Jeg må slutte å se filmer om perfeksjonister 

Det siste halvåret har jeg sett mye på film og TV, fordi jeg har vært mye hjemme alene. Og overraskende ofte handler det om perfeksjonister. Folk som går mot strømmen, som ikke gir opp, som jobber dag og natt mot ett opphøyd mål. Noe av det beste jeg vet er filmmontasjer der folk jobber og jobber for å bli flink i noe. Det går fort, det er fin musikk og de når målene sine. Det er så vakkert at man blir varm inni seg.

dsc_1564

Dessverre for meg er jeg ikke en perfeksjonist. Jeg vet når man skal stoppe, jeg aksepterer “godt nok”, jeg stopper alltid og graver meg ned i tide og jeg tenker på det ansvaret jeg har for alle rundt meg. Jeg glemmer ikke middag, jeg glemmer ikke avtaler sånn generelt. Kommer jeg for sent er det alltid på grunn av en kalkulert risiko, ikke fordi jeg har hatt skylapper på og gravd meg fullstendig ned i et prosjekt. Ingen kommer noen gang til å lage en film om noen som meg, en som ikke satser alt. En som ikke tåler alt for å oppnå drømmen. Jeg aksepterer ikke uendelig med smerte, å ofre alt som er morsomt i livet, å gå glipp av bryllup eller familiesamlinger.

Jeg kjenner at jeg ikke har godt av all heltedyrkelsen av perfeksjonister. Av folk som graver seg ned i prosjektene sine og aldri kommer opp. Som glemmer eller ignorerer dem rundt seg. For jeg synes ikke det er bra å være sånn og jeg vil ikke være sånn heller. Dette burde jeg nok innsett om meg selv før jeg startet på en doktorgrad, men noen lekser må jeg lære på den vanskelige måten tydeligvis. Det er så få balanserte helter å se opp til i film og TV at man blir litt hjernevasket.

Så nå skal jeg begynne å lete etter folk på film og TV som er som meg. Hvor karakterutviklingen ikke krever at man har skylapper og jobber døgnet rundt. Så får vi bare håpe at de finnes.

English: musing on the dominance of perfectionists in TV and movies.

Leave a Reply

Your email address will not be published.