Fant plutselig noen spennende kommentarer på veven om kvinnefrigjøring og legers rett til å bestemme over eget liv.

Først en god og reflektert kommentar fra Mala Wang-Naveen i anledning kvinneåret 2013 (eller hva de nå kaller det), om hvordan det ikke var p-pillen som frigjorde norske kvinner, men Lånekassa. Fordi skole kostet penger, spesielt høyere utdanning, ble sønner alltid som oftest prioritert til utdanning og døtre ble gående hjemme. Med “gratis” utdanning fikk også kvinner en mulighet til å lære og utvikle seg selv. Og så avslutter Wang-Naveen kommentaren med å si at likestilling handler om friheten til å gjøre som man vil, velge de rollene man vil ha. Det gjelder både kvinner og menn.

Om abort og sånn, så er det to fine artikler om leger og abort. Leger og annet helsepersonell har nemlig mulighet til å reservere seg mot å ha noe med abort å gjøre, men dette har egentlig bare gjeldt dem i spesialhelsetjenesten (sykehus og slikt). Nå er det en del fastleger som har begynt å “reservere” seg mot å måtte henvise kvinner til abort ved å få pasientene sine til å få henvisning av en kollega i stedet for.

I denne artikkelen (som er litt rotete, kanskje) mener en som tidligere har vært dommer i menneskerettsdomstolen i Strasbourg at det må være lov også for fastleger å følge sin samvittighet. Mens Inger Anne Olsen er ganske tydelig på at forholdet et pasient har med sin fastlege er noe helt annet enn man har med en sykehuslege. Og det å bli henvist til en annen fastlege når man er på sitt mest sårbare ikke er pasientens beste. Hun sier som så at man ikke bare kan velge bort de delene av arbeidsbeskrivelsen sin man ikke liker. Selv mener jeg at det er en forskjell på å henvise abort (som fastleger gjør) og å faktisk utføre det (som på sykehusene), men viktigst er det at pasienten ikke skal måtte reise fram og tilbake og være åpen med en ny lege, bare for å ta hensyn til sin egen lege. Legen er der for pasienten, ikke motsatt.