Å sykle til Wyllerløypa for å gå i skisporet

Vi kom tilbake fra Sør-Afrika på en tirsdag og søndagen tok vi 2020’s første kjentmannspost, midt i Wyllerløypa.

Sesongene møtes når man sykler til skiløypa.

Jeg var tilbake i Oslo og det var på tide å benytte seg av det for å ta litt revansj på kjentmannspostene for 2018-2021 som vi lå langt bak skjema for å ha sjansen til å få bronsemerket. Det var sol, mildt i være og det kjentes som om våren var på vei, så vi bestemte oss for å sykle til Wyllerløypa for å ta post 31 Holen. Google Maps mente det var 15 km dit, og det er jo en del stigning også når man skal inn forbi Bogstadvannet og mot Sørkedalen.

Vi hadde på oss godt med ulltøy og var klare for å møte vinteren inne ved Wyllerløypa, men den eneste snøen vi så lå i skibakken og veien var tørr og nesten grusfri hele veien. Det hadde vært supert om det hadde vært sykkelvei, eller i hvert fall litt mer veiskulder, innover mot Sørkedalen, for nå føler man at man blir snidda av i hvert fall halvparten av bilene som kjører innover.

Første gang vi har måttet krysse en skibakke i drift for å komme til en kjentmannspost.

Etter litt nøye studering av kartet kom vi fram til at posten faktisk lå mellom to av skibakkene, så vi måtte gå i skisporet oppover for å finne den. Post 31 heter Holen, fordi det lå en husmannsplass der, før skiløypa kom.

En liten husmannsplass midt i Wyllerløypa.

Holen har blitt restaurert av historielaget og nå står det en veldig fin hytte som er det eneste gjenværende huset med utvendig moldbenk i Aker. Tenk at noen bodde her helt til 1977. Jeg synes det er så fasinerende å tenke på hvor forskjellig Norge var på begynnelsen av 1970-tallet sammenliknet med i dag. Alle som bodde på husmannsplasser, på sætre oppe i fjellet, uten vann og kloakk selv midt i Oslo. Det var en annen verden.

Husmannsplass og skiheis.

Planen var å sykle videre til Post 32 i Maridalen, men vi var for møre i beina til at vi orket å sykle ned til sentrum og opp igjen, så den tok vi noen uker senere. Men da hadde Norge stengt på grunn av covid-19 og alt var annerledes.

English: we did a kjentmannspost that was smack in the middle of Wyllerløypa.

Langtur på sykkel til Fjellhamar og Rælingen

Nød lærer naken kvinne å spinne og fører til langtur på sykkel for å ta kjentmannsposter når man ikke får reise kollektivt.

Klar for å sykle til Fjellhamar.

I Kjentmannsboka for 2018-2021 hadde vi allerede tatt en del poster som var nære hjemme, så etter å ha tatt post 31 Holen ved Wyllerløypa og 32 Kollbakkene ved Låkeberget i Maridalen, var neste post på Fjellhamar. Vi tenkte at det blir en skikkelig langtur å sykle til Fjellhamar, men da vi sjekket var det like langt til post 40 Bronsealderrøysen som det hadde vært å sykle inn i Maridalen helga før, ca 15 km.

På skogstur med sykkelveske i hundremeterskogen.

Fra Oslo sentrum til Fjellhamar kan du sykle flere veier, men vi prioriterte sammenhengende sykkelvei og jevn stigning, så vi syklet Riksvei 4 opp til Sinsenkrysset og videre til Rødtvedt før vi tok ned mot Haugenstua og “fulgte” toglinja til vi tok opp mot Gravrøysene på Fjellhamar (du finner dem på Google Maps). Det var veldig praktisk med telefonstativ på styret for å finne veien gjennom boligområder og forvirrende sykkelskilting.

Dagens første post, post 40 Bronsealderrøysen.

Post 40 Bronsealderrøysen ligger bare rett inn i skogen fra boligområdet på Fjellhamar, inne ved bronsealderrøysene. Det var en kort tur inn i skogen, i et åpent og fint område med blandaskog og furuteiger. Nettopp fordi det er et så populært turområde er det en myriade med stier, så vi fulgte med på GPSen for å ikke rote oss bort. Det var deilig åpent ved posten, så det er et bra sted å spise lønsj, før du fyker videre på langtur.

Lønsj på bronsealderrøys var helt fint.

Da vi hadde tatt post 40 foreslo Erik at vi skulle ta en post til før vi dro hjem. Det hadde gått veldig fint å sykle til Fjellhamar og det lå en post til “like ved”. Det er post 41 Marikollslottet som ligger i Rælingen. Det var 9 km over dalen og bort på den andre siden, men vi telte litt på knappene og maten og bestemte oss for å prøve.

Har blitt mange kjentmannsposter som krevet at man går opp en alpinbakke eller hoppbakke etter hvert.

Så da syklet vi gjennom Strømmen og over til Rælingen, helt inn til Marikollen skisenter. Der parkerte vi syklene i skikkelig gode sykkelstativer og tok på nytt med oss sykkelveska inn i skogen. Det er bare å følge skilting inn i skogen og opp bakkene til Marikollslottet.

Post 41 ligger litt inn fra utkikkspunktet på Marikollslottet.

Det var litt slitsomt å gå opp en skibakke etter å ha syklet 25 km allerede den dagen, men vi kom oss opp, fikk tatt posten og spiste resten av matpakka mens vi så på utsikten. Jeg har aldri gått på tur på “baksiden” der før, men det er mye fin utsikt over Lillestrøm og Nitelva derfra. Da maten var spist og posten tatt gikk vi ned bakken igjen og syklet samme vei tilbake igjen.

Øver meg på å gjøre hodestående ute.

Har du lyst på en langtur på sykkel eller å ta deg en tur i en skog du ikke kjenner så godt, så anbefaler jeg både Fjellhamar og Rælingen for tur.

English: we biked all the way to Fjellhamar and Rælingen to do more kjentmannsposter, since we couldn’t take the bus. But it was a really nice trip.

