Løvstakken opp i sommerværet

Fredag for to uker siden, da det fremdeles var supervarmt i Bergen, gikk jeg endelig helt opp Løvstakken.

Tim, Erik, Lisa, Anja og jeg tok 10’eren rett etter jobb et stykke opp i bakken og begynte å gå.

Anja er sveitsisk fjellgeit og har gått opp Løvstakken mange ganger og hun var veiviser.

Hun valgte selvfølgelig den bratteste veien opp 😉 Men det var så varmt ute at vi hadde nok blitt gjennomsvette uansett hvilken vei vi tok opp, så det var kanskje like greit.

Det er veldig mye utrolig fin utsikt i Bergen og Løvstakken har mye bra utsikt. Det er også en veldig god grunn til å stoppe, så man får igjen pusten.

På toppen slaker det litt av og alt blir plutselig veldig fjell. Selv om alle som løper opp på toppen gjør at det føles litt mindre som fjellet…

Jeg fant skrubbær.

Så hadde vi piknik på en steinhylle helt på toppen. Det blåste egentlig en del, men det var bare varm vind, så det var egentlig deilig. Spesielt fordi det var veldig varmt ute.

Vi hadde med oss nok gin på tur!

Vi besluttet å ikke drikke for mye for tidlig, men heller gå ned til Fyllingsdalen og bade.

Det var skikkelig bratt den veien også.

Vi var nede ved Melkeplassen ca kl 21 og da var det fremdeles lunkent vann og nydelig og være ute, så vi ble i vannet en stund. De hadde stupebrett med svikt i til og med!

Etter badet fant vi oss et fint svaberg og så på solnedgangen, drakk vin og gin, spiste opp middagen og ble spist opp av knott (i hvert fall Erik og jeg).

Det var en helt fantastisk kveld, perfekt sommer på alle vis og med det beste selskapet. Nå må jeg bare finne nye venner fordi ingen av dem er i Bergen til høsten 🙂 Men ny høst, nye mennesker!

English: I had the most amazing hike up Løvstakken, swimming at Melkeplassen and enjoying the sudden summer in Bergen two weeks ago.

Palmer i solnedgang på Lanzarote

Det var helt utrolige solnedganger på Lanzarote, så her kommer noen palmer i solnedgang for å gjøre dere glade.

Den første kvelden på Lanzarote hadde vi ingen andre planer enn å dra innom dykkersenteret og å spise middag. Erik hadde reservert bord på en restaurant i gamlebyen i Puerto del Carmen der vi bodde, så for å nyte palmer i solnedgang og å ikke komme for tidlig til reservasjonen vår tok vi en tur langs stranda.

Denne typen solnedgang havner rett i klisjekategorien synes jeg. Sånn som det bare er i reklamer og når du ser dem i virkeligheten klarer du ikke helt å skjønne at de er virkelige.

Lanzarote ligger nesten ved ekvator, så selv i desember har de 10,5 time sol i døgnet. Men det gjør også at de har veldig raske solnedganger, så skal du fange dem på bilde må du snu deg raskt. Men skyer med sol på er like dramatiske uansett hvor du er.

Det er ikke rart mørkeblå og oransj er en av yndlingsfargekombinasjonene mine. Bare se på det her. Det er godt å være en enkel sjel, at dette er alt jeg trenger.

Vulkan i solnedgang er heller ikke så dumt, forresten. Lanzarote var skikkelig vakkert, rett og slett.

Håper det gjorde romjula di litt bedre!

English: just some palmtrees and sunsets from Lanzarote to you from me.

Sjø og fjell i Donostia

Baskerland har både sjø og fjell og det gjelder også for Donostia (San Sebastian).

Vi hadde ikke egentlig tenkt til å gjøre så mye mer enn å være på stranda og spise deilig mat i Donostia, men vi oppdaget at en av turistattraksjonene var Jesus oppå et fjell, så da ble det både sjø og fjell den første dagen. Vi gikk fra leiligheten, over broa og bortover “strandpromenaden” som går rundt byfjellet midt i byen.

På en måte er Donostia bare sjø og fjell for byen er to strender adskilt av et lite fjell. Selv om vi ikke nødvendigvis  gå på tur når vi er på ferie så er det veldig deilig å få strukket litt på beina og fått opp pulsen litt. Spesielt når man sitter mye på tog ellers.

Det var mye fin utsikt over både sjø og fjell oppover bakkene. Vi fikk både god utsikt innover, så vi fikk sett byen og landet innafor. Men vi fikk også sett mye hav. Donostia er jo innerst i Biskayabukta og man ser rett ut til storhavet. Det er ingen øyer utenfor (det er derfor det er bra å surfe der) og derfor få båter på vannet (for hvor skal man seilie?), men det er alltid vakkert å ha litt hav å se ut på.

Det var varmt å klatre opp på fjellet, men vi ble belønnet med veldig fin utsikt til Jesus og til byen.

Jeg kan skjønne hvorfor både franskmenn og spanjoler kommer hit på sommerferie for det er både vakkert, godt vær, god mat og morsomme ting som skjer. Skal du ha flere turmuligheter i Donostia enn å gå opp fjellet kan du alltids gå langs hele den lange strandpromenaden (det rakk ikke vi) eller gå oppover langs elva. Jeg tror man kan klare å bruke mye tid i Donostia før man er lei.

English: we spent a couple of hours in Donostia walking up the city hill and admiring the view. 

Kveldsbad på Portugals fineste strand

På vei fra 2CV-treff til Marokko stoppet vi ved Portugals fineste strand – Playa de Marinha.

Vi hadde kjørt langt den dagen og det var på tide med litt mat. Vi hadde pakket sammen i hurten og sturten på campingplassen, men det gikk raskt å dekke på og det er ikke dumt når man har Portugals fineste strand som utsikt.

