Enda mer øl i Oslo – Brygg

Sist jeg var i Oslo hadde jeg på planen å prøve Brygg, et nytt ølsted i Storgata i Oslo.

Jeg er jo allerede veldig glad i Crowbar, Oslos kanskje beste ølsted? Men jeg er alltid klar for å å prøve nye steder. Ina og jeg hadde snakket om at vi måtte prøve ut Brygg lenge og da jeg var i Oslo fikk vi plutselig og endelig tid. Det var mange som ville være med på å teste Brygg, så vi ble et stort bord etter hvert.

Det var veldig hyggelig å se så mange venner samtidig, selv om kvalitetstid med Ina heller ikke er å forakte. Det bra med å være mange folk ute på et ølsted som Brygg er at det er mange man kan dele øl med. Og når det er mange å dele med får man smakt på mange flere øl, som jo er det morsomste med ølsteder.

Jeg smakte ikke på maten på Brygg, men de lager både burgere og annet godt som man kan spise mens man henger der. Folk prøvde både burger, svart burger, friterte poteter og pølser og det virker som om maten er bra, selv om den ikke var magisk, er den absolutt bra til ølet.

Jeg innser at jeg kanskje bruker mye tid og penger på å smake på mange forskjellige øl og å spise morsom mat, men det er noe av det beste jeg vet, så det er ikke det dummeste. Men jeg burde kanskje utforske flere av ølstedene i Oslo også.

English: there is yet another beer place in Oslo and I tried it out with my friends last time I was in Oslo. I still like Crowbar better than Brygg, but it is a good place for large groups and they have a small dinner menu, that is quite nice.

Skalldyraften med Ina og jentene

Ina fant kräftskivahatter i Ålesund og jeg hadde skalltyrtårn på Louise på planen for juli og plutselig ble det skalldyraften på Aften Brygge rett før jeg dro på interrail.

Vi var så heldige å få selskap! To nye venner, Ann Christin, som akkurat hadde flyttet fra Bergen…

…og Alexandra. Dette er Alexandra!

Veldig morsom dame. Jeg er fremdeles imponert over huleboerkostymet hennes fra bursdagen til Ina i fjor.

Skalldyr på hodet! Ser dere hvor glad jeg er? Det er så glad jeg blir når jeg er på skalldyraften. Jeg må gjøre det oftere. Dessuten var temahatter verdens beste påfunn for å spise middag med bra damer.

Men vi var på Louise for å spise sjømat og ha skalldyraften og det fikk vi absolutt til! Alexandra og jeg bestilte det lille sjømattårnet. Det hadde reker og krabbe og kamskjell og østers og kreps. Mmm.

Og så fikk vi blåskjell som var varme. Puh! Husker dere i fjor i Frankrike at jeg fant ut at rå blåskjell ikke er noe for meg? Tydeligvis ikke for alle andre heller… Det eneste jeg savnet var mer suppe, blåskjellsuppe er så godt.

Ina og Ann Christin gikk for det store fatet med alt på, hummer, krabbe og østers og alt.

En veldig fornøyd Ina 🙂

Hummer er det beste fashion accessory.

Kvelden var for god til å avslutte etter middag og vi hadde ikke luftet hattene våre nok, så vår skalldyraften ble utvidet til øl!

Vi gikk til The Dubliner på andre siden av Aker Brygge. Der var det god øl, stille og rolig og masse folk som lurte på om vi var et utdrikningslag. Da vi prøvde å forklare dem at hattene var anledningen for at vi gikk ut ble de bare forvirret. Det er ikke alle som forstår Ina og min sin genialitet.

Se, så genial. Jeg kommer til å savne henne veldig mye, men heldigvis har vi Instagram chat. Burde du spise skalldyr på Louise? Det var ikke fantastisk og ikke superbillig, men det var bra. Er du i humør for skalldyrplatå ville jeg absolutt dratt dit.

English: a evening of fantastic ladies, shellfish platou and hats.

En helaften med Ina på Vippa

På lørdag var Erik opptatt med utdrikningslag og jeg var så heldig å få en helaften med Ina, først på Vippa og så på Izakaya.

Det var lørdag og fint vær og jeg var tidlig ute. Jeg hadde ligget på et pledd i hagen og lest bok hele lørdagen, en av de bedre måtene å bruke en lørdag på i juni, helt klart. Jeg satt utenfor i solveggen og drakk øl og var imponert over veggmaleriet. Ser dere den nye Osloturbanen? Ina hadde vært på jobb, men da hun kom var vi begge klare for en helaften.

Vi startet med middag. Jeg valgte en pulled duck burger med ekstra ost fra Duck it! Den var saftig, smaksrik og mettende. Veldig bra middag, enkelt og greit. Ina valgte en kebab fra den syriske boden (der en jeg kjenner fra datakveld for flyktninger jobber nå!) og den var veldig god.

 

Veldig god. En helaften er alltid en god idé når det er sommer og man ikke har noen planer og sola aldri går ned.

Ina var smashing som vanlig. Jeg kjenner at jeg også trenger en ny sommerkjole, en løs og ledig og elegant en. Men det får bli etter at jeg faktisk har fått en jobb.