Tur opp Skaugumsåsen

Kjentmannspostene har reddet oss i karantenetidene og i påska, da vi hadde tilgang på bil, så tok vi posten på Skaugumsåsen (03-2018-2021).

Stien fra utfartsparkeringen ved Semsvann

Om du er vest for Oslo og har lyst på en rask tur, litt høy puls og lekker utsikt så anbefaler jeg absolutt Skaugumsåsen! Kjentmannspost 03 fra 2018-2021 ligger på toppen, ved utkikkspunktet der alle sitter, så det er bare å følge skiltingen opp.

Alle veier fører til toppen.

Det er så mange ruter opp at det nesten er litt vanskelig å finne veien. Vi holdt mot høyre og fikk den bratteste ruta. Men det var deilig å få opp pulsen og det var så bratt at det var mer klatring enn noe annet. Er du litt redd for høyder eller stein fra oven bør du nok holde venstre. Da får du en lenger tur også, som jo kan være fint.

Det var bratt å klatre opp til Skaugumsåsen.

Det tok oss bare en halvtime å komme oss opp, så det er nok fint å ta det som en rask treningstur, eller å klatre opp på toppen for å ha utsikt til en middag i friluft. Vi var der på ettermiddagen og da var det flere som satte seg til for middag. Jeg tror det også er bra å ta en natt i hengekøye der, var noen gode trær man kan bruke.

Veldig god utsikt fra Skaugumsåsen, her nordover mot Oslo.

Vi var på Skaugumsåsen i strålende sol og hadde utrolig utsikt mot nord, øst og vest. Vi kunne se huset vårt på Carl Berner og helt sør over Hurumlandet. I Kjentmannspostboka står det at det var et skilt der det man så var navngitt, men at det er borte. Jeg håper det kommer igjen, for det er mye jeg gjerne skulle visst hva var.

Vanskeligere å klatre ned enn opp.

Så er det bare å klatre ned og finne en ny kjentmannspost! Vil du lese om flere kjentmannsposter jeg har tatt, finner du dem her. Vil du begynne å ta kjentmannsposter så finner du boka her.

Nå kommer det snart ny bok, men takk til korona så har vi tatt 17 poster allerede, selv om jeg har bodd i Bergen mesteparten av tiden. I morgen blir det ny tur!

English: we have been going more “kjentmannsposter” this sping, and this one is very easy, on the hill Skaugumsåsen.

Skitur til Fiskeløysingen

Du har ikke vært på skitur om du ikke har gått til Fiskeløysingen, så ettersom påska er sein i år dro vi til Eggedal i mars for å få oss en tur allikevel.

Erik blåser ut lysene på kaka.

Vi dro på hytta i midten av mars for å feire Eriks 32 års dag. Erik bakte sjokoladekake i hytteovnen og bursdagshattene var på plass som dere ser. Men tilbake til skituren til Fiskeløysingen.

Holmvassnatten og Erik rett utenfor hytta.

Holmvassnatten/ Dronninggutunatten var vakker som alltid. Det er altså ikke noe fjell som jeg liker så godt. Jeg begynner å forstå hvordan Nicolai Astrup kunne male de samme fjellene om og om igjen. Vi hadde egentlig tenkt oss til Tempelseter, men Erik mistet en trinse noen kilometer etter hytta og vi måtte gå tilbake etter en ny stav. (Vi lette lenge etter den, men fant den ikke noe sted. Vi skal se etter den til sommeren!)

Erik leter som best han kan for å finne igjen trinsa på skistaven.

En del forsinket var det tydelig at vi ikke kom til å nå til Tempelseter og tilbake den dagen, men vi tenkte at vi i hvert fall fortjente vaffel på Fiskeløysingen.

Ypperlige løyper og Holmvassnatten i bakgrunnen.

Det var perfekt skiføre, enkelt og greit. Sol, passe mange minus, nysnø og nypreppa løyper. Tenk å ha så flaks to helger på rad <3

Erik og verdens beste vafler.

Vaffel fra Fiskeløysingen er ingen nyhet her på bloggen, men den er altså fremdeles helt sinnsykt god og stor, så den må med.

Erik og meg på Fiskeløysingen.

Familiebilde! Jeg føler meg alltid så ekspedisjon når jeg har på meg boblejakke utenpå skijakka i pausene. Og raske briller da, det må med når det er sol og snø man er rask.

Da lønsjen var unnagjort og vi var tilbake i løypa kunngjorde Erik at han hadde for vondt i foten til å gjøre noe særlig mer enn å gå hjem (det er bare ca 5 km til Fiskeløysingen) og det er kanskje første gangen at jeg har villet gå lenger enn ham på tur 🙂

Erik, Holmvassnatten og innkommende skydekke.

Få vei tilbake gikk vi rett inn et tett skydekke eller en lav sky var det vel egentlig. Utrolig kult at skyene legger seg i dalen mens det er sol og spektakulært oppe på 1000 m.

Jeg er veldig glad for at vi kom oss på fjellet, for å ha hatt tre dager med kjæresten min og for at vi fikk en dag med perfekt skiføre. Nå er jeg klar for vår!

English: We spent a Erik’s borthday weekend at the cabin and got a fantastic ski trip to Fiskeløysingen for waffles.

Løvstakken opp i sommerværet

Fredag for to uker siden, da det fremdeles var supervarmt i Bergen, gikk jeg endelig helt opp Løvstakken.

Tim, Erik, Lisa, Anja og jeg tok 10’eren rett etter jobb et stykke opp i bakken og begynte å gå.

Anja er sveitsisk fjellgeit og har gått opp Løvstakken mange ganger og hun var veiviser.

Hun valgte selvfølgelig den bratteste veien opp 😉 Men det var så varmt ute at vi hadde nok blitt gjennomsvette uansett hvilken vei vi tok opp, så det var kanskje like greit.

Det er veldig mye utrolig fin utsikt i Bergen og Løvstakken har mye bra utsikt. Det er også en veldig god grunn til å stoppe, så man får igjen pusten.

