Category Archives: Contemplation

Hvorfor giftet jeg meg?

Posted on by
Reply

På torsdag ble vi intervjuet av en som skriver masteroppgave om hvorfor folk gifter seg. Derfor har jeg tenkt litt på det selv også. Hvorfor giftet jeg meg?

©2014 Foto: Alexander Vestrum. Krediteres ved all bruk. Ved spørsmål eller ønske om bruk, kontakt vestrum@gmail.com.

Jeg tenker på meg selv som ikke spesielt romantisk, innimellom på grensen til kald. Noe som jo er litt snodig ettersom jeg er gift og har vært seriemonogam siden jeg var 18. Jeg tror det kommer av at jeg ikke synes store romantiske gester (blomster, romantiske frierier etc) er så viktige. Å vise at man setter pris på partnere sin er selvfølgelig viktig, men du trenger ikke blomster, sjokolade eller smykker for å få til si det. Selv om jeg personlig er veldig glad i å få blomster så handler det om å være snill, synes jeg, ikke romantisk.

Men som masterstudeten spurte oss om, hvorfor gifte seg når samboerskap står helt likt i dag? Når hun spurte meg om noe hadde blitt annerledes etter at vi giftet oss svarte jeg jo nei. Når man eier leilighet sammen og har bodd sammen i flere år, skjer det ikke noe trylleslag når man blir gift. Ingenting endret seg. Så hvorfor giftet jeg meg da?

©2014 Foto: Alexander Vestrum. Krediteres ved all bruk. Ved spørsmål eller ønske om bruk, kontakt vestrum@gmail.com.

Litt er det fordi papirarbeidet faktisk er enklere når du gifter deg enn når du inngår samboeravtale. Litt er det fordi det faktisk er romantisk og fordi det var noe Erik ville (å glede sin partner er alltid bra). Litt tror jeg det var fordi jeg ville feire oss, sånn helt egoistisk. “For alltid” har vært valgspråket vårt fra vi ble kjærester og å gifte seg virket som den beste måten å hjelpe oss selv med å få til det. Et ordentlig bryllup ble det først da jeg innså at dette er en seremoni (akkurat som i speideren) for å markere inngangen i en ny fase. Det var det vi gjorde, akkurat som roveropptagelsen eller opptaksseremonien på universitetet, vi merket begynnelsen på noe nytt.

©2014 Foto: Alexander Vestrum. Krediteres ved all bruk. Ved spørsmål eller ønske om bruk, kontakt vestrum@gmail.com.

English: some thoughts on why I got married, after we got interviewed by a master student on the subject.

Barn, barn, barn

Posted on by
Reply

Det er rart hvordan barn kommer mot meg fra alle kanter nå. Ikke at det er veldig ubehagelig, men de spretter opp som paddehatter allikevel.

dsc_0385

Det siste året har tre vennepar fått barn og jeg er veldig glad for dem. Samtidig er det ikke min plan å få barn selv. Kanskje aldri, i hvert fall ikke med det første. Spesielt ikke nå som jeg har mer enn nok med å holde meg selv glad og å ha progresjon i doktorgraden.

De siste ukene har det blitt enda mer barn enn vanlig. Kanskje alle bare har kommer ut av sommerdvalen og har vært sosiale igjen, men vi har hatt barn på brettspilling, vært på middag hos barnefamilie, vært barnevakter, gått trilletur og vært i bryllup med nybakte foreldre.

Erik og jeg har snakket en del om hva vi skal gjøre med vennene våre etter hvert som de blir foreldre og vår første plan er å henge med dem på deres premisser. Festene blir litt kjedeligere og kveldene ikke så sene, men de er jo vennene våre. Så får vi se litt hvordan foreldre de blir, om de tar med seg ungen og møter opp, eller om de begraver seg hjemme så vi må komme til dem.

Hva gjør dere med barna i livene deres? Har dere en plan?

English: there are more and more children in our lives, friends becoming parents and I wonder how our friendships will develop. 

Alene

Posted on by
Reply

På lørdag var jeg ute alene. Det var ikke egentlig planen, jeg skulle bare på konsert alene, men så ble det sånn. Det var en utrolig god konsert! Det er når publikum og artist koser seg sammen at det blir ordentlig bra. Når de koser seg i hverandres selskap og alle vil at det skal vare for alltid.

Beth Hart har holdt på lenge og det var tydelig at det norske publikummet elsket å se henne live og at hun elsket å holde konsert. Det var en del gåsehud gjennom konserten og jeg koste meg masse. Jeg tenkte ikke så mye på at jeg var alene nettopp fordi alle de andre koste seg så mye også.

