Onsdag kveld, etter å ha vært med på generalforsamlingen i Furulund 1 og før vi tok mål av det som skal bli vårt nye kjøkken, ga jeg livreddende førstehjelp. Jeg gjorde det ikke alene og jeg gjorde det ikke lenge, men jeg gjorde akkurat det jeg skulle.

Jeg kjente hvordan utallinge førstehjelpskurs og øvelser med dramatisering av skadesteder var med meg mens det skjedde. Jeg nølte ikke, jeg tvilte ikke og jeg var en effektiv del av en gruppe som hjalp en gammel mann.

Det som skjedde var at en gammel mann i følget vårt fikk et illebefinnende mens vi gikk inn i blokka, han falt om (besvimte) og vi la ham i stabilt sideleie og ringte umiddelbart 113. Det tok ikke lang tid før han slutt å puste og vi ikke kjente noe puls. Så fortalte nødsentralen oss at vi skulle begynne med hjerte-lunge-redning.

Vi var tre stykker som holdt på, Erik, meg og en dame som bor i blokka. Hun holdt hodet, Erik holdt tunga og jeg gjorde kompresjoner. For deg som ikke har hatt så mye førstehjelp i det siste, så er det slik at forskning har vist at det er kompresjonene som er aller viktigst for å holde oksygentilgangen til hjernen gående, så hjernen ikke dør, ikke innblåsninger. Så det var det vi gjorde, masse kompresjoner.

Damen som hjalp oss var sykepleier og rapporterte til nødsentralen at jeg gjorde kompresjonene riktig og spurte meg om jeg var sykepleier. Litt beskjemmet måtte jeg svare at nei, jeg er speider. Det var en underlig følelse å si at jeg var flink fordi jeg var speider. Men så var jeg også veldig stolt, nettopp fordi jeg var flink til noe som jo er sentral speiderlærdom. Underveis var jeg glad for at jeg hadde prøvd mye på en Anne-dukke, jeg visste hvordan jeg skulle lete etter punktet jeg skulle presse på, jeg visste at jeg kom til å knekke masse ribbein (de knakk veldig tydelig med en sprø lyd) og jeg visste at det kom til å bli svett og slitsomt (og det ble det).

Det var en underlig følelse å sitte der og vite at denne mannen egentlig var død, mens han lå der var han død. Etter at ambulansefolka hadde brukt strøm og annen magi på ham så levde han igjen og så får jeg håpe at jeg møter ham i hagen til sommeren.