På onsdag var vi på kino med mamma og pappa og så den fantastiske filmen Florence Foster Jenkins.

Jeg må innrømme at jeg ikke hadde så store forventninger, men Meryl Streep og Hugh Grant er jo verdt å gi en sjanse. Og det er jeg virkelig glad for at jeg gjorde! Premisset for filmen er at Florence Foster Jenkins var en virkelig dame som levde i New York tidlig på 1900-tallet. Hun var rik og en velynder for musikklivet i byen. Hun elsket å synge, men hun kunne ikke synge, i hvert fall ikke godt nok til å gjøre det for et stort publikum, og det visste hun ikke selv.

Hvordan kan man ikke vite det? Vel, om man er rik og har en ektemann (Grant) som støtter deg og veldig omhyggelig velger publikum og anmeldere til konsertene dine… Så filmen handler om Florence som vil begynne å synge igjen. Hun ansetter en pianist, får sangundervisning og plutselig kan ikke mannen hennes holde hemmelig hvordan hun faktisk synger. Alt jeg skal si er at det ender i Carnegie Hall og at det er episk.

Jeg hadde ikke trodd det, men denne filmen tar godt tak i hjerterota di og river og sliter i dem. Du elsker Florence Foster Jenkins, du gruer deg til verden skal finne ut om henne, du ler av alle de komiske situasjonene, du gir deg ende over for alle de fantastiske kostymene og tiaraene (!), bybildet i New Tork på 1940-tallet, du sitter på nåler hele tiden og du elsker det.

Du må gå og se denne filmen! Den er fantastisk og gir deg alle følelsene, jeg følte meg som en oppvridd oppvaskklut etterpå, men en glad oppvridd vaskeklut. Jeg er så glad for at jeg så den filmen.

English: we saw the film Florence Foster Jenkins on Wednesday and it was the best film I have seen in a long time. It surprised me, is was funny and nervewrecking, it was beautiful and loving. You need to see it.