Men konserten var så bra at jeg ikke ville hjem og legge meg. Ikke at jeg så ofte vil hjem og legge meg, men på lørdag hadde jeg ingen planer og ingenting jeg måtte på søndag. Sånn har sikkert du det hele tiden, men ikke jeg.

Da konserten var over gikk jeg i stedet for til Crowbar for å drikke morsomt øl. Det var egentlig litt sent, men jeg klarte å finne plass på en benk oppe ved matserveringen. Jeg drakk et gresskarøl og et juleøl mens jeg hørte på andre folks samtaler, tenkte på ingenting og var på internett.

Jeg er egentlig så mye alene på kontoret at jeg ikke trenger å være så mye alene ellers. Men jeg liker veldig godt å være alene i en folkemengde, sånn som å være alene på en full bar. Eller spise middag alene på restaurant. Man er jo aldri alene med en bok (eller en smarttelefon), men så er man det jo litt allikevel. Kanskje er det annerledes når man bare er midlertidig alene, sånn som jeg er. Jeg har jo en mann jeg kan gjøre romantiske ting med og er bare alene innimellom. Men jeg liker det.

Det var ingen som plaget meg eller prøvde å legge an på meg. Kanskje så jeg utilgjengelig ut. Kanskje var det opplagt at jeg ikke kom til å være positiv. Kanskje så de gifteringen min på lang avstand. Kanskje var det mitt resting bitch face. Uansett, det var deilig å være alene. At ingen tok kontakt.

PS: det hele ble skrevet sent på kvelden på lørdag, men jeg synes at det var mer enn bra nok til å publisere som det var 🙂

English: some contemplation while I was sitting alone, drinking beer on Saturday night, about being alone in social places and not feeling alone.

En variert uke

Posted on by
Reply

Dette ser ut til å bli en ordentlig variert uke, sånn aktivitetsmessig. På mandag var det KS-møte som var siste møte med Sven Bjørn og første møte med Dag Erling som leder. Vi tok noen alvorlige avgjørelser og forberedte oss på høsten og arbeid som et “nytt” KS. Etter møtet dro jeg til Grünerløkka brygghus der Ola og Una feiret at de har blitt enda et år eldre. De har mye godt øl og det var mange fine folk, så det ble en veldig fin kveld. Og så kom vi fram til at vi er absolutt nødt til å ha gullfargede heliumsballonger i bryllupet…

På tirsdag hadde vi møte med vigsleren vår fra Human-Etisk Forbund. Vi hadde svart på spørsmål på forhånd og så snakket vi masse om vårt forhold, våre tanker om likeverd, kjærlighet og mye mer. Vi snakket om vigselssermonien og fikk det hele mer på plass. Bryllup, altså, trenger litt planlegging. Men møtet vårt fikk meg til å føle at dette bryllupet virkelig er veloverveid og at vi har et sunt utgangspunkt for et langt live sammen.

På onsdag skulle jeg trene, men jeg endte opp med å gå fra Ensjø (fordi jeg gikk på feil t-bane) og så var sykkelen min tom for luft og jeg for sulten til å lappe den med en gang, så det ble en gåtur i stedet for. Og så fikk vi endelig ordnet alle papirene som forsikringsselskapet skal ha etter at jeg lå på sykehus i Thailand. Herr og fru Supertreig der altså.

I går spilte vi et nytt brettspill Erik har kjøpt, Archipelago. Det var morsomt å spille, både fordi det var et morsomt spill og fordi det var morsomt å spille med Anders og Nils. Men det tok lang tid å komme inn i og å skjønne hva alt var, så vi må nok spille det en gang eller to til før vi skjønner ordentlig hvordan det funker. Men brettspill på en torsdag er jo alltid bra. Min plan er å passe på å spille mer brettspill med Erik, siden han liker det så godt og det er mye tid denne sommeren, så det bør gå bra. På slutten av kvelden kom også Bror innom som akkurat hadde kjørt flyttelasset sitt over fjellet. Veldig hyggelig å bo i samme by som Bror etter 7 år fra hverandre.

I dag har vi ikke så mange andre planer enn klesvask og en treningsøkt, men man vet jo aldri hva som kan skje på en fredag. I morgen er vi så heldige at Kristian og Silje skal ta oss med på lang dagstur i Østmarka, så vi satser på at det ikke kommer enda en syndeflod denne uka… Søndag står fremdeles åpen, så vi får se hva som skjer. Men verden tar jo sommerferie nå, så det blir nok rolig framover.

