For to uker siden, etter å ha hatt noen deilige timer i parken med jentene på Forandringshuset, så jeg Edda på Det Norske Teatret.

Så Edda (stykket) er basert på Den yngre Edda og Den Eldre Edda, nedskrevet på Island på 1200-tallet og aller viktigste kilde for norrøn mytologi. Det er her vi finner historien om gudenes skapelse og ødeleggelse, om hvordan jorda ble til, om jotnen Yme og Ginnungagap som var starten av verden, Ask og Embla som var starten på menneskene og Ragnarok og Tors kamp med Midgardsormen som var slutten.

Alt dette var med i forestillingen på Det Norske Teatret. Om hvordan Tor drakk om kapp med jotnene, om Loke som lurte den blinde guden til å skyte Balder med en pil av misteltein, kampen med fenrisulven og da Tor fisket opp Midgardsormen. Ja, fulgte du godt med i norsktimen eller har en hang for norrøn mytologi så kjenner du igjen historiene gjennom hele stykket.

Så på den ene siden har du en “nyskriving” av Edda av Jon Fosse, på en måte som et highlights av den, og på den andre siden har du Rocky Horror Picture Show med glitter på scenen. Glam rock fra 80-tallet, glitterhvaler, store cowboystøvler som tramper takten, tøysete musikk og slapstick når de løper rundt på scenen. Men også helt fantastisk bruk av linjer i kulissene. De hadde interlude der de endret størrelsen på scenen, som et kikkhull, og så så vi lys spille i røyk som kveilet seg.

Ragnarok og isfjellene var helt utrolige. Så mye vakkert og sensuelt og krakilsk på en gang. Dessuten sang de stadig vekk musikk skrevet at indie bandet CocoRosie, skrevet spesielt til denne forestillingen.

Om dere har peil på sånt, så er det Robert Wilson som er regissør og hjernen bak alt dette. Det var snodig, men jeg liker det når du går på teater og trenger en time for å diskutere alt sammen etterpå. Kunst skal bevege deg.

English: I saw Edda at Det Norske Teatret two weeks ago and it was good and strange and contained glitter and singing and everything.