Den er Portugals fineste strand fordi det både er utrolig vakre naturlige strender der og fordi det er noen fantastiske steinformasjoner. vi var jo så heldige å ha med min bror geologen på tur og det er deilig å ha noen som kan fortelle deg alt om hvorfor det har blitt som det har blitt og som synes steinen er morsommere enn noe av det andre. Det er tydeligvis sånn det er for alle andre å ha en biolog i blandt seg vil jeg tro.

Det er en helt egen fargeskala sør i Portugal, sandstein, blått hav og grønne stikkebusker. Veldig vakkert!

Vi skulle ta kveldsbad og gikk alle trappene ned til stranda. Klokka var allerede 19 og nesten alle hadde dratt, så vi hadde stranda for oss selv. Hos oss heter det “Pisa-trikset” å komme rett før stengetid når alle turistene har dratt. Da får man hele stedet for seg selv og får virkelig nytt.

Det var en lang trapp ned til Portugals fineste strand, men vannet var deilig og det var veldig riktig å hoppe i sjøen etter en lang dag i bil. Det er ikke ofte at Erik løper ut i vannet, men sånn går det innimellom.

Opplevelsen blir litt sterkere når det er solnedgang og alt er usigelig vakkert og vannet er deilig og du er i syden på ferie og du vet at det fremdeles er en hel uke til du må hjem 🙂

Stranda var litt utenfor allfarvei, men det var kort fra parkeringsplassen til vannet. Så om du har bil og er sør i Portugal vil jeg absolutt anbefale at du tar en tur innom!

English: while in Portugal we tried the prettiest beach in Portugal – playa de Marinha. We came there just before the sun set and had the beach almost to ourselves. Perfect.

Å seile fra Frognerkilen til Veierland

Det siste vi gjorde før vi dro på ferie var å seile båten ned til Veierland sammen med Kristen.

Kristen har en Halberg-Rassy missil 2 på 24 fot fra 1977, så ikke en stor eller ny båt, men veldig fin å seile. Til vanlig bor den i Frognerkilen, men annenhver sommer seiler han den ned til Veierland. Og i år fikk vi være med og seile!

Vi startet turen etter jobb på fredag og hadde planlagt å stoppe og sove ca ved Drøbaksundet på veien.

Jeg elsker å seile, men får gjort det altfor sjelden, så jeg gledet meg masse til tur. Jeg har ikke seilt så stor båt som dette så ofte, men størrelsen spiller ikke så stor rolle for meg, det er ikke hvor fort det går, men hvor fort det føles som er viktig.

Det var nydelig vær og nok vind til å seile, så vi fikk en veldig fin første dag. Jeg var så heldig å få styre hele dagen og koste meg glugg i hjel.

Erik syntes heldigvis at det var fint å være lettmatros og byssegutt, så jeg fikk holde i roret.

Middagen ble spist i fart med solnedgangen i ryggen. Så vakkert og så godt.

Sommernatt på fjorden er ikke det verste som kan skje midt i juli.

Etter å ha lagt til kai ble det øl og snop på svaberget og en tidlig kveld.

Neste morgen våknet vi av at Kristen kastet loss kl 8 og frokosten ble inntatt på blikkstille vann.

Jeg fikk meg også et morgenbad i solskinnet i helt ny badedrakt. Ser dere stripene?

Det var stille helt til vi var forbi Jeløya. Da blåste det opp og vi seilte hele veien over fjorden og forbi Bastøy i ett slag. Veldig kult å få styre hele andre dagen også!

Det var mye sjø og vind fra dårlig retning, så det tok tid å seile, men det var nydelig å ha to dager på fjorden. Jeg gleder meg til neste gang!

English:the weekend before we left for Spain we helped my father in law sail his boat to the summer house. I love sailing and had the best time, especially since I was allowed to steer the whole trip.

Kjentmannsmerket 2014-2016

Nå som vi har tatt sølvmerket for kjentmannsmerket 2014-2016 tenkte jeg det kunne vært fint å oppsummere litt.

Vi kjøpte boka for kjentmannsmerket 2014-2016 våren 2015 og var sånn sett allerede litt på etterskudd. Men målsetningen vår var egentlig ikke å ta merket, men å få gode turforslag og å bli kjent med mer av marka, spesielt det som ligger øst for Nordmarka, så det gjorde ikke så mye.

Vi tok vår første post i slutten av mai 2015, sammen med Ola, Åse og Ruben, mens vi var på hytta i Knivsvik. Noen turer har vi hatt med venner, de fleste har vi gått alene. En tur var ikke Erik med. Noen av turene har vært overnattingsturer og vi har sovet både i telt og på hytte.

  • 2015: 5
  • 2016: 7
  • 2017: 13

I løpet av to år ser dere at vi har tatt absolutt flest poster i år, men at det egentlig var i fjor vi tok færrest poster. Men så var det vel først i vinter at Erik fikk den gode ideen at vi ikke bare skulle ta 15 poster, men 25 🙂

Her ser dere fordelingen av poster etter *mark. Vi har tatt flest poster i Nordmarka, men der var det også flest poster. Vi har tatt prosentvis færrest poster i Krokskogen og Vestmarka. De fleste postene vi har tatt er fra nord, øst og sørøst.

  • Hurum: 1/1
  • Kjekstadmarka: 2/3
  • Vstmarka: 0/4
  • Bærumsmarka: 1/2
  • Krokskogen: 2/12
  • Nordmarka: 9/13
  • Romeriksåsene: 3/5
  • Lillomarka: 1/1
  • Gjelleråsmarka: 1/1
  • Østmarka: 5/7
  • Sørmarka: 0/0
  • Nesodden: 0/1

Vi har brukt bil, tog, t-bane, buss, sykkel, ski og beina for å ta postene. Vi har sjelden reist mer enn en time for å komme til utfartssteder, selv når vi har reist kollektivt. Men det har vist seg å være veldig praktisk å bo på Carl Berner, for det går går busser og tog herfra til nord i marka og da slipper man de fleste bakkene. Vi har tatt poster som ligger midt i byen og så langt inn i marka som du kommer.