På toppen slaker det litt av og alt blir plutselig veldig fjell. Selv om alle som løper opp på toppen gjør at det føles litt mindre som fjellet…

Jeg fant skrubbær.

Så hadde vi piknik på en steinhylle helt på toppen. Det blåste egentlig en del, men det var bare varm vind, så det var egentlig deilig. Spesielt fordi det var veldig varmt ute.

Vi hadde med oss nok gin på tur!

Vi besluttet å ikke drikke for mye for tidlig, men heller gå ned til Fyllingsdalen og bade.

Det var skikkelig bratt den veien også.

Vi var nede ved Melkeplassen ca kl 21 og da var det fremdeles lunkent vann og nydelig og være ute, så vi ble i vannet en stund. De hadde stupebrett med svikt i til og med!

Etter badet fant vi oss et fint svaberg og så på solnedgangen, drakk vin og gin, spiste opp middagen og ble spist opp av knott (i hvert fall Erik og jeg).

Det var en helt fantastisk kveld, perfekt sommer på alle vis og med det beste selskapet. Nå må jeg bare finne nye venner fordi ingen av dem er i Bergen til høsten 🙂 Men ny høst, nye mennesker!

English: I had the most amazing hike up Løvstakken, swimming at Melkeplassen and enjoying the sudden summer in Bergen two weeks ago.

Palmer i solnedgang på Lanzarote

Det var helt utrolige solnedganger på Lanzarote, så her kommer noen palmer i solnedgang for å gjøre dere glade.

Den første kvelden på Lanzarote hadde vi ingen andre planer enn å dra innom dykkersenteret og å spise middag. Erik hadde reservert bord på en restaurant i gamlebyen i Puerto del Carmen der vi bodde, så for å nyte palmer i solnedgang og å ikke komme for tidlig til reservasjonen vår tok vi en tur langs stranda.

Denne typen solnedgang havner rett i klisjekategorien synes jeg. Sånn som det bare er i reklamer og når du ser dem i virkeligheten klarer du ikke helt å skjønne at de er virkelige.

Lanzarote ligger nesten ved ekvator, så selv i desember har de 10,5 time sol i døgnet. Men det gjør også at de har veldig raske solnedganger, så skal du fange dem på bilde må du snu deg raskt. Men skyer med sol på er like dramatiske uansett hvor du er.

Det er ikke rart mørkeblå og oransj er en av yndlingsfargekombinasjonene mine. Bare se på det her. Det er godt å være en enkel sjel, at dette er alt jeg trenger.

Vulkan i solnedgang er heller ikke så dumt, forresten. Lanzarote var skikkelig vakkert, rett og slett.

Håper det gjorde romjula di litt bedre!

English: just some palmtrees and sunsets from Lanzarote to you from me.

Sjø og fjell i Donostia

Baskerland har både sjø og fjell og det gjelder også for Donostia (San Sebastian).

Vi hadde ikke egentlig tenkt til å gjøre så mye mer enn å være på stranda og spise deilig mat i Donostia, men vi oppdaget at en av turistattraksjonene var Jesus oppå et fjell, så da ble det både sjø og fjell den første dagen. Vi gikk fra leiligheten, over broa og bortover “strandpromenaden” som går rundt byfjellet midt i byen.

På en måte er Donostia bare sjø og fjell for byen er to strender adskilt av et lite fjell. Selv om vi ikke nødvendigvis  gå på tur når vi er på ferie så er det veldig deilig å få strukket litt på beina og fått opp pulsen litt. Spesielt når man sitter mye på tog ellers.

Det var mye fin utsikt over både sjø og fjell oppover bakkene. Vi fikk både god utsikt innover, så vi fikk sett byen og landet innafor. Men vi fikk også sett mye hav. Donostia er jo innerst i Biskayabukta og man ser rett ut til storhavet. Det er ingen øyer utenfor (det er derfor det er bra å surfe der) og derfor få båter på vannet (for hvor skal man seilie?), men det er alltid vakkert å ha litt hav å se ut på.

Det var varmt å klatre opp på fjellet, men vi ble belønnet med veldig fin utsikt til Jesus og til byen.

Jeg kan skjønne hvorfor både franskmenn og spanjoler kommer hit på sommerferie for det er både vakkert, godt vær, god mat og morsomme ting som skjer. Skal du ha flere turmuligheter i Donostia enn å gå opp fjellet kan du alltids gå langs hele den lange strandpromenaden (det rakk ikke vi) eller gå oppover langs elva. Jeg tror man kan klare å bruke mye tid i Donostia før man er lei.

English: we spent a couple of hours in Donostia walking up the city hill and admiring the view. 

Kveldsbad på Portugals fineste strand

På vei fra 2CV-treff til Marokko stoppet vi ved Portugals fineste strand – Playa de Marinha.

Vi hadde kjørt langt den dagen og det var på tide med litt mat. Vi hadde pakket sammen i hurten og sturten på campingplassen, men det gikk raskt å dekke på og det er ikke dumt når man har Portugals fineste strand som utsikt.

Den er Portugals fineste strand fordi det både er utrolig vakre naturlige strender der og fordi det er noen fantastiske steinformasjoner. vi var jo så heldige å ha med min bror geologen på tur og det er deilig å ha noen som kan fortelle deg alt om hvorfor det har blitt som det har blitt og som synes steinen er morsommere enn noe av det andre. Det er tydeligvis sånn det er for alle andre å ha en biolog i blandt seg vil jeg tro.

Det er en helt egen fargeskala sør i Portugal, sandstein, blått hav og grønne stikkebusker. Veldig vakkert!

Vi skulle ta kveldsbad og gikk alle trappene ned til stranda. Klokka var allerede 19 og nesten alle hadde dratt, så vi hadde stranda for oss selv. Hos oss heter det “Pisa-trikset” å komme rett før stengetid når alle turistene har dratt. Da får man hele stedet for seg selv og får virkelig nytt.

Det var en lang trapp ned til Portugals fineste strand, men vannet var deilig og det var veldig riktig å hoppe i sjøen etter en lang dag i bil. Det er ikke ofte at Erik løper ut i vannet, men sånn går det innimellom.