Det var så mye god mat å smake på at vi måtte smake på flere ting når vi først hadde helaften på Vippa. Det var selvfølgelig obligatorisk å prøve dumplingene. Vi gikk for stekte med svin. Ah, så gode! Vi prøvde også å spise tiramisu til dessert, men det var ikke mer igjen og drikkeboden gikk tom for is, så det ble ikke taptails på oss heller.

Men Vippa har bare akkurat kommet igang, så vi får håpe at de blir mer rutinerte etter hvert. Det vi fikk servert var i hvert fall supergodt.

Etter å ikke ha fått taptail på Vippa bestemte vi oss for å spasere gjennom sommer-Oslo til Izakaya. Dere vet hvor mye jeg liker det stedet, men Ina hadde ikke vært der før, så vi måtte innom. Dessuten har de også en tendens til å gå tom for is utpå kvelden, så det var bare nok til én cocktail.

Men etter en øl og en cocktail ble vi invitert hjem for å hjelpe Fredriks utdrikningslag med å drikke opp all cideren, så det ble en god avslutning på vårhelaften på byen.

English: last Saturday I spent the day in the sun in the garden and then I met Ina for a night out. We tried some of the food stalls at the new Vippa and had drinks at Izakaya. It was a good night.

Don Quijote – en ballettklassiker

På fredag var vi igjen ute med Ung i Operaen og denne gangen så vi balletten Don Quijote.

Balletten handler ikke egentlig så mye om Don Quijote selv, men er en kjærlighetshistorie med forviklinger, akkurat som de fleste historiene man møter i et operahus. Det er to unge kjærester der faren til heltinnen vil at hun skal gifte seg med den rikte mannen i bygda, mens hun heller vil ha sin fattige fisker. Det er danseoppvisninger på torget og en rømningsplan.

Oppsetningen i operaen kan vel sies å være klassisk i og med at de har tidsriktige kostymer og historien ikke har blitt skrevet om eller modernisert. Men så er balletten fra 1900-tallet, så den var nok alltid ment å være historisk, ikke aktuell. Jeg kjente ikke så godt til Don Quijote og er glad for at vi gikk på introduksjonen først. Man får alltid så mye mer ut av forestillingen når man har lært litt om historien og om balletten først.

Denne forestillingen hadde sponsorene til operaen gitt ekstra mye penger, så det var Ung i Operaen-billetter i nesten hele salen. Så for en gangs skyld var hele operaen full av folk under 30 år. Det er ikke hver dag man opplever. Du merket at lederen av Operaen var ekstra glad for det og at det var et ekstra engasjert publikum. De var mer imponerte, klappet mer og lenger og var mer fornøyde.

Er du mellom 18 og 30 år anbefaler jeg deg absolutt å følge Ung i Operaen på sosiale medier (og være på epostlista) så du får med deg forestillingene for bare 150 kr 🙂

Jeg likte balletten, spesielt at den var så inspirert av spansk musikk og dansetrinn, så nå gleder jeg meg ekstra mye til å dra til Spania i sommer!

English: I saw Don Quijote as a ballet last week and it was nice, but the best bit was that there were almost only people under 30 in the audience.

Great graphic boom på Nasjonalgalleriet

Jeg var så heldig å få med meg Karen og Erik på Great graphic boom på Nasjonalgalleriet på søndag, den siste dagen den var åpen.

Det var fire rom, det første var starten av abstract expressionism, eller abstrakt ekspresjonisme. Trykk og farger og flater og flekker. Jeg likte det.

Jeg likte i hvert fall sånne her. Det er noe med tankefulle blobber som jeg virkelig liker. De hadde et uttrykk for det på museet, som jeg ikke husker. Det noe som minnet om “innfallskunst”. Det at de helt tydelig bare har svusjet maling på papiret sånn spontant.

Det er jo ganske annerledes fra å lage silketrykk eller andre trykk, som dette. Tykk må man forberede og ordne med lenge. Spesielt litografier. De var så kompliserte at det var folk som var eksperter på selve metoden.

Derfor kalte de den abstrakte ekspresjonismen i the great graphic boom for samarbeidskunst. Fordi det måtte flere folk til for å lage verkene, man kunne ikke være en isolert kunstner som satt og malte for seg selv. Dessuten ble verkene ofte masseprodusert, så man hadde med trykkerier og alt mulig å gjøre.

Jeg liker best de som likner på disse her. Store flater med farger. Det er vel sånn her kunst som folk snøfter av, fordi det ser så lett ut. Men har du noen gang prøvd å lage noe sånt? Det er har jeg og det er supervanskelig. Det krever mye kunstnerisk selvtillit.

Litt av greia med the grat graphic boom var også at folk ikke bare holdt på med én teknikk, men med flere. De malte og tegnet og trykket.

Etter hvert utviklet det seg også til popkunst. Flere av de kjente kunstnerne (som Warhol) kom fra reklameverdenen og så nok på håndtverket på en annen måte.

Det er vel disse verkene folk tenker på når de tenker great graphic boom, på suppebokser, bananer og portretter. Og det var virkelig kult å se dem, men det er nesten så jeg synes jeg har sett dem så mye allerede.

Men man kan vel si at det var humor også, som den olivenen i hjørnet. Et trykk av en bensinstasjon – med en oliven.

