Jeg var så heldig å få med meg Karen og Erik på Great graphic boom på Nasjonalgalleriet på søndag, den siste dagen den var åpen.

Det var fire rom, det første var starten av abstract expressionism, eller abstrakt ekspresjonisme. Trykk og farger og flater og flekker. Jeg likte det.

Jeg likte i hvert fall sånne her. Det er noe med tankefulle blobber som jeg virkelig liker. De hadde et uttrykk for det på museet, som jeg ikke husker. Det noe som minnet om “innfallskunst”. Det at de helt tydelig bare har svusjet maling på papiret sånn spontant.

Det er jo ganske annerledes fra å lage silketrykk eller andre trykk, som dette. Tykk må man forberede og ordne med lenge. Spesielt litografier. De var så kompliserte at det var folk som var eksperter på selve metoden.

Derfor kalte de den abstrakte ekspresjonismen i the great graphic boom for samarbeidskunst. Fordi det måtte flere folk til for å lage verkene, man kunne ikke være en isolert kunstner som satt og malte for seg selv. Dessuten ble verkene ofte masseprodusert, så man hadde med trykkerier og alt mulig å gjøre.

Jeg liker best de som likner på disse her. Store flater med farger. Det er vel sånn her kunst som folk snøfter av, fordi det ser så lett ut. Men har du noen gang prøvd å lage noe sånt? Det er har jeg og det er supervanskelig. Det krever mye kunstnerisk selvtillit.

Litt av greia med the grat graphic boom var også at folk ikke bare holdt på med én teknikk, men med flere. De malte og tegnet og trykket.

Etter hvert utviklet det seg også til popkunst. Flere av de kjente kunstnerne (som Warhol) kom fra reklameverdenen og så nok på håndtverket på en annen måte.

Det er vel disse verkene folk tenker på når de tenker great graphic boom, på suppebokser, bananer og portretter. Og det var virkelig kult å se dem, men det er nesten så jeg synes jeg har sett dem så mye allerede.

Men man kan vel si at det var humor også, som den olivenen i hjørnet. Et trykk av en bensinstasjon – med en oliven.

Etter hvert ble popkunsten, eller den abstrakte ekspresjonismen også politisk. Dette var før alt ble superpolitisk, men jeg vil si at “pay attention mother fucker” er ganske politisk allikevel.

Familiebilden i kunsten! Dette bildet er en stor flate med svart, så det ble nesten som et speil.

Som dere har fått med dere har jeg sett mye kunst i det siste. Jeg så på skulpturer på Ekeberg, Murakami på Astrup Fernley, Sidsel Paaske på Museet for Samtidskunst, moderne kunst på Tate Modern, prosesskunst på Museet på Samtidskunst, Japanomania på Kunstindustrimuseet, nazihistorie på Jernbanemuseet og så den fantastiske utstillingen av Kusama på Henie Onstad i fjor.

Jeg er fornøyd med at vi fikk tatt en tur på the great graphic boom, inkludert omvisning, før den var over. Kunst gjør meg godt.

English I just caught the last of an exhibition o f graphic art at the national gallery last week and it was really good.