Opplevelsen blir litt sterkere når det er solnedgang og alt er usigelig vakkert og vannet er deilig og du er i syden på ferie og du vet at det fremdeles er en hel uke til du må hjem 🙂

Stranda var litt utenfor allfarvei, men det var kort fra parkeringsplassen til vannet. Så om du har bil og er sør i Portugal vil jeg absolutt anbefale at du tar en tur innom!

English: while in Portugal we tried the prettiest beach in Portugal – playa de Marinha. We came there just before the sun set and had the beach almost to ourselves. Perfect.

Å seile fra Frognerkilen til Veierland

Det siste vi gjorde før vi dro på ferie var å seile båten ned til Veierland sammen med Kristen.

Kristen har en Halberg-Rassy missil 2 på 24 fot fra 1977, så ikke en stor eller ny båt, men veldig fin å seile. Til vanlig bor den i Frognerkilen, men annenhver sommer seiler han den ned til Veierland. Og i år fikk vi være med og seile!

Vi startet turen etter jobb på fredag og hadde planlagt å stoppe og sove ca ved Drøbaksundet på veien.

Jeg elsker å seile, men får gjort det altfor sjelden, så jeg gledet meg masse til tur. Jeg har ikke seilt så stor båt som dette så ofte, men størrelsen spiller ikke så stor rolle for meg, det er ikke hvor fort det går, men hvor fort det føles som er viktig.

Det var nydelig vær og nok vind til å seile, så vi fikk en veldig fin første dag. Jeg var så heldig å få styre hele dagen og koste meg glugg i hjel.

Erik syntes heldigvis at det var fint å være lettmatros og byssegutt, så jeg fikk holde i roret.

Middagen ble spist i fart med solnedgangen i ryggen. Så vakkert og så godt.

Sommernatt på fjorden er ikke det verste som kan skje midt i juli.

Etter å ha lagt til kai ble det øl og snop på svaberget og en tidlig kveld.

Neste morgen våknet vi av at Kristen kastet loss kl 8 og frokosten ble inntatt på blikkstille vann.

Jeg fikk meg også et morgenbad i solskinnet i helt ny badedrakt. Ser dere stripene?

Det var stille helt til vi var forbi Jeløya. Da blåste det opp og vi seilte hele veien over fjorden og forbi Bastøy i ett slag. Veldig kult å få styre hele andre dagen også!

Det var mye sjø og vind fra dårlig retning, så det tok tid å seile, men det var nydelig å ha to dager på fjorden. Jeg gleder meg til neste gang!

English:the weekend before we left for Spain we helped my father in law sail his boat to the summer house. I love sailing and had the best time, especially since I was allowed to steer the whole trip.

Kjentmannsmerket 2014-2016

Nå som vi har tatt sølvmerket for kjentmannsmerket 2014-2016 tenkte jeg det kunne vært fint å oppsummere litt.

Vi kjøpte boka for kjentmannsmerket 2014-2016 våren 2015 og var sånn sett allerede litt på etterskudd. Men målsetningen vår var egentlig ikke å ta merket, men å få gode turforslag og å bli kjent med mer av marka, spesielt det som ligger øst for Nordmarka, så det gjorde ikke så mye.

Vi tok vår første post i slutten av mai 2015, sammen med Ola, Åse og Ruben, mens vi var på hytta i Knivsvik. Noen turer har vi hatt med venner, de fleste har vi gått alene. En tur var ikke Erik med. Noen av turene har vært overnattingsturer og vi har sovet både i telt og på hytte.

  • 2015: 5
  • 2016: 7
  • 2017: 13

I løpet av to år ser dere at vi har tatt absolutt flest poster i år, men at det egentlig var i fjor vi tok færrest poster. Men så var det vel først i vinter at Erik fikk den gode ideen at vi ikke bare skulle ta 15 poster, men 25 🙂

Her ser dere fordelingen av poster etter *mark. Vi har tatt flest poster i Nordmarka, men der var det også flest poster. Vi har tatt prosentvis færrest poster i Krokskogen og Vestmarka. De fleste postene vi har tatt er fra nord, øst og sørøst.

  • Hurum: 1/1
  • Kjekstadmarka: 2/3
  • Vstmarka: 0/4
  • Bærumsmarka: 1/2
  • Krokskogen: 2/12
  • Nordmarka: 9/13
  • Romeriksåsene: 3/5
  • Lillomarka: 1/1
  • Gjelleråsmarka: 1/1
  • Østmarka: 5/7
  • Sørmarka: 0/0
  • Nesodden: 0/1

Vi har brukt bil, tog, t-bane, buss, sykkel, ski og beina for å ta postene. Vi har sjelden reist mer enn en time for å komme til utfartssteder, selv når vi har reist kollektivt. Men det har vist seg å være veldig praktisk å bo på Carl Berner, for det går går busser og tog herfra til nord i marka og da slipper man de fleste bakkene. Vi har tatt poster som ligger midt i byen og så langt inn i marka som du kommer.

Vi merket opp postene med tusj i kartene våre, både kjentmannsmerket 2014-2016 og 2016-2019. Det gjorde det mye lettere å planlegge turer, spesielt våren 2017 når vi prøvde å ta poster fra begge bøkene.

Den morsomste bieffekten av å ta kjentmannsmerket 2014-2016 har vært at vi har lært masse lokalhistorie og postbeskrivelsene er virkelig fulle av gullkorn. Dessuten har vi blitt veldig flinke til å lese bok mens vi går på sti. Det er ingen lett øvelse.

Jeg har merket alle blogginnleggene med kjentmannsmerket 14-16 og laget en oversikt i hovedmenyen, så nå finner dere alt om dere vil lese dere opp.

English: I have made a summary of our experiences of kjentmannsmerket if you like to get into it.

Sølvmerket fra Katnosdammen og hjem

Den andre dagen på turen i Nordmarka ble ikke like lang, men vi tok sølvmerket for Kjentmannsposter 2014-2016 og det er ingen liten bragd.

