Noe av det mest slitsomme jeg vet om er å være fri til å gjøre akkurat det jeg vil og noe det skumleste jeg vet er fullstendig frihet. For når du kan velge akkurat det du vil, da er konsekvensene av valgene dine bare din skyld. Det er ingen andre du kan skylde på om det går dårlig og du vet at det er en uendelighet med andre utfall som du også kunne valgt. Ikke bare det, men selv om du har valgt kan du alltid velge om igjen. Som betyr at for hver gang du velger har du uendelig med valg både framover og bakover. Jeg synes ikke det er det minste rart at mennesker nå til dags er stressa og misfornøyde og ikke vet hva de skal gjøre med livene sine. Det er mye lettere å være fornøyd med livet sitt når man vet at det ikke er noe annet man kunne gjort uansett. Det høres kanskje underlig ut, men det er sånn det er. Har du ikke noe valg får du bare vær så god å like det du har. Før tok man det man fikk og trengte ikke tenke på alt man ikke fikk.

Jeg synes det er vanskelig å bevege meg raskt framover om jeg ikke vet hvor jeg skal. Det er vanskelig å holde stø kurs framover når man stadig ser bak seg og lurer på om man kanskje skulle tatt en annen vei. Derfor prøver jeg å ikke bare bestemme meg for hvor jeg skal, men også lage meg nøkler for hva jeg skal gjøre om noe uventet skjer eller jeg kommer til et veikryss. Å starte på noe der jeg ikke aner hva jeg skal gjøre når det er over, det er det sjelden jeg tør. Det er som å sykle kjempefort uten å vite om det er murvegg eller åpen vei rett foran deg. Jeg er ganske redd for å kræsje inn i murvegger, så ser jeg ikke hvor jeg skal, så sykler jeg heller saktere. Da er det i hvert fall større sjanse for at jeg klarer å komme meg unna veggen, men jeg kommer kanskje ikke like langt fram. Å få gode resultater henger ofte sammen med hardt arbeid. Jeg er dårlig på å sikte mot stjernene. For jeg vet jo ikke hvor langt det er opp dit.

Jeg er glad i å sammenlikne meg med en sykkel. En underlig metafor kanskje. Om det er en metafor, da. Jeg pleier å si at jeg er som en sykkel, jeg må ha nok å gjøre ellers velter jeg og kommer ikke framover, som en sykkel uten nok fart. Og jeg synes tydeligvis at livet er som å sykle med bind for øynene, du vet aldri hva som kommer. Ved å planlegge så prøver jeg å myse litt under bindet for å se ett skritt foran der jeg er, så jeg unngår disse murveggene.

I disse dager prøver jeg å finne ut om jeg tør å leve et liv på en sykkel i full fart mot en murvegg med bindet stramt knytt over øynene. For det er litt sånn det er å drive med akademia. Du må stå på som en helt for i det hele tatt ha en sjanse. Og får du det ikke til så får du like mye lønn som en med bare mastergrad uansett. Dessuten lever du fra hånd til munn og fra kortsiktig kontrakt til kortsiktig kontrakt. Disse fem ukene som har gått har vært en ildprøve for hvordan neste år kommer til å bli. Om jeg trives like godt til høsten som jeg gjør nå, da skal jeg tørre å sykle rett inn i murveggen og satse alt på en doktorgrad (PhD). Stole på at alt ordner seg. Fylle sparekontoen min og jobbe hardt på masteroppgaven. Sparekonto og masteroppgave er som to typer sikkerhet, sykkelhjelm og vinger. En sikker redning og en usikker redning. Så får vi se om det er sykkelhjelmen som redder meg fra murveggen eller vingene. Og om det er mer sannsynlig at jeg overlever et møte med en murvegg med hjelm på hodet eller ved å fly over murveggen.

Til ikke å være et gram religiøs føler jeg meg dobbelt modig som satser på vingene. Jeg lurer på om det er høyere sannsynlighet for å gro vinger enn å få fast ansettelse i en forskerstilling.

Den som lever får se.