Kan jeg slå opp med reising?

Posted on by
Reply

Jeg vet det virker bortskjemt og #firstworldproblems å klage over at man reiser for mye til eksotiske reisemål, men jeg er faktisk litt lei nå. Når jeg er på fest eller møter nye folk førler jeg meg alltid så slesk fordi alt jeg snakker om starter med “da jeg var i Sør-Korea…”, “da jeg var i Thailand….”, “da jeg var i USA…” og nå “da jeg var i Puerto Rico….” Og jeg snakker jo om det fordi jeg har lært masse og opplevd mange ting som har utvidet horisonten min (som jo er meningen med reising), men så synes jeg for mange snakker om reising som det bare er morsomt. Det er slitsomt å reise, synes jeg. Det er slitsomt å fly langt, være timesvis på flyplasser, ikke få spise når man vil eller det man vil, ikke gå på do når man vil eller sove når man er trøtt. Det er slitsomt å være et sted der man ikke skjønner noe og der alt er rart. Det er jo også fint med alle de rare tingene, men man er aldri helt avslappet. Om ikke du drar på ferie til et sted som er akkurat som hjemme, med alt likt untatt at det er varmere…

Men kanskje det er det som er problemet mitt? Jeg er en reisepurist/ -hipster som liker at det føles genuint og ekte når jeg reiser. Og spiser derfor rar mat og drar til rare steder og prøver å lære og oppleve det stedet jeg er. Og det er jo slitsomt å lære hele tiden og utsette seg for ting man ikke har gjort før, sånn at man må slappe av når man kommer hjem. Men jeg kjenner i hvert fall at jeg er ganske reiselei. Det har vært en slitsom 1,5 uke. Jeg har enten vært alene eller sammen med masse folk jeg ikke kjenner. Alt var rart og annerledes og litt vanskelig og begge veier var det noen uforutsette hendelser som gjorde alt litt vanskeligere. Og nå har jeg reist så mye at selve reisen ikke er eksotisk lenger, bare slitsom. Og så har jeg ikke reist mye nok til at jeg har fått gode reise-langt-vaner. Dessuten reiser jeg stadig nye steder med ny flyselskaper og da er alltid ting forskjellige.

Så nå skal jeg prøve å ikke dra noe sted. Jeg har aldri fått det til før, men det er jo lov å prøve. Vi skal på sykkeltur i Skottland i juli og det er jubileum for Duddelibu i Trondheim i august, men de fleste speiderarrangementene denne høsten skal være på Østlandet og da blir ikke reisingen så slitsom. Det eneste fine med bryllupsplanlegging er at vi da ikke får tid til å reise så mye, så vi kan være hjemme. Om jeg har flaks blir det ingen flere store ekspedisjoner før vi skal på Interrail neste sommer 🙂

Forresten, ved hjelp av appen been har jeg telt hvor mange land jeg har vært i og statistikken ser slik ut:
– 33 land eller 13% av alle land i verden
– de fleste landene er i Europa (24 stykker)
– to kontinenter har jeg ikke vært i, Sør-Amerika og Antarktis
– jeg har bare vært nord i Afrika og sør-øst i Asia, så det er mye potensiale

Samtidig som jeg akkurat nå er lei av å reise kjenner jeg at det er så mye igjen av verden som jeg skulle visst mer om og jeg håper at jeg kan fortsette å reise til nye deler av verden for å forstå mer av alt som skjer rundt meg. Ingenting er som å være av lei av noe og lengte etter å gjøre akkurat det, samtidig.

Hva gjør man når ingenting passer?

Posted on by
Reply

Jeg har vært i den heldige situasjon å ha reist to ganger til ganske tropiske reisemål i løpet av en kort tidsperiode. Sør-Korea i slutten av juli 2013 og Thailand i slutten av mars 2014. Det var 8 måneder mellom disse to reisene og fra jeg var i Sør-Korea til jeg skulle til Thailand hadde alle de tettsittende benklærne mine (både bukser, skjørt og shortser) blitt for trange.

Jeg kunne nok truet dem sammen, men jeg har lært at tropisk, fuktig klima ikke er stedet for litt for trange klær, så det ble et heller magert utvalg med klær på tur og jeg måtte kjøpe en ny shorts i Thailand (noe som ikke er enkelt i et land der ingen har lår med samme omkrets som jeg).

