Jeg hadde tenkt til å skrive en liten presentasjon om meg selv, hvem jeg er, hva jeg gjør, hva jeg skriver om og bryr meg om. Men så hadde jeg et skjellsettende møte på mandag og resultatene av det møtet har rystet meg. Selv om det kanskje er riktigere å si at det har gjort at alt føles helt stille, for nå vet jeg ikke helt hvem jeg skal være.

Jeg har alltid sett på meg selv som en som ikke bare er jobben. Jeg er så mange ting, jeg gjør så mye og liker alt mulig. Jeg liker å være på tur, å trene, å gå på teater, på konsert, å spise på fænsie restauranter, være frivillig, være på fest og å reise, blant mange ting. Jeg kan gå i galla eller turklær på en tirsdag. Men denne uka har jeg kjent på hvor mye jeg faktisk er doktorgradsstipendiat. Hvor mye det å forske og høre til på et universitet er meg. For nå skal jeg ikke være det mer. Unge, lovende, smarte, forsker-Ingeborg skal ikke være det mer. Det blir ingen Dr. Korme.

Jeg har ikke helt funnet ut alt når det kommer til doktorgraden min, men jeg vet plutselig ikke hva en presentasjon av meg selv skal være lenger. Her på bloggen blir det ikke så mye endring uansett, for doktorgraden har ikke vært en så stor del av den, men i resten av livet blir det det.

Så her er en presentasjon av meg, det jeg føler at jeg vet:

Hei, jeg heter Ingeborg Korme. Jeg er 28 år og bor i Oslo med mannen min Erik. Jeg blogger om alt jeg gjør, om klær, trening, tur, teater, mat, oppskrifter og restaurantbesøk, om konserter, film, fester, reising, frivillighet, interiør og naturfotografi. Omtrent det eneste jeg ikke blogger om er sport og sminke. Jeg har skrevet doktorgrad i bioinformatikk og genetikk i fire år, men nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre, for jeg får ikke til å bli ferdig.

Hvem skulle trodd at 2017 ble mulighetenes år?

English: I had planned to write a presentation of me, but on Monday I had a meeting that completely turned my world upside down and now I realise that I am not quite sure who I am anymore.