Hytta på Veierland kommer oss nå til unnsetning for femte (sjette) gang i år.

Jeg er oppvokst uten hytter i familien (dramatisk, jeg vet), men med mye bruk av Turistforeningens hytter, hytter fra mammas jobb, hyttene til alle mamma og pappas venner og etter hvert hyttene til mine egne venner. Jeg har vokst opp med at noe av hyttegleden er å stadig komme til nye hytter der vi utforsker hytta og området og alle mulighetene. Men i år, pandemiåret 2020, så har det vært en helt utrolig luksus å få bruke hytta til Eriks foreldre på Veierland. Å komme tilbake til den samme hytta, hytta som har kommet oss til unnsetning fem ganger allerede.

Først så dro vi dit mandag 20. april, da hytteforbudet ble opphevet, og vi hadde livets første hyttekontor. Vi leide bil fra Bilkollektivet og kjørte ned etter jobb på mandag. Vi hadde nesten to fulle arbeidsuker der nede, spiste lønsj ute i sola, syklet tur og sa hei til de andre hytteflyktningene. Vi var nesten alene på øya og våren var akkurat kommet igang og det var utrolig deilig å være et annet sted enn hjemme i leiligheten.

En måned senere dro vi ned igjen. Pinsen var i slutten av mai og vi tok hyttekontor både fredag og tirsdag, så vi fikk nesten en uke på hytta. Nina og Kristen var også på hytta og vi fikset i hagen, tok kaffen på et skjær i solnedgangen og badet i det kalde vannet.

Bare to uker senere var kalenderen åpen, hytta ledig og vi fikk med oss både Morten og Karen på tur. Når alle har hjemmekontor kan alle jobbe fra hytta (så lenge man har nok rom med bord, så ingen snakker i hverandres telefonmøter). Vi spiste vafler, løste kryssord, badet, spiste middag med hyttenaboene og tok det rolig.

Plutselig var juni over og det var på tide med sommerferie! Og hva gjorde vi? Dro tilbake til Veierland <3 Jeg er utrolig takknemlig for at vi fikk være nesten to uker i strekk på Veierland, midt i tjukkeste juli. Vi hadde hjulpet Kristen med å seile båten ned 1,5 uke tidligere (i all slags vær), men det var utrolig deilig å være på sjøen.

Veierland kom oss til unnsetning igjen, for sjette gang om man regner med seilturen ned. Jeg leste bøker, padlet Veierland rundt, badet og syklet rundt på øya. Og så planla vi oppussing av Hekkveien, fant flyttebyrå, planla salg og kjøp og flytting og alt mulig rart. Med så mange ting som måtte planlegges og tas stilling til var det utrolig deilig å bare være på hytta.

Og nå skal vi tilbake til Veierland enda en gang. Vi skal i bryllup i oktober og har fått lov til å ta våre ti dager i karantene på Veierland. Vi har bestilt mat fra Kolonial.no og prøver å forberede oss på 10 grader kaldere vær. Det er to måneder siden vi var der sist og jeg gleder meg til å være nære havet og til stillheten.

English: This is my ode to my in law’s cabin at Veierland, that has been our place of refuge this year. And which will be our place of quarantine when we go to Norway on Sunday, before our friend’s wedding in two weeks.