vi krysset Atlanterhavet var hval, og det var det de fleste håpet mest på å se også. Men i oktober er alle hvalene på vei fra nord til sør, og for det meste følger de kystene (fordi der er det mest mat), så det er veldig lite sannsynlig å se dem midt ute på det åpne havet. Dessuten er havet veldig stort, så den generelle sannsynligheten for å se en hval midt utpå havet er veldig liten. Jeg trodde ikke at jeg kom til å se hval, og det så jeg ikke heller. Vil du se på hval, dra til Nord-Norge 🙂
Men! Delfiner er teknisk sett hvaler, og delfiner så jeg. Det vi så var bottlenose dolphins og Risso’s dolphin. Bottlenose dolphins er de mest kjente, er lekne og liker å surfe i baugbølgene til båter. De finnes ikke bare i Atlanterhavet, men over alt. Jeg har sett dem flere ganger før og de er like morsomme hver gang. På turen så vi flere ganger store flokker med mødre og bittesmå kalver, utrolig søte! I tillegg så vi Risso’s dolphin som var veldig kule! De var store og svare og så nesten ut som svarte haier der de føk gjennom vannet. De kom da vi hadde fått en stor fisk på kroken, og holdt følge med oss en stund.
Signi holder en mahi-mahi som hun var med å fiske.
Den fisken vi så mest av var flyvefisk, men det klarte jeg ikke å få et eneste ordentlig bilde av. De er i store stimer og når de blir skremt av båten så hopper de opp i lufta og flyr bortover havoverflaten, med halen nedi vannet innimellom for ekstra fart. Det er mindre motstand i luft enn i vann, så det er raskere over enn under vann (det er også derfor delfiner hopper). Dessuten prøver de for det meste å komme unna predatorer i vannet, så det er en bra strategi sånn sett (vi kommer tilbake til fugler senere). Det var fint å se på flyvefiskene mens man ventet på at tiden skulle gå når man hadde utkikksvakt.
En sverdfisk som blir hengt opp i masta for å bli veid.
Vi fikk tre typer fisk, en mahi-mahi (også kjent om common dolphinfish eller dorado), en sverdfisk (Atlantic blue marlin) og gulfinnetunfisk (yellowfin tuna). Planen var å fiske hele veien over Atlanterhavet, men både så var det ikke så mange av slukene som fisken likte (og de drev å mistet dem når fisken kom seg av kroken) og det er ikke så mange fisk i havet lenger, så vi fikk ikke så mange. Havet er på ingen måte utømmelig og etter trålerne ble oppfunnet av vi tømt det flere ganger, men det er litt annerledes denne gangen. Uansett, de tre fiskene vi fikk opp i båten ble middag til alle 140 om bord og var en veldig velkommen avveksling fra alt kjøttet 😉
En gulfinnetunfisk som akkurat har tapt kampen.
Det er mye som bor i Atlanterhavet, ikke bare fisk! En ting du kanskje ikke vet, er at det er en type tang som flyter i overflaten. Den heter Sargassum og er veldig vanlig i Sargassohavet, havet øst for Karibia. Den sprer seg østover med havstrømmene og vi så den i lange remser i overflaten nesten helt fra Kanariøyene. Det er de runde kulene som er flyteelementene og det hvite er ulike kolonier av mosdyr (bryozoa) og posthornmark.
Makroalgen Sargassum med kolonier av dyr på seg, plukket opp midt på Atlanterhavet.
Vi så andre små dyr også, men de satt fast på skipet. Da vi fikk bade spurte Gro meg om jeg kunne hjelpe henne med å plukke noe av det som satt fast på skipssiden. Da fant jeg disse rankefotingene, som er i slekt med rur og striped goose barnacles (EDIT fra Gro: striped goose barnacles) og som lever livet ved å sitte fast på ting som flyter rundt i tropiske farvann. De hadde nok blitt med Statsraad Lehmkuhl fra Sør-Europa og hadde allerede blitt så store.
Goose barnacles som var med på turen. Foten de sitter fast med er ned og åpningen som de spiser gjennom er opp.
Det er langt fra Afrika til Sør-Amerika og de fleste flygere trekker nord-sør langs land heller enn på tvers over havene. Men innimellom blir de tatt av en storm og da kan man på overraskelser midt ute på Atlanterhavet også. Vi fikk en svale i masta i begynnelsen av turen, men jeg tviler på at den kom seg tilbake til land. Og det var ingen måker, for de bor på land. Det var først da vi var i “nærheten” av Sør-Amerika at vi begynte å se fugler. Det vi så mest av var suler, eller boobys, som de tropiske artene heter. Vi så både masked booby og brown booby og det var spennende å se dem følge båten og stupe etter flyvefisk.