Vi merket opp postene med tusj i kartene våre, både kjentmannsmerket 2014-2016 og 2016-2019. Det gjorde det mye lettere å planlegge turer, spesielt våren 2017 når vi prøvde å ta poster fra begge bøkene.

Den morsomste bieffekten av å ta kjentmannsmerket 2014-2016 har vært at vi har lært masse lokalhistorie og postbeskrivelsene er virkelig fulle av gullkorn. Dessuten har vi blitt veldig flinke til å lese bok mens vi går på sti. Det er ingen lett øvelse.

Jeg har merket alle blogginnleggene med kjentmannsmerket 14-16 og laget en oversikt i hovedmenyen, så nå finner dere alt om dere vil lese dere opp.

English: I have made a summary of our experiences of kjentmannsmerket if you like to get into it.

Sølvmerket fra Katnosdammen og hjem

Den andre dagen på turen i Nordmarka ble ikke like lang, men vi tok sølvmerket for Kjentmannsposter 2014-2016 og det er ingen liten bragd.

Vi hadde jo ikke egentlig tenkt å overnatte på Katnosdammen, det var bare en nødplan. Men vi hadde med oss soveposer, tannbørster og en stor porsjon havregryn i tilfelle. Så da ble det havregryn til frokost 🙂

Det hadde vært stekhett dagen før, men søndagen startet i det litt kjøligere hjørnet.

Så glad ser man ut når man skal ta sølvmerket! Erik kjøpte denne sykkeltrøya på salg på Craft og jeg kan absolutt anbefale å ha en sykkeltrøye om du liker å sykle. Den har høy halv, lange ermer og glidelås foran, som alle tre er veldig praktisk å ha.

Vi startet med å sykle rundt Vesle Sandungen, ned til Langlivann og så trillet vi opp Fyllingsdalen, en trillesti. Som dere ser var den ikke alltid like tilgjengelig…

Men vi skulle ta post 28 Kveldsrohøgda sydvest ved utsikten og det var beste rute inn dit. Det var både vått, tett granskog og litt kronglete å komme seg til posten, men da vi først kom opp spilte det ingen rolle.

Det var helt nydelig utsikt der oppe fra og vi ble sittende betatte og se utover mens vi spise kanelboller. Det var en ypperlig post å ha som nummer 24, på veien mot sølvmerket.

Den siste posten, sølvmerketposten, ble post 31 Hengebroen over Fyllingselven.

Posten ligger rett sør for Kikutstua og er på en av fire hengebruer i Nordmarka. Vi har gått over en av de andre i en tidligere postjakt, faktisk.

Her ser dere meg ta posten og sølvmerket var i boks. Vi har tatt over ti kjentmannsposter fra 2014-2016 denne våren og flere fra 2016-2019, men det har virkelig vært morsomt.

Nå som vi har sølvmerket (jeg har til og med hentet det faktiske merket hos Skiforeningen) kommer vi til å gå over til 2016-2019-poster, men postene er uansett gode turforslag, så vi kommer ikke til å kaste boka.

Det er kanskje ikke så rart, men jeg har virkelig blitt mye bedre kjent i marka, alle markene, av å ta disse postene og jeg gleder meg til å ta flere, selv om jeg må pendle til Oslo for å ta dem 🙂

Vi avsluttet turen med lønsj på Kikutstua (vi hadde ikke noe mer mat igjen) og syklet ned alle bakkene til Carl Berner. Til sammen ble det 70 km på sykkel og 15 km til fots, så ikke en dårlig tur 🙂

English: the final day of the trip we managed to get the last two kjentmannsposter and the silver badge 🙂

En lang tur i Nordmarka – Grua til Kattnosa

For litt under en uke siden var vi på lang tur i Nordmarka for å ta kjentmannsposter og det var skikkelig fint.

Egentlig har vi tatt denne turen fra Grua og hjem før, men da tok vi bare én post på veien. Nå hadde vi satt oss som mål å få sølvmerket (25 poster) og da trengte vi fem poster til før vi dro på ferie.

Vi hadde lagt opp en ambisiøs plan for oss selv for turen gjennom Nordmarka, men hadde også nødplaner i bakhånd. Alltid beredt vet du. Vi startet med å sykle fra Grua, langs Mylla og til Tverrsjøstallen. Vi hadde planlagt å ta toget fra Tøyen kl 10, men vi hadde ikke reservert plasser til syklene og toget var fullt, så vi måtte vente til neste tog 🙁 Det gjorde at vi kom litt sent igang med turen vår og planen om å ikke overnatte i Nordmarka begynte å svikte, men vi var forberedt på alt, så det gikk bra.

Da vi begynte å gå innså vi at første post var over Nordmarkas høyeste punkt og at det var mulig vi allerede måtte begynne å endre dagens rute. Men vi klatret opp de 180 høydemetrene og krysset av “Nordmarkas høyeste punkt” på lista over ting vi har fått gjort på grunn av kjentmannspostene.

Dagens første post fant vi etter 400 meter gjennom granskog, post 23 (2014-2016) Der Milorg-cella ved Svarttjern sto. Vi hadde brae syklet 12 km og gått 5 km, men vi måtte spise lønsj før vi fortsatte. Mat er viktig for den gode stemningen!

På vei tilbake forbi Tverrsjøen syklet vi rett forbi en badeplass og bestemte at vi fortjente et bad. Det var tross alt juli og sommer.

Vannet var nesten lunkent og det var deilig å vaske av seg svetten etter topptur og oppoverbakkene fra Grua.

Egentlig hadde vi tenkt til å ta post 24 på Grasdalskollen, men vi innså at vi måtte holde gåingen til et minimum om vi skulle rekke mange nok poster. Derfor syklet vi rundt Gjerdingen til Store Fidlingen. Det er noen ordentlig vrange oppoverbakker rundt Gjerdingen, men vi fant en flokk geiter på veien og da ble alt bedre.

Før vi kunne ta dagens andre post måtte vi spise middag. Vi fant en idyllisk leirplass med masse maur i nordenden av Store Fidlingen og nøt sommerværet.

Det var godt å gå litt på beina mellom all syklingen, jeg er sikker på at avvekslingen gjorde at jeg ikke ble så støl og sliten.

Det er vakkert i Nordmarka en sen sommerkveld. Vi var ikke alene i Nordmarka, men du trenger ikke å dra mer enn noen hundre meter utenfor “motorveien” før du er helt alene.

Det var litt vått å komme rundt Store Fidlingen, men med en gang vi fant dammen var post 25Store Fidlingen, ved dammen lett å finne.

Ettersom det var blitt så sent hadde vi bestemt at vi skulle overnatte på Kattnosdammen, hytta til DNT. Men vi var ikke ferdige med å ta poster av den grunn! For på vei fra Gjerdingen til Kattnosa sykler man rett forbi en ny post.

Så da fikk vi tatt post 25 Snøploghøgda for 2016-2019 også. Det er bra når man får bonusposter på den måten 🙂

Vi var framme på Katnosdammen ganske sent på kvelden og det var godt å finne ut at det var noen ledige madrasser vi kunne sove på. Katnosdammen er en stor hytte med mange senger og mye plass og det var fullt inne og folk som teltet på alle holmene. De har også kanoer og alt mulig, så det er vel verdt turen.

Men vi var ennå ikke ferdige med å ta poster for kvelden. Det er nemlig to poster ved Katnosa og dem skulle vi ta før vi la oss.

Den fjerde posten for dagen var en ny post fra 2016-2019, nemlig post 26 Katnosa syd. Den ligger på den borteste atthaldsdammen, nesten rett bak hytta.

En liten kilometer bort ligger Fagerliseter. Post 27 Fagerliseter ble dagens femte og siste post og vi var to poster unna å få sølvmerket for 2014-2016.

Det var to slitne, men fornøyde Kormer som gikk tilbake til Katnosdammen og la seg den kvelden. Vi hadde både syklet og gått langt, men vi var veldig fornøyde med oss selv. Det hadde vært en deilig tur i Nordmarka så langt.

English: we took the train to Grua and cycled to Katnosdammen, finding five kjentmannsposter along the way. It was a long, but really nice trip. Nordmarka is truly beautiful in the summer.

En myrblomst for helga og sommeren

Sist helg var vi på tur i marka for å ta flere kjentmannsposter og da fant jeg en myrblomst jeg ville vise dere.

Jeg kaller den myrblomst for jeg vet ikke egentlig hva den heter. Som betyr at jeg ikke har prøvd å slå det opp ennå. Men jeg syntes den var fin og morsom og rar og jeg var allerede helt gjennomvåt på beina, så jeg kunne like gjerne bli stående midt i myra og da bilde av den.

Jeg tror ikke jeg har sett en blomst, myrblomst eller annen, som hadde så mye hår  kronbladene. Hvorfor være hårete når man står på en myr i lavlandet? Den skal ikke fange insekter, for jeg hadde kjent den igjen om den var kjøttetende (dessuten pleier det ikke å være blomsten som “spiser”) og den har dem ikke for beskyttelse, for så mye vind er det ikke på en myr i lavlandet.

Kanskje er det bare for pynt? Kanskje har de en spesiell pollinator som liker hår? Eller der planten trenger hår for å få pollenet av pollinatoren? Som dere skjønner er det mange muligheter her. Får jeg tid før jeg drar på ferie skal jeg slå den opp. Så finner vi ut av det alle sammen 🙂

English: just a nice flower that I don’t know the name of, but photographed in a mire last weekend.

Bjørkemålere i solnedgang – en pest

Midt i all kulturen i Eggedal måtte vi opp å legge på litt plast på taket og da oppdaget vi masse bjørkemålere.

Jeg tok med meg kameraet opp på taket og solnedgangen var nydelig over fjellet. Når vi er på hytta om vinteren går sola ned bak dette fjellet før 17, men midtsommer så blir man badet i sol til midt på natta.

Vi skulle som sagt fikse ting på taket, men så la vi merke til at det var små grønne larver over alt. Virkelig over alt. Og de hang i snorer ned fra trærne, så da måtte jeg se oppover.

Og plutselig så vi dem, hundrevis av bjørkemålere. Så, en måler er en type sommerfugl som har grå/sølv/hvit farge og kanskje ikke er så morsom å se på, så du har kanskje ikke lagt merke til dem før (om du ikke har hatt dem på eksamen, sånn som jeg har hatt).

Men det er altså bjørkemålere som er sommerfugllarvene som er lysegrønne og bare har føtter helt framme og helt bak, så de går som sånne omega-tegn.

Jeg er ganske sikker på at Lille larven Aldrimett er inspirert av bjørkemålere, fordi de ikke spiser før det er tomt for blader på et tre.

Som dere skjønner kan det være ordentlig katastrofalt for trærne, for uten blader blir det ingen fotosyntese og heller ingen mat til trærne. Og uten mat blir det lite morro.

Noen år blir det ekstra mange bjørkemålere og da kan de spise tomt kjempestore områder. Det ser ut som 2017 dessverre blir et sånt år. Det er trist å se bare trær midt på sommeren. Vi får bare håpe det blir bedre neste år.

Men det var første gangen jeg hadde makroobjektivet mitt ute på lenge og det var deilig å få brukt det litt igjen.

English: we discovered all these geometer moths (Epirrita) at the cabin and it was nice photographing them even though they are eating all the trees.