Alt dette her gjorde meg trist. Jeg prøvde å late som ingenting, men det gjorde meg allikevel trist og jeg måtte tenkte litt over hvorfor jeg ble trist. Ble jeg bare trist fordi det er sett ned på å være tykk i samfunnet jeg lever i? Men jeg er jo ikke tykk nå heller, bare tykkere enn jeg var. Og jeg er ikke sykelig eller farlig tykk og sikkert godt innafor normalen for det meste. Jeg tror faktisk at det som gjorde meg aller tristest var at klærne mine ikke passet lenger. Dvs at jeg ikke kunne bruke klær jeg likte og at jeg ikkee følte meg vel i klær jeg tidligere hadde elsket. Jeg ble trist fordi jeg måtte kjøpe nye sommerklær og det føltes så forbrukersk ut. Og trist fordi jeg visste at om jeg ikke skulle kjøpe nye klær så måtte jeg faktisk slanke meg. Dvs ikke bare spise litt mindre innimellom og trene igjen, men faktisk endre mange ting i livet mitt.

Akkurat nå har jeg mye jeg må få til på jobb og konferansen i Puerto Rico er en veldig viktig milepæl og en slags laktmustest på hvordan PhDen min går. Jeg jobber lange dager, er stressa og blir ordentlig sliten av det hele. Jeg har også ansvar for en rekke arrangementer gjennom Komité Speiding (7 tror jeg), prøver å holde framdrift på bryllupet sammen med Erik og vet vi burde gjort noen av alle de 40 tingen som står på oppussingslista til leiligheten. Så når trening aldri har vært lett å komme seg ut for, så er det spesielt vanskelig nå, og med så mye vanskelig å gjøre på jobb, er det vanskelig å spise jevnt og skikkelig.

Men hva skal jeg gjøre? Heldigvis er det litt kjølig nå, så det ikke er shortsføre ennå, men plutselig passer nesten ingen av skjørtene mine og jeg er litt redd for at jeg ikke klarer å passe inn i klærne mine igjen noen gang. Det hele er ganske ubehagelig, egentlig. Jeg skulle ønske det var noen andre PhD-kandidater der ute som kunne hjelpe meg med hvordan man får til å bli slankere (både sunnere og mindre omkrets) når man samtidig gjør kjempevanskelige ting på jobb hele tiden.

Enten lever man, eller så gjør en det ikke.

Posted on by
2

Jeg tror ikke påstanden over er sann. Jeg tror ikke å leve og å dø er binært. Og det er kanskje der forskjellen ligger. Påstanden kommer far et blogginnlegg skrevet av Heidi. Jeg leser bloggen til Heidi fordi hun kommer med mange betraktninger om verden og jeg liker hvordan hun tør å fundere over store og vanskelige temaer. Men det betyr ikke at jeg alltid er enig med henne, som oftest er jeg egentlig uenig med henne. Vi har veldig forskjellig verdisyn og ender som oftest opp på forskjellig sted når vi resonnerer, men jeg liker at hun resonnerer og at jeg får følge tankerekkene hennes. Det gjør at jeg føler at jegbedre kan skjønne minst én som jeg er uenig med.

I blogginnlegget hennes som jeg har lenket til skriver hun om abortdebatten. Hun skriver også om hva hun synes om abort, men mest skriver hun om det er nødvendig å ha en ny abortdebatt og om hva det å ha en debatt om noe innebærer. Akkurat den biten synes jeg var fasinerende og jeg anbefaler at dere leser innlegget.

Det jeg ville prate om her var påstanden hennes om at “Enten lever man, eller så gjør en det ikke.” Hun sier det i sammenheng med at hun mener det er et absolutt prinsipp at det er galt å drepe mennesker og at derfor å ha noen form for lov til å ta abort er galt, fordi det alltid vil være å drepe mennesker. Jeg skjønner logikken hennes, men er uenig i utgangspunktet. For jeg mener at for mennesker så er du ikke enten levende eller død. Jeg tror man kan være alle fasetter mellom disse to.

Ikke bare fordi man kan være syk, på randen til død, men fordi et menneskeliv kan oppleves som å være nesten død, selv om man strengt tatt lever. Jeg mener også at foster som ikke er født ennå, ikke egentlig lever. De har i hvert fall ikke den samme typen eksistens som jeg har. Jeg tror det ligger noe i uttrykket: “Men det er jo ikke noe liv”. Det er mye man kan gjøre uten å egentlig leve og jeg synes at kvinner må kunne velge å leve. Og at det innimellom innebærer å ikke få et barn allikevel. Jeg leser om foreldre som har svært pleietrengende barn og lurer på hva alle de ikke-super-ressurssterke foreldrene tenker om saken?

