På onsdag forrige uke så jeg Steppeulven på Black Box teater og det var litt av en opplevelse.

Steppeulven er en bok av Hermann Hesse om å være fremmedliggjort fra det moderne samfunnet. Den er en kultklassiker og Sør-Trøndelag teater har laget sin versjon av den. Det er godt å se litt ordentlig rart teater innimellom, men Steppeulven ga virkelig alt.

Som en skarve naturviter er det innimellom vanskelig å se overgangen fra beskrivelsen av stykket til selve stykket. Det er sånne dager der man trenger å diskutere stykket når man kommer ut. Når man trenger å forstå virkemidlene og tankene bak det man har sett. I steppeulven var det så mange virkemidler og så mye rart at jeg nesten ble litt overveldet.

De spiste og sang og steppet, de hadde leiremasker som de lagde mens de pratet, de utfordret og omformet kulissene underveis og snakket innimellom rett til publikum. De snakket om Goethe og fangirlet over ham, men jeg syntes det var vanskelig å skjønne hva det egentlig handlet om. Men så er det sånn med rart teater at det er vanskelig å vite om det egentlig er noe å skjønne eller om det egentlig bare er tøys. Eller er det begge? Gjør det noe om det er begge?

Vel, det var i hvert fall en spennende opplevelse og en god utfordring sånn på en onsdag. Dessuten er det alltid morsomt å være på premiere og mingle med kjendiser, synes ikke dere?

English: I went to see a strange play at Black Box last week and it was mostly strange, but that is always a good thing.