En masked booby, eller masket tropisk sule.
Da vi var krysset mellom karibiske øyer så vi også sommerfugler! Det var både en stor flokk med hvite sommerfugler, Great Southern White, som trakk mellom øyene en dag. Det så nesten ut som at det snødde sidelengs. Det var vakkert å se på.
Og en morgenvakt på oppdaget vi en gigantisk sort sommerfugl som hadde hengt seg til for å sove i en luke. Det var en Black Witch Moth som har mange skumle assosiasjoner i Sør-Amerikansk kultur. Jeg har aldri sett en så stor sommerfugl ute i naturen, utrolig kult!
Black Witch Moth. Foto: Garret Cree.
Vi så flere morsomme ting før vi kom til Curacao. En morgen var det en flaggermus (!) som var veldig misfornøyd med å bli forstyrret i søvnen. Den var kjempestor, men Wikipedia har 250 sider om Sør-Amerikanske flaggermusarter, så hvem vet hva det var. En annen gjest var en falk som tok seg en hvil i ytre klyver.
En falk hviler i ytre klyver.
Til slutt så vi også mange fregattfugler som seilte høyt, høyt over oss. De er vanlige i Karibia som tropiske fugler og vi så dem også da vi var i Isla Mujeres i Mexico for noen år siden. Både suler og fregattfugler kan sveve på vindene i ukevis i strekk, de lever hele livet sitt over havet.
Som dere skjønner så var det ikke så mye forskjellig å se for en biolog på vei over Atlanterhavet, men det var noe vakkert bare ved å være ute så lenge og se hvor stort havet er. Det er mest en klisjé å snakke om hvor stort havet er, så det er godt å ha kjent det på kroppen. Spesielt midt ute på havet var det bare oss, ikke en levende sjel annet enn flyvefisken. Delfiner, fugl, store fisk, ja alle andre holdt seg “i nærheten” av kysten. Til slutt vil jeg bare takke Gro som var den andre biologen på turen. Hun var der på ferie sånn som meg, men med mye mer biologi i bagasjen 🙂 Det at jeg hadde en ekspert å konferere med hver gang jeg så noe, gjorde turen ekstra bra. Tusen takk, Gro!
English: these are all the animals and plants I saw while crossing the Atlantic ocean. It isn’t much, but it was still a great experience for a biologist.
Vi er tilbake fra seilasen over Atlanterhavet for lengst, One Ocean Exhibition med Statsraad Lehmkuhl. Men hvordan skriver man om en reise som inneholdt så mye og så lite på én gang? Hvordan var det egentlig å krysse Atlanterhavet i en seilskute? Intenst. Intenst er adjektivet som passer best.
COVID-19 testing på kaia da vi mønstret på i Las Palmas, Gran Canaria, Spania.
Det er en egen spenning i en seilas som denne, ikke bare er det all usikkerheten på grunn av pandemien, eller å skulle være bortreist i fem uker, det er at fra det øyeblikket skuta legger fra kai så får du ikke gjort noen endringer før du er framme. Kan ikke kjøpe sandaler som du har glemt eller en ny shorts om den blir ødelagt. Bordet fanger på alle måter, som gir den mest reisevante reisenerver, spesielt når man ikke egentlig har fått en detaljert pakkeliste fra Lehmkuhl eller noen god oversikt over temperatur, fasiliteter eller annet… Heldigvis hjalp det oss at vi har reist mye i tropiske områder de siste årene, så vi traff veldig godt med det vi hadde med oss. Men det var mange som hadde med seg lass med ulltøy…
White Watch! Muster!
Om jeg skal si noe om seilasen over Atlanterhavet må jeg begynne med denne gjengen her, White Watch eller Hvit vakt, vi som jobbet fire til åtte (dvs 04-08 og 16-20). Vi sov på styrbord side av aktre banjer med 50 cm til hver hengekøye, spiste alle måltider sammen, pusset tenner sammen, sang shanties tidlig på morgenen, skrubbet dekk på ti språk og lå som sjøløver og solte oss på bakken. Disse 34 menneskene var hele turen min, egentlig og er det som gjorde det til en uforglemmelig opplevelse. De ga av seg selv, lærte bort det de kunne og trakk i tau av alle krefter.
Hvit vaktere i sikkerhetsutstyr, klare for å skrubbe med AquaBreak.
