Jeg hadde tenkt til å skrive en liten presentasjon om meg selv, hvem jeg er, hva jeg gjør, hva jeg skriver om og bryr meg om. Men så hadde jeg et skjellsettende møte på mandag og resultatene av det møtet har rystet meg. Selv om det kanskje er riktigere å si at det har gjort at alt føles helt stille, for nå vet jeg ikke helt hvem jeg skal være.

Jeg har alltid sett på meg selv som en som ikke bare er jobben. Jeg er så mange ting, jeg gjør så mye og liker alt mulig. Jeg liker å være på tur, å trene, å gå på teater, på konsert, å spise på fænsie restauranter, være frivillig, være på fest og å reise, blant mange ting. Jeg kan gå i galla eller turklær på en tirsdag. Men denne uka har jeg kjent på hvor mye jeg faktisk er doktorgradsstipendiat. Hvor mye det å forske og høre til på et universitet er meg. For nå skal jeg ikke være det mer. Unge, lovende, smarte, forsker-Ingeborg skal ikke være det mer. Det blir ingen Dr. Korme.

Jeg har ikke helt funnet ut alt når det kommer til doktorgraden min, men jeg vet plutselig ikke hva en presentasjon av meg selv skal være lenger. Her på bloggen blir det ikke så mye endring uansett, for doktorgraden har ikke vært en så stor del av den, men i resten av livet blir det det.

Så her er en presentasjon av meg, det jeg føler at jeg vet:

Hei, jeg heter Ingeborg Korme. Jeg er 28 år og bor i Oslo med mannen min Erik. Jeg blogger om alt jeg gjør, om klær, trening, tur, teater, mat, oppskrifter og restaurantbesøk, om konserter, film, fester, reising, frivillighet, interiør og naturfotografi. Omtrent det eneste jeg ikke blogger om er sport og sminke. Jeg har skrevet doktorgrad i bioinformatikk og genetikk i fire år, men nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre, for jeg får ikke til å bli ferdig.

Hvem skulle trodd at 2017 ble mulighetenes år?

English: I had planned to write a presentation of me, but on Monday I had a meeting that completely turned my world upside down and now I realise that I am not quite sure who I am anymore. 

Jeg  har vært sykemeldt siden juni, en måned etter at jeg sluttet å få lønn i doktorgradsprosjektet mitt.

Jeg hadde jobbet meg helt utslitt og måtte til slutt innse at jeg trengte en pause fra doktorgraden for å få igjen pusten og kanskje klare å bli ferdig til slutt. Jeg har brukt sommeren på å hvile, sole meg, lese bøker, komme meg gjennom Netflix, ha ferie med kjæresten min og trene. Jeg har begynt å gå til psykolog for å få hjelp til å få orden både på tanker og følelser og det har ført til to veldig spesifike resultater. Det ene er at jeg trenger en ny livsplan. Planen min var alltid å studere evolusjonsbiologi, noe jeg har gjort, men som nå trenger revisjon og oppdatering. Det andre resultatet fra psykologen var at jeg trenger å gjøre mer frivillig arbeid.

Frivillig arbeid har alltid vært en stor del av livet mitt og jeg har vel tidvis brukt like mye tid på frivillig arbeid som skolearbeid. Skolen har aldri fått med enn 80% fordi jeg alltid har hatt så mange morsomme frivillige prosjekter. Fra jeg begynte på masteren har jeg sakte nedgradert mitt frivillige arbeid for å prioritere å ha tid til arbeidet. Det er jo lurt i innspurtstider, men det har ikke vært bra for meg i lengden.

Gjennom samtaler med psykologen har jeg innsett hvor viktig det er for meg å være frivillig og å gjøre verden bedre. Men det er også viktig fordi jeg får brukt alle “menneskeegenskapene” mine der. Jeg får prosjektlede, veilede, ha møter, organisere og administrere, ting som jeg er flink til og virkelig koser meg med. Jeg har ikke bestemt meg for om jeg bør kaste hele doktorgraden på båten og prøve å bare jobbe med prosjektledelse ennå, men jeg har i hvert fall bestemt at det er noe jeg skal prioritere mye tid til for å finne tilbake til engasjerte og glade Ingeborg.

Ettersom jeg ikke orker eller får til like mye som før, fordi jeg har lyst til å utfordre meg på andre måter og fordi jeg tenker det er på tide å gjøre verden bedre direkte (ikke bare via speideren), har jeg meldt meg på flere steder. Jeg skal holde “datakvelder” for flyktninger på St. Hanshaugen, jeg gjør småting på Frivillighetshuset på Tøyen og håper på å kunne hjelpe til på flere av de store prosjektene der, jeg skal være veileder for 5. klassejenter i #girltechfest i oktober og har invitert nye gjester hjem på middag gjennom Kom inn. Spesielt på Tøyen kan liten innsats gjøre en stor forskjell og det er så mange kule ting som skjer der nå, så mange gode initiativer at det er morsomt å få lov til å være med på det som skjer.