Ekspedisjon Eggedal – Ole Einar Bjørndalen og snurrebukker

Nå er det bare å glede seg for nå skal jeg fortelle dere om Ekspedisjon Eggedal, helgens utforsking av Eggedal og Sigdal.

Planen var å gjøre alle sightene i Sigdal i løpet av helga og her ser dere dem pent oppsummert 🙂 Vi skulle til alle på skiltet untatt Vatnås kirke, hele Kunstnerdalen.

Det hadde kommet opp nye skilt i mai for hele kunstnerdalen, så her kan dere se hele Ekspedisjon Eggedal ruta. Altså, hele ruta og den biten som vi skulle ta. Det er rart hvordan turen føles mer som en ekspedisjon når det er fænsi skilt på alle stoppene.

Første stopp var Ole Einar Bjørndalen! Jeg må ha nevnt det på bloggen før, men Ole Einar er altså fra Simostranda som vi kjører gjennom på vei til Eggedal og der har de satt opp en stor statue av ham som er behørlig skiltet.

Man kan jo ikke gå glipp av selve Ole Einar Bjørndalen. På infoskiltet var alle hans idrettsprestasjoner behørlig nedskrevet, de siste resultatene var fra 2017, så det var meget oppdatert.

Jeg tok selfie og var veldig fornøyd.

Så her står han langs veien og hjelper deg opp bakken. Han står midt på et jorde med flombelysning og utsikt over elva.

Erik bad ham om å ta seg en bolle (fra Too Good To Go). Etter at første punkt i planen for Ekspedisjon Eggedal var gjennomført, skulle vi bare kjøre opp til hytta for å sove, men på veien fikk vi en veldig fin overraskelse.

Verden vakreste værer var tilbake! Vi har møtt dem en gang før, men nå som det var ekspedisjon stoppet vi og tok ordentlige bilder.

Bare se på de hornene! De er så kule! Og må være upraktiske når man løper i tett skog… De var en ypperlig slutt på første dag av Ekspedisjon Eggedal og dere må bare glede dere til å høre om resten.

English: we finally did the “Eggedal expedition” last weekend and it was perfect. The first day we took selfies with the statue of Ole Einar Bjørndalen and photographed big horns. 

Blomsterhagen på Nyfossum

Det er mandag og jeg tenkte at vi alle trenger blomsterhagen på Nyfossum på Blaafarveværket.

Da vi var der for en uke siden ble jeg så inspirert til å fotografere. Det var så mye vakkert, spesielt i blomsterhagen, at jeg måtte ta meg en runde. Jeg har ikke tatt så mye naturfoto på en stund, men noen ganger så må jeg bare.

Ingenting er som å klare å få en sommerfugl i fokus når den står på en tynnstilket blomst i vinden.

Og så valmuer da. De var nesten selvlysende i solskinnet. Å se dem i blomsterhagen på Nyfossum minnet meg på at vi alltid pleide å ha valmuer i huset jeg vokste opp i. Klare og røde, år etter år.

Dessuten har vi jo funnet ut at det er valmuer som er motivet på det store maleriet vi kjøpte etter bryllupet. Man kan vel egentlig si at den røde veggen i stua er valmuerød. Det er noe med den klare, oransj røde fargen som lyser opp.

Disse var orientalske kjempevalmuer, de finnes ikke i Norge egentlig, kun når de har spredd seg fra hager. Da jeg bodde i Trondheim fant jeg noen som vokste langs veien et år. Det var første gangen jeg dro hjem og slo opp noe i floraen min etter å ha funnet det ute. Alltid tilfredsstillende å ha kompetansen til å få svar på det man lurer på.

Kanskje jeg skal spørre de blomsteransvarlige her i blokka om vi også kan få valmuer?

Blomsterhagen på Nyfossum hadde også en stor avdeling med roser, men det var ikke så mange som hadde sprunget ut ennå. Dere får dra og se på dem senere i sommer 🙂

English: a colourful start to the week with some flowers from the garden at Blaafarveværket. I thought it might be a good way to start the week. 

En perfekt dag på Blaafarveværket

Jeg var så heldig å få tilbringe søndag på Blaafarveværket i perfekt vær og jeg koste meg masse.

Jeg er ikke sikker på om jeg egentlig har vært på Blaafarveværket før, men vi kjører forbi hver gang vi skal til Eggedal på hytta, så det var helt klart på tide å dra innom. Blaafarveværket er både et museum for koboltgruvene og et galleri for kunstutstillinger og årets utstilling er Drømmen om en hage.

De hadde en veldig fin pelargoniavegg ved inngangen til utstillingen, den var veldig fin.

Vi startet med å se på hagekunstutstillingen. Det var veldig sommerlig og fint å se på bilder av hager, for det meste hager og mennesker som kunstnerne var veldig nære. Det må ha vært et deilig liv å være kunstner og kunne bo på hytta fra mai til september hvert år.

Etter å ha sett Drømmen om en hage var det på tide med lønsj. Blaafarveværket har flere steder man kan kjøpe mat, men vi gikk for mat i den gamle smia. Erik benyttet sjansen til å spise rømmegrøt, mens Bess og jeg kjørte laksesmørbrød – en klassiker.

Til dessert spiste vi gruveost fra Eiker gårdsysteri som er lagret i gruvene på Blaafarveværket. De fikk bronsemedalje for den i fjor og jeg anbefaler absolutt å ta en smak om du går forbi den i butikken (Erik fant den i hvert fall i Oslo).

Det var en perfekt dag med lett skiftende skydekke, men varmt i været, så vi satt ute og nøt maten og utsikten. Det var nok skittent og bråkete her da det var drift i koboltgruvene, men nå er det bare stille og vakkert.