Å sitte sånn på en båt, midt på havet, gjør at det blir mange samtaler. Mye handler som det veldig nære – at det er for mye potet og brun saus til middag, at Blå Vakt aldri rydder dekk etter seg, at Slappen holder på å gå tom for solkrem, at de har fått en sverdfisk på kroken, at det er mandag og at det blir grøt til frokost, om vi klarer å snike oss unna søndagsvasken denne uka også, hvilken film vi skal se på storseilet på lørdag. Sånne ting, hverdagslige ting. Men også handler samtalene om Livet. Man har tid til ettertanke, til å bruke en time på å se på stjernene, til å kveld etter kveld se på planetene som skinner i solnedgangen. Hver dag har bare én oppgave, klesvask eller trening eller å sy litt på seilposen sin. Hvem er det du savner? Hva er det du savner? Hva er det du trives med på seilasen? Ikke bare om seilasen ble som du trodde, men om du er som du trodde.
Klatring i riggen var det jeg likte best på seilasen. Du ser meg i rød t-skjorte på andre saling, den øverste platformen, på vei opp på forre røyl.
Var jeg som jeg trodde? Ble seilasen som jeg trodde? Jeg hadde ikke så mange forventninger eller bekymringer, men her er en liten oppsummering:
Ting jeg likte på seilasen:
Klatre i riggen. Du klatrer ikke i masta, men i tauene, og så står du på rærne (en rå, flere rær) som går på tvers som seilene sitter fast i. Å klatre i riggen var det beste på hele båten og jeg gjorde det flere ganger hver dag. Evig blått hav til alle kanter og en bitteliten båt under deg med et yrende liv. Det var god trening og morsomt å stå ytterst på en rå og jobbe med seil.
Seilingen. På et seilskip så er seiling mange som trekker i tau samtidig. Å etter hvert lære hva alle seilene og tauene het, så jeg visste hvor jeg skulle gå når noen sa vi skulle brase om stormasta eller at man skulle gi ut i babord bramskjøte, var noe av det beste med turen. Spesielt da jeg leste Treasure Island på engelsk og skjønte alle seiluttrykkene!
Morgenyoga, som egentlig var seks timer etter at jeg hadde stått opp.
Gå i min tynneste shorts og bikinioverdel hver dag i en måned og bli nøttebrun. Kun bruke solkrem på nese og lepper, men ha caps og solbriller fastlimt halve døgnet. Jeg liker ikke egentlig klær, så det var nydelig.
Synge shanties hver dag. Statsraad Lehmkuhl har en greie med sea shanties, de har til og med en shantygruppe på en måte, så det ble absolutt synging på turen. Men vi hadde en på vaktlaget vårt som var utrolig flink med shanties, både sangstemme og husket tekster, så han lærte oss alle disse her og vi sang hver eneste dag. Det var nydelig.
Å lære flere stjernebilder. Hver morgen, før sola stod opp, brukte vi mye tid på å se på stjernene. Det var flere på vaktlaget vårt som kunne mye og som holdt foredrag kl 5. Jeg kan så mange flere stjernebilder nå og jeg gleder meg til å finne dem igjen alle sammen.
Yoga hver dag. Det var deilig å ha en fullstendig jevn døgnrytme og rutine, og det gjorde at jeg fikk gjort yoga nesten hver eneste dag, hele seilasen gjennom. Det var ganske vanskelig å gjøre yoga på dekk når alt beveget på seg, men deilig å tøye litt hver dag.
Oskar, shantyman og vaktleder for Blå vakt, leder oss i shantysynging.
Ting jeg ikke likte på seilasen:
Maten. Huffameg! Stuerten hadde planlagt verdens kjedeligste norske oktobermeny og den var helt malplassert i tropisk vær. Alt var kjøtt og potet og brun saus og det ble veldig feil. Dessuten begynte vi å gå tom for ting før vi var halvveis, som la et lite lokk på gleden. Frokostblanding, havregryn og knekkebrød gikk tomt, ting man tenker det er greit å lagre i fem uker…
Informasjonsflyt til medseilerne. De er egentlig bare på lange seilaser med marinen og marinen gir tydeligvis informasjon til rekruttene sine selv, for det hadde ikke Statsraad Lehmkuhl mye peiling på. Dårlig pakkeliste og lite praktisk informasjon om hvor mye plass vi faktisk hadde på båten. For eksempel stod det at vi bare kunne vaske klær hvert 14. dag, dvs én gang på turen, men vi kunne vaske klær hele tiden…
Gamle menn. Det var mange ulike utfordringer på turen og den som var vanskeligst var at jeg plutselig var tilbake i rollen som “hun høylytte og masete som tar for mye plass og er for kravstor og kjefter på alle”. Vi jobber vel alle med å ta passe mye plass i ulike sammenhenger, men det var utfordrende å være med gamle menn som syntes det var helt utrolig fornærmende at jeg fortalte dem at de gjorde noe på feil måte. Jeg merker at jeg er vant til å ha rett, vant til å ha autoritet og at folk aksepterer at jeg vet hva jeg snakker om i hverdagen, så det var slitsomt.
