For to uker siden var jeg på Stille Revolt på Museet for Samtidskunst med Åse og Ruben. De hadde gitt meg galleritur i bursdagsgave og nå fant vi noe som passet.

Det var en kuratoromvisning så det var selve kuratoren som hadde laget utstillingen som viste oss rundt. Ikke kunstneren, men den som har plukket ut verkene som skulle bli utstillingen. Hun hadde faktisk vært med å lage noen av verkene, men det kommer jeg tilbake til.

Utstillingen var av norske prosess- og konseptkunstnere på 70- og 80-tallet, noe som ikke har blitt utstilt i Norge før. Prosesskunst er beslektet med performance art, kan man si, bruker enkle materialer og det er mer prosessen et kunstverk går gjennom, symboliserer eller beskriver som er viktig. Høres kanskje rart ut, men det føles veldig moderne.

Prosesskunst er brød i en boks som mugner (Bård Breivik, første bildet) og endrer farge, en kjempestor ballong dekket med tovet ull (Inghild Karlsen, øverste bildet), omriss av klusser i teip (Gerd Tinglum, bildet over) eller farget vann som sakte blir blandet i tanker og blir gusjefarget (Viggo Andersen, bildet under).

Utstillingen var delt opp i tre deler. En introduksjon med tidlig prosess- og konseptkunst. Kuratoren fortalte at flere at verkene var egentlig bare dokumentasjonsbilder kunstnerne hadde tatt og lagt i en skuff og som aldri hadde blitt vist. Flere av verkene hadde teknikerne på Museet for Samtidskunst laget på nytt med hjelp av kunstnerne, fordi “verket” hadde blitt kastet etter at det ble vist (brødene og balanseskulpturene av Bård Breivik og fargetankene av Viggo Andersen feks). Det hadde jo ikke noe verdi etterpå og hadde gjerne blitt kastet.

Den andre delen  handlet om flukten fra gallerirommet. Her var det for det meste bilder av kunstverk som var laget ute. En blokk som var “støttet opp” av planker (Kile av Oddvar I. N. Daren, Lars Paalgard og Terje Munthe, bildet over), en bildeserie av en mann som sakte ble gravd ned i snøen (Måling av snødybde, Oddvar I. N. Daren, bildet under) eller bilde av snøballer festet på trær så de skaper en hvit linje gjennom landskapet (ikke bilde).

Ellers på 70- og 80-tallet var det bare hyperpolitisk kunst i Norge og denne typen kunst ble ikke godtatt. Det var ingen gallerier som ville stille det ut og alle alvorlige kunstkritikere sa at det var søppel. Derfor var det mange som trakk ut i naturen i protest. Etter 40 år til med moderne kunst og performance art har jeg ikke noe problem med å se at dette er kunst, veldig bra kunst.

Den tredje delen av utstillingen var om prosesskunst. Her var det mugne brødet (Bård Breivik), fugleskremsler i ull som var satt ut på et skjør og sakte ble ødelagt av vind og vær (Inghild Karlsen), et rom fylt av aske som viste avtrykket av et bibliotek (Bente Stokke), en lang linje med rusk plukket ut av en gammel fabrikkbygning (Oddvar I. N. Daren og Lars Paalgard) og en sirkel med 36 små glass med kobbersulfatløsning (Paul Brand, bildet over).

Stille Revolt var en utrolig spennende utstilling, det var morsomt å lære om denne perioden av norsk kunsthistorie og så likte jeg kunstverkene i seg selv. Det er flere av fotoseriene jeg gjerne kunne eid og det er rart å tenke på at mye av det aldri har blitt sett før.

Etter Stille Revolt gikk jeg og fant meg en plass på Kafé Celcius på Christiania Torv (der skulpturen med hånden står) og spiste en veldig god skalldyrpasta og drakk et glass sprudle.

Jeg satt i solveggen og leste og det var så varmt og deilig. Ingenting er som en varm og solfylte september, man blir så glad.

Dessverre er Stille Revolt over og mange utstillinger er stengt i høst og vinter på grunn av oppussingsarbeid, men legg merke til søndagsomvisningene, de er veldig gode.

English: I went to see Stille Revolt a couple of weeks ago, an exhibition on Norwegian prosess and concept art from the 70’s and 80’s. It was very good.