Etter hvert ble popkunsten, eller den abstrakte ekspresjonismen også politisk. Dette var før alt ble superpolitisk, men jeg vil si at “pay attention mother fucker” er ganske politisk allikevel.

Familiebilden i kunsten! Dette bildet er en stor flate med svart, så det ble nesten som et speil.

Som dere har fått med dere har jeg sett mye kunst i det siste. Jeg så på skulpturer på Ekeberg, Murakami på Astrup Fernley, Sidsel Paaske på Museet for Samtidskunst, moderne kunst på Tate Modern, prosesskunst på Museet på Samtidskunst, Japanomania på Kunstindustrimuseet, nazihistorie på Jernbanemuseet og så den fantastiske utstillingen av Kusama Henie Onstad i fjor.

Jeg er fornøyd med at vi fikk tatt en tur på the great graphic boom, inkludert omvisning, før den var over. Kunst gjør meg godt.

English I just caught the last of an exhibition o f graphic art at the national gallery last week and it was really good.

Futuristisk Edda på Det Norske Teatret

For to uker siden, etter å ha hatt noen deilige timer i parken med jentene på Forandringshuset, så jeg Edda på Det Norske Teatret.

Så Edda (stykket) er basert på Den yngre Edda og Den Eldre Edda, nedskrevet på Island på 1200-tallet og aller viktigste kilde for norrøn mytologi. Det er her vi finner historien om gudenes skapelse og ødeleggelse, om hvordan jorda ble til, om jotnen Yme og Ginnungagap som var starten av verden, Ask og Embla som var starten på menneskene og Ragnarok og Tors kamp med Midgardsormen som var slutten.

Alt dette var med i forestillingen på Det Norske Teatret. Om hvordan Tor drakk om kapp med jotnene, om Loke som lurte den blinde guden til å skyte Balder med en pil av misteltein, kampen med fenrisulven og da Tor fisket opp Midgardsormen. Ja, fulgte du godt med i norsktimen eller har en hang for norrøn mytologi så kjenner du igjen historiene gjennom hele stykket.

Så på den ene siden har du en “nyskriving” av Edda av Jon Fosse, på en måte som et highlights av den, og på den andre siden har du Rocky Horror Picture Show med glitter på scenen. Glam rock fra 80-tallet, glitterhvaler, store cowboystøvler som tramper takten, tøysete musikk og slapstick når de løper rundt på scenen. Men også helt fantastisk bruk av linjer i kulissene. De hadde interlude der de endret størrelsen på scenen, som et kikkhull, og så så vi lys spille i røyk som kveilet seg.

Ragnarok og isfjellene var helt utrolige. Så mye vakkert og sensuelt og krakilsk på en gang. Dessuten sang de stadig vekk musikk skrevet at indie bandet CocoRosie, skrevet spesielt til denne forestillingen.

Om dere har peil på sånt, så er det Robert Wilson som er regissør og hjernen bak alt dette. Det var snodig, men jeg liker det når du går på teater og trenger en time for å diskutere alt sammen etterpå. Kunst skal bevege deg.

English: I saw Edda at Det Norske Teatret two weeks ago and it was good and strange and contained glitter and singing and everything.

CEES Beyond 2017

På torsdag i forrige uke var jeg plutselig fotograf på CEES Beyond 2017.

På Universitetet i Oslo har det i ti år vært et Senter for Fremragende Forskning i økologi og evolusjonær syntese, bedre kjent som CEES. CEES har i ti år drevet med fremragende forskning innen mine felt i biologi og nå har jeg fått muligheten til å lære og jobbe der i noen måneder. Og jeg begynte med å ta med meg kameraet på konferanse CEES Beyond 2017 en dag for å se tilbake på hva man har fått til og framover på hva man kan bli.

Her er Nils Christian Stenseth, lederen av CEES. Han har vært senterleder i ti år og har vært hjernen bak CEES Beyond 2017 sammen med de smarte folka i administrasjonen.

Det var mange flinke innledere som snakket om smarte ting før lønsj. Vi hørte om hva unge forskere tenker om framtiden, hvordan CEES startet og hvilke håp man har for framtiden.

Det var nesten 100 deltakere fra CEES som brukte dagen på Thon Hotel Opera. Så mange smarte folk og så mye snacks på ett sted.

Etter lønsj var det gruppeoppgaver og -diskusjon. Jeg er så heldig å få gå gjennom alle svarene til alle gruppene og tenke smarte tanker om dem etterpå. Er det ikke rart hvordan alt jeg har gjort i speideren og alt jeg har gjort på universitetet kommer sammen?

Etter konferansen var over var det middag og fest på Justisen. Det er alltid vakkert med sprudle og solskinn i en vakker bakgård, synes dere ikke?

Nils holdt tale og fortalte oss hvor bra CEES Beyond 2017 hadde vært.

Alle var enige i at det hadde vært en fin dag. Og at gratis middag og øl er en god ting en maidag like varm som en sommerdag.

Det er så kult mer forskningsgrupper for det er folk fra over alt i dem. Kule russere fra Sibir for eksempel, som har knappeskjørt i perfekt gul og rosa lepper.

Ikke overraskende hadde jeg det veldig morsomt på CEES Beyond 2017 fordi det var en dag med 100 mennesker jeg ikke kjente, fotografi, god mat og fest. Jeg trenger ikke mer.

English: I had a really lovely day with the research group CEES last week because 100 people I don’t know, free dinner and beer are my best things.

En solrik dag i Barcode

Onsdag i forrige uke inviterte mamma meg på lønsj og jeg endte opp med å bruke hele ettermiddagen i Barcode mens jeg leste i solskinnet.

Vi startet med å spise lønsj på Espresso House i Barcode. De hadde mye å velge mellom, men jeg endte opp med fransk landbrød med masse, masse ost. Ah, ost er livet. Vi delte også en grønn smoothie med spinat og ingefær. Den smakte som wasabi som ikke var sterk. Rart og godt.

Mamma kjøpte en ostebrikke (ikke på bildet) og hadde en minibrownie og latte til dessert. Det er sånt man trenger midt i uka, synes dere ikke?

Vi brukte lønsjen i Barcode på å prate om meg og jobbsøking og BI og prosjektoppgaven og intervjuer og arbeidstrening. Mamma har jo på en måte blitt coachen min etter at jeg bestemte meg for at jeg ville drive med prosjektledelse, så det er alltid bra å prate med henne.

Det var så vakkert vær på onsdag at jeg ikke ville lese inne i skyggen, så jeg fant meg det mest solfylte stedet i Barcode og satte meg til å lese.

På noen timer fikk jeg lest et helt kapittel til i læreboka og jeg kjenner jeg begynner å bli klar for både neste samling og for å begynne å jobbe med prosjektoppgaven.

Det er kanskje litt rart å bruke en hel dag på kafé alene, men jeg gjør noe av min beste lesing på kafé. Det er noe med den lette summingen, folk som går rundt, at jeg kan se på eller lytte til folk når jeg trenger et lite avbrekk. Det er noe godt med det.

English: last Wednesday I met my mom for lunch in the Barcode area and I tried a green juice I really liked. I then ended up reading for my project management class at a sunny restaurant the rest of the day and I got a lot of reading done.

Ungarsk gitarjazz på Victoria på en fredag

I forrige uke var jeg så heldig å jobbe på en skikkelig fin konsert med ungarsk gitarjazz på Victoria.

Det var to ungarske band som skulle spille den kvelden, JÜ meets Møster og Snétberger Trio feat. Phil Donkin & Ferenc Német. Som vanlig hadde jeg ikke hørt om noen av dem, men jeg har jo lært at man kan stole på musikkbeskrivelsene til Victoria. Sier de det er bråkete og futuristisk så er det det. Sier de at det er romantisk og elegant så er det det.

Ungarsk gitarjazz ble beskrevet slik:

For å toppe kvelden kommer også Ferenc Snétberger, kanskje den største jazzgitaristen fra Ungarn, aktuell med en herlig plate på ECM. Den improviserende gitaristen har lånt ørene til og tatt opp i seg en regnbue av sjangere. Han holder Johann Sebastian Bachs musikk svært høyt og det er også Keith Jarrett å spore i luften her. Vi møter hans nye trio med toppfolk som løfter Snétbergers gitar til skyene!

Jeg kan bare si at det var smekker gitarmusikk, helt klart i slekt med klassisk gitarspill. Det var virkelig lekkert å høre på. Ingenting er som å være på konsert og bli helt varm og rolig inni. Musikk skal snakke til deg og det gjorde virkelig gitarspillet til Ferenc Snétberger.

Jeg er så glad for at jeg begynte som frivillig på Victoria, så jeg kommer meg ut og får hørt jazz. Selv om jeg jobber mens jeg lytter.

English: I worked on a really good guitar concert at the jazz club last week and it made me all happy inside.

Sidsel Paaske på Museet for samtidskunst

På lørdag for en uke siden tok jeg med meg Erik til Museet for samtidskunst for å se utstillingen av/med Sidsel Paaske.

Sidsel Paaske levde fra 1937 – 1980 og hadde 25 veldig produktive år som kunstner. Hun var kjent i sin samtid og hadde flere soloutstillinger, men ble veldig effektivt (med vilje?) glemt etter sin død og var egentlig ukjent fram til sønnen hennes begynte å blogge om kunsten hennes på 2000-tallet.

Han oppdaget at en kunstner som heter Oldenburg hadde blitt æret ved at noen hadde laget en gigantisk skulptur av en fyrstikk og at den fyrstikken Oldenburg hadde laget (som han ble æret for) ble laget 20 år etter at Sidsel Paaske laget sin fyrstikk. Og resten kan man si er historie. Flere og flere oppdaget Sidsel Paaske og kunsten hennes og den kom en kurator på Museet for Samtidskunst for øret og nå er det kjent.

I tre år gikk kuratoren gjennom alt sønnen Carl Størmer hadde spart på siden 1980 og utstillingen på Museet for Samtidskunst var resultatet. Da vi var der på lørdagen holdt sønnen en omvisning og det var veldig spennende å lytte til en som var oppvokst der kunsten ble laget, hadde fått hele livet sitt formet av den, men også hadde skikkelig peil på kunst.

Han fortalte at hun sparte på alt og brukte alt hun fikk tak i. De hadde veldig lite penger, så hun lagde kunst av det hun fikk tak i. Jeg liker så godt når man er kreativ innenfor grenser, når man lager noe nytt ut av det man har for hånden. Som dette bildet, malt med piassavakost, stempler og sprayboks på en rull av innpakkingspapir.