Meg i køya mi, innerst mot veggen med åtte andre hengekøyer utenfor meg.
Etter denne oppsummeringen, ville jeg dratt igjen om jeg visste alt jeg vet nå? Ja. Angrer jeg på turen? Nei. Vil jeg reise på en liknende tur igjen? Nei. Men! Det var veldig fint å være ute på havet i mange uker. Det var fint å seile, selv om det aldri ble stille fordi motoren gikk for å produsere strøm og vann og alt annet vi trengte. Det var morsomt å seile seilskute og jeg vil gjerne være med å tall ships race, så jeg kan få prøvd meg på høyt tempo og mye spenning, men ikke noe mer enn en uke eller to av gangen. Dette er en opplevelse jeg er utrolig takknemlig for at jeg fikk ha. Vi hadde aldri dratt på denne turen om det ikke var for pandemien og det ble virkelig en intens opplevelse, på godt og vondt.
En sverdfisk som jobber veldig hardt med å slippe løs fra fiskekroken.
English: So how was the sailing trip across til Atlantic Ocean? Intense. I loved the sailing, climbing in the rigging, singing shanties and being out in the sun all day. But the food was terrible and it is challenging being stuck with 107 people that you don’t know for a full month.
Dere skal hva, sa du?!? Ja, Erik og jeg skal seile Statsraad Lehmkuhl over Atlanterhavet, fra Kanariøyene til Curacao i Karibia nå i oktober. Vi skal være på båten i en full måned, som en del av One Ocean Expedition, Statsraad Lehmkuhls ekspedisjon rundt jorda, en del av FNs havtiår, som begynner i år. De startet fra Arendal rett etter Arendalsuka og kommer tilbake til Norge etter ca 18 måneder.
På seiltur med svigerfar, på vei til Veierland.
På vei over Atlanterhavet har vi ikke dekning, så mens vi har radiostillhet fra vår side, tenkte jeg å skrive svar på noen spørsmål her, så dere vet hva som skjer.
Hvor lenge skal dere være borte? Etappen vi skal være med på er fra Gran Canaria til Curacao i Karibia, vi mønstrer på søndag 3. oktober og ankommer Curacao torsdag 4. november.
Reiser du på grunn av jobben? Nei, dette er ferie. Jeg fikk vite om One Ocean Expedition på grunn av jobben min i Forskningsrådet og JPI Oceans, men dette er bare ferie. Det er mulig jeg har sjefer som er litt mer positive til å seile over Atlanterhavet enn andre, men dette er bare kos. Så får vi se om jeg får lov til å komme på besøk i laben og se på analysene de gjør 🙂
Hva skal dere gjøre? Vi skal være medseilere på turen. Vi får opplæring underveis av besetningen på båten, man trenger ikke å kunne noe før man kommer. Ellers vet vi ikke så mye om det vi skal gjøre, annet enn å være med og seile.
Må dere ha med noe spesielt på turen? Det har vært vanskelig å pakke til denne turen, men vi har med oss både fullt regntøy (seiltøy/ oljehyre), badetøy, arbeidstøy til varmt vær, fotoutstyr, dykkeutstyr (til etterpå), og så har jeg kjøpt meg seilsko. Det er ikke påkrevd med hvite såler, men jeg tenkte det var bra å ha.
Har dere forberedt dere på noen måte? Både ja og nei. Erik har kjøpt turshorts og regntøy, jeg har kjøpt seilesko og skaffet en egen notatbok, men ellers hadde vi det vi trengte. Vi har begge klippet oss og prøvd å finne ut hvor mye hårstrikker/ linser/ etc man trenger i seks uker. Det utfordrende er at vi ikke kan kjøpe noe annet enn det de har i kiosken på fem uker, så da må man tenke seg om før man drar.
Hvor mange er med på turen? Ganske mange! Det er 30 stykker som jobber på Statsraaden og til sammen er vi 110 personer på båten. Omtrent halvparten skal vi dele “rom” med.
Får dere eget rom? Nei, vi skal sove i hengekøyer i et stort rom. Vi får et skap og en skipskiste til tingene våre. Jeg tenker det blir mye som å være på speiderleir, bare i fem uker 😉 Kanskje mer som leirskole?
Hvordan er det med COVID-19 og reisen? Vi skal reise fra Brussel med tog til Paris og så fly til Gran Canaria. Vi må ta ganske mange COVID-tester både for forsikringsselskapet og seilturens del, både før vi drar og når vi mønstrer på, og så må vi fylle ut Passenger Locator Form, men det er jo standard nå. Det er testfasiliteter og lege på båten og om alt går bra og det ikke er noe smitte på båten, så slipper vi karantene når vi ankommer Curacao.
Hvilket vaktlag skal dere være på? Det vet vi ikke sikkert ennå, men vi har ønsket oss vakten 4-8, dvs å jobbe 04:00-08:00 og 16:00-20:00 hver dag. Vi skal høre til det samme vaktlaget hele turen og jobbe to økter i døgnet. Etter lange samtaler med min morfar som har vært sjømann har vi funnet ut at vi vil ha soloppgang- og solnedgangvakten. Så får vi se hvordan det blir.
Hva gleder du deg til? Alt 🙂 Men mest til å være ute på havet i ukevis, klatre til toppen av masta og se evig langt, stillheten, stjernehimmelen, solnedgangene, sommerværet, å bli nøttebrun, å være fysisk aktiv hver eneste dag. Jeg tror Erik gruer seg litt til å være helt uten både internett og alkohol i fem uker, men jeg tror det skal gå fint. Jeg tar med meg en liten loggbok og tenker å skrive ned noen refleksjoner hver dag, inspirert av da jeg tok Trekløver-Gilwell treninga.
Kan du dele bilder på reisen? Vi har fått beskjed om at vi ikke kommer til å nett på reisen, og selv om de jo har noe nett, så tror jeg ikke det er noe jeg skal prioritere. Jeg tar med kameraet mitt for å ta bilder, men jeg anbefaler egentlig å følge dem på Instagram, de har en innholdsprodusent som deler ting nesten hver dag. Så skal vi passe på å være litt linselus, så dere får sett hvor brune vi blir 😉 Fram til vi er ute på havet på mandag er det bare å følge meg på Instagram.
Skal dere reise noe rundt i Karibia? Nei, ikke egentlig. Fem uker ferie er alt vi har, dessverre. Det er ikke bare-bare å få ferie i oktober, men vi får to dager på Curacao før vi skal tilbake. Vi håper vi får til å dykke litt, men vi må se an situasjonen når vi kommer dit.
Det var alt jeg kom på, skriv gjerne spørsmål i kommentarfeltet om det er noe mer du lurer på 🙂 Jeg er glad i å seile, men jeg har aldri før vært med på en så stor seilbåt som Statsraad Lehmkuhl. Dette blir litt av et eventyr, men denne uka har vi mest reisenerver og prøver å gjøre klart alt mulig på jobb før vi drar.
English: Erik and I are joining the tall ship Statsraad Lehmkuhl on their One Ocean Exibition from Gran Canaria to Curacao in October! There will be no cell signal, so here are some answers to the most common questions.
Knivsviksommeren var alt jeg hadde drømt om og mer til. Etter seks måneder i Belgia, bare avbrutt av en rask tur til Norge i begravelsen, lengtet jeg etter öppna landskap og utsikt til sjøen. Det kan bli litt trangt her i Belgia med smale, brolagte gater, velfriserte parker og folk over alt. Nusselig, men litt trangt.
Utsikten fra terrassen på oppehytta hos Ola i Knivsvik.
Vi var veldig heldige med vaksineringen og rakk akkurat å få andre dose fredagen før den årlige Knvisvikuka hos Ola skulle starte. Vi var ikke fullvaksinerte, men Belgia var grønn og det gikk direktefly igjen fra Brussel til Oslo, så drømmen om Knivsviksommeren gikk i oppfyllelse <3 Vi pakket alt vi trengte for seks uker i Norge og dro rett til Knivsvik.
Det krever sin kokk å lage vegetarlasagne til 12 personer på et hyttekjøkken, men Una får det alltid til <3
Alt vi ville var å henge med venner, forhåpentligvis bade, ta det rolig og bare kose oss. Spise god mat og være hjemme. Det hadde vært en lang innspurt inn mot sommerferie og jeg tror vi begge var veldig klare for å slappe av. Ikke for det, vi har aldri helt rolige ferier, men det blir et roligere tempo.
En veldig glad Ingeborg, som badet fire ganger om dagen og leste ut bok på bok.
Det er tøysete, men også helt riktig å si at det er noe beroligende ved å være i naturen, og kanskje spesielt ved sjøen. Noe med stillheten, selv midt på sommeren når småbåttrafikken er på topp og barna hyler på stranda. Det er godt å kunne se langt, plukke blåbær langs stien og å kunne sitte alene på brygga og lese og ikke se en levende sjel.
Badenymfer på vei til et helt nødvendig bad i en Drammensfjord som holdt sikkert 23 grader.
