Griffing eller ravnklo?

Har du noen gang tatt the Pottermore sorting hat? Som Rowling har vært med på å lage og som offisielt er den “riktige” sorteringen av deg inn i et av de fire husene på Galtvort? Det har jeg. Fordi jeg elsker tester på internett, som alle andre, og fordi jeg aldri har klart å bestemme meg for om jeg egentlig hører til i griffing eller ravnklo.

Høres det teit ut? Vel, jeg synes ikke det. Harry Potter har vært en stor del av oppveksten min, det er noe som fremdeles er spill levende i vennegjengen min og så sier det mye om hvem du *vil* være. For som hatten sier til Harry når han blir sortert, så handler hvem du er om hvem du *vil* være. Hva du strekker deg mot. Harry blir bedt av hatten om å velge og velger griffing. Jeg har tenkt mye på hvilken jeg ville valgt, men driver stadig å vingler.

På en måte har livet mitt alltid vært halvt griffing og halvt ravnklo. Skoleflinkheten, det ekstreme regelrytteriet, kveruleringen og doktorgraden er ravnklo. Det er flink og smart og dyktig. Speideren, at jeg tar ansvar, er en leder, står forrerst og gjerne er den som tar det som kommer, prøver noe skummelt først og alltid beskytter andre er griffing. Og selv etter at jeg bestemte meg for å satse på forskning heller enn ledelse, ravnklo over griffing, så kjenner jeg at jeg er usikker.

Så da jeg selv tok testen kjentes det som at det var mye mer det handlet om enn bare hvilken hus jeg havnet i. Det handlet om om jeg virkelig hadde tatt den riktige avgjørelsen i livet. Intet mindre. Men da jeg kom til det siste spørsmålet, ble jeg, som Harry, spurt om jeg heller ville være ravnklo enn griffing. Valget var mitt. Som Harry sto jeg midt mellom, kunne like gjerne falle den ene som den andre veien. Du skulle bare visst hvor skuffet jeg ble. Harry Potter og Rowling kunne tydeligvis ikke redde meg ut av denne knipa.

Nå er det et år siden jeg gikk ut av Komité Speiding. Et år siden jeg sluttet å veilede andre, ha to møter i uka og å reise rundt. Jeg savner det. I høst ble jeg oppringt og spurt om ikke jeg kunne hjelpe til med en konferanse i juni og jeg sa ja på flekken. Jeg innså i høst at om et år var jeg endelig ferdig og kunne ta på meg verv i speideren igjen og jeg ble så glad. Veldig glad. Gladere enn jeg blir av å tenke på disputasen min. Så kanskje det er svaret mitt. At jeg heller ville vært programsjef på landsleir enn å ha doktorgrad. Eller at jeg i hvert fall tenker mye på det.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *