Jeg har vært i den heldige situasjon å ha reist to ganger til ganske tropiske reisemål i løpet av en kort tidsperiode. Sør-Korea i slutten av juli 2013 og Thailand i slutten av mars 2014. Det var 8 måneder mellom disse to reisene og fra jeg var i Sør-Korea til jeg skulle til Thailand hadde alle de tettsittende benklærne mine (både bukser, skjørt og shortser) blitt for trange.

Jeg kunne nok truet dem sammen, men jeg har lært at tropisk, fuktig klima ikke er stedet for litt for trange klær, så det ble et heller magert utvalg med klær på tur og jeg måtte kjøpe en ny shorts i Thailand (noe som ikke er enkelt i et land der ingen har lår med samme omkrets som jeg).

Alt dette her gjorde meg trist. Jeg prøvde å late som ingenting, men det gjorde meg allikevel trist og jeg måtte tenkte litt over hvorfor jeg ble trist. Ble jeg bare trist fordi det er sett ned på å være tykk i samfunnet jeg lever i? Men jeg er jo ikke tykk nå heller, bare tykkere enn jeg var. Og jeg er ikke sykelig eller farlig tykk og sikkert godt innafor normalen for det meste. Jeg tror faktisk at det som gjorde meg aller tristest var at klærne mine ikke passet lenger. Dvs at jeg ikke kunne bruke klær jeg likte og at jeg ikkee følte meg vel i klær jeg tidligere hadde elsket. Jeg ble trist fordi jeg måtte kjøpe nye sommerklær og det føltes så forbrukersk ut. Og trist fordi jeg visste at om jeg ikke skulle kjøpe nye klær så måtte jeg faktisk slanke meg. Dvs ikke bare spise litt mindre innimellom og trene igjen, men faktisk endre mange ting i livet mitt.

Akkurat nå har jeg mye jeg må få til på jobb og konferansen i Puerto Rico er en veldig viktig milepæl og en slags laktmustest på hvordan PhDen min går. Jeg jobber lange dager, er stressa og blir ordentlig sliten av det hele. Jeg har også ansvar for en rekke arrangementer gjennom Komité Speiding (7 tror jeg), prøver å holde framdrift på bryllupet sammen med Erik og vet vi burde gjort noen av alle de 40 tingen som står på oppussingslista til leiligheten. Så når trening aldri har vært lett å komme seg ut for, så er det spesielt vanskelig nå, og med så mye vanskelig å gjøre på jobb, er det vanskelig å spise jevnt og skikkelig.

Men hva skal jeg gjøre? Heldigvis er det litt kjølig nå, så det ikke er shortsføre ennå, men plutselig passer nesten ingen av skjørtene mine og jeg er litt redd for at jeg ikke klarer å passe inn i klærne mine igjen noen gang. Det hele er ganske ubehagelig, egentlig. Jeg skulle ønske det var noen andre PhD-kandidater der ute som kunne hjelpe meg med hvordan man får til å bli slankere (både sunnere og mindre omkrets) når man samtidig gjør kjempevanskelige ting på jobb hele tiden.