Samtidig så blir ikke Knivsviksommeren den samme uten alle menneskene. Alle jeg har kjent i snart 15 år og alle som jeg møtte for første gang nå i sommer. Alt tøyset, volleyballturneringen der alle er skrekkelig dårlige, skyggedyrene som heller vil sitte inne og spille brettspill enn å være ute og bade, fullstendig alvorlige utflukter bare for å kjøpe is på den andre siden av Drammensfjorden, eviglange middager i solnedgang og overdådige frokoster.
Brettspillere i solnedgang.
Alt jeg trengte etter seks måneder i Belgia var litt Knivsvik, og det var akkurat det jeg fikk. Jeg gleder meg allerede til neste år <3
Nybakt kringle til dessert <3
English: I am so grateful that Ola keeps inviting us for a week at his cabin by the sea in Knivsvik. It was the perfect holiday after six months in Belgium. Just see for yourself.
Båtpuss er en nødvendighet når man har hytte på en øy. Ikke at man må ha båt når man har hytte på Veierland, men det er veldig praktisk. Og har man båt, så må man også gjøre båtpuss.
Meg ved berget med mat og bagasje vi tok med på ferga og som vi bar over hele Veierland, fra fergeleiet til hytta.
Etter en uke i Knivsvik og noen dager på Killingholmen bar det til Veierland. Vi skulle bade mer, ta ut båten og besøke dem vi kjenner i Tønsbergsområdet. Vi begynte med å bade – man må gjøre det viktigste først!
Erik på vei ut på brygga, det var så deilig vann! 22 grader og bare vakkert.
Etter badet ble det båtpuss. Det passet egentlig fint at man måtte gjøre litt hver dag, for da fikk vi både badet, lest og pusset. Det er en liten båt som bor under noen graner rett ved hytta. Når man åpner hytta for sesongen ruller man båten ut, skrubber, stoffer, polerer og vasker, og så er man klar.
Praktisk å ha liten båt, så båtpuss ikke tar så lang tid og så den ikke tar så stor plass heller.
Jeg må innrømme at jeg følte meg ekstra norsk der jeg stod nede ved vannet og pusset båt og snakket med hyttenaboene som gikk forbi, på vei for å ta et bad eller å dra ut på en båttur. Forklarte barna hvorfor man stoffer båten og prøvde å unngå å bli oppspist av klegg. Badet fire ganger om dagen og løste kryssord i pausene.
Kaffekoppen og kryssordet er aldri langt unna.
Dessverre tok kameraet mitt seg en svømmetur på første turen med båten etter at vi var ferdige med båtpuss, så det ble ikke flere bilder med kameraet på hytteferien. Men det ble lønsj og middag med Chris, Knut og mormor i Larvik, vi besøkte Kristian og Silje på Tjøme og Sara og Anders i Tønsberg og så kom mamma og pappa på besøk til Veierland. Et svært innholdsrikt Veierlandbesøk, det må man si.
English: Vi travelled to Veierland to continue the swimming, reading and relaxing, but we also helped get the boat ready for the sea. Unfortunately my camera drowned on the first voyage of the season.
Hyttesommeren er over, selv om det fremdeles er sol og deilig badetemperatur i fjorden. På tross av at kameraet mitt fikk et saltvannsbad og selv døde, så mistet jeg ikke bildene jeg tok de to første ukene våre i på hytteferie.
Hyttefolket på tur i Holtnesdalen ved Holmsbu.
Hyttesommeren begynte med at vi dro rett fra Brussel til Holmsbu for hytteferie med Ola og gjengen. Det ble morgenbad hver morgen, tur både i Holtnesdalen og opp på Knivsfjellet, til Støa og Berger museum, mye is og til og med en liten båttur. Vi har vært mye i Holmsbu etter hvert, men er ikke alltid så flinke til å komme oss ut på ekspedisjon, men i år hadde vi bestemt oss for å gjøre noe med den saken. I år fikk vi til å gå tre litt mer ordentlige turer, jeg fikk tatt Svelvikferga for første (!) gang og jeg kjenner at jeg endelig er blitt kjent rundt hytta til Ola.
Glad Ingeborg på vei fra Holmestrand til Holmsbu.
Jeg hadde gledet meg veldig til å være ved sjøen, kunne bade hver dag og ha litt plass rundt meg. Det har vært deilig å kunne sole seg på terrassen hver dag i Brussel, men det lille plaskebassenget vårt kan ikke måle seg med Oslofjorden. Sist vi hadde badet i sjøen var i Oostende i påska, som var ganske lenge siden.
Nesten på toppen av Knivsfjellet.
Hver dag gjennom hyttesommeren badet Erik og jeg morgenbad, og så var det gjerne en utflukt eller annen aktivitet, deilig mat, flere bad, en del boklesing og sosialisering. Kanskje den enkleste og mest klassiske sommerferien, men det passet meg veldig bra. Etter en uke i Holmsbu dro vi videre til først for å besøke Åse, Ruben og Oda, og så til Veierland.
