Under Bergen Internasjonale Filmfestival (BIFF) fikk jeg med meg Band Aid.

Band Aid er en film om et ektepar som krangler hele tiden, men som starter et band og skriver de faste krangelene sine om til sanger i stedet for. Det er i hvert fall der det starter. Ikke at det blir en splatter eller noe, men man skjønner at det er mer ved denne drama/ komedie/ indie filmen etter hvert.

For hvorfor krangler de om oppvasken og skittentøyet hele tiden? Hvorfor røyker de hasj på do i barnebursdagene til barna til vennene sine? Hvorfor tar de ikke på hverandre? Hva er det de unngår å snakke om?

Band Aid var en film som var underfundig, morsom, klein, trist, hadde overraskende morsomme sanger og som jeg kjente meg veldig igjen i. Ikke så rart, det er akkurat der jeg er i livet akkurat nå, gift og uten barn, men venner som gifter seg og får barn på alle kanter. Det var mye som skjedde i filmen som gjorde meg flau og glad på mine egne vegne på en gang.

Det de ikke har fått til å løse seg imellom er en spontanabort og innimellom så strammer Bamd Aid skikkelig til i historiefortellingen og du får kjenne på alt det ubehagelige. Jeg er takknemlig for at det er en forløsende slutt, men jeg liker hvordan den fikk meg til å tenke.

Om du kommer over den bør du absolutt se den.

English: I saw Band Aid at Bergen International Film Festival and I really liked it, you should see it.