Vi måtte ta en runde på området når vi først var på Blaavarveværket og gikk innom butikken. Jeg er ikke helt moden fo rå investere i glasspynteting, men det var en utstilling langs veggene av historiske varer farget med kobolt fra Blaavarveværket og man skjønner godt at mørkeblått er en så staselig farge. Dessuten lærte vi at kobolt var den eneste fargen som tålte 1200 grader C, så den var den eneste man kunne male mønster med på porselen.

De har en utstilling fra “gullalderen” til verket som var fra 1820-1840. Verket ble startet på tidlig 1700-tall, men disse 20 årene tidlig på 1800-tallet produserte man den beste kobolten i verden og leverte 80 % av all kobolt på verdensmarkedet. Ikke dårlig for et lite verk i Åmot.

Men det var mer! På Nyfossum (som også er en del av Blaafarveværket, men 4 min å kjøre unna) var det mer både kunst og museum. På låven var utstillingen Papirtegning av Marit Roland og den var så kul at den får eget blogginnlegg.

Dessuten tok vi en runde i den gamle direktørboligen på Nyfossum.

Direktørboligen ble bygget i 1820-22 av direktøren som var en del av gullalderen til Blaafarveværket og er virkelig storslagen.

Vi utforsket hagen og luftet på rosene. Det er utrolig hvor levende et gammelt hus blir av en levende hage.

Vi avsluttet dagen vår på Blaafarveværket med is i skyggen av et tre og var enige om at en lat sommerdag blir bedre av å tilbringes i nydelige omgivelser.

Har du tid i sommer bør du virkelig ta deg en tur innom Blaafarveværket, med eller uten barn.

English: I spent last sunday at Blaafarveværket in Åmot (by Drammen) and it was the perfect Sunday summer outing.

En fredag alene i byen i sola

Fredag forrige uke var jeg alene i byen og nøt av finværet i tunge drag.

Jeg måtte være inne og fikse ting hver halvtime, men ellers satt jeg ute i urtehagen og leste. Urtehagen er rett utenfor Kristine Bonnevies hus og utrolig fin. Ikke overraskende så lukter det kjempegodt der, og det er så fint å sitte og se på alle de pene plantene.

Jeg tror man blir ekstra glad som biolog av å sitte i en park som har ypperlig plantevariasjon. Du ser liksom at den er ordentlig gjennomtenkt. Dessuten er det er lite springvann og pene trær og fugler som synger. Det er veldig fint.

Jeg spiste snitter (rester etter møtet jeg passet på) og leste bok. Jeg har lest ut Sjarmen med tarmen som jeg fikk i bursdagsgave av Beate. Den var skikkelig god. Den var lettlest, interessant og vitenskapelig presis, perfekt for meg. We should all be feminists er en omskriving av en TEDtalk Adichie holdt og om dere ikke vil lese den, se den!

Etter en lang dag med å løpe rundt var jeg fast bestemt på å fortsette å nyte min dag alene i byen i sola. Jeg fant uteservering med sol på Bettola, er ikke vanskelig å få plass når man bare er én. De har ikke noe ølutvalg, men de har veldig gode cocktails.

Etter noen timer i sola var det på tide med middag. Det beste med å være alene i byen er at man kan spise akkurat det man vil til middag! Spesielt når det er så mange fine steder i Oslo å prøve. Denne gangen prøvde jeg Kamai på Grünerløkka. De har sushi og bao og jeg var klar for å prøve nettopp bao.

Jeg må innrømme at jeg fremdeles er litt skeptisk til steam buns, men både den crispy kyllingen og den langkokte kua. Så godt, så saftig, så mange gode kombinasjoner av smaker. Jeg satt i kafeen, men de har også en restaurantdel og jeg skal helt klart dit.

Etter middag på Kamai gikk jeg på Brewdog for å smake på litt estisk øl. Jeg satt der alene i byen og drakk øl, men akkurat som det skjer i bra byer så satt jeg der plutselig sammen med masse venner. Det var tungt å stå opp lørdag morgen, men det var en veldig bra fredag alene i byen. Anbefales!

English: last Friday I was home alone and I spent the day in the sun, reading, eating bao and drinking beer.

Søndagstur i bøkeskogen i Larvik

Mandag 1. mai var det så nydelig vær at vi ikke kunne reise fra Larvik helt ennå. Vi bestemte oss for å utforske bøkeskogen, en av Larviks store turistattraksjoner.

Praktisk nok var det skilt gjennom byen så det var ikke vanskelig å finne bøkeskogen. Dessuten ligger den på toppen av byen og er synlig fra over alt. Det ser ut som om vi skulle på langtur ettersom vi begge hadde med oss sekk, men det er bare bagasjen vår som vi bar med oss rundt.

Larvik er ikke veldig stor, så vi kom raskt til bøkeskogen. Ved inngangen i syd var det et fint lite kart og en oversikt over hvorfor bøkeskogen er morsomt og interessant.

Og så var det alle bøkene. Vi hadde perfekt timing mandag 1. mai, bøkene var akkurat kommet igang med å spire, mens hvitveisen var på sitt aller beste.

Se på dette her. Så utrolig vakkert med uendelig med hvitveis utover hele skogbunnen. Jeg vet man ikke kan ha mange yndlinger, men hvitveismatte er virkelig noe av det beste jeg vet.

Vi gikk på lykke og fromme gjennom skogen, så på gamle gravhauger, bøketrær, hvitveis og bare nøt sola.

Det ble lønsjtid midt i skogen og der var Bøkekroa! De er en tradisjonell kro, sånn som man finner langs landeveien, så vi valgte et rekesmørbrød og et karbonadesmørbrød og bare nøt livet i solveggen.

De aller fleste kom dit for softis og det skjønner jeg godt, for den var veldig god. Dessuten var det supervarmt, så da må det is til.

