Jeg var på speidermøte i helga. Jeg vet ikke helt hva jeg skal kalle det, for det var en samling for programansvarlige på nasjonalt nivå i Europa som jobber med roverprogram. Uansett tilbragte jeg altså helgen i Lyndhurst utenfor Southhampton som ligger nesten ved havet sør for London. Lyndhurst var akkurat så idyllisk som Engelske landsbyer er på film og selv om det var siste helga i november var det skrekkelig varmt. Det tok meg 12 timer før jeg innså at jeg måtte kle av meg litt. Det høres kanskje rart ut å trenge 12 timer på å skjønne det, men jeg måtte faktisk gå uten strømpebukse under skjørtet og i bare t-skjorte (ikke genser) mesteparten av helga. Da vi reiste hjem på søndag startet jeg turen i småsko, silkeskjørt, pologenser og åpen kåpe. Det var først etter en time på utekafé i sola og tog- og busstur til Heathrow at jeg måtte kle på meg igjen. Og tenk at i Trondheim hadde det snødd samme natt…

Det tar lang tid å komme seg fra ingenmannsland (Lyndhurst) til ingenmannsland (Trondheim), spesielt når man må innom sentrale steder (London og Oslo). Så vi dro fra Foxlease kl 13.00, flyet gikk 19.00 fra Heathrow og flyet mitt fra Gardermoen skulle gå 23.05. Men da jeg skrudde på telefonen i Oslo, forberedt på å løpe til neste gate, stod det at flyet mitt var utsatt til 00.00. Det er akkurat det du vil høre sent en søndag kveld når du har reist i 10 timer allerede og vet at det er lenge til du får lov til å legge deg.

Nå er jo egentlig Gardermoen også ingenmannsland så det går ikke fly midt på natta. Derfor var nå plutselig vårt fly det aller siste som skulle forlate Gardermoen på søndag. Alle var tydelig slitne, trøtte og resignerte fordi de visste at det kom til å bli enda senere enn de hadde planlagt. Og det er her den faktiske fortellingen starter. For alle menneskene som kom til gaten kom gående rolig og stille. De satte seg ned på en ledig plass og fant fram musikk eller telefonen sin. Ingen pratet, ingen ruslet rundt, ingen spiste. Flyet vårt var forsinket på grunn av at mannskapet var forsinket og da den siste flyvertinnen kom reiste alle seg rolig opp og stilte seg i kø. Ingen sa et ord, ingen knuffet. Folk hadde boardingkortet klart og det var ikke noe trøbbel. Alle fant rolig plassen sin i flyet, samarbeidet om å få plass til all håndbagasjen (også uten å prate) og var hjelpsomme og rolige. Alle sovnet momentant med en gang de hadde satt seg ned og jeg tror jeg så fire leselys på under flyturen. Da vi skulle ut var det på samme måte. Fordi vi var det siste flyet på Værnes også, så stod flybussen og ventet på oss. Det tok 8 minutter å fylle tre flybusser og 15 min til for alle å betale. Så kjørte de tre bussene i kortesje inn til sentrum. Fra siste flyvertinnen kom til jeg gikk av flybussen tror jeg det tok maks 2 timer. Og det var da for å få 4 * 23 mennesker inn og ut av et fly og inn og ut av en buss, samt reisetid.

Det var en surrealistisk opplevelse. Så mange mennesker, så liten plass. Alle var slitne og trøtte. Og i stedet for at det ble skrekkelig, så er det den beste flyturen jeg har hatt. Alle jeg traff som var på jobb (fra sikkerhetskontrollen til SAS-personalet til bussjåførene) var hjelpsomme og vennlige og effektive.

Plutselig er det mindre enn to uker til eksamen og i morgen er det 1. desember. Vanligvis gleder jeg meg ikke så mye til jul, men i år har jeg fått julekalender i posten av mamma og jeg lurer veldig på hva det kan være i alle de små pakkene. Om 19. dager reiser jeg fra Trondheim. Da skal jeg være ferdig med populasjonsgenetikk for alltid og jeg skal være ferdig med de populasjonsgenetiske analysene i masteroppgaven min også.