På søndag tok vi med mamma og pappa på kino for å se Lion, en australsk film med Dev Patel og Rooney Mara.

Lion handler om en indisk gutt (Patel) som blir adoptert bort til et australsk par fordi han har kommet bort fra familien sin, og som når han er i midten av 20-årene prøver å finne familien han mistet ved hjelp av *drumroll* Google Earth.

Det er noe fasinerende ved å se en film der plottet er basert på et dataprogram. Det hele starter med at Saroo (Patel) sovner på et tog og transporteres på tvers av nesten hele India til Kolkata. Han er fem år og vet ikke hva landsbyen han kommer fra heter eller hva moren heter til for- eller etternavn. Som mamma sa, er det ikke vanlig at femåringer vet hva foreldrene sine faktisk heter, og på 80-tallet i India var det ikke mulig å ettersøke en femåring i hele landet. Så ettersom han hadde dratt gjennom flere stater og ikke visste hvilken stat han kom fra (og snakket hindi, det mest vanlige språket), så fant de ikke familien hans.

Han ble deretter adoptert bort, levde livet i Tasmania, Australia (mamma og pappa var der i påska og syntes det var veldig morsomt å kjenne seg igjen i Hobart), men da han dro til storbyen (Melburne) og møtte indere begynte minner å komme tilbake. Han benytter seg av det nye programmet Google Earth til å lete etter steder han husket, for å finne ut hvor han kom fra. Til slutt fant han stedet han kom fra og moren sin.

Lion er basert på en virkelig historie og spesielt Patel spiller utrolig godt. Det var ikke bare jeg som gråt i salen, for å si det sånn, det var mye snufsing i salen til at filmen ikke var det minste romantisk. Du burde virkelig se den, men pass deg om familie og psykisk sykdom er vanskelig for deg.

English: we saw Lion last Sunday and it was really good and caused a lot of crying. You should really see it.