Det er over ti år siden jeg mistet vennskapet ditt. Siden jeg valgte bort vennskapet ditt. Siden jeg valgte å gjøre som jeg ville, uten tanke på andres følelser. Siden jeg la igjen lojaliteten min og gjorde vondt mot deg med vilje. Jeg tror du hadde blitt glad over å høre at jeg har lært, vokst og blitt et mer omtenksomt menneske de siste ti årene. Selv om jeg måtte gjøre den samme feilen om igjen mange ganger før jeg lærte, selv om jeg har gjort andre vondt og etter hvert innsett at jeg har gjort meg selv vondt også.

Jeg er så lei meg for at jeg til slutt viste meg å være en så dårlig venn for deg. Jeg hadde aldri opplevd et så nært og åpent vennskap før og forstod ikke da hvor sjeldent det er, spesielt i mitt liv. Jeg er veldig takknemlig for at jeg fant en like god venn igjen, det er ikke alle forunt, og nå gjør jeg mitt beste for å den aller beste bestevennen for ham. Jeg har lært at venner som deg ikke bare er vanskelige å finne, men krever ofre og kompromisser. Krever at jeg ikke kan være så sta, egenrådig og egoistisk som jeg gjerne er.

Nå vet jeg at jeg trenger en bestevenn som kan hjelpe meg med å være snillere, rundere. Jeg har lært at følelser er like viktige som det rasjonelle og at å begrense sin egen elleville utfoldelse for noen andres skyld ikke er så tungt eller vanskelig. Jeg skulle ønske at jeg fikk lov til å være vennen din igjen, så jeg kan være den vennen jeg ikke var da jeg var 17. For at du skal vite at jeg lærte til slutt. Tusen takk for at du var vennen min. Jeg vil aldri glemme deg.