På grunn av at jeg tror at man ikke enten lever eller ikke gjør det, er jeg også for aktiv dødshjelp, fordi det må være lov til å synes at livet sitt ikke er verdt å leve. Jeg antar Heidi er uenig med meg også her, men jeg tror jeg skjønner hvorfor.

Hvorfor jeg ikke er vegetarianer

Posted on by
Reply

Jeg synes det nesten er dårlig gjort hvordan alle forventer at vegetarianere må gulpe opp et svar hver gang de blir spurt om hvorfor de er nettopp vegetarianere. Det er som de som ikke drikker alkohol. Så derfor tenkte jeg å si hvorfor jeg ikke er vegetarianer. Jeg faller jo i den sosiale gruppa som veldig gjerne kunne vært det og jeg har tenkt mye på det og pratet mye om det i sikkert ti år, men er det ikke.

For meg handler det hovedsakelig om å være konsekvent. Jeg er i utgangspunktet enig i at måten vi behandler husdyrene våre på ikke er så bra som det burde, men jeg synes det er vanskelig å peke ut noen dyr som de største ofrene og vil ikke legge skyld på noen uten ordentlige beviser. Dessuten kunne jeg ikke blitt vegetarianer uten å være helt konsekvent, som også må innebære klær og sko og alt annet jeg omgir meg med. Det må involvere ull og skinn, ikke bare pels og kjøtt.

Og jeg tror at å spise mindre kjøtt totalt sett og å redusere forbruket sitt av nyproduserte klær og sko er viktig, men jeg vil ha varme, gode klær. Og så synes jeg at man uansett kan spise ville dyr, så lenge man er ganske sikker på at man ikke ødelegger noen populasjoner. Som betyr at elg fra Norge alltid er i orden, heldigvis.

Dessuten synes jeg det er vanskelig å være vegetarianer når jeg også er laktoseintolerant. Hva er norsk vegetarmat uten melkeprodukter? Hadde jeg bodd i India eller Thailand hadde det nok vært mye enklere, men her hjemme er det vanskelig. Dessuten synes jeg kjøtt er både godt og mettende, så det hadde vært vanskelig å legge helt fra seg. Hvorfor er ikke du vegetarianer?

Syk – skulle skrevet meg til Puerto Rico

Posted on by
Reply

Jeg skulle virkelig helst fortalt om den magiske helgen min, men den stoppet brått lørdag morgen, dessverre. Har nå vært sengeliggende i fire dager og skal nok ikke på jobb i morgen heller. Men skal prøve å jobbe halv dag, bare for å være godt igang på jobb på torsdag.

Ironisk nok var jeg plutselig og veldig overraskende ajour med mine framdriftsplaner på fredag, for første gang siden jeg lagde tremånedersplanen min 6.januar. Og så ble jeg syk og plutselig en uke på etterskudd igjen… Det er kanskje det teiteste som PhDer og studenter har til felles, at det er ditt problem når du er syk, men konsekvensene merkes først om lang tid. Heldigvis får jeg lønn og lov til å ta opp boliglån, det er jeg glad for.

Men det som var spesielt med denne uka var at jeg prøver å få ferdig et abstract (eller sammendrag som det vel heter på norsk) som jeg skal sende inn for å se om jeg får lov til å presentere en poster (veggavis?) på en konferanse om molekylær evolusjon, undersymposium om genetisk historie til husdyr, som skal være i Puerto Rico i juni. Om de lar meg presentere noe kan jeg reise på jobbens regning og det hadde vært himmelsk. Og fristen for å holde foredrag var på mandag og den hadde jeg tenkt å prøve å rekke. Men jeg ble syk og veilederne mine brukte tid på å gi meg tilbakemeldinger, så vi får se hvordan det går.

Så, helga var egentlig perfekt planlagt. Middag på marokkansk restaurant og så “hundreåringen som klatret ut av vinduet og forsvant” på kino med svigers. Så dro Erik og jeg til nye Django på Løkka og drakk cocktails. Veldig vellykket! Anbefales på det sterkeste om du liker jazz, bra stemning og ypperlig sørvis.

Lørdag skulle vi trene, fikse i leilgheten og så spise masse deilig fransk mat med 2CV-klubben. Kanskje til og med møte noen for mer morro etterpå.

Søndag skulle jeg på mathallen med noen kolleger, vaske klær og endelig få gjort litt speiderpapirarbeid. Men så ble det sår hals, evig hoste og fullstendig tette bihuler. Halleluja.