English: This summer we spent cabin-jumping and the first place we went was Ola’s cabin in Holmsbu. A yearly tradition that we love, especially this year after a year spent far from the sea.
Vi dro til Oostende på påskeferie. For å hilse på havet og nyte det åpne landskapet, og det var virkelig deilig!
Stranda i Oostende, en dag sent i mars.
For hva gjør man egentlig i påskeferien når man må tilbringe den i Belgia? Og alle serveringssteder fremdeles må holde stengt? Vel, man drar til havet, selvfølgelig!
Jeg jobber videre med Prosjekt: Lese ut alle papirbøkene våre
Det kom en underlig hetebølge første del av påska i år, så vi dro rett på stranda. Det var 25,5C, selv i Oostende, så det var deilig å være på stranda. Vi tok et raskt bad i den iskalde Nordsjøen og så brettet vi ut piknikpleddet, fant fram en øl og leste litt. Det er rart hvordan man ikke trenger å gjøre noe særlig, så lenge det er sol. Da kan man bare nyte varmen og lyset og la tiden gå.
Strandpromenaden er kantet med høye blokker.
Kysten av Belgia er bare 65 km og Oostende er den største byen langs kysten. Oostende har togstasjon og det tar bare 1,5 time med toget fra Brussel, så havet er egentlig ganske tilgjengelig. Det er noe med dørstokkmil og å få ut fingeren, men jeg er glad for at vi endelig kom oss til havet.
Klar for tur på stranden på første påskedag.
Fire dager senere var det første påskedag og 20 grader kaldere… Vi hadde leid feriehytte i Bredene og vi ville gå en tur på stranda. Jeg måtte bare kle på meg først, for det blåste litt.
Kvinnen og havet, Ingeborg og Nordsjøen.
Se der, ja! Pappas cordfløyelsjakke, skjerf funnet i en krok på NHH, herregenser fra Volt i 2009 😉 JA, det gjorde meg virkelig glad å være ved havet. Som en ro man får i sjelen.
Der er det! Havet!
Vi jobber oss gjennom alle byene i Belgia (se Tournai og Liege) og i påska fikk vi sett alle byene langst kysten, ikke bare Oostende. Men det kommer det kanskje mer om etter hvert.
English: there is something magical about the sea, the ocean. We went to Oostende for our Easter holiday and we managed to get a beach day and a nice beach walk, when we were there.
I februar var vi på dagstur til Tournai og Ath. Siden nyttår har vi utforsket Belgia for alvor. Det har vært lov å reise innenlands, selv om det ikke har vært lov til å reise utenlands. Det har vært lov å være ute, selv om det er portforbud fra 22-06 og serveringssteder kun får ha take-out. Man har bare så mye moro som man lager selv, og turen til Tournai og Ath er et godt eksempel.
Alle byer i Belgia ligger ved en elv, eller i hvert fall en kanal. Belgia er et konglomerat av bystater, og klarte bare å finne en plass mellom Frankrike, Tyskland, England og Nederland fordi de var så utrolig flinke til handel og industri. De har hele tiden hatt nok penger til å stå imot overmakta. Tournai har blitt invadert av alle tenkelige overmakter siden den ble grunnlagt av romerne, så sentralt ligger byen.
En liten kanalbåt med containere på vei gjennom Tournai.
Det er helt sikker at vi ikke hadde reist til Tournai om det ikke hadde vært noe annet å gjøre. Men det var allikevel verd en søndagstur. Det var morsomt å se en ekte kanalbåt som driver med ordentlig transport fremdeles. Å se at alle broene kan snurres på, så båtene kommer forbi.
Det ene sideskipet på katedralen i Tournai.
Lonely Planet skrev at Tournai kanskje har den fineste katedralen i hele landet, som føltes dramatisk. Men etter å ha sett den, så er vi nok enige. Katedralen er bygget oppå et romersk bad, har blitt brent av vikinger og overlevde reformasjonen. Den har to tårn på hvert sideskip og så mange krummelurer at man ikke vet hva som er opp og ned.
Erik ser på fin kunst i Tournai.
Ettersom museer er det eneste som er åpent i hele landet, må man booke plass på dem minst to uker i forveien. Det var vinterferie (“krokusferie”) den helga vi var i Tournai, så vi hadde bare fått plass på museet for fin kunst. Er lite og raskt museum. Ettersom Tournai var liten og det var få sights, bestemte vi oss for å dra innom en by til samme dag. Vi dro til Ath.
Erik og en kjempe.
