På torsdag ble vi intervjuet av en som skriver masteroppgave om hvorfor folk gifter seg. Derfor har jeg tenkt litt på det selv også. Hvorfor giftet jeg meg?
Jeg tenker på meg selv som ikke spesielt romantisk, innimellom på grensen til kald. Noe som jo er litt snodig ettersom jeg er gift og har vært seriemonogam siden jeg var 18. Jeg tror det kommer av at jeg ikke synes store romantiske gester (blomster, romantiske frierier etc) er så viktige. Å vise at man setter pris på partnere sin er selvfølgelig viktig, men du trenger ikke blomster, sjokolade eller smykker for å få til si det. Selv om jeg personlig er veldig glad i å få blomster så handler det om å være snill, synes jeg, ikke romantisk.
Men som masterstudeten spurte oss om, hvorfor gifte seg når samboerskap står helt likt i dag? Når hun spurte meg om noe hadde blitt annerledes etter at vi giftet oss svarte jeg jo nei. Når man eier leilighet sammen og har bodd sammen i flere år, skjer det ikke noe trylleslag når man blir gift. Ingenting endret seg. Så hvorfor giftet jeg meg da?
Litt er det fordi papirarbeidet faktisk er enklere når du gifter deg enn når du inngår samboeravtale. Litt er det fordi det faktisk er romantisk og fordi det var noe Erik ville (å glede sin partner er alltid bra). Litt tror jeg det var fordi jeg ville feire oss, sånn helt egoistisk. “For alltid” har vært valgspråket vårt fra vi ble kjærester og å gifte seg virket som den beste måten å hjelpe oss selv med å få til det. Et ordentlig bryllup ble det først da jeg innså at dette er en seremoni (akkurat som i speideren) for å markere inngangen i en ny fase. Det var det vi gjorde, akkurat som roveropptagelsen eller opptaksseremonien på universitetet, vi merket begynnelsen på noe nytt.
English: some thoughts on why I got married, after we got interviewed by a master student on the subject.