Da vi var i Trondheim sist helg ble jeg stadig betatt av de snøkledde fjellene på den andre siden av fjorden. Jeg har helt glemt hvor vakkert det er at uansett hvor du er i byen, så er sidene så bratte at man alltid ser ut mot fjell på den andre siden.

Det er noe majestetisk med spisse, snødekte fjell. Ikke at jeg må være så spisse for min del, jeg er ikke så innmari glad i å klatre opp på fjell, men jeg kan klatre opp litt for å se på andre høye ting.

Jeg fikk den samme fjellfølelsen som i Trondheim da vi var i Eggedal i påska. I påska var jeg endelig oppe på Gråfjell og fikk luftet meg litt.

Vi klatret opp hele fjellet og stoppet jevnlig for å trekke pusten og nyte utsikten. Veien opp på Gråfjell går nedi et søkk først, så da ser man ikke så mye, men etterhvert kommer man opp og ser bedre og da brer Eggedalsfjella seg utover.

Når vi er i Eggedal beundrer vi for det meste Dronninggutunatten, nettopp fordi den er mest dramatisk og vakker å se på. Jeg har ikke vært oppå den ennå, men den er jo så fin å se på at jeg lurer på hva jeg vil se på fra den. Er det noe igjen?

Dette er den vanlige vinkelen, den fra hyttevinduet. Den er jeg glad i. Jeg har aldri hatt et fjell som var “mitt” før, men Dronninggutunatten begynner å bli det.

Synes dere ikke det passer til meg?

English: when we were in Trondheim last weekend I was so happy to see the white, snowy mountains on the other side of the fjord, no matter where in the city we were. To see mountains makes me calm and gives me this tingeling feeling of happiness all over.