Jeg er så heldig at noen andre kan betale husleie og regninger for meg selv om jeg ikke får penger fra NAV, så jeg har det ikke veldig travelt med å finne ut av livet mitt. Men jeg håper at å jobbe frivillig kan hjelpe meg til å få energi og lyst til å også jobbe med doktorgraden, så jeg kan bli ferdig med det kapittelet av livet mitt og komme videre. Etter det må jeg bare finne ut hva jeg vil gjøre videre.

For to uker siden var jeg syk på hytta. Jeg skulle tenke over livet og bli frisk, men etter en hel dag med funderinger over livet var jeg klar for noe annet. Vi hadde med oss internettsåpestykke for en gangs skyld, så jeg endte opp med å sitte i timesvis på Duolingo. Duolingo er en app hvor man kan lære språk. Du må kunne engelsk, fordi det er ingen kurs på norsk, men det er ikke noe problem, spesielt med engelsk stavekontroll 🙂

Akkurat nå holder jeg på med tysk. Jeg har egentlig alltid vært passe god i tysk, men aldri superflink. Nå er det lenge siden jeg har brukt tysk mye, så jeg tenkte det kunne være fint å friske opp, og så hadde jeg noe “flinkt” å gjøre mens jeg var syk. Det var veldig tilfredsstillende å se at jeg fremdeles husket ganske mye tysk og at jeg tok igjen alle vennene mine 😉 Nå er jeg 30% fluent med 3380 XP.

Mange av vennene mine holder på, de vanligste språkene er spansk, fransk, tysk og italiensk 🙂 Dessuten har jeg rundet svensk 😉

Hver liten bit tar kort tid, er ganske enkel og man føler seg superflink. Når man er ferdig med et kurs bør man belønne seg med en tur til et sted der de prater det språket 🙂

English: I am doing a German course on Duolingo and you should learn a language there too

Har du noen gang tatt the Pottermore sorting hat? Som Rowling har vært med på å lage og som offisielt er den “riktige” sorteringen av deg inn i et av de fire husene på Galtvort? Det har jeg. Fordi jeg elsker tester på internett, som alle andre, og fordi jeg aldri har klart å bestemme meg for om jeg egentlig hører til i griffing eller ravnklo.

Høres det teit ut? Vel, jeg synes ikke det. Harry Potter har vært en stor del av oppveksten min, det er noe som fremdeles er spill levende i vennegjengen min og så sier det mye om hvem du *vil* være. For som hatten sier til Harry når han blir sortert, så handler hvem du er om hvem du *vil* være. Hva du strekker deg mot. Harry blir bedt av hatten om å velge og velger griffing. Jeg har tenkt mye på hvilken jeg ville valgt, men driver stadig å vingler.

På en måte har livet mitt alltid vært halvt griffing og halvt ravnklo. Skoleflinkheten, det ekstreme regelrytteriet, kveruleringen og doktorgraden er ravnklo. Det er flink og smart og dyktig. Speideren, at jeg tar ansvar, er en leder, står forrerst og gjerne er den som tar det som kommer, prøver noe skummelt først og alltid beskytter andre er griffing. Og selv etter at jeg bestemte meg for å satse på forskning heller enn ledelse, ravnklo over griffing, så kjenner jeg at jeg er usikker.

Så da jeg selv tok testen kjentes det som at det var mye mer det handlet om enn bare hvilken hus jeg havnet i. Det handlet om om jeg virkelig hadde tatt den riktige avgjørelsen i livet. Intet mindre. Men da jeg kom til det siste spørsmålet, ble jeg, som Harry, spurt om jeg heller ville være ravnklo enn griffing. Valget var mitt. Som Harry sto jeg midt mellom, kunne like gjerne falle den ene som den andre veien. Du skulle bare visst hvor skuffet jeg ble. Harry Potter og Rowling kunne tydeligvis ikke redde meg ut av denne knipa.

Nå er det et år siden jeg gikk ut av Komité Speiding. Et år siden jeg sluttet å veilede andre, ha to møter i uka og å reise rundt. Jeg savner det. I høst ble jeg oppringt og spurt om ikke jeg kunne hjelpe til med en konferanse i juni og jeg sa ja på flekken. Jeg innså i høst at om et år var jeg endelig ferdig og kunne ta på meg verv i speideren igjen og jeg ble så glad. Veldig glad. Gladere enn jeg blir av å tenke på disputasen min. Så kanskje det er svaret mitt. At jeg heller ville vært programsjef på landsleir enn å ha doktorgrad. Eller at jeg i hvert fall tenker mye på det.