Sidsel Paaske malte, tegnet, lagde smykker, jobbet med emalje og skulpturer. Hun var en tusenkunstner og veldig direkte. Hun var uttalt feminist og alenemor og hoppet rundt i verden og lagde kunst. Sønnen husker en gang i oppveksten mens moren var med Kjartan Slettemark, at han hadde lagt igjen en lapp på kjøkkenbordet der det sto: “kjære Sidsel, takk for i går, gikk det for deg?” Tenk på det, litt av et liv.

Sønnen kalte kunsten til Paaske opplagt og uventet, at den både var kjent og uvanlig, og jeg er veldig enig. Kunsten hennes var både lett å forstå og underfundig på en gang.

Det var veldig inspirerende å lære om en kvinnelig kunstner som røykte og drakk mens hun hørte på Coltrane og sagde metall for å lage smykker. Hun fikk senebetennelse mens hun sagde og sagde og alle konene til de kjente musikerne hun jobbet med gikk med smykkene hennes. Som kvinne og feminist er jeg så glad for at det finnes andre damer som løfter damer og at Museet for Samtidskunst ser at de har et ansvar for å gjøre nettopp det. Tusen takk.

English: I just managed to see the Sidsel Paaske exhibit before it closed and I am so happy, because it was wonderful.

Tore Brunborg og Bugge Wesseltoft på Victoria

Torsdag for en uke siden var vi på Victoria for å se Tore Brunborg kvartett. Ikke bare fikk vi se Tore, men også Bugge Wesseltoft den kvelden.

Etter at vi begynte å være frivillige på Victoria har vi ikke sett så mange konserter, egentlig, for det meste har jeg sett de konsertene jeg har jobbet på. Og på en måte liker jeg godt å ha noe gjøre under konsertene. Men Tore Brunberg og Bugge Wesseltoft var det virkelig verdt å bare sitte og lytte til.

De startet melodiøst og litt “loungete”, ikke at det egentlig er en jazzterm. Men med sånn behagelig, melodiøs, instrumentell jazz, om dere skjønner. Men midt i alt det melodiøse kom det plutselig rare plink-ploink lyder. Både Bugge Wesseltoft, som spilte piano, trommisen og gitaristen hadde knapper og pedaler og fuzz som de skrudde på. Bugge hadde til og med klokkespill og en rar boks med glassrør og alt mulig rart.

Victoria kalte det “modern, melodic mountain jazz” og det er jeg veldig enig i. Tore har holdt på i 30 år og har spilt med masse forskjellige folk, noe som virker ganske vanlig i jazzmiljøet. Det virker som om folk rusler rundt og samarbeider med ulike folk, litt ettersom hva slags prosjekt de vil gjøre. Det at alle jobber med alle gjør det litt vanskeligere å holde rede på alt som skjer, men det virker som om strategien vår med å bare dra på Victoria hver gang vi har tid fungerer like bra.

😛 Victoria er litt som Vinmonopolet, det er nesten det eneste stedet i byen man får jazz, men det er så godt utvalg at man tilgir dem og vet at uansett hva man kommer på så er det bra. For konserten var virkelig melodiøs og sofistikert, akkurat som de sa. Jeg koste meg veldig mye på konsert og gleder meg til neste gang.

English: we went to the jazz club again and it was yet another type of jazz, but still really, really good. I am going to keep listening to Tore Brunberg.

Askepott i Operaen var helt nydelig

I går så vi La Cenerentola eller Askepott i Operaen med mormor og det var både veldig morsom og vakkert gjort.

Stefan Herheim er regissør og er kjent for sine utmerkede forestillinger. For en gangs skyld kjenner man historien, men ikke overraskende er Askepott fra 1817 litt annerledes enn Disney sin versjon. I Herheims forestilling blir vaskedamen Askepott og Roissini (komponisten) er Askepotts stefar (ja, ikke stemor, altså) og orkestrerer det hele.

Det er vakker sang og musikk, men det er egentlig noe helt annet som tar kaka, nemlig kulissene og mannskoret. Det er ikke ofte jeg blir imponert over kulisser lenger, men det ble jeg virkelig i går. De har bygget en kjempepeis, som en russisk dukke med peis inni peis inni peis. Peishyllene kunne løftes opp og da ble veggene i peisen mobile. De ble snurret rundt og var huset til Askepott, peisveggene kunne åpnes og de var vinduer ned fra galleriet på ballet, de ble flyttet rundt på scenen og var hovedrollen i gjemsel-leken og hele tiden støttet de historien. De var omtrent det eneste på scenen og fylte hele behovet for ramme.

Vel, sammen med filmen på bakveggen i hvert fall. Filmen og de illustrerende bildene på veggen bakerst på scenen fungerte også utrolig bra. Det kom røyk ut av piper i “landsbyen”, trillene fra musikken trillet, det var fyrverkeri og uvær.

Mannskoret var det nest beste. Operaer har alltid et ensemble eller kor, og i Askepott er det kun menn. De ser ut som mennene fra Tre nøtter til Askepott, inkludert sveisene og er entusiastiske tilskuere til stykket. De er skjønne med englevinger og utrolig underholdende. Så utrolig flinke!

