Som sagt var en av de beste tingene jeg gjorde i forrige uke å se The Book of Mormon på Det Norske Teatret.

Og hvorfor var det noe av det beste som skjedde? Fordi jeg satt og lo nesten kontinuerlig gjennom hele forestillingen. The Book of Mormon ryddet bordet da den var ny på Broadway og jeg husker at jeg hørte på musikken til musikalen i 2011 etter at den vant, og selv om jeg ikke hadde noe forhold til historien var musikken veldig morsomt. Spesielt åpningslåta er veldig lett å få på hjernen.

Nå er det ikke så lett å få billetter før til sommeren eller høsten 2018, men om du er i tvil, så hør på meg: går og se den! Den er ellevill, fargesprakende, med fengende musikk og så mye humor. De går langt over grensa hele tiden, men det er nesten bare fantastisk.

The Book of Mormon balanserer hårfint på grensa til rasisme og blasfemi. Jeg synes de klarte å portrettere mormonerne på en morsom måte uten å være slemme eller usmakelige, men uganderne kom ikke unna det like bra. Jeg synes valget av aksent, karikaturene og måten de framstilte forskjellige klisjeer var over grensa. Det er noe med å sparke nedover som ikke er så fint.

Allikevel så elsker jeg referansene de har tatt med til scifi og søndagsskole. De danser utrolig bra, jeg liker kostymene, spesielt de som på ingen måte hører til hverken på mormonere eller ugandere. Jeg satt og skrattlo og jublet hele veien gjennom, selv om han ved siden av meg ikke syntes veivende peniser eller Jabba the Hut var like morsomme. Så ta kanskje ikke med deg din mest snerpete venn på The Book of Mormon, de kommer nok ikke til å like den. Men alle andre må dra, virkelig.

English: I saw The Book of Mormon at Det Norske Teatret last Friday, the Norwegian translated version, and it was hillarious and I loved it. You really should see it.