20140204-175426.jpg
Men jeg fikk pannekaker med banan til frokost på søndag, da 🙂

Et normalt år?

Posted on by
Reply

Jeg lurer på om 2014 kommer til å bli det første og siste normale året på lenge. Jeg skal ikke flytte, bytte studier eller jobb, er i et ganske så stødig forhold og har ingen store prosjekter annet enn jobb.

2013 bestod for det meste av leilighet og flytting, mens 2012 var slutten på en grad og begynnelsen på en karriere. Og Oslo, da. 2015 er det siste året av PhDen min, som innebærer innspurt fra juli til desember (vil jeg tro). Og 2016 vil vel derfor bety ny jobb og kanskje et nytt sted, hvem vet.

Men 2014 ser ut til å bli et helt normalt år og det er vel kanskje denne normalheten som er så rar. Hva gjør man når man ikke skal noe? Hvordan planlegger man når man ikke har noe å ta hensyn til? Kan man bare reise på ferie når man vil? Ikke dra på ferie? Høres nesten ut som jeg må passe meg for å få noen nye verv… 2014 blir nok også mitt siste år i Komite Speiding, forresten, men jeg slutter ikke før i januar 2015, strengt tatt.

Jeg har ingen nyttårsforsetter i år. Mest fordi vi satte oss noen personlige mål for veien videre en gang i høst og jeg tenkte å bare fortsette med dem. Trene hver tredje dag, gjøre kunst (dvs teater, film, konserter, utstillinger), være mye sammen med Erik, reise litt (men ikke for mye, det er så slitsomt), være flink stipendiat, gjøre mitt ytterste i speideren. Det er en del, egentlig. Kanskje like greit å ikke finne på flere ting. Rett å slett være fornøyd med det jeg har, gjøre ting som gjør meg glad og være med folk jeg er glad i og gjøre mitt aller beste.

Things every self respecting man over 30 should own

Posted on by
4

Now, I am neither a man nor over 30, but I was intrigued by the title and read through the list thinking of both me and Erik. Now that we have finished most of the remodeling and even have TWO sofas, the apartment is really started to have a feel of togetherness.

And because I am at a course in Norwich and have too much spare time I scored Erik and I separately and us together to see how self respecting we are and how much we have to fix the next 4-5 years…

 

respecting_man

 

So, this is our graph. Erik is the blue one, I am red and us combined is the green. We compliment each other, but we have also both developed since we met and there are things that we both have now that we didn’t two years ago. There are also things one of us don’t have because the other one has it. But there aren’t much we are missing, I am happy to see.

Missing:

  • undershirts
  • lint roller
  • record player
  • solid book collection

And we have been talking about a CD-player at least (as we don’t actually have any LPs, but hundreds of CDs) to go with the speakers that we have. And we should probably introduce a lint roller too. I don’t know about the undershirts, but I think that we won’t have a solid book collection. I think we will end up having books on the Kindle, but not on the shelf. We’ll read them and then donate them.

What do you think? How would you score?

Keep it together

Quote

Posted on by
Reply

Couples who rate highest on long-term marital satisfaction see themselves as a ‘team’ rather than two individuals with independent needs and wants. They’re prepared to make individual sacrifices for the sake of the relationship which is seen as more important than personal needs.

Read more: http://www.dailymail.co.uk/femail/article-2410031/Looking-secret-make-marriage-Love-NOT-answer-Tracey-Cox-reveals.html#ixzz2gYFFUMmo
Follow us: @MailOnline on Twitter | DailyMail on Facebook

Legge seg klokka ni

Posted on by
Reply

Nå har vi snart hatt leiligheten i to uker. Egentlig har vi vel bare hatt den i en og en halv. Vi har stått på som noen gærninger og hatt utrolig mye bra folk som har hjulpet oss. Vi har gjort så mye at jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne.

Kjøkken: revet den gamle innredningen, gitt bort innredningen på finn.no, revet gulvet, lagt nytt gulv, skrapet gammelt fliselim og betong og sparklet det ganske glatt, sparklet og pusset alle vegger, malt to strøk hvitt i taket, malt tre strøk oransj på veggene, hatt snekker på befaring, bestemt og kjøpt kjøkken på IKEA, fått kjøkkenet levert.

