Atlanterhavet med biologøyne

Jeg har krysset Atlanterhavet med Statsraad Lehmkuhl og det er litt annerledes å krysse Atlanterhavet for en biolog enn for andre, for man har litt andre forventninger til hva man kan se. Men så blir man også mer opprømt når man ser noe som er veldig uventet, så det går kanskje opp i opp?

Bottlenose dolphins som fulgte skipet.

Det flest har lurt på om jeg så da vi krysset Atlanterhavet var hval, og det var det de fleste håpet mest på å se også. Men i oktober er alle hvalene på vei fra nord til sør, og for det meste følger de kystene (fordi der er det mest mat), så det er veldig lite sannsynlig å se dem midt ute på det åpne havet. Dessuten er havet veldig stort, så den generelle sannsynligheten for å se en hval midt utpå havet er veldig liten. Jeg trodde ikke at jeg kom til å se hval, og det så jeg ikke heller. Vil du se på hval, dra til Nord-Norge 🙂

Men! Delfiner er teknisk sett hvaler, og delfiner så jeg. Det vi så var bottlenose dolphins og Risso’s dolphin. Bottlenose dolphins er de mest kjente, er lekne og liker å surfe i baugbølgene til båter. De finnes ikke bare i Atlanterhavet, men over alt. Jeg har sett dem flere ganger før og de er like morsomme hver gang. På turen så vi flere ganger store flokker med mødre og bittesmå kalver, utrolig søte! I tillegg så vi Risso’s dolphin som var veldig kule! De var store og svare og så nesten ut som svarte haier der de føk gjennom vannet. De kom da vi hadde fått en stor fisk på kroken, og holdt følge med oss en stund.

Signi holder en mahi-mahi som hun var med å fiske.

Den fisken vi så mest av var flyvefisk, men det klarte jeg ikke å få et eneste ordentlig bilde av. De er i store stimer og når de blir skremt av båten så hopper de opp i lufta og flyr bortover havoverflaten, med halen nedi vannet innimellom for ekstra fart. Det er mindre motstand i luft enn i vann, så det er raskere over enn under vann (det er også derfor delfiner hopper). Dessuten prøver de for det meste å komme unna predatorer i vannet, så det er en bra strategi sånn sett (vi kommer tilbake til fugler senere). Det var fint å se på flyvefiskene mens man ventet på at tiden skulle gå når man hadde utkikksvakt.

En sverdfisk som blir hengt opp i masta for å bli veid.

Vi fikk tre typer fisk, en mahi-mahi (også kjent om common dolphinfish eller dorado), en sverdfisk (Atlantic blue marlin) og gulfinnetunfisk (yellowfin tuna). Planen var å fiske hele veien over Atlanterhavet, men både så var det ikke så mange av slukene som fisken likte (og de drev å mistet dem når fisken kom seg av kroken) og det er ikke så mange fisk i havet lenger, så vi fikk ikke så mange. Havet er på ingen måte utømmelig og etter trålerne ble oppfunnet av vi tømt det flere ganger, men det er litt annerledes denne gangen. Uansett, de tre fiskene vi fikk opp i båten ble middag til alle 140 om bord og var en veldig velkommen avveksling fra alt kjøttet 😉

En gulfinnetunfisk som akkurat har tapt kampen.

Det er mye som bor i Atlanterhavet, ikke bare fisk! En ting du kanskje ikke vet, er at det er en type tang som flyter i overflaten. Den heter Sargassum og er veldig vanlig i Sargassohavet, havet øst for Karibia. Den sprer seg østover med havstrømmene og vi så den i lange remser i overflaten nesten helt fra Kanariøyene. Det er de runde kulene som er flyteelementene og det hvite er ulike kolonier av mosdyr (bryozoa) og posthornmark.

Makroalgen Sargassum med kolonier av dyr på seg, plukket opp midt på Atlanterhavet.

Vi så andre små dyr også, men de satt fast på skipet. Da vi fikk bade spurte Gro meg om jeg kunne hjelpe henne med å plukke noe av det som satt fast på skipssiden. Da fant jeg disse rankefotingene, som er i slekt med rur og striped goose barnacles (EDIT fra Gro: striped goose barnacles) og som lever livet ved å sitte fast på ting som flyter rundt i tropiske farvann. De hadde nok blitt med Statsraad Lehmkuhl fra Sør-Europa og hadde allerede blitt så store.