Det er sjelden jeg ler så mye av en komedie som jeg gjorde av Askepott i Operaen. Det var masse god koreografi, situasjonskomedie og små humoristiske stikk. En ble stukket i rompa og sa “Du, din forgrømmande …”, i uværsscenen der vognen blir ødelagt er det hovedrollene som holder vindmaskinen, kaster løv i lufta og lager tordenlyden, dirigenten starter andre akt på scenen og synger til og med en strofe!

Ah, det var så mye morsomt som skjedde og så bra musikk, du bør virkelig gå og se den. Og notere Herheim bak øret, det er verdt å se det han lager, Askepott i Operaen var i hvert fall veldig bra.

English: I saw La Cenerentola in the opera yesterday and it was so fun.

Solnedganger fra Aditro 

For to uker siden begynte jeg å henge i barcode, en mulighet jeg er veldig takknemlig for, men aller mest er jeg takknemlig for solnedganger.

Aditro har kontorer i 15. etasje og ser rett ut over byggeplassen til nye Lambda. Operaen er rett til høyre, Sørenga ett til venstre. Det er så nydelig utsikt med havet og Hovedøya rett forut. Jeg liker å ta med meg kaffekoppen og bare stå foran vinduet litt og betrakte verden. Soloppganger ser vi ikke fra kontoret, de er borte bak Ekeberg et sted, men solnedganger stuper dramatisk ned bak Nesodden og farger hele den store himmelen.

Jeg liker også kontrasten mellom den travle byggeplassen og den rolige naturen rundt. Spesielt nå som isen har lagt seg og fuglene står og vagler ute på vannet, så er den hektiske aktiviteten med oransje- og gulkledde folk på byggeplassen er sterk kontrast. Men også den bare jorda mot den isdekkede verden er motsetningsfylt. Det er som den er naken når alle andre er påkledd.

Det er morsomt å følge med på alt som skjer ute i barcode nå. Det er en ny rad med hus som bygges og det er tydelig at alle som henger i den “opprinnelige” rekken med hus kommer til å måtte venne seg til mindre utsikt og færre solnedganger.

English: I am hanging out at barcode now and I am just loving the sunsets.

Cosi fan tutte – slik gjør alle kvinner

På fredag som var tok Erik og jeg med oss Ina og dro i operaen og så Cosi fan tutte.

Det beste operaen har funnet på de siste ti årene er et initiativ for å få flere kunder under 30 år, Ung i operaen. Ung i operaen er ca annenhver måned og da koster billettene 150 kr. Du sitter helt øverst, men om du ikke ser dårlig er det ikke noe problem.

Cosi fan tutte er en forviklingskomedie med musikk av Mozart. Det er mye slapstick humor og sex og dette er første gang den settes opp i Norge uendret. Da den ble satt opp på 70-tallet var den fremdeles for eksplisitt, tenk på det. Skrevet på slutten av 1700-tallet og fremdeles for mye for Norge på 70-tallet. Men hele operaen handler om å lure forloveden sin til å være utro og det var nok ikke folk klare for 40 år siden.

Det var tre timer med opera,  første akt ble litt lang og premisset i første akt ble litt ubehagelig for en feminist (men hvor mye feminisme kan man forvente fra en opera?) De to kjæresteparene var litt kjedelige karakterer, men de to som virkelig lagde ringer i vannet var hushjelpen og vennen. Jeg likte spesielt at de hadde valgt 80-tallet som ramme og de nydelige kostymene.

Bør du se Cosi fan tutte? Bare om du har litt operakondis eller er veldig glad i sexy slapstick.

English: we saw Cosi fan tutte last Friday and I liked it just fine. 

Julebord med Victoria – Nasjonal Jazzscene

Som dere vet har jeg begynt som firvillig på Nasjonal Jazzscene som frivillig i høst, og på søndag var det sesongavslutning og julebord med Victoria.

Allerede fra vi begynte som frivillige i høst ble vi fortalt at julebord med Victoria var høstens høydepunkt og noe vi måtte sette av tid til i kalenderen til den. Julebordet er både for de ansatte og for de frivillige, samt markerer slutten på sesongen, så det var mange glade folk på fest. Det er jo litt annerledes å være på fest med folk i utelivsbransjen, først og fremst fordi man fester på en søndag… Men julebord med Victoria viste seg å være annerledes av mange grunner.

Det startet vanlig med ekstra morsom gløgg som velkomstdrink og mingling. Det var noen vi kjente fra før, fordi vi har jobbet med dem i høst, men vi er nesten 50 frivillige, så det var ikke så mange kjente fjes. Men når man har to ting til felles, både jazz og at man liker å være frivillig, da er det ikke vanskelig å finne bra folk å prate med. Etter gløggen var det tapas til middag. Jeg må helt klart prøve å lage rødbete og mozzarellasalat og scampiene hadde en fantastisk kryddersaus. Lenge siden sist jeg ble gledelig overrasket over “tapas”. Vi fikk tre bonger for kvelden og Victoria har masse bra øl på flaske, så vi koste oss med å plukke ut øl. Under middagen var det underholdning. Sjefen holdt tale, først for å takke alle sammen, så for å fortelle om vårens program og gi oss noen smakebiter. Men det var også en liten jazzkonsert på 20 min! Ah, julejazz er kanskje den beste jazzen. Det var veldig fint.

