Tredje dagen på fjellet skulle bli den aller mest utfordrende. Vi skulle gå fra Kjeldebu til Rembesdalsseter og det kom til å bli en lang tur.

Det vi trodde var en 8-timers tur da vi planla, fant vi ut hadde blitt oppgradert til en 9-timers tur siden 2000. Dessuten hadde en liten breflom tatt stien helt borte ved Rembesdalsseter og omveien gjorde turen nesten to timer lenger. Vi hadde derfor foran oss en 11-timers tur pluss pauser. Vi brukte mye tid på å vurdere om dette var riktig for oss, men endte til slutt opp med at vi skulle prøve. Dagen startet derfor tidlig og vi var ute og gikk 08:15. Bortover dit skulle vi.

Vi hadde lagt en plan for hvordan vi skulle klare dette, inspirert av min speidervenn Lise-Lotte som gikk over Grønland i våres. Gruppa hennes hadde 10 min pause hver time hele dagen, men ingen lange pauser. På den måten ble det ikke mange småstopp når folk måtte tisse, pausene ble effektive og man fikk delt opp dagen i spiselige bolker. Vi gjorde det samme (selv om vi bare var to stykker) og det fungerte utrolig bra.

Her er vi på første pause. Vi hadde gått langs elva, krysset en smelteelv som kom rett fra breen og plutselig var den der, Hardangerjøkulen. I hvert fall en brearm. Det måtte dokumenteres. Vi hadde forresten utrolig bra vær nesten hele dagen og gikk i bare trøya hele dagen. Så utrolig deilig.

Neste pause hadde vi klatret evigmange høydemeter opp, hadde fått nydelig utsikt, måttet gå forbi modne multer og det var på tide med litt mat. Det er vanskelig å rekke å ta av sekk, ta på boblejakke og lue, spise to skiver, drikke vann og tisse på 10 min, men det gikk sånn passelig. Å dytte i meg mat har jeg aldri vært flink til, men det gikk nå på et vis.

Pause nummer tre tok vi etter å ha gått langs platået. Det var grått, men aldri vått. Vi møtte sauer som trivdes i høyden og gikk over mose som bare akkurat hadde kommet opp i lyset. Det var nesten ikke noe snø da vi gikk Kjeldebu til Rembesdalsseter, men det var tydelig at det ikke var lenge siden snøen hadde gått.

Det var noen imponerende bruer i måtte klatre over. Jeg lurer på om vannet noen gang går så høyt at man virkelig trenger en så høy bru.

Endelig var det på tide med et langt matstopp. (Vi hadde nok hatt mer enn tre stopp før dette, jeg har bare ikke tatt med alle bildene). Vi hadde med oss varmt vann på termos og Real turmat, som var et kjempetriks. Vi slapp å bære kokeapparat (selv om det ikke er veldig tungt) og vi fikk et ordentlig måltid som varte i mange timer.

Etter middagspausen gikk det sakte oppover og nordover langs Jøkulen. Vi hadde fantastisk utsikt vestover og brearmene rett ved siden av oss mot øst. Det var steinete, men skifersteiner, så det var enkelt å gå. Stigningen var jevn, sola skinte og det var nydelig å gå. Og plutselig var i over kanten og så brearmen som lå rett ved hytta. Dessverre visste vi at det var mange timer til vi var på hytta, men det er kult med bre.

Vi fulgte den nye stilen som var lagt opp rundt Remdesdalsvannet over bratte Vestlandsfjell, ned bratte myrer og gjennom vierkratt. Dette bildet er det siste jeg tok den dagen, for det begynte å regne, det var superbratt og etter 10 timer begynte kreftene å ta slutt. Da vi hadde kommet ned til vannet og det fremdeles var to timer igjen til hytta gråt jeg en skvett, ble trukket opp bakken av Erik og fikk to brødskiver.

Vi brukte 13 timer fra Kjeldebu til Rembesdalsseter, som egentlig er en anstendig tid. Vi hadde en nydelig tur fram til det siste stykket og uten omveien hadde det vært en lang, men veldig fin tur. Det hjelper at vi hadde perfekt vær og vi vet at 9-timers turer er på kanten til hva vi liker. Jeg går nok ikke denne turen om igjen om ikke den gamle ruta blir åpnet igjen.

English: we walked from Kjeldebu to Rembesdalsseter and it was a beautiful trip, but with the new path around the Rembesdals lake, it is too long.