Goose barnacles som var med på turen. Foten de sitter fast med er ned og åpningen som de spiser gjennom er opp.

Det er langt fra Afrika til Sør-Amerika og de fleste flygere trekker nord-sør langs land heller enn på tvers over havene. Men innimellom blir de tatt av en storm og da kan man på overraskelser midt ute på Atlanterhavet også. Vi fikk en svale i masta i begynnelsen av turen, men jeg tviler på at den kom seg tilbake til land. Og det var ingen måker, for de bor på land. Det var først da vi var i “nærheten” av Sør-Amerika at vi begynte å se fugler. Det vi så mest av var suler, eller boobys, som de tropiske artene heter. Vi så både masked booby og brown booby og det var spennende å se dem følge båten og stupe etter flyvefisk.

En masked booby, eller masket tropisk sule.

Da vi var krysset mellom karibiske øyer så vi også sommerfugler! Det var både en stor flokk med hvite sommerfugler, Great Southern White, som trakk mellom øyene en dag. Det så nesten ut som at det snødde sidelengs. Det var vakkert å se på.

Og en morgenvakt på oppdaget vi en gigantisk sort sommerfugl som hadde hengt seg til for å sove i en luke. Det var en Black Witch Moth som har mange skumle assosiasjoner i Sør-Amerikansk kultur. Jeg har aldri sett en så stor sommerfugl ute i naturen, utrolig kult!

Black Witch Moth. Foto: Garret Cree.

Vi så flere morsomme ting før vi kom til Curacao. En morgen var det en flaggermus (!) som var veldig misfornøyd med å bli forstyrret i søvnen. Den var kjempestor, men Wikipedia har 250 sider om Sør-Amerikanske flaggermusarter, så hvem vet hva det var. En annen gjest var en falk som tok seg en hvil i ytre klyver.

En falk hviler i ytre klyver.

Til slutt så vi også mange fregattfugler som seilte høyt, høyt over oss. De er vanlige i Karibia som tropiske fugler og vi så dem også da vi var i Isla Mujeres i Mexico for noen år siden. Både suler og fregattfugler kan sveve på vindene i ukevis i strekk, de lever hele livet sitt over havet.

Som dere skjønner så var det ikke så mye forskjellig å se for en biolog på vei over Atlanterhavet, men det var noe vakkert bare ved å være ute så lenge og se hvor stort havet er. Det er mest en klisjé å snakke om hvor stort havet er, så det er godt å ha kjent det på kroppen. Spesielt midt ute på havet var det bare oss, ikke en levende sjel annet enn flyvefisken. Delfiner, fugl, store fisk, ja alle andre holdt seg “i nærheten” av kysten. Til slutt vil jeg bare takke Gro som var den andre biologen på turen. Hun var der på ferie sånn som meg, men med mye mer biologi i bagasjen 🙂 Det at jeg hadde en ekspert å konferere med hver gang jeg så noe, gjorde turen ekstra bra. Tusen takk, Gro!

English: these are all the animals and plants I saw while crossing the Atlantic ocean. It isn’t much, but it was still a great experience for a biologist.

Seilasen over Atlanterhavet

Vi er tilbake fra seilasen over Atlanterhavet for lengst, One Ocean Exhibition med Statsraad Lehmkuhl. Men hvordan skriver man om en reise som inneholdt så mye og så lite på én gang? Hvordan var det egentlig å krysse Atlanterhavet i en seilskute? Intenst. Intenst er adjektivet som passer best.

COVID-19 testing på kaia da vi mønstret på i Las Palmas, Gran Canaria, Spania.

Det er en egen spenning i en seilas som denne, ikke bare er det all usikkerheten på grunn av pandemien, eller å skulle være bortreist i fem uker, det er at fra det øyeblikket skuta legger fra kai så får du ikke gjort noen endringer før du er framme. Kan ikke kjøpe sandaler som du har glemt eller en ny shorts om den blir ødelagt. Bordet fanger på alle måter, som gir den mest reisevante reisenerver, spesielt når man ikke egentlig har fått en detaljert pakkeliste fra Lehmkuhl eller noen god oversikt over temperatur, fasiliteter eller annet… Heldigvis hjalp det oss at vi har reist mye i tropiske områder de siste årene, så vi traff veldig godt med det vi hadde med oss. Men det var mange som hadde med seg lass med ulltøy…

White Watch! Muster!