I Ath var det bare ett museum som telte; kjempemuseet. Det er et par byer i Belgia som har en greie for tog. De har jo ikke 17. mai, men har tog som stammer tilbake til middelalderen. I Ath heter den The Ducasse of Ath og innebærer at man går i tog i byen utkledd som veldig spesifikke figurer. Disse kjempene er faste roller (som Espen Askeladd, eller St. Georg) og selve dukkene eller kjempene er også viktige. Som et borgertog på 17. mai med dukker i stedet for faner? Morsomt var det i hvert fall å se, kjentfolk møtte jeg også.
Meg som gjør speiderhilsen til dukkehodet av Lord Baden-Powell, grunnleggeren av speiderbevegelsen.
Det er mange byer i Belgia, noe som er fint siden vi ikke kommer til å kunne reise for morro skyld på en stund ennå. Jeg er glad for at våren kommer tidlig her sør, gleder meg til det som kommer!
English: We have decided to visit all the cities of Belgium, while we wait for the travel ban to lift. There are many cities on the list, and a Sunday in February we visited Tournai and Ath.
I slutten av oktober reiste vi til Liège på dagstur med våre nye venner Simone og Giulia. Vi gjorde det til en heldagsaktivitet og startet med frokost hjemme hos dem.
Vi hadde lovet dem en ekte norsk opplevelse, så vi tok med oss vaffeljernet og ferdig røre og stekte vafler til frokost. De lagde perfekte cappuccinoer og hadde deilig ost, skinke og frukt til å ha på.
Hvilken dato er det egentlig i dag? Vanskelig å holde styr under en pandemi.
Alle som er folkeregistrert i Belgia fikk gratis togbilletter i høst, så Simone og Giulia brukte sin oktoberbillett på turen vår til Liège. Toget tar bare en time, men noe må man jo bruke dem på.
Dagens ekspedisjonsantrekk, fine og behagelige klær og min minisekk.
Vi hadde ikke store planer for Liège, men begynte å gå inn mot sentrum. Jeg hadde på min beste fargekombinasjon; grønn og rosa. Her ser dere et skjerf fra Burberry jeg fant på gata i Bergen, bomberjakke fra Baum und Pferdgarten i grønn brokade som snart har 10 år på nakken, burgunder kjøle fra H&M som også begynner å nærme seg 10 år, Fjällrevensekk jeg kjøpte på ungdomsskolen (dvs i 2002) og som jeg aldri har brukt før 90-tallet kom tilbake for noen år siden og mine “Bergenssko” fra Ecco som er perfekte vintersko i varme og våte vintre og nå har begynt sin fjerde sesong.
Målet for turen var La Boverie.
Målet for turen vår var museet/ galleriet La Boverie. De har en fast utstilling som vi tenkte vi skulle se og så skulle vi se om det var noen ledige plasser på utstillingen med Warhol. Det var fullt på nett, men i Belgia vet man aldri hva som er mulig. Dessverre var det ikke plass til oss, så det ble den faste utstillingen.
To planteelskere, en med og en uten sko.
Det er et lite museum, men det gir deg en liten innføring i kunst, sortert kronologisk, fra et flandersk synspunkt. Flandern var jo lenge et maktsentrum i Europa, et knutepunkt for handel og også derfor et sted med store verdier. Og med mye penger kommer mye kunst 😉 De hadde både klassiske ting som er mørke i fargen og med obskure motiver fra Bibelen eller klassisk litteratur, og moderne maleri og skulptur fra de siste 100 årene. En fin runde om man vil ha litt avbrekk.
Hvordan er Liègevaffel sammenliknet med Brusselvaffel?
En annen ting Liège er kjent for er vaflene sine. Jeg er ikke glad i søte ting, så jeg har ikke spist så mye belgiske vafler her i Belgia, og har derfor ikke egentlig tenkt over at de kommer i to typer. Tydeligvis er den kvadratiske fra Brussel og den runde fra Liège, så Simone og Giulia ville prøve en ekte Liègevaffel når vi først var der. Dessverre kom vi for sent til å få en fersk dagens spesial, men vi fikk smakt på dem allikevel. Mest var de bare mindre og enda søtere enn de fra Brussel, så jeg må innrømme at jeg nok kommer til å fortsette å holde meg til ost…
Det var deilig å få dra på tur, selv om vi ikke fikk sitte ned noe sted. Man får lov til å kjøpe ta-med-mat, så så lenge du tåler å sitte ute, så går det fint. Så lenge man ikke kan reise mellom land kommer vi nok til å fortsette å besøke alle byene i Belgia, en av gangen. Om du vil ha flere reiseskildringer er det bare å klikke her.
English: we took a day trip from Brussels to Liège go visit a gallery and try the Liège waffels. It was a nice and sunny day and it was great to feel like a tourist again 🙂