Vi hadde jo ikke egentlig tenkt å overnatte på Katnosdammen, det var bare en nødplan. Men vi hadde med oss soveposer, tannbørster og en stor porsjon havregryn i tilfelle. Så da ble det havregryn til frokost 🙂

Det hadde vært stekhett dagen før, men søndagen startet i det litt kjøligere hjørnet.

Så glad ser man ut når man skal ta sølvmerket! Erik kjøpte denne sykkeltrøya på salg på Craft og jeg kan absolutt anbefale å ha en sykkeltrøye om du liker å sykle. Den har høy halv, lange ermer og glidelås foran, som alle tre er veldig praktisk å ha.

Vi startet med å sykle rundt Vesle Sandungen, ned til Langlivann og så trillet vi opp Fyllingsdalen, en trillesti. Som dere ser var den ikke alltid like tilgjengelig…

Men vi skulle ta post 28 Kveldsrohøgda sydvest ved utsikten og det var beste rute inn dit. Det var både vått, tett granskog og litt kronglete å komme seg til posten, men da vi først kom opp spilte det ingen rolle.

Det var helt nydelig utsikt der oppe fra og vi ble sittende betatte og se utover mens vi spise kanelboller. Det var en ypperlig post å ha som nummer 24, på veien mot sølvmerket.

Den siste posten, sølvmerketposten, ble post 31 Hengebroen over Fyllingselven.

Posten ligger rett sør for Kikutstua og er på en av fire hengebruer i Nordmarka. Vi har gått over en av de andre i en tidligere postjakt, faktisk.

Her ser dere meg ta posten og sølvmerket var i boks. Vi har tatt over ti kjentmannsposter fra 2014-2016 denne våren og flere fra 2016-2019, men det har virkelig vært morsomt.

Nå som vi har sølvmerket (jeg har til og med hentet det faktiske merket hos Skiforeningen) kommer vi til å gå over til 2016-2019-poster, men postene er uansett gode turforslag, så vi kommer ikke til å kaste boka.

Det er kanskje ikke så rart, men jeg har virkelig blitt mye bedre kjent i marka, alle markene, av å ta disse postene og jeg gleder meg til å ta flere, selv om jeg må pendle til Oslo for å ta dem 🙂

Vi avsluttet turen med lønsj på Kikutstua (vi hadde ikke noe mer mat igjen) og syklet ned alle bakkene til Carl Berner. Til sammen ble det 70 km på sykkel og 15 km til fots, så ikke en dårlig tur 🙂

English: the final day of the trip we managed to get the last two kjentmannsposter and the silver badge 🙂

En lang tur i Nordmarka – Grua til Kattnosa

For litt under en uke siden var vi på lang tur i Nordmarka for å ta kjentmannsposter og det var skikkelig fint.

Egentlig har vi tatt denne turen fra Grua og hjem før, men da tok vi bare én post på veien. Nå hadde vi satt oss som mål å få sølvmerket (25 poster) og da trengte vi fem poster til før vi dro på ferie.

Vi hadde lagt opp en ambisiøs plan for oss selv for turen gjennom Nordmarka, men hadde også nødplaner i bakhånd. Alltid beredt vet du. Vi startet med å sykle fra Grua, langs Mylla og til Tverrsjøstallen. Vi hadde planlagt å ta toget fra Tøyen kl 10, men vi hadde ikke reservert plasser til syklene og toget var fullt, så vi måtte vente til neste tog 🙁 Det gjorde at vi kom litt sent igang med turen vår og planen om å ikke overnatte i Nordmarka begynte å svikte, men vi var forberedt på alt, så det gikk bra.

Da vi begynte å gå innså vi at første post var over Nordmarkas høyeste punkt og at det var mulig vi allerede måtte begynne å endre dagens rute. Men vi klatret opp de 180 høydemetrene og krysset av “Nordmarkas høyeste punkt” på lista over ting vi har fått gjort på grunn av kjentmannspostene.

Dagens første post fant vi etter 400 meter gjennom granskog, post 23 (2014-2016) Der Milorg-cella ved Svarttjern sto. Vi hadde brae syklet 12 km og gått 5 km, men vi måtte spise lønsj før vi fortsatte. Mat er viktig for den gode stemningen!

På vei tilbake forbi Tverrsjøen syklet vi rett forbi en badeplass og bestemte at vi fortjente et bad. Det var tross alt juli og sommer.

Vannet var nesten lunkent og det var deilig å vaske av seg svetten etter topptur og oppoverbakkene fra Grua.

Egentlig hadde vi tenkt til å ta post 24 på Grasdalskollen, men vi innså at vi måtte holde gåingen til et minimum om vi skulle rekke mange nok poster. Derfor syklet vi rundt Gjerdingen til Store Fidlingen. Det er noen ordentlig vrange oppoverbakker rundt Gjerdingen, men vi fant en flokk geiter på veien og da ble alt bedre.

Før vi kunne ta dagens andre post måtte vi spise middag. Vi fant en idyllisk leirplass med masse maur i nordenden av Store Fidlingen og nøt sommerværet.

Det var godt å gå litt på beina mellom all syklingen, jeg er sikker på at avvekslingen gjorde at jeg ikke ble så støl og sliten.

Det er vakkert i Nordmarka en sen sommerkveld. Vi var ikke alene i Nordmarka, men du trenger ikke å dra mer enn noen hundre meter utenfor “motorveien” før du er helt alene.

Det var litt vått å komme rundt Store Fidlingen, men med en gang vi fant dammen var post 25Store Fidlingen, ved dammen lett å finne.

Ettersom det var blitt så sent hadde vi bestemt at vi skulle overnatte på Kattnosdammen, hytta til DNT. Men vi var ikke ferdige med å ta poster av den grunn! For på vei fra Gjerdingen til Kattnosa sykler man rett forbi en ny post.