Om jeg skal si noe om seilasen over Atlanterhavet må jeg begynne med denne gjengen her, White Watch eller Hvit vakt, vi som jobbet fire til åtte (dvs 04-08 og 16-20). Vi sov på styrbord side av aktre banjer med 50 cm til hver hengekøye, spiste alle måltider sammen, pusset tenner sammen, sang shanties tidlig på morgenen, skrubbet dekk på ti språk og lå som sjøløver og solte oss på bakken. Disse 34 menneskene var hele turen min, egentlig og er det som gjorde det til en uforglemmelig opplevelse. De ga av seg selv, lærte bort det de kunne og trakk i tau av alle krefter.

Hvit vaktere i sikkerhetsutstyr, klare for å skrubbe med AquaBreak.

Å sitte sånn på en båt, midt på havet, gjør at det blir mange samtaler. Mye handler som det veldig nære – at det er for mye potet og brun saus til middag, at Blå Vakt aldri rydder dekk etter seg, at Slappen holder på å gå tom for solkrem, at de har fått en sverdfisk på kroken, at det er mandag og at det blir grøt til frokost, om vi klarer å snike oss unna søndagsvasken denne uka også, hvilken film vi skal se på storseilet på lørdag. Sånne ting, hverdagslige ting. Men også handler samtalene om Livet. Man har tid til ettertanke, til å bruke en time på å se på stjernene, til å kveld etter kveld se på planetene som skinner i solnedgangen. Hver dag har bare én oppgave, klesvask eller trening eller å sy litt på seilposen sin. Hvem er det du savner? Hva er det du savner? Hva er det du trives med på seilasen? Ikke bare om seilasen ble som du trodde, men om du er som du trodde.

Klatring i riggen var det jeg likte best på seilasen. Du ser meg i rød t-skjorte på andre saling, den øverste platformen, på vei opp på forre røyl.

Var jeg som jeg trodde? Ble seilasen som jeg trodde? Jeg hadde ikke så mange forventninger eller bekymringer, men her er en liten oppsummering:

Ting jeg likte på seilasen:

  • Klatre i riggen. Du klatrer ikke i masta, men i tauene, og så står du på rærne (en rå, flere rær) som går på tvers som seilene sitter fast i. Å klatre i riggen var det beste på hele båten og jeg gjorde det flere ganger hver dag. Evig blått hav til alle kanter og en bitteliten båt under deg med et yrende liv. Det var god trening og morsomt å stå ytterst på en rå og jobbe med seil.
  • Seilingen. På et seilskip så er seiling mange som trekker i tau samtidig. Å etter hvert lære hva alle seilene og tauene het, så jeg visste hvor jeg skulle gå når noen sa vi skulle brase om stormasta eller at man skulle gi ut i babord bramskjøte, var noe av det beste med turen. Spesielt da jeg leste Treasure Island på engelsk og skjønte alle seiluttrykkene!
Morgenyoga, som egentlig var seks timer etter at jeg hadde stått opp.
  • Gå i min tynneste shorts og bikinioverdel hver dag i en måned og bli nøttebrun. Kun bruke solkrem på nese og lepper, men ha caps og solbriller fastlimt halve døgnet. Jeg liker ikke egentlig klær, så det var nydelig.
  • Synge shanties hver dag. Statsraad Lehmkuhl har en greie med sea shanties, de har til og med en shantygruppe på en måte, så det ble absolutt synging på turen. Men vi hadde en på vaktlaget vårt som var utrolig flink med shanties, både sangstemme og husket tekster, så han lærte oss alle disse her og vi sang hver eneste dag. Det var nydelig.
  • Å lære flere stjernebilder. Hver morgen, før sola stod opp, brukte vi mye tid på å se på stjernene. Det var flere på vaktlaget vårt som kunne mye og som holdt foredrag kl 5. Jeg kan så mange flere stjernebilder nå og jeg gleder meg til å finne dem igjen alle sammen.
  • Yoga hver dag. Det var deilig å ha en fullstendig jevn døgnrytme og rutine, og det gjorde at jeg fikk gjort yoga nesten hver eneste dag, hele seilasen gjennom. Det var ganske vanskelig å gjøre yoga på dekk når alt beveget på seg, men deilig å tøye litt hver dag.
Oskar, shantyman og vaktleder for Blå vakt, leder oss i shantysynging.

