Seilasen over Atlanterhavet

Vi er tilbake fra seilasen over Atlanterhavet for lengst, One Ocean Exhibition med Statsraad Lehmkuhl. Men hvordan skriver man om en reise som inneholdt så mye og så lite på én gang? Hvordan var det egentlig å krysse Atlanterhavet i en seilskute? Intenst. Intenst er adjektivet som passer best.

COVID-19 testing på kaia da vi mønstret på i Las Palmas, Gran Canaria, Spania.

Det er en egen spenning i en seilas som denne, ikke bare er det all usikkerheten på grunn av pandemien, eller å skulle være bortreist i fem uker, det er at fra det øyeblikket skuta legger fra kai så får du ikke gjort noen endringer før du er framme. Kan ikke kjøpe sandaler som du har glemt eller en ny shorts om den blir ødelagt. Bordet fanger på alle måter, som gir den mest reisevante reisenerver, spesielt når man ikke egentlig har fått en detaljert pakkeliste fra Lehmkuhl eller noen god oversikt over temperatur, fasiliteter eller annet… Heldigvis hjalp det oss at vi har reist mye i tropiske områder de siste årene, så vi traff veldig godt med det vi hadde med oss. Men det var mange som hadde med seg lass med ulltøy…

White Watch! Muster!

Om jeg skal si noe om seilasen over Atlanterhavet må jeg begynne med denne gjengen her, White Watch eller Hvit vakt, vi som jobbet fire til åtte (dvs 04-08 og 16-20). Vi sov på styrbord side av aktre banjer med 50 cm til hver hengekøye, spiste alle måltider sammen, pusset tenner sammen, sang shanties tidlig på morgenen, skrubbet dekk på ti språk og lå som sjøløver og solte oss på bakken. Disse 34 menneskene var hele turen min, egentlig og er det som gjorde det til en uforglemmelig opplevelse. De ga av seg selv, lærte bort det de kunne og trakk i tau av alle krefter.

Hvit vaktere i sikkerhetsutstyr, klare for å skrubbe med AquaBreak.

Å sitte sånn på en båt, midt på havet, gjør at det blir mange samtaler. Mye handler som det veldig nære – at det er for mye potet og brun saus til middag, at Blå Vakt aldri rydder dekk etter seg, at Slappen holder på å gå tom for solkrem, at de har fått en sverdfisk på kroken, at det er mandag og at det blir grøt til frokost, om vi klarer å snike oss unna søndagsvasken denne uka også, hvilken film vi skal se på storseilet på lørdag. Sånne ting, hverdagslige ting. Men også handler samtalene om Livet. Man har tid til ettertanke, til å bruke en time på å se på stjernene, til å kveld etter kveld se på planetene som skinner i solnedgangen. Hver dag har bare én oppgave, klesvask eller trening eller å sy litt på seilposen sin. Hvem er det du savner? Hva er det du savner? Hva er det du trives med på seilasen? Ikke bare om seilasen ble som du trodde, men om du er som du trodde.

Klatring i riggen var det jeg likte best på seilasen. Du ser meg i rød t-skjorte på andre saling, den øverste platformen, på vei opp på forre røyl.

Var jeg som jeg trodde? Ble seilasen som jeg trodde? Jeg hadde ikke så mange forventninger eller bekymringer, men her er en liten oppsummering:

Ting jeg likte på seilasen:

  • Klatre i riggen. Du klatrer ikke i masta, men i tauene, og så står du på rærne (en rå, flere rær) som går på tvers som seilene sitter fast i. Å klatre i riggen var det beste på hele båten og jeg gjorde det flere ganger hver dag. Evig blått hav til alle kanter og en bitteliten båt under deg med et yrende liv. Det var god trening og morsomt å stå ytterst på en rå og jobbe med seil.
  • Seilingen. På et seilskip så er seiling mange som trekker i tau samtidig. Å etter hvert lære hva alle seilene og tauene het, så jeg visste hvor jeg skulle gå når noen sa vi skulle brase om stormasta eller at man skulle gi ut i babord bramskjøte, var noe av det beste med turen. Spesielt da jeg leste Treasure Island på engelsk og skjønte alle seiluttrykkene!
Morgenyoga, som egentlig var seks timer etter at jeg hadde stått opp.
  • Gå i min tynneste shorts og bikinioverdel hver dag i en måned og bli nøttebrun. Kun bruke solkrem på nese og lepper, men ha caps og solbriller fastlimt halve døgnet. Jeg liker ikke egentlig klær, så det var nydelig.
  • Synge shanties hver dag. Statsraad Lehmkuhl har en greie med sea shanties, de har til og med en shantygruppe på en måte, så det ble absolutt synging på turen. Men vi hadde en på vaktlaget vårt som var utrolig flink med shanties, både sangstemme og husket tekster, så han lærte oss alle disse her og vi sang hver eneste dag. Det var nydelig.
  • Å lære flere stjernebilder. Hver morgen, før sola stod opp, brukte vi mye tid på å se på stjernene. Det var flere på vaktlaget vårt som kunne mye og som holdt foredrag kl 5. Jeg kan så mange flere stjernebilder nå og jeg gleder meg til å finne dem igjen alle sammen.
  • Yoga hver dag. Det var deilig å ha en fullstendig jevn døgnrytme og rutine, og det gjorde at jeg fikk gjort yoga nesten hver eneste dag, hele seilasen gjennom. Det var ganske vanskelig å gjøre yoga på dekk når alt beveget på seg, men deilig å tøye litt hver dag.
Oskar, shantyman og vaktleder for Blå vakt, leder oss i shantysynging.

Ting jeg ikke likte på seilasen:

  • Maten. Huffameg! Stuerten hadde planlagt verdens kjedeligste norske oktobermeny og den var helt malplassert i tropisk vær. Alt var kjøtt og potet og brun saus og det ble veldig feil. Dessuten begynte vi å gå tom for ting før vi var halvveis, som la et lite lokk på gleden. Frokostblanding, havregryn og knekkebrød gikk tomt, ting man tenker det er greit å lagre i fem uker…
  • Informasjonsflyt til medseilerne. De er egentlig bare på lange seilaser med marinen og marinen gir tydeligvis informasjon til rekruttene sine selv, for det hadde ikke Statsraad Lehmkuhl mye peiling på. Dårlig pakkeliste og lite praktisk informasjon om hvor mye plass vi faktisk hadde på båten. For eksempel stod det at vi bare kunne vaske klær hvert 14. dag, dvs én gang på turen, men vi kunne vaske klær hele tiden…
  • Gamle menn. Det var mange ulike utfordringer på turen og den som var vanskeligst var at jeg plutselig var tilbake i rollen som “hun høylytte og masete som tar for mye plass og er for kravstor og kjefter på alle”. Vi jobber vel alle med å ta passe mye plass i ulike sammenhenger, men det var utfordrende å være med gamle menn som syntes det var helt utrolig fornærmende at jeg fortalte dem at de gjorde noe på feil måte. Jeg merker at jeg er vant til å ha rett, vant til å ha autoritet og at folk aksepterer at jeg vet hva jeg snakker om i hverdagen, så det var slitsomt.
Meg i køya mi, innerst mot veggen med åtte andre hengekøyer utenfor meg.

Etter denne oppsummeringen, ville jeg dratt igjen om jeg visste alt jeg vet nå? Ja. Angrer jeg på turen? Nei. Vil jeg reise på en liknende tur igjen? Nei. Men! Det var veldig fint å være ute på havet i mange uker. Det var fint å seile, selv om det aldri ble stille fordi motoren gikk for å produsere strøm og vann og alt annet vi trengte. Det var morsomt å seile seilskute og jeg vil gjerne være med å tall ships race, så jeg kan få prøvd meg på høyt tempo og mye spenning, men ikke noe mer enn en uke eller to av gangen. Dette er en opplevelse jeg er utrolig takknemlig for at jeg fikk ha. Vi hadde aldri dratt på denne turen om det ikke var for pandemien og det ble virkelig en intens opplevelse, på godt og vondt.

En sverdfisk som jobber veldig hardt med å slippe løs fra fiskekroken.

English: So how was the sailing trip across til Atlantic Ocean? Intense. I loved the sailing, climbing in the rigging, singing shanties and being out in the sun all day. But the food was terrible and it is challenging being stuck with 107 people that you don’t know for a full month.

Leave a Reply

Your email address will not be published.