Så da fikk vi tatt post 25 Snøploghøgda for 2016-2019 også. Det er bra når man får bonusposter på den måten 🙂

Vi var framme på Katnosdammen ganske sent på kvelden og det var godt å finne ut at det var noen ledige madrasser vi kunne sove på. Katnosdammen er en stor hytte med mange senger og mye plass og det var fullt inne og folk som teltet på alle holmene. De har også kanoer og alt mulig, så det er vel verdt turen.

Men vi var ennå ikke ferdige med å ta poster for kvelden. Det er nemlig to poster ved Katnosa og dem skulle vi ta før vi la oss.

Den fjerde posten for dagen var en ny post fra 2016-2019, nemlig post 26 Katnosa syd. Den ligger på den borteste atthaldsdammen, nesten rett bak hytta.

En liten kilometer bort ligger Fagerliseter. Post 27 Fagerliseter ble dagens femte og siste post og vi var to poster unna å få sølvmerket for 2014-2016.

Det var to slitne, men fornøyde Kormer som gikk tilbake til Katnosdammen og la seg den kvelden. Vi hadde både syklet og gått langt, men vi var veldig fornøyde med oss selv. Det hadde vært en deilig tur i Nordmarka så langt.

English: we took the train to Grua and cycled to Katnosdammen, finding five kjentmannsposter along the way. It was a long, but really nice trip. Nordmarka is truly beautiful in the summer.

En myrblomst for helga og sommeren

Sist helg var vi på tur i marka for å ta flere kjentmannsposter og da fant jeg en myrblomst jeg ville vise dere.

Jeg kaller den myrblomst for jeg vet ikke egentlig hva den heter. Som betyr at jeg ikke har prøvd å slå det opp ennå. Men jeg syntes den var fin og morsom og rar og jeg var allerede helt gjennomvåt på beina, så jeg kunne like gjerne bli stående midt i myra og da bilde av den.

Jeg tror ikke jeg har sett en blomst, myrblomst eller annen, som hadde så mye hår  kronbladene. Hvorfor være hårete når man står på en myr i lavlandet? Den skal ikke fange insekter, for jeg hadde kjent den igjen om den var kjøttetende (dessuten pleier det ikke å være blomsten som “spiser”) og den har dem ikke for beskyttelse, for så mye vind er det ikke på en myr i lavlandet.

Kanskje er det bare for pynt? Kanskje har de en spesiell pollinator som liker hår? Eller der planten trenger hår for å få pollenet av pollinatoren? Som dere skjønner er det mange muligheter her. Får jeg tid før jeg drar på ferie skal jeg slå den opp. Så finner vi ut av det alle sammen 🙂

English: just a nice flower that I don’t know the name of, but photographed in a mire last weekend.

Bjørkemålere i solnedgang – en pest

Midt i all kulturen i Eggedal måtte vi opp å legge på litt plast på taket og da oppdaget vi masse bjørkemålere.

Jeg tok med meg kameraet opp på taket og solnedgangen var nydelig over fjellet. Når vi er på hytta om vinteren går sola ned bak dette fjellet før 17, men midtsommer så blir man badet i sol til midt på natta.

Vi skulle som sagt fikse ting på taket, men så la vi merke til at det var små grønne larver over alt. Virkelig over alt. Og de hang i snorer ned fra trærne, så da måtte jeg se oppover.

Og plutselig så vi dem, hundrevis av bjørkemålere. Så, en måler er en type sommerfugl som har grå/sølv/hvit farge og kanskje ikke er så morsom å se på, så du har kanskje ikke lagt merke til dem før (om du ikke har hatt dem på eksamen, sånn som jeg har hatt).

Men det er altså bjørkemålere som er sommerfugllarvene som er lysegrønne og bare har føtter helt framme og helt bak, så de går som sånne omega-tegn.

Jeg er ganske sikker på at Lille larven Aldrimett er inspirert av bjørkemålere, fordi de ikke spiser før det er tomt for blader på et tre.

Som dere skjønner kan det være ordentlig katastrofalt for trærne, for uten blader blir det ingen fotosyntese og heller ingen mat til trærne. Og uten mat blir det lite morro.

Noen år blir det ekstra mange bjørkemålere og da kan de spise tomt kjempestore områder. Det ser ut som 2017 dessverre blir et sånt år. Det er trist å se bare trær midt på sommeren. Vi får bare håpe det blir bedre neste år.

Men det var første gangen jeg hadde makroobjektivet mitt ute på lenge og det var deilig å få brukt det litt igjen.

English: we discovered all these geometer moths (Epirrita) at the cabin and it was nice photographing them even though they are eating all the trees.

Ekspedisjon Eggedal – Ole Einar Bjørndalen og snurrebukker

Nå er det bare å glede seg for nå skal jeg fortelle dere om Ekspedisjon Eggedal, helgens utforsking av Eggedal og Sigdal.

Planen var å gjøre alle sightene i Sigdal i løpet av helga og her ser dere dem pent oppsummert 🙂 Vi skulle til alle på skiltet untatt Vatnås kirke, hele Kunstnerdalen.

Det hadde kommet opp nye skilt i mai for hele kunstnerdalen, så her kan dere se hele Ekspedisjon Eggedal ruta. Altså, hele ruta og den biten som vi skulle ta. Det er rart hvordan turen føles mer som en ekspedisjon når det er fænsi skilt på alle stoppene.

Første stopp var Ole Einar Bjørndalen! Jeg må ha nevnt det på bloggen før, men Ole Einar er altså fra Simostranda som vi kjører gjennom på vei til Eggedal og der har de satt opp en stor statue av ham som er behørlig skiltet.

Man kan jo ikke gå glipp av selve Ole Einar Bjørndalen. På infoskiltet var alle hans idrettsprestasjoner behørlig nedskrevet, de siste resultatene var fra 2017, så det var meget oppdatert.

Jeg tok selfie og var veldig fornøyd.

Så her står han langs veien og hjelper deg opp bakken. Han står midt på et jorde med flombelysning og utsikt over elva.

Erik bad ham om å ta seg en bolle (fra Too Good To Go). Etter at første punkt i planen for Ekspedisjon Eggedal var gjennomført, skulle vi bare kjøre opp til hytta for å sove, men på veien fikk vi en veldig fin overraskelse.

