Å finne kjentmannsposter i mørket

På søndag hadde vi planlagt å ta fire kjentmannsposter, to tok vi i solskinn, men det viste seg at å finne kjentmannsposter i mørket var utfordrende.

Det hadde begynt å skumre, så vi skiftet til “kveldstøy” og vanntett fottøy. Kjentmannsposter i mørket og smeltevann er ikke for den dårlig kledde (var det noen som sa “dårlig vær eller dårlige klær?”) og vi var klare for en kaldere sesong på kvelden.

Posten lå ikke langt fra veien, men vi var glade for den veldig presise veibeskrivelsen, for ellers hadde vi rota rundt i skogen lenge. Plutselig så jeg en mystisk glatt og lys stein oppe i lia, så der måtte jettegryta være.

Det var rart å finne rullesteiner midt i skogen og langt fra havet, men det er akkurat derfor vi tar kjentmannspostene, for å bli bedre kjent i marka og oppdage nye og spennende steder.

Post nummer tre i boks! Den var ikke vanskelig å finne, men vi var glade allikevel. Vi hadde aldri tatt mer enn to poster på en dag, så vi hadde allerede slått rekorden vår.

Det begynte å bli mørkt, det yret og vi var sultne, men som alle vet løser mat alle problemer. Mat!

Middag laget på primus på en parkeringsplass i skogen. Trikset er pappboks med indisk gryte, couscous og ferdigstekt kyllingfilét i biter – middag på 1-2-3.

Siste post skulle også bli den vanskeligste, uten av vi visste det da vi begynte. Det skulle være ca 6 km å gå totalt, hvorav 4 skulle være på vei. Den første bommen var åpen og vi tenkte “dette kommer til å gå greit” og “kanskje det ikke blir mørkt før vi er framme allikevel”, men det skulle ikke bli så lett.

For stien vi skulle følge var et skispor og snøen hadde bare akkurat gått, så det var kvist og myr hele veien og vi måtte gå oppå ryggen ved siden av stien. Og mens det ble mørkere og mørkere gikk vi uten sti lenger og lenger inn i skogen. Det er en dårlig følelse å være midt i skogen, navigere kun på GPS på telefonen og å vite at snart er det så mørkt at vi må snu. Men med koordinater og viljestyrke fant vi til slutt den store steinen og posten og kunne komme oss hjem. Kameraet var tomt for batteri, så Erik på vei over en liten myr er det siste bildet jeg har.

Klokka ti på kvelden var vi hjemme igjen. Vi hadde gått 20 km, vært ute i syv timer og tatt fire kjenntmannsposter i mørket, ikke dårlig for en søndag ettermiddag.

English: the last to kjentmannsposter were reached just before nightfall and after a dramatic late arrival.

Fire kjentmannsposter på en kveld – solskinnsposter

På søndag startet vi dagen med gjennomgang av de nye kjentmannspostene og vi avsluttet den med fire kjentmannsposter, de to første var absolutt solskinnsposter.

Vi begynte egentlig bare med å ville markere alle kjentmannspostene for 2016-2019 på kartet, så det skulle være lett å se hvilke som nære hverandre (og kan tas på én tur). Men så tenkte Erik at vi kunne jo tegne inn de fra forrige bok også, for man kan ta dem helt fram til august 2017. Og plutselig hadde vi mange prikker på kartet og en svært ambisiøs plan om å ta fire kjentmannsposter på én dag. Ikke bare én dag, men én ettermiddag.

Vi valgte fire poster som lå langs Enebakkveien og den første var rett bak anleggsplassen for den nye Follobanen. Vi skulle nemlig til Oslo kommunes sydligste punkt, vår tredje post i 2016-2019.

Jeg var glad over å kunne ta solskinnsposter i kortbukse i påskeferien. Det er sånt som gjør meg glad.

Det var ikke lange turen fra veien, men det var veldig fint å gå. Er det ikke rart hvordan man ikke trenger å gå så langt fra motorveier og villastrøk før man finner veldig fin natur?

Midt på en hogst-/ myrflate fant vi posten og Oslos sydligste punkt. Litt av morroa med kjentmannspostene er å bli bedre kjent med lokalhistorien i området også og å lese hvordan gjengen som setter opp postene innimellom er som detektiver for å finne ut “hvilken furu er egentlig grensemerket?”.

Den andre posten for dagen var en 2014-2016-post og var en stor stein som så ut som et troll eller en bjørn (alt ettersom). Vi startet på en golfbane, som m,an gjerne gjør i tettbygde strøk.

