Å være kvinne i Thailand

Før vi dro til Thailand leste jeg en del bakerst i LonelyPlanet bøkene, der det står om kultur og politikk. Trist nok er det et avsnitt om hvordan det er å være kvinne i landet boken er om, og hvordan det er å være homofil etc. i landet. Først må jeg innrømme at jeg blir litt trist av dette. Det er en bit av boken som bare handler om meg og ikke om Erik. Og så ble jeg trist av å lese at jeg ikke fikk lov til å være borti munkene i Thailand, fordi sånn er det bare. Det føltes veldig som “kvinner må dekke seg til for å ikke forstyrre mennene” type argumentasjon; ikke snakk, sitt ved siden av eller ta på munker for da kommer de ut av det. Og så ble jeg litt ekstra trist over at Erik syntes at jeg overreagerte. At det jo ikke vil skje så ofte. Men bare det faktum at det er egne regler gjør meg trist.

Og så kom vi til Thailand og jeg kjente fort at her var jeg ikke helt som Erik. Vi reiste jo sammen og hadde på oss gifteringene våre, så det var jo tydelig at vi var kjærester. Men alle vi møtte var så konsekvente i å alltid henvende seg til Erik om de ville henvende seg til oss begge, de forventet at han skulle bestemme for oss begge og alltid betale. Ingen ventet på hva jeg skulle si eller forventet at jeg skulle ha en mening om noe.

Etter ca en uke fikk jeg et lite sammenbrudd og vi måtte prate om det. Jeg klagde min nød til Erik og han sa han ikke hadde merket noe til det. Jeg kom med noen eksempler og han begynte å skjønne hva jeg mente. Vi kom fram til at det var uheldig at jeg ikke har shortser med lommer, så Erik for det meste hadde pengene (pga felles økonomi) og derfor oftest betalte. Dette satte meg jo enda mer i skyggen. Og så er de veldig høflige og bruker alltid titler når de henvender seg til folk, som gjør at Erik konsekvent var sir/mr, mens jeg hele tiden vinglet mellom miss og madam etter om Erik var ved siden av meg eller ikke. Dessuten ville de alltid bære ting for meg (men ikke for Erik) og holde ut stolene for meg. Dette gjorde at jeg var ekstremt oppmerksom på at jeg var JENTE hele tiden.

Vi besluttet at jeg måtte betale det meste av det vi gjorde, for å få litt mer balanse og så fikk jeg lov til å si “NÅ” hver gang jeg kjente at jeg ble behandlet annerledes enn ham. Etter noen dager begynte Erik også å legge merke til de små tingene og det føltes for meg mer akseptert å klage over det hele.

Alt dette fikk meg til å tenke på dette her med feminisme, forskjellsbehandling og hvordan mange menn mener man er overfølsom eller at man innbiller seg ting. Men jeg tror følelsen av å bli behandlet annerledes fordi man er kvinne handler om alle de små tingene. Om blikkene, de små kommentarene og hva som forventes av deg. Det er disse små tingene jeg prøver å gjøre noe med i min hverdag og som mange jeg møter synes er for trivielt. At jeg “kjefter på” folk for småtteri, men alle de små kommentarene blir tunge å bære til sammen. Når jeg har snakket om mine erfaringer i Thailand med venner og kolleger, så får jeg beskjed om at “det er jo bare i deres kultur”, men jeg mener at likestilling er en global kamp og at jeg som kvinne med flere muligheter enn de fleste i verden, må gå foran. Menneskerettigheter er for alle, også “utlendinger” og som norsk må jeg få andre nordmenn til å synes at det ikke er greit at kvinner i andre land har det dårligere enn her.

4 thoughts on “Å være kvinne i Thailand

  1. Fint innlegg, Ingeborg! Jeg også tror det er noe i det at “mannfolka” ikke alltid ligger merke til de små forskjellene.

    • Ja, huff. Det verste er når man begynner å legge merke til alle de tullete tingene man gjør, som kjæresten sin ikke gjør. Hvor ofte jeg ser meg i speilet, eller retter på kjolen min, eller legger merke til hvordan strømpebuksestrikken lager valke på magen og han knapt titter seg i speilet en hel dag… Så jeg prøver å gjøre færre ting som egentlig gjør meg trist og å peke på alle de tingene mennene ikke legger merke til. Kanskje blir det endringer etter hvert.

  2. Jeg er enig med deg, feminisme er da viktig uansett hvor man er i verden?
    Så skal man heller ikke lenger enn til Tønsberg før det merkes; Da jeg gikk på visninger for å kjøpe leilighet hadde jeg med meg Jørgen, og det var utrolig mange ganger han måtte si at det faktisk var meg som skulle kjøpe, fordi de KUN snakket til han.

    Jeg syns mamma og pappa er flinke, når de er på restaurant er det mamma som smaker på vinen og sier om den er godkjent eller ikke 🙂

    • Ja, jeg tror ikke alltid guttene vi kjenner tenker over hvor ofte sånt skjer rundt dem. At det jo skjer her også, bare ikke like tydelig som i andre land.

      I går hadde vi fått en stor pakke på jobb som skulle bæres inn og jeg ble gått forbi tre ganger før de ikke fant noen flere som kunne hjelpe og til slutt spurte meg. Og da jeg stilte meg opp ved siden av pakken for å være med og løfte ble jeg spurt to ganger om ikke jeg heller ville holde døren enn å løfte. “Er du helt sikker på at du ikke heller vil holde døren?” Som om jeg hadde stilt meg der om jeg ikke ville.

Leave a Reply

Your email address will not be published.