Enten lever man, eller så gjør en det ikke.

Jeg tror ikke påstanden over er sann. Jeg tror ikke å leve og å dø er binært. Og det er kanskje der forskjellen ligger. Påstanden kommer far et blogginnlegg skrevet av Heidi. Jeg leser bloggen til Heidi fordi hun kommer med mange betraktninger om verden og jeg liker hvordan hun tør å fundere over store og vanskelige temaer. Men det betyr ikke at jeg alltid er enig med henne, som oftest er jeg egentlig uenig med henne. Vi har veldig forskjellig verdisyn og ender som oftest opp på forskjellig sted når vi resonnerer, men jeg liker at hun resonnerer og at jeg får følge tankerekkene hennes. Det gjør at jeg føler at jegbedre kan skjønne minst én som jeg er uenig med.

I blogginnlegget hennes som jeg har lenket til skriver hun om abortdebatten. Hun skriver også om hva hun synes om abort, men mest skriver hun om det er nødvendig å ha en ny abortdebatt og om hva det å ha en debatt om noe innebærer. Akkurat den biten synes jeg var fasinerende og jeg anbefaler at dere leser innlegget.

Det jeg ville prate om her var påstanden hennes om at “Enten lever man, eller så gjør en det ikke.” Hun sier det i sammenheng med at hun mener det er et absolutt prinsipp at det er galt å drepe mennesker og at derfor å ha noen form for lov til å ta abort er galt, fordi det alltid vil være å drepe mennesker. Jeg skjønner logikken hennes, men er uenig i utgangspunktet. For jeg mener at for mennesker så er du ikke enten levende eller død. Jeg tror man kan være alle fasetter mellom disse to.

Ikke bare fordi man kan være syk, på randen til død, men fordi et menneskeliv kan oppleves som å være nesten død, selv om man strengt tatt lever. Jeg mener også at foster som ikke er født ennå, ikke egentlig lever. De har i hvert fall ikke den samme typen eksistens som jeg har. Jeg tror det ligger noe i uttrykket: “Men det er jo ikke noe liv”. Det er mye man kan gjøre uten å egentlig leve og jeg synes at kvinner må kunne velge å leve. Og at det innimellom innebærer å ikke få et barn allikevel. Jeg leser om foreldre som har svært pleietrengende barn og lurer på hva alle de ikke-super-ressurssterke foreldrene tenker om saken?

På grunn av at jeg tror at man ikke enten lever eller ikke gjør det, er jeg også for aktiv dødshjelp, fordi det må være lov til å synes at livet sitt ikke er verdt å leve. Jeg antar Heidi er uenig med meg også her, men jeg tror jeg skjønner hvorfor.

2 thoughts on “Enten lever man, eller så gjør en det ikke.

  1. Hei! Så gøy å oppdage bloggen din! Du har nok rett i at Heidi er uenig 🙂

    Jeg tror jeg forstår hvor du vil hen – du snakker om livskvalitet? Problemet jeg har med dette, er at jeg ikke kan stille meg bak den ganske postmoderne oppfatningen om at liv bare er av verdi dersom man også er lykkelig i det livet, for det undervurderer verdien av mangfoldig livserfaring, og det er dessuten ytterst få som har det godt hele tiden. Jeg har vært deprimert gjennom store deler av livet, men jeg har kunnet være syk fordi jeg jo har vært i live – døde mennesker er tross alt ikke syke. Jeg synes du da motsier deg selv litt i siste avsnitt, der du skriver du er for aktiv dødshjelp fordi “det må være lov til å synes at livet sitt ikke er verdt å leve”, for et liv verdt å leve vil ikke være det samme som fravær av liv, dersom vi snakker om livet som en slags grunnbetingelse som rommer all menneskelig erfaring og aktivitet. Jeg kan ikke forstå hvordan liv (eksistens) og død kan være noe annet enn binært eller at livskvalitet og liv kan måles langs samme akse.

Leave a Reply

Your email address will not be published.