Er det ikke rart hvordan man kan ta toget til Gardermoen, sammen med alle med store kofferter, gå inn på flyplassen, men i stedet for å gå opp i avgangshallen for å reise noe sted, gikk jeg gjennom ankomsthallen, ut gjennom svingdørene og til venstre forbi alle røykerne. Forbi alle røykerne og inn i det som ser ut som en tunell, men som bare er en gangvei. En gangvei som ikke engang er på kartet, men som er fin å gå og til og med har tak. Etter noen få minutter er jeg borte ved hotellet, finner en ny røyker og går inn på hotellet. Der inne finner jeg Knut og Stian, to av mine kumpaner for helga. Vi fant et møterom, resten av tilleggsrepresentantene kom og fra 9:30 til 01:00 den dagen (som jo strengt tatt var dagen etter) jobbet jeg bare med sakene.

Med speiderloven, evalueringsrapport og annet. Laget workshop, tenkte prosess og brukte mine demokratiske kunnskaper. Da vi var ferdige på søndag, hadde spist enda en treretters lønsj og gjort de siste vedtakene pakket jeg sammen den lille bagen min og dro hjem. Gikk ut av hotellet (nå uten røyker), gikk tilbake langs gangveien, møtte noen forvirrede turister med store kofferter, gikk gjennom en enda større røyksky utenfor ankomst, inn i ankomsthallen, ut igjen ved togene, ventet sammen med alle med store kofferter og gikk på toget med dem. Det er ikke så ofte jeg er på Gardermoen uten å skulle reise noe sted. Men å dra til Gardermoen føles allikevel som om jeg er på vei noe sted.

English: some thoughts on going to Gardermoen for a meeting instead of travelling. How much it feels like you are going somewhere when you go there and how it feels like the stay is temporary when you are at an airport. Like you are waiting for your next plane, just in transit.