Jeg tok ingen bilder fra festen, men da jeg kom hjem fikk jeg bilde av antrekket mitt 😉 Første gang jeg har brukt min nye arvede genser, perfekt burgunder foldeskjørt, stooore blingøredobber jeg fikk av Kelly i bursdagsgave sist og mine grønne silkepumps som er godt over 10 år gamle.

Ha det bra fra frøken Freken som hadde hatt søndag nummer to på rad med julebord. Hardt liv i desember.

English: it was time for the end of season/ Christmas party at Victoria, the jazz club where I volunteer, last Sunday. It was really fun, great people and definately the best music of all the Christmas parties I have attended this year.

Dødsbra konsert med Aurora på Sentrum Scene

Tirsdag for en uke siden var jeg på konsert med Aurora på Sentrum Scene! Det var så lenge siden vi hadde kjøpt billetter at jeg nesten hadde glemt å glede meg til det, men konserten var så utrolig bra!

Aurora er jo ganske fersk i gamet og Erik var ikke superimponert etter å ha sett henne på Øya i sommer, men jeg har hørt masse på plata hennes og kjente at dette var noe jeg måtte prøve selv. Hun har turnert i Europa i hele høst og det var tydelig, for showet var skikkelig tight. Set listen var bra, lysshowet var spennende og morsomt og passet til sangene, bandet var tight og Aurora sang skikkelig bra. Hun har masse arrangementer med krevende koring og det var reint og bra.

Ja, lys og lyd var bra, musikken var bra, sangen var nydelig, produksjonen var kul og som prikken over i’en var Aurora den rareste/ søteste/ morsomste artisten til å prate mellom numrene som jeg har hørt på lenge. Det var tydelig at hun var sjenert med en gang hun skulle prate, men hun sto enten og så sjenert på oss eller eksploderte i snodig prat. Det var i hvert fall veldig morsomt å høre på henne. Jeg lo bokstavelig så jeg gråt flere ganger 🙂

Noe av det beste med å bo på Carl Berner er helt klart at 31-bussen går hele døgnet hele uka og dermed gjør det lett å dra på konsert midt i uka. Det beste med å bli 18 var at jeg kom inn på Rockefeller og å gå på konsert er fremdeles noe av det beste jeg vet. Det er noe med musikk som pleier sjelen og livemusikk spesielt gir meg alle følelsene.

Det har vært mange bra damer som har laget elektropop i det siste og det er så deilig å kunne gå på konsert etter konsert. Nå håper jeg bare at de fortsetter å lage musikk, så jeg kan fortsette å nyte.

English: I saw Aurora last week and it was such a magical experience. She is fantastic live, the music was perfect and she was such a goofy talker.

Supper club: after work på Teatro

På fredag for en uke siden var det på nytt tid for Supper Club og i oktober valgte vi after work på Teatro.

14570334_939422419495261_2623800707613250213_n

(Tok bildet fra Teatros facebookside, vet ikke hvem fotografen er.)

Teatro ligger ved Spikersuppa og har after work fra kl 16 til 19 (om jeg husker riktig). For våre Supper Cluber må ikke nødvendigvis være på dyre og fancy restauranter, det er god mat det handler om. Så i oktober ville vi prøve ut after work på Teatro, kjent for sin gode pizza.

Ettersom after work på Teatro starter tidlig var det en litt mindre pyntet forsamling på supper club denne gangen. Folk kom etter hvert som de var ferdige på jobb og alle gikk for et av de to after work-tilbudene, den hvite pizzaen eller den røde. Det var pancetta og rødløk på den hvite, det var den jeg tok. Ah, det var ostete og kremete og nydelig. Pizzaen  var billig til italiensk luksuspizza å være, after work ølen var deilig og stemningen var god.

Teatro har masse deilig og spennende pizza på menyen, men det koster penger. Men pizza med trøffel har vel aldri vært billig? Så vil du ha luksus-comfort food, anbefaler jeg absolutt Teatro. Og vil du ikke betale i dyre dommer for det, gå dit på fredag for after work. Kommer du tidlig er det ikke noe problem å få bord. Jeg tror jeg skal tilbake dit for after work i hvert fall, så lenge det er forskjellige pizzaer hver uke. For den var ordentlig god.

English: for our October supper club we did after work at Teatro at Nathionaltheatret. It was a really wonderful, creamy fancy pizza and you should try it out. But their ordinary menu is on the pricy side, so if you don’t want to pay a small fortune for your pizza you should come on a Friday.

Frivillig på Victoria og jazzkonsert 

I forrige uke hadde jeg første kveld som frivillig på Victoria, Nasjonal Jazzscene. Den første kvelden var ikke faktisk en jobbedag, men frivilligkveld og jeg tenkte å fortelle om den.

