Jeg leste innlegget “Vi er alle ufullstendige” av Miriam Aurora Hammeren Pedersen på MadDam om å være kvinne og syntes det var utrolig interessant.

Hammeren Pedersen skriver om å være transkvinne og hvordan det av mange kvinner ikke regnes som å være ekte kvinne, men noe annet og annerledes. Det jeg likte godt med teksten hennes er at hun sammenlikner det med å være norsk og hvordan majoriteten bestemmer når du er norsk nok eller kvinne nok. Det jeg synes er interessant med det å være kvinne nok er at jeg selv aldri har følt meg ukomfortabel som kvinne (og tidvis svært bevisst har brukt min kvinnelighet som et middel), men at jeg stadig tenker på meg selv om kanskje bare maks 50% tradisjonelt kvinnelig.

Hammeren Pedersen skriver om å ha ufullstendig tilhørighet til en kategori og jeg tenker at mine 50% burde kvalifisere som ufullstendig tilhørighet. For hva er det som gjør meg til kvinne?

Jeg ser veldig ut som kvinne, men hofter og pupper, noe jeg ikke kan gjøre noe med. Det har ført til at jeg i stor grad går med kjoler og skjørt, fordi jeg nesten aldri finner bukser som passer. Jeg har heller ikke funnet dresser som passer – det er som om de ikke skjønner hvor kort og bred jeg faktisk er og hvor mye og fort det går inn og ut her og der. Da er kjoler så mye bedre <3

Og selv om jeg har langt hår (som jo kvinner har), så gjør jeg aldri noe med håret mitt og har det kun i hestehale. Jeg har aldri på meg sminke (annet enn noen ganger i året når jeg pynter meg) eller parfyme, og har bare deodorant og ansiktskrem som en del av mine skjønnhetsrutine. Jeg har ikke barbert leggene på 10 år og med korona sluttet jeg å barbere armhulene også, så det eneste håret jeg friserer er det på hodet.

Jeg har alltid tatt mye plass, om ikke fysisk på psykisk. Jeg snakker høyt, stikker meg fram, har meninger, sier ikke unnskyld, er ikke sjenert, sier folk imot og mener generelt at jeg har rett. Jeg blir ofte sett på som kranglete, vanskelig og som at jeg ikke bryr meg om andre. Det er også fordi jeg ikke tenker på hva andre synes om meg og det jeg gjør, jeg tenker ikke på å ta med gaver, spørre hvordan andre har det og eller la andre slippe til først. Prestasjonsangst eller dårlig selvtillit har jeg kun hatt en gang i livet, da doktorgradsarbeidet mitt var på sitt aller verste.

Så hva med fritidsinteresser? Jeg synger, gjør yoga, lager mat, mekker bil, sykler, løfter vekter, drikker øl, går tur, reiser, leser blogger, tar bilder, skriver blogg, liker klær og mote, er speider… Jeg liker å lage mat, men vil heller grille enn å bake. Jeg vil heller bære noe tungt enn å sy gardiner, eller hente vann enn å fikse bordpynten. Jeg liker rosa cocktails, men er ofte den eneste dama på ølbarer. Jeg liker ikke håndarbeid eller gaming, fordi jeg ikke liker å leke alene for meg selv.

Så hva gjør meg til kvinne? At jeg liker å gå i rosa tyllskjørt på jobb og har langt hår? At jeg bryr meg om mote og har 50 par sko i skapet? Eller at jeg er uredd (både for folk, høyder og annet), helst vil bære noe tungt, ikke planla mitt eget bryllup og ikke vil ha barn? Simone de Beauvoir skrev: «Man er ikke født kvinne, man blir det» og jeg lurer på hvordan man vet at man er det?

Jeg trives godt meg å være kvinne. Det er fleksibilitet i å være norsk kvinne og det liker jeg. Jeg kan velge både hår og klær som jeg vil (selv om jeg skulle ønske jeg fikk være toppløs i offentlighet, det hadde vært fint). Jeg kan være så sterk eller svak jeg vil og mekke så mye bil eller strikke så mye som jeg vil. Men jeg vet også at jeg får dårligere betalt fordi jeg er kvinne og jeg er ofte den eneste kvinnen i rommet, i veldig mange ulike sammenhenger. Man er mye alene når man er kvinne mot strømmen.

English: I read a very good article on how it is to be a woman and it made me reflect on what makes me a woman. I feel a part of the group women, but I don’t think I am what most people think a woman should be.