Verden vakreste værer var tilbake! Vi har møtt dem en gang før, men nå som det var ekspedisjon stoppet vi og tok ordentlige bilder.

Bare se på de hornene! De er så kule! Og må være upraktiske når man løper i tett skog… De var en ypperlig slutt på første dag av Ekspedisjon Eggedal og dere må bare glede dere til å høre om resten.

English: we finally did the “Eggedal expedition” last weekend and it was perfect. The first day we took selfies with the statue of Ole Einar Bjørndalen and photographed big horns. 

Blomsterhagen på Nyfossum

Det er mandag og jeg tenkte at vi alle trenger blomsterhagen på Nyfossum på Blaafarveværket.

Da vi var der for en uke siden ble jeg så inspirert til å fotografere. Det var så mye vakkert, spesielt i blomsterhagen, at jeg måtte ta meg en runde. Jeg har ikke tatt så mye naturfoto på en stund, men noen ganger så må jeg bare.

Ingenting er som å klare å få en sommerfugl i fokus når den står på en tynnstilket blomst i vinden.

Og så valmuer da. De var nesten selvlysende i solskinnet. Å se dem i blomsterhagen på Nyfossum minnet meg på at vi alltid pleide å ha valmuer i huset jeg vokste opp i. Klare og røde, år etter år.

Dessuten har vi jo funnet ut at det er valmuer som er motivet på det store maleriet vi kjøpte etter bryllupet. Man kan vel egentlig si at den røde veggen i stua er valmuerød. Det er noe med den klare, oransj røde fargen som lyser opp.

Disse var orientalske kjempevalmuer, de finnes ikke i Norge egentlig, kun når de har spredd seg fra hager. Da jeg bodde i Trondheim fant jeg noen som vokste langs veien et år. Det var første gangen jeg dro hjem og slo opp noe i floraen min etter å ha funnet det ute. Alltid tilfredsstillende å ha kompetansen til å få svar på det man lurer på.

Kanskje jeg skal spørre de blomsteransvarlige her i blokka om vi også kan få valmuer?

Blomsterhagen på Nyfossum hadde også en stor avdeling med roser, men det var ikke så mange som hadde sprunget ut ennå. Dere får dra og se på dem senere i sommer 🙂

English: a colourful start to the week with some flowers from the garden at Blaafarveværket. I thought it might be a good way to start the week. 

En perfekt dag på Blaafarveværket

Jeg var så heldig å få tilbringe søndag på Blaafarveværket i perfekt vær og jeg koste meg masse.

Jeg er ikke sikker på om jeg egentlig har vært på Blaafarveværket før, men vi kjører forbi hver gang vi skal til Eggedal på hytta, så det var helt klart på tide å dra innom. Blaafarveværket er både et museum for koboltgruvene og et galleri for kunstutstillinger og årets utstilling er Drømmen om en hage.

De hadde en veldig fin pelargoniavegg ved inngangen til utstillingen, den var veldig fin.

Vi startet med å se på hagekunstutstillingen. Det var veldig sommerlig og fint å se på bilder av hager, for det meste hager og mennesker som kunstnerne var veldig nære. Det må ha vært et deilig liv å være kunstner og kunne bo på hytta fra mai til september hvert år.

Etter å ha sett Drømmen om en hage var det på tide med lønsj. Blaafarveværket har flere steder man kan kjøpe mat, men vi gikk for mat i den gamle smia. Erik benyttet sjansen til å spise rømmegrøt, mens Bess og jeg kjørte laksesmørbrød – en klassiker.

Til dessert spiste vi gruveost fra Eiker gårdsysteri som er lagret i gruvene på Blaafarveværket. De fikk bronsemedalje for den i fjor og jeg anbefaler absolutt å ta en smak om du går forbi den i butikken (Erik fant den i hvert fall i Oslo).

Det var en perfekt dag med lett skiftende skydekke, men varmt i været, så vi satt ute og nøt maten og utsikten. Det var nok skittent og bråkete her da det var drift i koboltgruvene, men nå er det bare stille og vakkert.

Vi måtte ta en runde på området når vi først var på Blaavarveværket og gikk innom butikken. Jeg er ikke helt moden fo rå investere i glasspynteting, men det var en utstilling langs veggene av historiske varer farget med kobolt fra Blaavarveværket og man skjønner godt at mørkeblått er en så staselig farge. Dessuten lærte vi at kobolt var den eneste fargen som tålte 1200 grader C, så den var den eneste man kunne male mønster med på porselen.

De har en utstilling fra “gullalderen” til verket som var fra 1820-1840. Verket ble startet på tidlig 1700-tall, men disse 20 årene tidlig på 1800-tallet produserte man den beste kobolten i verden og leverte 80 % av all kobolt på verdensmarkedet. Ikke dårlig for et lite verk i Åmot.

Men det var mer! På Nyfossum (som også er en del av Blaafarveværket, men 4 min å kjøre unna) var det mer både kunst og museum. På låven var utstillingen Papirtegning av Marit Roland og den var så kul at den får eget blogginnlegg.

Dessuten tok vi en runde i den gamle direktørboligen på Nyfossum.

Direktørboligen ble bygget i 1820-22 av direktøren som var en del av gullalderen til Blaafarveværket og er virkelig storslagen.

Vi utforsket hagen og luftet på rosene. Det er utrolig hvor levende et gammelt hus blir av en levende hage.

Vi avsluttet dagen vår på Blaafarveværket med is i skyggen av et tre og var enige om at en lat sommerdag blir bedre av å tilbringes i nydelige omgivelser.

Har du tid i sommer bør du virkelig ta deg en tur innom Blaafarveværket, med eller uten barn.

English: I spent last sunday at Blaafarveværket in Åmot (by Drammen) and it was the perfect Sunday summer outing.

En fredag alene i byen i sola

Fredag forrige uke var jeg alene i byen og nøt av finværet i tunge drag.

