Etter å ha sett Star Wars Rogue One bestemte vi oss for at vi trengte å ta ting fra begynnelsen. For hva var det egentlig som hendte? Vi begynte på lille julaften med Star Wars Episode 1 The phantom menace.
Animasjonene så ut som dataspill. Det var morsomt å oppdage at Keira Knightly spilte tjeneren som latet som hun var dronningen. Gurimalla, Natalie Portman er veldig ung! (Måtte lå opp, hun var bare 19.) Skuespillet er så platt. Så platt. Og hvorfor er Jar Jar Binks med? Gah. Moren til Anakin er så endimensjonal, men så er hennes eneste funksjon å være mor og støtte.
Det er rart at en av de store historiepunktene i en scifi film er et (pod) race. Er det ikke? Og hvordan kan en liten gutt fly krigsfly helt intuitivt uten opplæring og skyte ned en romstasjon alene? Jeg synes det er litt for mange tilfeldigheter som styrer denne filmen. Mye platt tøys og lite hjerte. Dessuten er det ingen historie som blir fortalt.
Anbefaling: må være den aller dårligste Star Wars filmen. Hverken skuespillet eller actionet er bra. Unngå om mulig.
Tredje juledag + første nyttårsdag: Star Wars Episode 2 Attack of the clones
Anakin oppfører seg som en idiot, er kjærlighetssyk og aggressivt ambisiøs, veldig lett å ikke like. Samtidig finner vi ut om klonehæren og kjenner hele tiden at alt kommer til å bli verre. Spiller han Anakin veldig bra eller veldig dårlig? For han er så intens og jeg blir så flau av ham. Scenen der moren dør er tam til å være så viktig for utviklingen av Anakin. Jeg blir stadig litt avsporet av de gamle animasjonene.
Man skjønner endelig mer av plottet og det er kult å se Yoda lede slaget og slåss selv og at Padme slåss som en bad ass. Men det er vanskelig å forstå hvordan krigen skal hjelpe slemmingene. Samtidig skjønner man at jediene kommer til å forsvinne om de fortsetter å gå til krig. Til slutt kan man lett se at Anakin er på vei rett utenfor stupet og at han har en del usunne meninger som politisk oppvakte Padme burde holdt seg unna.
Anbefaling: ting begynner å skje, så om du liker litt dystopi og å vite at verden går til helvete, kan du se den. Kan være verdt å se.
Første og tredje nyttårsdag: Star Wars Episode 3 Revenge of the sith
Det er hyggelig å se hvordan Anakin og Obi-Wan jobber sammen, at de er et godt lag. Selv om Anakin begynner filmen med å drepe noen og gjør det tydelig at han fremdeles ikke er noen sunn, balansert person. Man merker hvordan det begynner å stramme seg til. Men han er mer troverdig når han begynner å vingle mellom godt og vondt. Padme er dessverre bare en gravid dukke i alt sammen, en som kanskje burde vært litt mer forsiktig med valg av far.
Scenen der alle jediene i krig blir drept er virkelig trist. Yoda sin sorg føles ekte og Anakin sitt svik, spesielt når han dreper jedibarna, er ufattelig. Og det treffer når Padme sier: “So this is how liberty dies, with thunderous applause.”
Anbefaling: denne filmen har faktisk en historie, en ordentlig karakterutvikling (for flere), men er fremdeles trist. Men denne kan absolutt ses igjen.
Til slutt vil jeg bare si at disse filmene har fått meg til å se på Anakin Skywalker på en ny måte. Han er oppvokst som slave, med alenemor og ingen trygghet. Han er også et supergeni og balanserer derfor mellom utrygg og uten selvtillit og overambisiøs og struttende. En mann som ikke får til å snakke om følelser og som ikke har et gram selvtillit. Følelsene er enkle, det er kjærlighet og hat og ingen empati.