De beste slottene i Sintra

Om du drar til Lisboa i Portugal bør du ta en liten tur til Sintra.

Vi hadde ikke egentlig så mange planer for Sintra annet enn å se slott. Og ettersom det er nesten alt som er å se i intra klarte vi målet vårt veldig godt. Opp dit dro vi, for eksempel.

Men først var vi inne i Palácio Nacional de Sintra. Det er et gammelt maurisk palass som har blitt brukt som kongelig residens i Portugal siden. Der har de for eksempel svaner i taket.

Og et kapell som er omgjort fra maurerne og derfor er dekorert med fliser fra topp til bunn. Ikke for det, portugiserne beholdt flisene da maurerne forsvant, så de synes vel det er like mye portugisisk nå som noe annet.

Gamle slott er alltid fasinerende å se. Jeg kan se for meg denne her kjøle sjampanje, kan ikke du?

Vi tok en sving i hagene også. Så mye vakre trær og nydelige farger på husene.

Bandet mitt.

Neste stopp i Sintra var Quinta de Regaleira. Det er derimot ikke et gammelt palass, det bare later som. Det er en kjempestor eiendom med nesten naturlig skog. Det er en kjempestor park med halvnaturlige huler, laget for at fintfolket skal ha noe å more seg med.

Det var en fin hage og ekstremt utsmykkede hus, men det morsomste var egentlig dette omvendte tårnet. I stedet for at det går langt oppover går det langt nedover. Noen arkitekter er rarere enn andre.

Siste punkt for dagen var den gamle mauriske borgen på toppen av fjellet (fra det første bildet). Vi var utaktiske som ikke dro med en gang det var sol, men det er ikke lett å vite at tåka kommer utover dagen og at den er TETT.

Vi leste på skiltene og lærte om hvordan til og med vikingene hadde vært innom Castelo dos Mouros en tur. Selvfølgelig seilte de langs Portugal og tenkte “så fin topp, den vil jeg bestige!”

Det morsomste med hele borgen var egentlig å klatre langs hele ytterveggen.

Det var ikke alltid det var så god utsikt, som dere ser, men rett der nede ligger resten av Sintra.

Det ble litt av en dag i Sintra, men det er flere slott igjen (inkludert det som egentlig fremdeles er i bruk), så om jeg noen gang kjeder meg i Lisboa så vet jeg hvor jeg kan dra. Om du liker å få litt mosjon og å se gammel stein, så er Sintra absolutt verdt et besøk!

English: we spent a day discovering Sintra, just outside Lisbon, this summer. We got caught by the fog, but we had a great day anyway.

Omvisning hos Graham’s

Jeg har allerede skrevet om hvordan vi fant ut at tawney er bedre enn ruby, men nå vil jeg vise dere hvordan omvisning, portvinssmaking og lønsj på Graham’s lodge i Vila Nova de Gaia var.

Vi hadde forhåndsbestilt tid (det må man), men hadde et øyeblikk til å kikke rundt utstillingen de hadde i inngangspartiet.

Den viste at både dronningen av Storbritannia (m.m.) og Churchill foredrakk Graham’s. Men det var morsomt å lære litt om historien til huset og å se hvordan portvinsmaking generelt har utviklet seg.

Omvisningen på Graham’s var en “full tour”, så vi fikk både foredrag om hvordan portvin blir laget, hvordan Graham’s lager portvin, om druer og tradisjoner og om familiebedriften som nå eier både Graham’s og flere andre produsenter.

Jeg har aldri brydd meg så mye om “politikk” når det kommer til alkoholen jeg konsumerer, men det er allikevel interessant å lære litt historie. Legg forresten merke til Beatriz i 1891 som giftet seg inn i familien og virkelig gjorde Graham’s stort.

 

Ikke minst fikk vi gå rundt mellom de faktiske portvinsfatene på lageret og kikke på både tønner og flasker. Det er noe spesielt i å tenke på at det faktisk er akkurat denne portvinen jeg kommer til å drikke.