Jeg måtte være inne og fikse ting hver halvtime, men ellers satt jeg ute i urtehagen og leste. Urtehagen er rett utenfor Kristine Bonnevies hus og utrolig fin. Ikke overraskende så lukter det kjempegodt der, og det er så fint å sitte og se på alle de pene plantene.

Jeg tror man blir ekstra glad som biolog av å sitte i en park som har ypperlig plantevariasjon. Du ser liksom at den er ordentlig gjennomtenkt. Dessuten er det er lite springvann og pene trær og fugler som synger. Det er veldig fint.

Jeg spiste snitter (rester etter møtet jeg passet på) og leste bok. Jeg har lest ut Sjarmen med tarmen som jeg fikk i bursdagsgave av Beate. Den var skikkelig god. Den var lettlest, interessant og vitenskapelig presis, perfekt for meg. We should all be feminists er en omskriving av en TEDtalk Adichie holdt og om dere ikke vil lese den, se den!

Etter en lang dag med å løpe rundt var jeg fast bestemt på å fortsette å nyte min dag alene i byen i sola. Jeg fant uteservering med sol på Bettola, er ikke vanskelig å få plass når man bare er én. De har ikke noe ølutvalg, men de har veldig gode cocktails.

Etter noen timer i sola var det på tide med middag. Det beste med å være alene i byen er at man kan spise akkurat det man vil til middag! Spesielt når det er så mange fine steder i Oslo å prøve. Denne gangen prøvde jeg Kamai på Grünerløkka. De har sushi og bao og jeg var klar for å prøve nettopp bao.

Jeg må innrømme at jeg fremdeles er litt skeptisk til steam buns, men både den crispy kyllingen og den langkokte kua. Så godt, så saftig, så mange gode kombinasjoner av smaker. Jeg satt i kafeen, men de har også en restaurantdel og jeg skal helt klart dit.

Etter middag på Kamai gikk jeg på Brewdog for å smake på litt estisk øl. Jeg satt der alene i byen og drakk øl, men akkurat som det skjer i bra byer så satt jeg der plutselig sammen med masse venner. Det var tungt å stå opp lørdag morgen, men det var en veldig bra fredag alene i byen. Anbefales!

English: last Friday I was home alone and I spent the day in the sun, reading, eating bao and drinking beer.

Søndagstur i bøkeskogen i Larvik

Mandag 1. mai var det så nydelig vær at vi ikke kunne reise fra Larvik helt ennå. Vi bestemte oss for å utforske bøkeskogen, en av Larviks store turistattraksjoner.

Praktisk nok var det skilt gjennom byen så det var ikke vanskelig å finne bøkeskogen. Dessuten ligger den på toppen av byen og er synlig fra over alt. Det ser ut som om vi skulle på langtur ettersom vi begge hadde med oss sekk, men det er bare bagasjen vår som vi bar med oss rundt.

Larvik er ikke veldig stor, så vi kom raskt til bøkeskogen. Ved inngangen i syd var det et fint lite kart og en oversikt over hvorfor bøkeskogen er morsomt og interessant.

Og så var det alle bøkene. Vi hadde perfekt timing mandag 1. mai, bøkene var akkurat kommet igang med å spire, mens hvitveisen var på sitt aller beste.

Se på dette her. Så utrolig vakkert med uendelig med hvitveis utover hele skogbunnen. Jeg vet man ikke kan ha mange yndlinger, men hvitveismatte er virkelig noe av det beste jeg vet.

Vi gikk på lykke og fromme gjennom skogen, så på gamle gravhauger, bøketrær, hvitveis og bare nøt sola.

Det ble lønsjtid midt i skogen og der var Bøkekroa! De er en tradisjonell kro, sånn som man finner langs landeveien, så vi valgte et rekesmørbrød og et karbonadesmørbrød og bare nøt livet i solveggen.

De aller fleste kom dit for softis og det skjønner jeg godt, for den var veldig god. Dessuten var det supervarmt, så da må det is til.

Vi brukte noen timer med is og bok i solveggen på Bøkekroa før det var på tide å komme seg hjem. Vi hadde en nydelig dag i Larvik med hotellfrokost, noen timer til med spa, 1. mai-tog, en tur i bøkeskogen, rekesmørbrød, bok, sol, is, rullekebab, tog hjem og øl på balkongen hos Ola.

English: the second day in Larvik, last week, we spent some time in the spa and then the rest of the day walking in the beech forest and having lunch at the traditional restaurant in the middle of the woods.

Drømmer om påsker som har vært

Nå er det påske og jeg har dratt på fjellet, men før bildene fra årets påske kommer kan vi se på noen fine påsker som har vært.

Jeg er ikke sikker på hvor mange påsker vi har tilbragt i Eggedal, men det begynner å bli noen nå. Den hytta her altså, den er den beste hytta jeg har vært på og det sier ikke lite.

Jeg elsker utsikten fra kjøkkenet, Dronninggutunatten i solnedgang, i alt slags lys egentlig. Jeg elsker at man er på fjellet selv om det er rett utenfor byen og at det er så stille selv om det egentlig er mange hytter der.

Jeg liker at vi kan ta med venner på fjellet og at man både kan gå både kort og lang tur og allikevel få vaffel. Og hvilken vaffel, verdens største og beste vafler, hvem vil vel ikke ha det på hytta?

Påske er fint vær og skitur og fjelltopper og nydelig lys.

Påsker er perfekte for solskinnsskigåere som meg, som liker godt føre, solskinn og kos. Jeg liker store, hvite vidder og appelsinpauser (i hvert fall klementinpauser). Det er sånt som gjør livet godt å leve.

Så nå satser jeg på at årets påske blir like bra som mine tidligere påsker og at sola kommer til å skinne like fint på meg i år som den gjorde i fjor.

Det er alltid bra når man kan få det beste av begge verdener, både by og fjell. At jeg kan ha fest med venner, brunsje i byen, se på kunst og så dra på fjellet og gå på ski og få frisk luft.

English: this is what I wish my Easter holiday will be like this weekend. Sun, snow, skiing, waffles, good people and the best cabin ever. I hope you have a nice weekend.