Blåveis! Jeg har ikke sett blåveis på mange år og det var så utrolig fint å følge en sti, en blåveisallé, oppover. At selv om det er mange folk som tar solskinnsposter så var det ingen som hadde plukket blåveisen.

Solskinnsposter tar man i shorts, t-skjorte og joggesko! Men vi hadde valgt turområde nøye på søndag, så vi ikke skulle møte skiføret, det var derfor det ble Østmarka og Sørmarka i april.

Det hadde vært en solfylt dag, men klokka begynte å bli 17 og vi innså at vi skulle ha flaks om vi skulle rekke fire poster.

Men vi fant bjørnehodet! Vi hadde en liten diskusjon om det kanskje egentlig var et torskehode eller noe med nebb, men trollhode er kanskje like sannsynlig.

Det ble i hvert fall kjentmannspost nr 16 i 2014-2016 og en fin tur.

English: last Sunday we decided to find four kjentmannsposter in an evening and for the first two we walked in beautiful sunshine.

Bronsemerket i boks og skitur i Sørkedalen

På søndag gikk jeg årets andre skitur og som belønning tok vi bronsemerket av kjentmannsmerket. Det vil si at vi tok vår 15. post.

Det hadde kriblet i Erik etter å gå på ski hele uka og etter timevis på internett for å sjekke snøfall og prepping mot reisetid til utfartssted og hvor det var kjentmannsposter, var vi klare. Vi bestemte oss for Sørkedalen fordi det tar 30 minutter i bil, det var preppet de siste dagene og det ikke var langt til nærmeste kjentmannspost. Det er den første posten vi har tatt på ski, så det var vel egentlig på tide.

Jeg hadde skitur nummer to i ny skibukse og ny skijakke. Det var veldig deilig med en jakke som pustet på ryggen når det var varmt i været og sol i oppoverbakkene. Det er ikke ofte jeg går på ski uten gamasjer, det var veldig rart. Nye ski, bukser og jakke, gamle (dvs 12+ pr) sko og staver.

Det var så isete i løypene at vi gikk på isklister hele dagen og bestemte at vi skulle ta den raske og bratte veien opp til posten. Hvem kunne vite hvordan føret ble utover dagen, så det var best å bli ferdig med postfinningen med en gang.

Vår post nummer 15! Tenk, nå er bronsemerket vårt! Vi må komme og hente det hos Skiforeningen på Holmenkollen, men det er veldig morsomt å ha tatt merket. Vi har virkelig blitt bedre kjent med marka mens vi har holdt på, spesielt marka sør, øst og nord for Carl Berner, akkurat det som var planen vår.

På hytta som var rett ved posten møtte vi to andre som også var ute og tok kjentmannsposter. De hadde begynt bare for et halvt år siden, men dro på tur en gang i uka og tok en post og spiste middag ute. Så utrolig bra idé for å komme seg ut og få mer friluftsliv til hverdags.

De benyttet sjansen til å spise lønsj i solveggen og tenkte på hvor luksus det er å ha hytte som er rett inn i skogen i Sørkedalen, så nære byen. Å bruke mindre enn en time til hytta, dør til dør.

Etter kjentmannspost og lønsj skulle vi gjøre ferdig runden. Det var litt lite snø noen steder, så vi måtte være litt forsiktige, men det var deilig å være ute i sola.

Det var morsomt å gå på ski så nære der jeg er oppvokst, med skilt til Fossum og Østernvann og alle stedene jeg har vært kjempemye. Fra dette skiltet var det egentlig bare en veldig lang og isete bakke ned, så da ble det ikke flere bilder. Men søndagstur i sola er noe av det beste man kan gjøre, virkelig.

English: last Sunday we went skiing and got another kjentmannspost, our 15th, so now we get the bronze chip.

Kjentmannsposter på Ekebergsletta og Mortensrud

På søndag fant vi endelig tid til å ta noen flere kjentmannsposter og denne gangen skulle vi ta to av de som er nærmest, nemlig en på Ekebergsletta og en på Mortensrud.

Jeg liker når vi reiser kollektiv for å ta kjentmannsposter og bruker Google Maps mer enn kart for å finne fram. Det føles så riktig at friluftsliv ikke bare er store ekspedisjoner, men også søndagsturer i boligstrøk. Vi hadde jo egentlig valgt en dårlig dag, ettersom det var tett tåke hele søndag og nydelig klar himmel og sol på lørdag. Men man må bruke den tiden man har. Erik startet turen med å prate med moren sin om turen vår til London på torsdag.

Det er morsomt hvordan noe så enkelt som å skulle finne en steinklump midt på en slette plutselig blir vanskeligere når det ikke er noe sikt. Det er tradisjon å lese all teksten i boka, så det gjør vi.