Omvisningen går også gjennom den private kjelleren til eierne og der er det mye gammelt og godt.

Etter omvisningen var det portvinssmaking. Vi hadde kjøpt den dyreste billige smakingen og den midterste dyre smakingen, så vi ble ført inn i et eget smakerom. Vi satte oss godt til rette og satte igang.

Hos Graham’s får man egne bord med backlight og alt, som dere skjønner.

Noe av det viktigste vi fant ut hos Graham’s var jo nettopp det at dyre vintager er ikke like gode som dyre tawneyer og at tawneyen som var 10 år gammel egentlig var bedre enn de dyre vintagene.

Det er alltid sånn at med en gang folk skjønner at vi faktisk har litt peiling på det vi smaker så får vi mange veldig hyggelige, lange og informative samtaler og vi får ofte smake mer enn vi har betalt for. Det er sånt man kan like.

Både 2000 og 2007 var spesielt gode år for portvin og det er verdt å se etter dem i hylla når du er ute på vift. Det er ikke ofte man smaker portvin fra 1983 (men dere husker kanskje den fra 1968?)

Oppløftet av dette skrev vi postkort som man fikk gratis (og ferdig frankert) i smakerommet og gikk ut for å spise lønsj.

Vi kjente begge at vi var glade for at vi hadde pyntet oss litt den dagen for Graham’s lodge var et fænsi sted. Begge var lyseblå med prikker forresten, fordi vi er egentlig Sør-Koreanere (der matcher alle kjærester).

Vi hadde lest at det var veldig fin utsikt fra restauranten der, men at det var skrekkelig dyrt, så man måtte passe seg. Det vi fant ut var at lønsjmenyen hadde helt normal norsk pris, at den inkluderte drikke til maten (portvin!) og helt riktig hadde nydelig utsikt.

Det var fænsi lønsj, men blekksprutarmer med mango og gulrotsuppe med ingefær.

Og god biff (litt mer trælete enn den kunne vært, men ikke dum) med deilig rødvin.

Til dessert ble det ost og livet var godt.

Etter omvisning, portvinssmaking og lønsj var vi godt fornøyde og gikk nedover bakken for å finne en ny portvinssmaking før middag 🙂 Neste stopp var Cockburn, men kameraet gikk tomt for batteri, så det har vi kun bevart i minnet.

Vi brukte all vår tid i Porto på å være i Vila Nova de Gaia og smake portvin og det er jeg veldig glad for. Det krever litt planlegging, men det er sånn vi liker det.

English: we did the tour at Graham’s Lodge in Vila Nova de Gaia in Porto and we had a blast. Port wine is the best.

Lisboa på en dag

Hva gjør man nå man har én dag i Lisboa? Dette er det vi gjorde da vi var én dag i Lisboa i sommer.

Vi hadde tatt nattoget fra San Sebastian og det ankom kl 8 (en time fosinket). Vi begynte dagen med en kopp kaffe og en liten matbit stående ved disken på vei til hotellet. Det var spennende å få oppleve Lisboa sånn tidlig på morgenen når bakeriene knapt hadde åpnet og alle var på vei til jobb.

Hotellet vårt var i gamlebyen Alfama, så det var bare å trille seg gjennom de smale gatene og over brosteinen.

Det var virkelig vakkert. Og smalt. Og fargerikt.

Da vi hadde satt fra oss tingene på hotellet og skiftet til turistklær, gikk vi opp bakken for å få litt utsikt. Vi gikk først opp til Miraduoro das Portas do Sol og kikket over elva (ja, vannet er en elv, ikke havet) og på dagens cruiseskip.

Vi gikk videre opp mot Sao Jorge-borgen (ikke den bak Erik, den er lenger opp), men man måtte betale inngang for å komme inn i parken og vi skulle på Free walking tour, så vi gikk ned igjen. Vi kjøpte frokost nummer to som vi spiste på veien og var klare til enda med sight seeing.

Sånne free walking tours synes jeg er en ypperlig måte å bli kjent i en by raskt, spesielt fordi guidene ofte er unge og veldig lette å prate med, så man lærer så mye på en gang. Vi lærte om jordskjelvet i 1755 som drepte halvparten av innbyggerne i Lisboa (taket på kirka på bildet falt ned og drepte alle som var på gudstjeneste).

Vi gikk i nydelige gater, opp og ned trapper, så på utsikt og lærte Portugisisk historie. Jeg tror ikke jeg har innsett at Portugal også hadde et totalitært regime i mange år. Hadde alle det på 70-tallet? Verden var så annerledes da.

Til lønsj møtte vi Ida! Hun var en måned i Portugal og studerte og hun kom og møtte oss for lønsj. Veldig morsomt å spise lønsj med kjentfolk på den måten.

Ida ble med oss videre rundt i byen, men det begynte å bli så varmt at det var vondt å traske mye rundt. Vi spiste is fra en iskremdiner og fant en takterrasse med vind og skygge. Takterrasser er veldig kult i Portugal fortalte Ida oss. Det var helt riktig å bruke noen timer med utsikt og skygge, det er helt sikkert.

Ida skulle hjem, men vi fortsatte turen. Neste stopp var hipsterområdet LX Factory der det ble deilig pizza til middag og kikking i butikker.

Vi holdt på å kjøpe sko laget av kun kork, men det ble ikke denne gangen. Utekunst er så fint, det gjør meg alltid så glad å se.

Etter middag skulle vi ut til Belém for å se noen siste sights. Belémtårnet var et fengsel før og når elva steg så druknet fangene sakte, men nå har elva flyttet på massene og tårnet står nesten på tørr mark.

Det er også en tro kopi av broa i San Fransisco og et monument til ære for oppdagerne fra Portugal som “oppdaget” verden. Det er også mange morsomme museer der ute, så skal man ha mer enn én dag i Lisboa kan man helt klart bruke tid der ute.

Det begynte å bli mørkt, men dagen var ennå ikke helt over. Vi ville ta den ordinære turisttrikken (nr 28) før den sluttet å gå for kvelden. Det er historiske trikker som kjører ordinær rute, men som kjører forbi alt som er verdt å se i Lisboa, så du kan egentlig bare sette deg på den og kjøre en runde rundt byen. Veldig praktisk. Men det er nesten alltid helt full av turister…

På vei hjem til hotellet, mindre enn et kvartal fra det, så stod det en gruppe jazzmusikere på fortauet. Det var en stor gjeng med folk som hørte på dem, som hadde satt seg ned på fortauet for å høre på dem, faktisk. Så vi satte oss ned vi også.

Det var en liten kiosk som solgte vin og øl og creme de nata (portugisisk kake) der bandet stod (kanskje stod de der kiosken var), og hva mer trenger man egentlig en sommerkveld i Lisboa?

Det var en lang dag, den begynte kl 8 og sluttet kl 23, men vi fikk også sett nesten alt som er i Lisboa. Dagen etter tok vi toget til Porto og brukte tre dager på å drikke portvin.

English: we spent one day in Lisbon and managed to see almost everything.

Sommerkveld i Donostia/ San Sebastian

Lav internetthastighet i Bergen har gjort at jeg ikke har blogget så mye om Donostia/ San Sebastian som jeg hadde tenkt, men her kommer en veldig fin sommerkveld i Donostia midt i oktober.

Jeg var fin i silketopp fra Weekday, stripete bukser arvet av mamma, veske fra Michael Kors og nye skinnsandaler kjøpt i Donostia.

Vi skulle ikke langt, bare rett rundt hjørnet til Donostiarra, et av mange anbefalte steder å spise og drikke en sommerkveld i Donostia. Vi satt ute under utelysene og midt i gata og nøt livet.

Vi delte et stort langbord med mange andre, tyvlyttet på samtalene deres og gjettet på hva de handlet om. Det er liksom noe ekstra sommerlig med å sitte ute i mørket i ermeløs trøye og småspise og drikke vin.

Donostiarra er ikke et sted for pintxos, men småmat er en menneskerett i Donostia, spesielt tomat og skinke. Altså, denne tomatretten som egentlig bare er tomater skåret i store biter med olivenolje og salt, er noe av det beste som finnes. Kunne spist det for alltid. Og så kjøpte vi deilig skinke og pølse og rødvin og bare satt og nøt en sommerkveld for oss selv midt i en travel bar.

Det var vår siste kveld i Donostia og det var godt å få litt mer deilig vin fra Rioja og baskisk mat før vi dro til Portugal.

Jeg er så glad for at vi endelig kom oss til Donostia/ San Sebastian og for at det var like bra som jeg hadde trodd. Norwegian flyr direkte til Bilbo, så jeg tror vi skal klare å komme oss dit igjen 🙂

English: some summer memories from Donostia/ San Sebastian in July now that Autumn rain has taken over Bergen.

Kokotxa – Michelinstjerne i Donostia/San Sebastian

Det er på tide å snakke om Kokotxa som vi spiste på da vi var i Donostia/ San Sebastian.

Grunnen til at vi hadde lengtet etter å dra til San Sebastian var jo for å spise god mat og fordi San Sebastian har høyest tetthet av Michelinstjerner per innbygger. Derfor måtte vi prøve en av Michelinstjernene i byen når vi var der.

Vi sjekket ut alle stedene i San Sebastian og bestemte oss for Kokotxa. Det er et moderne sted oppkalt etter torskekjaker kokt i hvitløksolje, så det måtte jo bli bra. Første bordsetning var ikke før 20:30, så vi tok en øl hos Gerald først.

På Kokotxa var det ikke så mange spanjoler, som jo er litt morsomt. Men vi antar at det nok er fordi vanlige dødelige spanjoler synes det er litt dyrt. Men vi fikk smørskum og brødpinner til ventemat.

Til aperitif var det tomatsuppe med vannmelon og en liten rekekake med minireker på. Jeg har ikke sett sånne reker siden vi var på fiskemarkedet i Busan i Sør-Korea.

Det dere ser her er en Erik som er litt skeptisk til maten sin. Han spiser ikke all mulig sjømat og den neste retten var utfordrende.

Vi fikk nemlig blekksprutbein! Jeg syntes de var veldig gode og veldig fine. Det er kanskje klisje, men det er veldig vakkert med blomster i maten.

Den neste retten var en av de aller beste. Morsom, eksotisk, nyskapende, bra tekstur og deilig smak. Det var nemlig en halv krabbe som var fritert hel. Så man skulle spise hele greia. Den var sprø og knasende og det var veldig morsomt å spise en krabbe hel. Jeg fikk spise halvparten av Erik sin også 😉

Til første hovedrett fikk vi perfekt fisk. Jeg tror det var torsk. Og så var det blekksprutarm med fyll og ertestryk.

På tross av hel krabbe og perfekt fisk og at det egentlig er klisjé så var kjøttretten magisk. Den var dekket i rugaske og var ikke helt alene på tallerkenen, men mest var den bare så mør at vi stønnet hele veien gjennom.

Dessuten fikk vi den beste vinen jeg har drukket til biff noen gang. Vi var slått i bakken og nerdet masse over den med sommelieren. Dessverre er det nesten ikke noe igjen. Sukk.

Den første desserten var som en dekonstruert rullekake. Den var ikke så morsom, dessverre, men melkeis er ikke det beste jeg vet, så det er ikke så rart.

Den magiske desserten var den her. Det dere ser er lakrisbiter med sitronis i midten. Jeg elsker kombinasjonen av strukturer og temperaturer og alt. Sååå bra.

Da måltidet var over fikk vi en veldig fransk avslutning, flere bittesmå kaker. En perfekt Madeleine, sjokolade- og kaffepudding og en hasselnøtt i mørk sjokolade.

Vi avsluttet måltidet med fancy te og gikk ut i natten. Er du i Donostia/ San Sebastia så anbefaler jeg absolutt å dra innom Kokotxa. Det var skikkelig bra mat, god sørvis, masse damer som jobbet der (yay!) og midt i sentrum.