Vi møtte opp på Victoria for å få litt sikkerhetsgjennomgang. En annen frivillig på Victoria hold sikkerhetsgjennomgangen for oss. Vi lærte om hva vi skulle gjøre ved brann, hva man gjør ved konflikter og litt annet. Det var veldig praktisk og rett frem, dessuten var det fint å møte mange av de andre frivillige. Etter gjennomgangen var det pizza og øl til alle.

marc_ribots_ceramic_dog

Ettersom det var torsdag var det konsert som vanlig på Victoria og vi ble igjen for å høre på bandet og drikke rabattert øl. Det var Marc Ribot som gjorde Ceramic Dog med band. De spilte jo på en jazzscene, men det var ikke så mye jazz over det, syntes jeg. Ikke for det, beskrivelsen av konserten var veldig presis, for det var bråkete støymusikk, det hørtes egentlig ut som rock med et islett av jazzkaos. Det hørtes ut som støy, som elektronika på en måte, for det var så mye som skjedde. Mye bass, men også mange gamlinger på konsert som rocka hardt.

Konserten var egentlig litt for bråkete for oss, men nå som vi får sesongkort på Victoria blir det flere konserter for å utforske ny musikk. Jeg gleder meg!

English: we had our first evening at Victoria as volunteers last week and stayed for the concert. I am really looking forward to trying out new music now.

En kveld med Leon og Lightfoot

For litt over en uke siden hadde vi vår andre bryllupsdag og vi feiret den med en kveld med Leon og Lightfoot i Operaen.

7ebcc3e0-38e2-416a-a922-4d8af8bafe30

Jeg vet ikke hvor godt dere husker, men vi var i Operaen på bryllupsdagen vår i fjor også, men da hadde vi fått billettene i bryllupsgave av Karen (takk, Karen!). Denne gangen var det en Ung i Operaen-kveld og vi satt billig og behagelig oppunder taket sammen med de andre ungdommene.

Kvelden med Leon og Lightfoot bestod av tre akter, tre forskjellige stykker. Leon og Lightfoot er koreografer og har laget mye spennende de siste årene. De tre stykkene vi så var fra forskjellige perioder, det første fra 1998, det neste fra midten av 2000-tallet og det siste var bare noen få år gammelt.

Jeg likte det første stykket først, for det var til Sør-Amerikansk musikk. De gjorde så mye morsomt ut av rytmene, bevegelsene var en fasinerende blanding av klassisk, moderne og flamenco. Mye komikk, det var veldig morsomt.

same_difference_foto_erik_berg_1236

De to neste stykkene var til klassisk musikk, som på en måte var enda rarere, ettersom bevegelsene var så lite klassiske. Det må være lenge siden jeg så ordentlig moderne dans. Var tydeligvis på tide, for jeg koste meg veldig og tiden bare fløy forbi. Neste gang Leon og Lightfoot har noe på plakaten i Oslo skal jeg gå og se det. Det burde du også.

English: we saw three acts at the Opera coreographed by Leon and Lightfoot for our second wedding aniversary and it was really good.

Uroppføring på Victoria, Nasjonal jazzscene 

For en uke siden så vi Hanna Paulsberg med Bobo Stenson på Victoria, Nasjonal jazzscene.

iphone_1882647_1474651377064-1882647-11-1474651377101

(bilder Francesco Saggio)

Vi går alltid spontant på jazzkonsert når vi er på reise, men kommer oss aldri på konsert her i Oslo. Problemet vårt er egentlig at vi ikke har så peiling på jazz, så vi vet ikke hvem vi bør gå og se, men for en uke siden kom vi oss endelig til Victoria, Nasjonal Jazzscene.

Vi var på konsert med Hanna Paulsberg og et band hun hadde satt sammen. Hun hadde fått penger av den nasjonale jazzscenen til å skrive musikk og finne et band å spille den med, og konserten på Victoria var en del av urfremføringsturneen.

Hun hadde skrevet moderne jazz med mye melodiøse biter, jazz som skled fra melodisk og vakker til kaos og solistpartier som gikk over alt.

iphone_1882647_1474651423902-1882647-11-1474651423905

Jeg hadde mange tanker mens jeg satt og hørte på konserten. Er jazz en illusjon? Er det egentlig like bråkete som metall? Kanskje det fascinerende er hvordan det går fra krakilsk kaos og mishandling av instrumentene til perfekt synkronitet. Er det vanskeligere å høre på jazz når man er vant til kormusikk? Det føles alltid mer som at instrumentene spiller mer mot hverandre enn sammen. Eller kanskje folk som liker kormusikk ikke også er glad i rotejazz? For jeg elsker jo It’s snowing on my piano.

Jeg syntes det var kult at det var en dame har komponert det nye stykket og at det var hun som har valgt musikerne. Også kult at de to hovedsolistene var damer. Jeg var litt overrasket over hvor ungt publikum var, men det var fint.

iphone_1882647_1474651541264-1882647-11-1474651541266

Til slutt på jeg si om Nasjonal Jazzscene at lokalet så helt likt ut som den jazzklubben vi var på i Wien for to år siden. Det var stemningsfullt, det var fullt hus, de hadde godt utvalg av både øl og vin og det virker som et bra sted å henge.

Jeg hadde på meg de fine, stripete buksene jeg arvet av mamma i sommer, hvit strikkegenser, mine brune brouges og Ruby Woo 🙂

Om du vil lese en veldig smart og fin anmeldelse av konserten, forresten, anbefaler jeg denne fra Salt Peanuts*.

English: we finally found our way to Victoria, the main stage for jazz in Oslo. You should go there.