Gruppebilde! Jeg hadde på min nye jakke og bukse fra Craft og Erik dataspillvotter.

Vår post nummer 13, kjentmannspost nummer 44 Ekeberg basis A. Postene for 2014-2016 står ute helt til 1. september 2017, så vi har fremdeles muligheten til å ta bronsemerket.

Neste post var på Mortensrud, eller et sted mellom Skullerud og Mortensrud egentlig. Vi tok 74-bussen rett fra Ekeberg til Skullerud og begynte å utforske skogen. Det var flere veier og stier i virkeligheten enn på kartet, men vi klarte å finne den riktige.

Vår post nummer 14 og kjentmannspost nummer 46 Gruve nordvest for Dalsåsen. Den var bare rett opp en liten bakke fra et boligområde, men allikevel litt vanskelig å finne.

Fint å være fargerik i tåkehavet.

Etter en dag i den kalde tåka ble det matpakke på banen på vei hjem.

Etter matpakke på banen bestemte vi at det søndagen vår trengte litt kafé, så vi stoppet på Tøyen når vi allikevel skulle bytte bane. Nord hadde ikke boller igjen, så det ble Napoleonskake, kaffe og kakao på bakeriet.

Det var deilig med en søndagstur igjen og nå har vi bare én post igjen før vi har bronsemerket!

English: we did two more kjentmannsposter last Sunday and it was very nice spending the Sunday outside, even though it was foggy and chilly.

Kjentmannspost på Varingskollen

For to uker siden hadde jeg nytt selskap på jakt etter en kjentmannspost, Beate. Vi skulle bestige Varingskollen, et fint utkikkspunkt i Nordmarka.

dsc_0003

Vi kjørte til Åneby, rett øst for toppen. Varingskollen er nok mest kjent for sin slalombakke, men vi ville opp på toppen og heller gå fra sør, så det ble litt mer skog og mindre idrettsanlegg.

dsc_0006

Når man går opp på en topp er det mye oppoverbakke, naturlig nok. Men det var deilig å få pusten i gang, spesielt siden jeg fremdeles var støl etter å ha trent styrke tidligere i uka. Litt opp i bakken fant vi et lite vann. Det var til og med noen som hadde satt opp en bank her, kanskje for å kunne ta en pust i bakken.

dsc_0012

Endelig var vi oppe! Ikke egentlig helt oppe, for posten var på “sidetoppen” av Varingskollen, ikke på hovedtoppen. Men Beate var glad for å ha kommet opp 🙂

dsc_0016

Det var skikkelig fin utsikt der oppe fra, utover hele dalen. Romerike altså, ikke så dumt sted. Og veldig mye skog, veldig nære. Liker man å gå på tur er det i hvert fall ikke et dumt utgangspunkt.

dsc_0020

Men det var ikke vanskelig å finne posten. Beate er flink og klipper i boka. Så glad blir man for å være på tur!

dsc_0023

Det blåste kaldt på toppen, så etter at posten var tatt bar det ned igjen. Vi stoppet og spiste litt niste litt nedi bakken, nøt de siste solstrålene og så bar det hjem igjen til Oslo. Nå har vi 13 poster, så vi mangler bare 2 før vi har bronsemerket!

English: I did another kjentmannspost, this time Beate joined me. We got a really nice view from Varingskollen, you should go there some time.

Sol, knott og steinbruddet i Styggdalen

Da er det klart for dag to av vår tur i skogen, og neste kjentmannspost var nummer 39 i steinbruddet i Styggdalen.

DSC_0250

Vi startet dagen i vårt nydelig telt, men frokost inne på grunn av noen små skurer og ganske mye knott. Vi er ikke så rutinerte på telttur, men til slutt var vi ferdige med morgenstellet og var klare til å gå.

DSC_0252

Ha det, Snellingen! Det var en veldig fin hytte, så jeg anbefaler dere absolutt å ta en tur dit. Du må være medlem av Turistforeningen så du kan få deg nøkkelen til hytta (samme nøkkel til alle turistforeningshytter) og så må du booke plass på nett. Etter det er det bare å dra.

DSC_0265

Vi bestemte oss for å gå en annen vei tilbake til Grua, en sørligere vei. Det ble mindre sti og mer stålorm. Erik er skeptisk.

DSC_0267

Vi måtte stoppe for en energibar og litt blåbær før det endelig ble tid for lønsj på Bjørgeseter stasjon.