Soverom 1: sparklet og pusset alle vegger, malt et strøk i taket, malt to strøk på veggene

Soverom 2: sparklet og pusset alle vegger, malt to strøk i taket

Gang: sparklet og pusset ekstremt mange hull, demontert klesskap, malt to strøk i taket og ett strøk på veggene

Stue: sparklet og pusset alle vegger

I tillegg har vi selvfølgelig kjøpt all maling, bestemt oss for alle farger, bestemt oss for gulv på kjøkkenet, pakket til leir og sett på utsikten. På lørdag kveld rakk vi til og med en øl før vi la oss… Derfor har jeg ikke rukket å:

Dra på trening
Svare på epost
Sende siste informasjon om landsleir
Ringe prosjektlederne mine og finne prosjektgruppe til roverstevnet
Bestemme meg for hva jeg egentlig vil bruke tiden min på til høsten
Booke overnatting i Seoul eller tenke på hva jeg vil gjøre i Sør-Korea
Begynt å pakke leiligheten til flytting
Støvsuge

Men i løpet av uka som har gått har vi sett masse venner, fått hjelp så oppussingen har gått kjempefort og bare i kveld vil soverommene bli helt ferdige og gangen få siste strøk maling. Det er jo helt utrolig. Dessverre blir vi ikke ferdige med kjøkkenet før vi kommer tilbake fra ferie, men sånn er det vel innimellom.

Blir dere lenge?

Posted on by
Reply

Nå har vi hilst på to (fire) naboer og hittil har alle sammen vært veldig hyggelige. Vi har ennå ikke hilst på dem vi deler balkong med, men de røyker mye der ute, så vi gruer oss litt, tror jeg. De naboene vi har blitt kjent med er veldig glade for å ha oss med i blokka og hyggelige og varme mennesker. Jeg gleder meg til å være nabo med dem.

Det er mange som gjerne vil vite hvor lenge vi har tenkt til å bli på Carl Berner. Tenk på det, alt før vi har flyttet inn så blir vi spurt om når vi har tenkt til å dra. Naboene håper vi blir lenge og familien vil kanskje egentlig vite når vi har tenkt til å slå oss ned på ordentlig. Hvorfor kan ikke en leilighet på 75 kvm være endestasjonen? Hvorfor må jeg forholde meg til hvor mange barn det er plass til i leiligheten? Jeg har jo knapt fått meg jobb og kommet inn døra. Ja, ja.

Jeg er uansett glad for at folk bryr seg om nærmiljøet og skriver leserinnlegg som dette.

“Her er noen forslag til hvor de kan begynne:

1. Prioriter Grønland politidistrikt. Drøyt hvert fjerde ran i Norge skjer i stasjonens område, narkotikaomsetning skjer åpenlyst på høylys dag hvor barn leker. I år var tredje år på rad at statsadvokaten påpekte at politiet på Grønland har for få etterforskere og for få jurister.

2. Reduser antallet kommunale boliger på Tøyen. De 120 kommunale boligene på Tøyen-senteret som skal omgjøres og omseksjoneres er sånn sett et skritt i riktig retning. Samtidig har byrådet planer om å kjøpe Åkebergveien 12-14, en boligblokk som ligger to kvartaler unna Tøyen-senteret. Hvis byrådet mener alvor med at de ønsker å spre den kommunale boligmassen (jf. s. 61 i boligbehovsplan 2013-2016) er det på tide at de begynner å omgjøre ord til handling.

3. Etabler et kultur- og aktivitetshus på Tøyen, særlig rettet mot barn og unge. Og sett av midler til å drifte det.

4. Reduser antallet institusjonstilbud for vanskeligstilte på Tøyen og i bydel Gamle Oslo.

5. Lag en helhetlig plan for den fysiske oppgraderingen av Tøyen-området. Det er iverksatt mange byggeplaner og — prosjekter for Tøyen-området nå, blant annet nytt Vitensenter, ny arkitektkonkurranse for nytt veksthus, lokk over Finnmarksgata, ny videregående skole på Hersleb osv. Alle positive tiltak, men det er viktig at de koordineres og ses i sammenheng.”

Fire ting du burde lest

Posted on by
Reply

Fordi jeg tydeligvis er ute i sola i stedet for å blogge, så legger jeg bare ved fire linker er og oppfordrer dere der ute til å lese det som står.

En lang artikkel om å følge seg fri og å ha tid når man er kvinne og har barn og hvorfor folk fremdeles føler de har får lite tid med barna når all forskning viser at de har mye mer, fra Prosa av Marta Breen.

En bok jeg gjerne skulle lest om hvor ekstremt opptatte alle er av at man skal være glad når man er syk, slik at man knapt får lov av legene sine til å være sint over at man har fått kreft, anbefalt av Lene Wikander. Lene er min store feministhelt sammen med Magnhild fra Antibloggen og hun fikk kreft for en måned siden. Hun blogget om opplevelsen dagen etter og det er rått å lese hvordan det er å gå gjennom. Det er også deilig med den usminkede versjonen, den triste og fæle versjonen. Spesielt nå som flere og flere av mine bekjente får diagnose eller dør av kreft. Les blogginnleggene hennes også.

Så en trist og oppløftende artikkel fra Studentavisa som handler om kompisen min Thorbjørn som var sikker på at han ikke strøk i et fag og som aldri ga opp kampen, på tross av at han druknet i byråkratiet gang på gang. Den minner meg om de to sakene jeg har prøvd å finne ut av ved UMB denne våren som stadig blir fullstendig glemt av folk som har som jobb å svare på spørsmål som mine. Jeg blir ganske sur.

Til slutt en bloggpost om voldtekt i Norge fra den eminente Magnhild. I enhver samtale om voldtekter trekker jeg selv fram de samme tallene som hun, at kun 13% av de rapporterte voldtektene i Norge er overfallsvoldtekter. Og at man tror at de aller fleste voldtekter ikke blir rapportert, og at de fleste av disse er voldtekter i nære relasjoner. Det viktigste hun skriver er uansett at det handler ikke om hva kvinner må gjøre for å ikke bli voldtatt, men hva menn må gjøre for å ikke voldta. Og da spesielt om hvilke holdninger menn må ha til hverandre for at de skal få bukt på et at sine største problemer; at de voldtar andre.

18 timer

Posted on by
Reply

Etter som vi var på flere og flere visninger og med i flere og flere budrunder så rakk vi høre flere meglere som fleipet om at folk bruker mer tid på å kjøpe en bukse enn et hus, nå til dags. Jeg synes ikke det var så morsomt, mest trist egentlig. Og mest fordi  det jo ikke er kjøperen som bestemmer, det er selgeren. Eller megleren kanskje, egentlig.

Uansett, leilighetene vi har sett på har visning en eller to ganger. Som oftest er det torsdag+søndag, søndag+mandag eller mandag+onsdag. Er det bare én dag er det ofte torsdag eller søndag. Uansett, ikke mye tid til å se på leiligheten på. Og så er det alltid budrunde dagen etter siste visning. Budrunden skjer som oftest mellom 11.00 og 13.00. Og var du på siste visning, så var du i leiligheten i maks 30 min (for det er alltid mange andre visninger å gå på) og må bestemme deg for om du vil kjøpe den mindre enn 24 timer senere.

I tillegg vet du om mange leiligheter som skal på visning om noen dager og lurer litt på om du vil kjøpe noen av leilighetene som har budrunde i morgen. Helt herlig er det, om du lurte, å prøve å kjøpe hus.

Tilbake til dette å bruke lenger tid på å kjøpe bukser enn hus, det har seg jo slik når du kjøper klær, at du kan prøve mange liknende plagg samtidig og det er mulig å kjøpe dem samtidig, og så kan du (som oftest) legge dem av og kjøpe dem senere. Som betyr at du til og med kan gå til andre butikker og se hva de har. Det er i det hele tatt lagt mye bedre til rette for å finne noe som faktisk passer til den prisen du vil ha, når det kommer til bukser. Dessuten har de gjerne modellene en stund, så du kan til og med bruke ukesvis. Ikke for det, det kommer stadig (ustanselig, egentlig) nye leiligheter for salg, men det er jo ikke identiske leiligheter, det er alltid noe nytt og alltid noe som er annerledes. Det eneste du er sikkert på er jo at nettopp de leilighetene du har sett på ikke kommer tilbake for salg.

Min strategi når det kommer til å kjøpe klær og annet har jeg blogget om før, men her kommer den igjen. Den har to punkter:

  • Vit hva du leter etter. Hvilken anledning, hvilket bruksområde, hvilken pris.
  • Ikke kjøp den om du ikke elsker den.

Disse to punktene forhindrer mye, at du ikke kjøper ting du ikke trenger fordi du synes de er fine, at du ikke kjøper fine ting selv om de ikke passer, at du sparer penger. Den gjør også at du bare eier ting du elsker. Det dumme er at jeg ikke kunne bruke denne metoden når jeg skulle kjøpe hus. Det første punktet passer, men man får jo ikke prøvd hus før man har kjøpt dem. Og da er det vanskelig å vite om man elsker det.

Men nå har vi heldigvis kjøpt leilighet og har ingenting å selge, så nå er det ferdig. Jeg gleder meg masse til å flytte inn 🙂