Digital fare?

Her er et annet innlegg i samfunnsdebatten, denne gangen om nettvett og om voksnes ansvar, ikke bare for å lære barna nettvett, men også for å være til stede, orienterte og kritiske. Det er skrevet av Cecilie Asker.

“En europeisk undersøkelse om nettbruk viser at norske barn i dag er i høyrisikogruppen for å bli utsatt for mobbing og seksuell trakassering på nett. Dette skyldes i stor grad den store utbredelsen av teknologi i norske hjem. Men før du klipper kabelen til den store verdensveven, skal du vite at alt var ikke nødvendigvis bedre før.

De voksnes verden

Da jeg var ti år, fantes det hverken sosiale medier, bredbånd, smarttelefoner, eller internett. Men det fantes VHS-spillere og det fantes kontakttelefon. Dette ga oss mer enn nok mulighet til å smugtitte inn i en verden vi ikke var klar for. Det første innblikket i underholdningsindustriens voksenverden fikk jeg hjemme hos en gutt i klassen. Moren og faren var nylig skilt, og da faren hadde funnet seg en mye yngre kone, hadde gutten fått en splitter ny VHS-spiller som plaster på såret. Moren jobbet sene dager og vi var ofte en hel gjeng hjemme alene etter skoletid. Her stiftet vi bekjentskap med noen av 80-tallets største actionhelter, Sylvester Stallone, Steven Seagal og Dolph Lundgren.

Ble nesten tatt

Voldsorgier, tortur og drap, gjorde ikke akkurat underverker for nattesøvnen, men vi klaret likevel å holde vår lille filmklubb hemmelig. Den eneste gangen vi var nær ved å bli tatt var da moren til min kamerat fant noen tomme videocover under dyna hans. Men min snarrådige venn klarte å avverge situasjonen ved å forklare at Rambo var en film om en mann som skulle på karneval og Red Scorpion var en dokumentar om skorpioner til O-fagstimen.

Ringte fremmede menn

Litt lengre ned i gata bodde en venninne av meg. Hennes foreldre var fortsatt gift, men begge jobbet lange dager, så vi var ofte alene hjemme her også. En av våre vanlige fritidssysler var å ringe kontakttelefonen, en åpen telefonlinje som på mange måter var forgjengeren til Facebook. Her utga vi oss for å være alle mulige slags folk, og uten tanke på hva slags skumle menn som kunne befinne seg på andre siden av linjen, skravlet vi i vei med stort sett hvem som helst. Kontakttelefoneventyret fikk riktignok en brå slutt da faren til min venninne fikk en telefonregning i posten som var på det tredobbelte av det vanlige.

Lettere å skjule

Å vokse opp på 80- og 90-tallet var altså ikke risikofritt det heller. Som barn er man både lettpåvirkelig og lettlurt. Om trusselen befinner seg på andre enden av en telefonlinje, en nettprofil, eller i skolegården, ryster det like mye ved ens grunnleggende trygghetsfølelse. Inntoget av internett i de tusen hjem har riktignok gjort det mye lettere for barn å bli eksponert for tvilsomt innhold og dyrke farlige forbindelser i det skjulte. Men løsningen er fortsatt å delta fremfor å forby. Ansvaret for å skape gode holdninger og sette grenser ligger først og fremst hos foreldrene. All forskning viser at det er dette arbeidet som gir best uttelling.

Døra på gløtt

Der mine foreldre alltid satte døra til kjellerstua på gløtt da jeg hadde besøk, må foreldre i dag lære seg å ha den digitale døra på gløtt. Det betyr at det holder ikke bare å lære seg hva Facebook er. Man må også være oppdatert på nettjeneste som Instagram, Tumblr, Snapchat, og hva enn som blir det neste store blant kidsa. En trøst til alle foreldre som føler seg digitalt overveldet og som lengter tilbake til en tid med hustelefon, tjukk-TV og elektrisk skrivemaskin, er at alt ser ikke like mørkt ut. Norske barn i dag scorer også godt over gjennomsnittet når det kommer til digitale ferdigheter og kunnskaper. Og slikt blir det jo både gode forskere, ingeniører og ledere av.”

I helgen som var, da jeg var i København og snakket om hvordan man blir en global leder og hvordan vi skal bruke speiding til å “lage” unge mennesker som har selvtillig og kunnskap til å endre verden, så snakket vi også mye om sosiale medier og nettvett. At speiderprogrammet (merker og aktiviteter) må reflektere den virkeligheten speiderne (10-18 år) lever i. Vi må ta ansvar og ikke isolere oss fullstendig fra det som skjer i verden.

Det blir spennende å se hvor vi skal ta programmet vårt videre.

Leave a Reply

Your email address will not be published.