DSC_0279

Akkurat da vi kom bort til stasjonen kom det en skur, så lønsjen ble inntatt inne på venterommet. Det er en nedlagt stasjon, men ettersom det er dobbeltspor akkurat på stasjonen rakk vi å oppleve flere togmøter mens vi spiste. Det ble rett-i-koppen-suppe til brødskivene denne dagen 🙂

DSC_0283

Fra Bjørgeseter begynte den vanskelige ferden for å finne posten i steinbruddet. Beskrivelsen i kjentmannsboka var fra Grua og vi skulle prøve å finne den fra andre siden.

DSC_0289

Vi burde nok skjønt at når beskrivelsen var på ti linjer (de pleier å være på maks tre) så burde vi ikke finne på noen ekstra sprell. På dette bildet har vi allerede gått uten å vite hvor stien er en stund. Det ble en strabasiøs ferd utenfor sti og opp bratte bakker. Den heter kanskje ikke Styggdalen uten en grunn.

DSC_0294

Etter begynnende gnagsår, vonde knær og å ha gitt opp å finne posten (vi hadde nemlig en innflytningsfest å rekke den kvelden) gikk vi plutselig rett inn i steinbruddet. Det er lenge siden sist jeg var så letta, det er den vanskeligste posten vi har prøvd å finne. Det steinbruddet var veldig vanskelig å finne, for stien på kartet var knapt der i virkeligheten.

DSC_0299

Her ser dere en veldig glad Ingeborg som stempler posten NSBs steinbrudd i Styggdalen. Da posten var funnet fant vi den mye bedre stien tilbake til Grua og så var det bare å vente på toget som skulle ta oss hjem.

DSC_0307

Det ble en slitsom dag, men det var nydelig å være ute i skogen og det var fint å endelig ha utforsket Romeriksåsene litt også. Det er jo meningen at vi skal bli bedre kjent i marka 🙂

English: the second day of our hiking trip we got lost, gave up and then luckily walked right into the quarry where the kjentmannspost was. 

Kjentmannspost på Snellingen

For to uker siden var det plutselig tid til å ta en kjentmannspost igjen og denne gangen gikk turen til Snellingen.

DSC_0143

Vi skulle gå til Snellingen fra Grua, så først hoppet vi på toget fra Tøyen stasjon. Vi startet fredag etter jobb og tok 15:27 toget. Det er deilig at det er gangavstand til toget som tar oss rett ut i skogen.

DSC_0148

Vi hadde med oss teltet vårt, så det var full oppakning. Det ble en veldig god øvelsen til vi skal gå fra hytte til hytte senere i sommer. Vi kjente begge at det var lenge siden vi hadde gått langt i fjellstøvler og siden vi hadde ordentlig sekk på ryggen.

DSC_0151

Etter en liten time på toget var vi framme på Grua. Det første stykket var på vei og det er alltid morsomt hvor mye vanskeligere det er å finne blåmerkinga i et boligfelt enn i skogen, men til slutt var vi på riktig vei.

DSC_0158

Det var en lang stigning opp i skogen, men den gikk i lavt tempo for det var utrolig mye markjordbær langs veien. Det var bare akkurat at jeg klarte å få med Erik opp bakken for han var veldig opptatt med å plukke.

DSC_0170

Men til slutt kom vi opp bakken og fikk litt utstikt! Ikke at det så så annerledes ut, granskog likner liksom på seg selv.

DSC_0210

Vi rakk både bading og middag underveis (kommer tilbake til det) mens skyggene ble stadig lenger.

DSC_0218

Det var helt nydelig i skogen selv om klokka nærmet seg ti. Til slutt kom vi ut på noen gressletter og fant enda flere sauer og til slutt Snellingen.

DSC_0229

Snellingen er en gammel plass med flere gårder og en av hyttene er en turistforeningshytte. Den er ubetjent og ligger fint til, så lenge det ikke er vindstille og myriader med knott (som det var da vi var der).

Kjentmannspost 38 som vi skulle ta heter midtveissteinen og ligger litt videre østover for hytta, mot vannet Snellingen.

DSC_0236

Posten står midt i stien, så den var ikke vanskelig å finne. Jeg tror kanskje at dette er det seneste vi har tatt en post. Det var jo nesten midt på natten, selv om det ikke ser sånn ut.

DSC_0238

Her sitter jeg og hviler meg på midtveissteinen. Den var for å sette seg på og hvile når man skulle gå med mel fra mølla ved vannet tilbake til gården. Bra stein.

DSC_0239

Dagen etter bar det videre til en ny post, men det tar vi senere.

English: two weeks ago we took the train to Grua and walked to Snellingen to get another kjentmannspost. We had a beautiful evening in the forest.