English: This summer, when we were in Donosta/ San Sebastian we went to Kokotxa. It is one of the Michelin star restaurants there and it was really good.w

Sjø og fjell i Donostia

Baskerland har både sjø og fjell og det gjelder også for Donostia (San Sebastian).

Vi hadde ikke egentlig tenkt til å gjøre så mye mer enn å være på stranda og spise deilig mat i Donostia, men vi oppdaget at en av turistattraksjonene var Jesus oppå et fjell, så da ble det både sjø og fjell den første dagen. Vi gikk fra leiligheten, over broa og bortover “strandpromenaden” som går rundt byfjellet midt i byen.

På en måte er Donostia bare sjø og fjell for byen er to strender adskilt av et lite fjell. Selv om vi ikke nødvendigvis  gå på tur når vi er på ferie så er det veldig deilig å få strukket litt på beina og fått opp pulsen litt. Spesielt når man sitter mye på tog ellers.

Det var mye fin utsikt over både sjø og fjell oppover bakkene. Vi fikk både god utsikt innover, så vi fikk sett byen og landet innafor. Men vi fikk også sett mye hav. Donostia er jo innerst i Biskayabukta og man ser rett ut til storhavet. Det er ingen øyer utenfor (det er derfor det er bra å surfe der) og derfor få båter på vannet (for hvor skal man seilie?), men det er alltid vakkert å ha litt hav å se ut på.

Det var varmt å klatre opp på fjellet, men vi ble belønnet med veldig fin utsikt til Jesus og til byen.

Jeg kan skjønne hvorfor både franskmenn og spanjoler kommer hit på sommerferie for det er både vakkert, godt vær, god mat og morsomme ting som skjer. Skal du ha flere turmuligheter i Donostia enn å gå opp fjellet kan du alltids gå langs hele den lange strandpromenaden (det rakk ikke vi) eller gå oppover langs elva. Jeg tror man kan klare å bruke mye tid i Donostia før man er lei.

English: we spent a couple of hours in Donostia walking up the city hill and admiring the view. 

Kjøtt og vin er alt du trenger i Bilbao

Da det ble tid for middag i Bilbao ville vi ha noe annet enn pintxos, så da ble det kaldt kjøtt i stedet for.

Vi gikk egentlig bare langs en stille bakgate på vei tilbake til hotellet og plutselig så vi et lite hull i veggen med veldig mange voksne folk som snakket spansk. Det er sånn vi vet at det er et bra sted å spise, så vi gikk inn.

Vi oppdaget at det hang skinker i taket og at skinke var valget til middag. Skinke på tallerken, skinke i brød, skinke som var lagret lenge eller skinke som var krydret. Så da ble det skinke.

Erik var sliten etter en lang dag på museum i Bilbao, men glad for å spise skinke til middag.

Vi fant ut at også i Baskerland har de god vin fra Rioja, så vi var optimistiske for de neste dagene i Nord-Spania.

Dette var middagen vår en stor tallerken med masse forskjellig skinke. Det ble nesten som en skinkesmaking, for det var her vi oppdaget den beste skinka. Eller salamien, egentlig. Her fikk vi nemlig både jamón iberico, lomo og salchichon i lagret og røkt og litt forskjellig. Og ost da, for det er en menneskerett. Vi oppdaget at lomo er kjedelig og at salchichon, som egentlig er en salami, er perfekt balansert og det man skal lete etter i butikken.

Vi brukte noen timer på å stønne, spise skinke, stønne, drikke rødvin og kose oss, som dere skjønner. Og på andre siden av gata var det en døgnåpen maskin der man kunne kjøpe små pakker med skinke. Sånn er det i Bilbao, ikke brus, men skinke.

Det er nok mye mer man kan gjøre i Bilbao, men jeg tror at moderne kunst, god skinke og god vin antageligvis er på topp 10.

English: we ended our day in Bilbao eating so many types of ham and drinking perfect redwine. As you should on holiday in Spain.