Vi brukte noen timer med is og bok i solveggen på Bøkekroa før det var på tide å komme seg hjem. Vi hadde en nydelig dag i Larvik med hotellfrokost, noen timer til med spa, 1. mai-tog, en tur i bøkeskogen, rekesmørbrød, bok, sol, is, rullekebab, tog hjem og øl på balkongen hos Ola.

English: the second day in Larvik, last week, we spent some time in the spa and then the rest of the day walking in the beech forest and having lunch at the traditional restaurant in the middle of the woods.

Drømmer om påsker som har vært

Nå er det påske og jeg har dratt på fjellet, men før bildene fra årets påske kommer kan vi se på noen fine påsker som har vært.

Jeg er ikke sikker på hvor mange påsker vi har tilbragt i Eggedal, men det begynner å bli noen nå. Den hytta her altså, den er den beste hytta jeg har vært på og det sier ikke lite.

Jeg elsker utsikten fra kjøkkenet, Dronninggutunatten i solnedgang, i alt slags lys egentlig. Jeg elsker at man er på fjellet selv om det er rett utenfor byen og at det er så stille selv om det egentlig er mange hytter der.

Jeg liker at vi kan ta med venner på fjellet og at man både kan gå både kort og lang tur og allikevel få vaffel. Og hvilken vaffel, verdens største og beste vafler, hvem vil vel ikke ha det på hytta?

Påske er fint vær og skitur og fjelltopper og nydelig lys.

Påsker er perfekte for solskinnsskigåere som meg, som liker godt føre, solskinn og kos. Jeg liker store, hvite vidder og appelsinpauser (i hvert fall klementinpauser). Det er sånt som gjør livet godt å leve.

Så nå satser jeg på at årets påske blir like bra som mine tidligere påsker og at sola kommer til å skinne like fint på meg i år som den gjorde i fjor.

Det er alltid bra når man kan få det beste av begge verdener, både by og fjell. At jeg kan ha fest med venner, brunsje i byen, se på kunst og så dra på fjellet og gå på ski og få frisk luft.

English: this is what I wish my Easter holiday will be like this weekend. Sun, snow, skiing, waffles, good people and the best cabin ever. I hope you have a nice weekend.

Å finne kjentmannsposter i mørket

På søndag hadde vi planlagt å ta fire kjentmannsposter, to tok vi i solskinn, men det viste seg at å finne kjentmannsposter i mørket var utfordrende.

Det hadde begynt å skumre, så vi skiftet til “kveldstøy” og vanntett fottøy. Kjentmannsposter i mørket og smeltevann er ikke for den dårlig kledde (var det noen som sa “dårlig vær eller dårlige klær?”) og vi var klare for en kaldere sesong på kvelden.

Posten lå ikke langt fra veien, men vi var glade for den veldig presise veibeskrivelsen, for ellers hadde vi rota rundt i skogen lenge. Plutselig så jeg en mystisk glatt og lys stein oppe i lia, så der måtte jettegryta være.

Det var rart å finne rullesteiner midt i skogen og langt fra havet, men det er akkurat derfor vi tar kjentmannspostene, for å bli bedre kjent i marka og oppdage nye og spennende steder.

Post nummer tre i boks! Den var ikke vanskelig å finne, men vi var glade allikevel. Vi hadde aldri tatt mer enn to poster på en dag, så vi hadde allerede slått rekorden vår.

Det begynte å bli mørkt, det yret og vi var sultne, men som alle vet løser mat alle problemer. Mat!

Middag laget på primus på en parkeringsplass i skogen. Trikset er pappboks med indisk gryte, couscous og ferdigstekt kyllingfilét i biter – middag på 1-2-3.

Siste post skulle også bli den vanskeligste, uten av vi visste det da vi begynte. Det skulle være ca 6 km å gå totalt, hvorav 4 skulle være på vei. Den første bommen var åpen og vi tenkte “dette kommer til å gå greit” og “kanskje det ikke blir mørkt før vi er framme allikevel”, men det skulle ikke bli så lett.

For stien vi skulle følge var et skispor og snøen hadde bare akkurat gått, så det var kvist og myr hele veien og vi måtte gå oppå ryggen ved siden av stien. Og mens det ble mørkere og mørkere gikk vi uten sti lenger og lenger inn i skogen. Det er en dårlig følelse å være midt i skogen, navigere kun på GPS på telefonen og å vite at snart er det så mørkt at vi må snu. Men med koordinater og viljestyrke fant vi til slutt den store steinen og posten og kunne komme oss hjem. Kameraet var tomt for batteri, så Erik på vei over en liten myr er det siste bildet jeg har.

Klokka ti på kvelden var vi hjemme igjen. Vi hadde gått 20 km, vært ute i syv timer og tatt fire kjenntmannsposter i mørket, ikke dårlig for en søndag ettermiddag.

English: the last to kjentmannsposter were reached just before nightfall and after a dramatic late arrival.

Fire kjentmannsposter på en kveld – solskinnsposter

På søndag startet vi dagen med gjennomgang av de nye kjentmannspostene og vi avsluttet den med fire kjentmannsposter, de to første var absolutt solskinnsposter.

Vi begynte egentlig bare med å ville markere alle kjentmannspostene for 2016-2019 på kartet, så det skulle være lett å se hvilke som nære hverandre (og kan tas på én tur). Men så tenkte Erik at vi kunne jo tegne inn de fra forrige bok også, for man kan ta dem helt fram til august 2017. Og plutselig hadde vi mange prikker på kartet og en svært ambisiøs plan om å ta fire kjentmannsposter på én dag. Ikke bare én dag, men én ettermiddag.

Vi valgte fire poster som lå langs Enebakkveien og den første var rett bak anleggsplassen for den nye Follobanen. Vi skulle nemlig til Oslo kommunes sydligste punkt, vår tredje post i 2016-2019.

Jeg var glad over å kunne ta solskinnsposter i kortbukse i påskeferien. Det er sånt som gjør meg glad.

