Det føles som jeg har bladd om i boka og fått en ny side. At jeg har lagt et nytt kapittel bak meg. Ikke at jeg egentlig gjør noe annet nå enn jeg gjorde i august, men alt føles annerledes allikevel. Jeg har vært igjennom første runde med jobbsøking og har fått kjent på kroppen hva som virkelig er viktig for meg. Kanskje det er derfor jeg føler meg ny. Jeg har funnet ut at jeg faktisk er ny. Jeg er ikke den samme som jeg var for to år siden. Jeg holder på å bli voksen. Noe så veldig, faktisk. For første gang i mitt liv har jeg valgt mennesket over egne ambisjoner. Jeg har bestemt at jeg ikke vil ha en doktorgrad for enhver pris. Jeg vil fremdeles ha en doktorgrad, men jeg vil ikke bytte Erik mot karriere. Det var skikkelig vanskelig å bestemme seg. Ikke at jeg egentlig var i tvil, det var bare vanskelig å tørre å kjenne etter. Å åpne dørene på vidt gap og tørre å se hva jeg egentlig følte. Jeg var litt redd for hva jeg kom til å finne. Men da jeg endelig klarte å roe meg så mye at jeg fikk til å kjenne etter så fant jeg ut to ting; når alt ligger til rette så tør jeg å satse og ta doktorgrad og jeg kommer ikke til å andre på at jeg valgte Erik over doktorgraden i Tyskland.

Det er en annen ting som har skjedd også, som gjør at det er et nytt kapittel. Erik har takket ja til jobb i Oslo, så nå skal vi finne en leilighet som vi kan bo i mens Erik leter etter noe å kjøpe. Som betyr at vi om ikke så lenge har et sted å flytte til etter at vi flyttet ut i Trondheim. Snart får jeg et nytt hjemme. Det skal bli veldig deilig å kunne pakke ut alle tingene mine, selv om jeg sikkert ikke får jobb i Oslo, og derfor må pakke alt sammen igjen om ikke så lenge.

I dag våknet jeg og gledet meg til resten av livet. Jeg lå i armkroken til han jeg liker best i hele verden og kjente at det boblet i meg av glede. Resten av livet, tenk på det! Det kommer til å bli innmari fint. Det kommer til å bli en hel del andre ting også, men akkurat nå gleder jeg meg bare. Det er mange ting jeg kan bekymre meg for om jeg vil, men som alle jeg kjenner forteller meg om og om igjen, så kommer det til å ordne seg til slutt. Og jeg tror at det ikke er så lenge til til slutt, egentlig.