Alt er Eriks skyld, om dere lurte. Men han fikk meg i hvert fall hekta på å streame musikk for 1,5 år siden og jeg har ikke vært misfornøyd ennå. Jeg bruker WIMP, bare fordi det var det Erik brukte, men etter dype samtaler om streaming med mange venner har jeg funnet ut at WIMP og Spotify egentlig er jevngode. Men jeg har ikke behov for å betale for mer enn én tjeneste, så jeg holder meg til WIMP. Jeg har alltid vært en storsamler av CDer og har trivdes best med å høre på hele plater av gangen og var derfor egentlig litt skeptisk til streaming, siden man jo ikke eier musikken selv. Men så har jeg funnet så mange nye artister og så mye ny musikk at det har jeg helt glemt. Streaming, altså, den har gjort at jeg har oppdaget nye sjangre og har blitt litt mer vågal og utforskende. Og så er det som radio (at du får høre ny musikk), bare at man slipper all pratingen…

Fordi jeg nå har holdt på med streaming og musikk lenge, så syntes jeg det var spennende å lese tre innlegg i den norske debatten om nettopp dette. Først en generell artikkel om hva ulike artister synes om å være med i streaming-cirkuset, så et litt skarpere innlegg fra Bugge Wesseltoft om hvordan det kommer mindre penger inn i norsk musikkbransje fra alle kanter og tilslutt et tilsvar til hans innlegg, bare for ordens skyld.

Jeg savner CD-samlingen min, men jeg elsker å ha tilgang til (nesten) uendelig med musikk. Hva synes du?