Ting jeg ikke likte på seilasen:

  • Maten. Huffameg! Stuerten hadde planlagt verdens kjedeligste norske oktobermeny og den var helt malplassert i tropisk vær. Alt var kjøtt og potet og brun saus og det ble veldig feil. Dessuten begynte vi å gå tom for ting før vi var halvveis, som la et lite lokk på gleden. Frokostblanding, havregryn og knekkebrød gikk tomt, ting man tenker det er greit å lagre i fem uker…
  • Informasjonsflyt til medseilerne. De er egentlig bare på lange seilaser med marinen og marinen gir tydeligvis informasjon til rekruttene sine selv, for det hadde ikke Statsraad Lehmkuhl mye peiling på. Dårlig pakkeliste og lite praktisk informasjon om hvor mye plass vi faktisk hadde på båten. For eksempel stod det at vi bare kunne vaske klær hvert 14. dag, dvs én gang på turen, men vi kunne vaske klær hele tiden…
  • Gamle menn. Det var mange ulike utfordringer på turen og den som var vanskeligst var at jeg plutselig var tilbake i rollen som “hun høylytte og masete som tar for mye plass og er for kravstor og kjefter på alle”. Vi jobber vel alle med å ta passe mye plass i ulike sammenhenger, men det var utfordrende å være med gamle menn som syntes det var helt utrolig fornærmende at jeg fortalte dem at de gjorde noe på feil måte. Jeg merker at jeg er vant til å ha rett, vant til å ha autoritet og at folk aksepterer at jeg vet hva jeg snakker om i hverdagen, så det var slitsomt.
Meg i køya mi, innerst mot veggen med åtte andre hengekøyer utenfor meg.

Etter denne oppsummeringen, ville jeg dratt igjen om jeg visste alt jeg vet nå? Ja. Angrer jeg på turen? Nei. Vil jeg reise på en liknende tur igjen? Nei. Men! Det var veldig fint å være ute på havet i mange uker. Det var fint å seile, selv om det aldri ble stille fordi motoren gikk for å produsere strøm og vann og alt annet vi trengte. Det var morsomt å seile seilskute og jeg vil gjerne være med å tall ships race, så jeg kan få prøvd meg på høyt tempo og mye spenning, men ikke noe mer enn en uke eller to av gangen. Dette er en opplevelse jeg er utrolig takknemlig for at jeg fikk ha. Vi hadde aldri dratt på denne turen om det ikke var for pandemien og det ble virkelig en intens opplevelse, på godt og vondt.

En sverdfisk som jobber veldig hardt med å slippe løs fra fiskekroken.

English: So how was the sailing trip across til Atlantic Ocean? Intense. I loved the sailing, climbing in the rigging, singing shanties and being out in the sun all day. But the food was terrible and it is challenging being stuck with 107 people that you don’t know for a full month.

Vi skal seile Statsraad Lehmkuhl over Atlanterhavet!

Dere skal hva, sa du?!? Ja, Erik og jeg skal seile Statsraad Lehmkuhl over Atlanterhavet, fra Kanariøyene til Curacao i Karibia nå i oktober. Vi skal være på båten i en full måned, som en del av One Ocean Expedition, Statsraad Lehmkuhls ekspedisjon rundt jorda, en del av FNs havtiår, som begynner i år. De startet fra Arendal rett etter Arendalsuka og kommer tilbake til Norge etter ca 18 måneder.

På seiltur med svigerfar, på vei til Veierland.

På vei over Atlanterhavet har vi ikke dekning, så mens vi har radiostillhet fra vår side, tenkte jeg å skrive svar på noen spørsmål her, så dere vet hva som skjer.

