I år skal jeg gå

tumblr_n14k4mYbe61tsz9tfo1_r1_500

I år hadde jeg tenkt til å gjøre noe jeg ikke har gjort før, nemlig gå i 8. mars-tog. Dessverre skal jeg på hyttetur, så jeg får lage mitt eget tog. Men for første gang har det føltes som om jeg har trengtes. Det siste halvåret har jeg vært aktiv i sosiale medier og brydd meg om feminisme og likestilling på en helt anne måte enn jeg har gjort hittil. Kanskje mest fordi det plutselig var saker å ta tak i. Spesielt dette med abort og tullete utvidet reservasjonsrett for leger. Men så har jeg også brydd meg mer om hvordan man prater, hvordan man prater forskjellig til kvinner og menn, hvordan man prater om andre ting, velger andre ord, roser for ulike ting.

Jeg syns det er noe bekmørkt og skummelt ironisk over at dette skjer nå: det året der vi får to kvinner inn i de største kontorene i den nasjonale maktkorridoren, så starter de sitt regime med å ta oss et realt skritt bakover i en av kvinnekampens viktigste saker.

Spesielt føler jeg at jeg, en kvinne som bryr seg om hvordan jeg tar meg ut og liker å få komplimenter for det, må gjøre noe med hvordan jeg forholder meg til andre. Det første jeg la merke til var hvordan mennene på jobb ble spurt om det var de som hadde bakt kaka selv, mens kvinnene umiddelbart fikk komplimenter for kakene sine. Og så la jeg merke til at jeg bare kommenterte kvinnenes klær og aldri mennenes. Etter det var det en kort vei til å innse at nesten alle barn blir puttet i båser, det finnes ikke en eneste søt gutt eller barsk jente der ute, virker det som.

ør hun har rukket å si hei, blir hun overøst med lovord om hvor fin og pen og vakker hun er fordi at hun har håret sånn i dag, eller fordi at hun har på seg akkurat den kjolen. Beskjeden hun får er «pen utenpå, er lik positive reaksjoner» Eventuelt: «Det viktigste ved meg er at jeg er fin».

art-inline-0-384fredlos_73241a

Leave a Reply

Your email address will not be published.