  • Hvor lenge skal dere være borte? Etappen vi skal være med på er fra Gran Canaria til Curacao i Karibia, vi mønstrer på søndag 3. oktober og ankommer Curacao torsdag 4. november.
  • Reiser du på grunn av jobben? Nei, dette er ferie. Jeg fikk vite om One Ocean Expedition på grunn av jobben min i Forskningsrådet og JPI Oceans, men dette er bare ferie. Det er mulig jeg har sjefer som er litt mer positive til å seile over Atlanterhavet enn andre, men dette er bare kos. Så får vi se om jeg får lov til å komme på besøk i laben og se på analysene de gjør 🙂
  • Hva skal dere gjøre? Vi skal være medseilere på turen. Vi får opplæring underveis av besetningen på båten, man trenger ikke å kunne noe før man kommer. Ellers vet vi ikke så mye om det vi skal gjøre, annet enn å være med og seile.
  • Må dere ha med noe spesielt på turen? Det har vært vanskelig å pakke til denne turen, men vi har med oss både fullt regntøy (seiltøy/ oljehyre), badetøy, arbeidstøy til varmt vær, fotoutstyr, dykkeutstyr (til etterpå), og så har jeg kjøpt meg seilsko. Det er ikke påkrevd med hvite såler, men jeg tenkte det var bra å ha.
  • Har dere forberedt dere på noen måte? Både ja og nei. Erik har kjøpt turshorts og regntøy, jeg har kjøpt seilesko og skaffet en egen notatbok, men ellers hadde vi det vi trengte. Vi har begge klippet oss og prøvd å finne ut hvor mye hårstrikker/ linser/ etc man trenger i seks uker. Det utfordrende er at vi ikke kan kjøpe noe annet enn det de har i kiosken på fem uker, så da må man tenke seg om før man drar.
  • Hvor mange er med på turen? Ganske mange! Det er 30 stykker som jobber på Statsraaden og til sammen er vi 110 personer på båten. Omtrent halvparten skal vi dele “rom” med.
  • Får dere eget rom? Nei, vi skal sove i hengekøyer i et stort rom. Vi får et skap og en skipskiste til tingene våre. Jeg tenker det blir mye som å være på speiderleir, bare i fem uker 😉 Kanskje mer som leirskole?
  • Hvordan er det med COVID-19 og reisen? Vi skal reise fra Brussel med tog til Paris og så fly til Gran Canaria. Vi må ta ganske mange COVID-tester både for forsikringsselskapet og seilturens del, både før vi drar og når vi mønstrer på, og så må vi fylle ut Passenger Locator Form, men det er jo standard nå. Det er testfasiliteter og lege på båten og om alt går bra og det ikke er noe smitte på båten, så slipper vi karantene når vi ankommer Curacao.
  • Hvilket vaktlag skal dere være på? Det vet vi ikke sikkert ennå, men vi har ønsket oss vakten 4-8, dvs å jobbe 04:00-08:00 og 16:00-20:00 hver dag. Vi skal høre til det samme vaktlaget hele turen og jobbe to økter i døgnet. Etter lange samtaler med min morfar som har vært sjømann har vi funnet ut at vi vil ha soloppgang- og solnedgangvakten. Så får vi se hvordan det blir.
  • Hva gleder du deg til? Alt 🙂 Men mest til å være ute på havet i ukevis, klatre til toppen av masta og se evig langt, stillheten, stjernehimmelen, solnedgangene, sommerværet, å bli nøttebrun, å være fysisk aktiv hver eneste dag. Jeg tror Erik gruer seg litt til å være helt uten både internett og alkohol i fem uker, men jeg tror det skal gå fint. Jeg tar med meg en liten loggbok og tenker å skrive ned noen refleksjoner hver dag, inspirert av da jeg tok Trekløver-Gilwell treninga.
  • Kan du dele bilder på reisen? Vi har fått beskjed om at vi ikke kommer til å nett på reisen, og selv om de jo har noe nett, så tror jeg ikke det er noe jeg skal prioritere. Jeg tar med kameraet mitt for å ta bilder, men jeg anbefaler egentlig å følge dem på Instagram, de har en innholdsprodusent som deler ting nesten hver dag. Så skal vi passe på å være litt linselus, så dere får sett hvor brune vi blir 😉 Fram til vi er ute på havet på mandag er det bare å følge meg på Instagram.
  • Skal dere reise noe rundt i Karibia? Nei, ikke egentlig. Fem uker ferie er alt vi har, dessverre. Det er ikke bare-bare å få ferie i oktober, men vi får to dager på Curacao før vi skal tilbake. Vi håper vi får til å dykke litt, men vi må se an situasjonen når vi kommer dit.

Det var alt jeg kom på, skriv gjerne spørsmål i kommentarfeltet om det er noe mer du lurer på 🙂 Jeg er glad i å seile, men jeg har aldri før vært med på en så stor seilbåt som Statsraad Lehmkuhl. Dette blir litt av et eventyr, men denne uka har vi mest reisenerver og prøver å gjøre klart alt mulig på jobb før vi drar.

English: Erik and I are joining the tall ship Statsraad Lehmkuhl on their One Ocean Exibition from Gran Canaria to Curacao in October! There will be no cell signal, so here are some answers to the most common questions.