Det var ikke lange turen fra veien, men det var veldig fint å gå. Er det ikke rart hvordan man ikke trenger å gå så langt fra motorveier og villastrøk før man finner veldig fin natur?

Midt på en hogst-/ myrflate fant vi posten og Oslos sydligste punkt. Litt av morroa med kjentmannspostene er å bli bedre kjent med lokalhistorien i området også og å lese hvordan gjengen som setter opp postene innimellom er som detektiver for å finne ut “hvilken furu er egentlig grensemerket?”.

Den andre posten for dagen var en 2014-2016-post og var en stor stein som så ut som et troll eller en bjørn (alt ettersom). Vi startet på en golfbane, som m,an gjerne gjør i tettbygde strøk.

Blåveis! Jeg har ikke sett blåveis på mange år og det var så utrolig fint å følge en sti, en blåveisallé, oppover. At selv om det er mange folk som tar solskinnsposter så var det ingen som hadde plukket blåveisen.

Solskinnsposter tar man i shorts, t-skjorte og joggesko! Men vi hadde valgt turområde nøye på søndag, så vi ikke skulle møte skiføret, det var derfor det ble Østmarka og Sørmarka i april.

Det hadde vært en solfylt dag, men klokka begynte å bli 17 og vi innså at vi skulle ha flaks om vi skulle rekke fire poster.

Men vi fant bjørnehodet! Vi hadde en liten diskusjon om det kanskje egentlig var et torskehode eller noe med nebb, men trollhode er kanskje like sannsynlig.

Det ble i hvert fall kjentmannspost nr 16 i 2014-2016 og en fin tur.

English: last Sunday we decided to find four kjentmannsposter in an evening and for the first two we walked in beautiful sunshine.

Hvor mange botaniske hager kan man fotografere?

Hvor mange botaniske hager kan man fotografere? Mange!

Jeg har tidligere fortalt dere hvor glad jeg er i botaniske hager og det er virkelig noe magisk med dem. Se så glad jeg er.

Kanskje liker jeg dem fordi jeg alltid kjenner igjen planter, men ikke husker hva de heter og i botaniske hager er det alltid skilt med navn.

Kanskje liker jeg dem fordi det er et sted hvor jeg har en usynlig superkraft. Jeg kan masse ting som alle andre ikke kan og får mye mer ut av den botaniske hagen enn alle de andre. Kanskje er det fordi jeg går rundt og sier “å, der er den, så morsomt, vet du, den gjør egentlig sånn og slik.” At nettopp fordi jeg ikke ser plantene for første gang, så koser jeg meg mer.

Jeg vet masse ting om plantene, kjenner igjen familienavn og kan historien til ulike plantefamilier. Og all denne kunnskapen gjør den botaniske hagen så mye mer levende.

Samtidig har jeg jo faktisk en master i systematikk som jeg skrev på et naturhistorisk museum, så jeg kan ikke bare biologi, men har også sett hvordan man gjør naturhistoriske museer fra innsiden. Jeg vet at det er noens jobb å gå ut og sette opp “skilt for sesongen” i bedene når blomstene kommer opp og at valg av kantstein er en stor diskusjon.

Jeg liker også at jeg kan gå rundt og se på alle plantene som er så forskjellige og vite hvorfor de er forskjellige. Funksjonen til tykke blader, hårete stengler, lange pigger og bittesmå blomster. Det er så godt å ha masse svar på hvorfor.

Dessuten synes jeg det er morsomt å se hvilke planter en botanisk hage velger å ha. Ofte så er den botaniske hagen gammel og plantene de har sier mye om tidligere interesser. Hvor dro vitenskapsfolk fra dette landet for å finne morsomme ting? Hvilke områder var man interessert i? Hvor hadde man bånd og hvor hadde man botaniskervenner som sendte deg kule ting?

Gamle kolonimakter har ofte veldig spennende botaniske hager, og i motsetning til å ta folks kulturarv eller plage dyr i feil klima, så synes jeg å ta flytte rundt på planter er greit.

Botaniske hager er også ofte lagt opp pedagogisk med planter fra landet eller området du er i. Dermed får man sett mange “kjente” planter fra et område om man går innom. Så i stedet for å dra på tur selv for å finne alle de typiske plantene kan du bare dra til en botanisk hage.

 

Som byboer er det også fint med botaniske hager fordi de er store, spennende hager. De er grøntområder man kan utforske og nyte.

Du kan dra dit for å kjenne på våren eller følge årstidene. Så lenge april blir like lys og varm som mars har vært vil jeg absolutt anbefale en tur til botanisk hage på Tøyen.

English: I just really love botanical gardens in general and I love that I live so close to the one in Oslo.

Vår, sykkeltur og kortbukse på Sognsvann

På søndag var det plutselig sommer i Oslo og vi tok med syklene våre ut i sola for årets første sykkeltur i kortbukse.

Men skal man på sykkeltur må man ha sykkel. Erik hadde oppdaget dagen før at sykkelen hans trengte litt kjærlighet, så vi startet med det. Eller Erik fikset sykkelen sin og jeg solte meg.

For hva skal man ellers gjøre når det er så varmt i mars at man ikke bare kan, men  ha på seg kortbukse og t-skjorte klokka fire.

Ettersom vi er eksperter på sykkeltur gjorde vi det vi gjør best, reiser kollektivt med sykkel. Poenget var å være ute og å ta en ny kjentmannspost, men det hadde vært en lang natt (og jeg var ikke egentlig helt frisk), så vi ville ikke sykle opp alle bakkene.

Det ble en veldig fin og rar sykkeltur på en gang. Det var kjempevarmt selv om klokka var fem, som jo er rart uansett når på året det er. Og der var deilig sol, men masse sørpe og snø i skogen, som jo ikke er rart mer enn at det passer for en sen påske. Men det rareste var å trille sykkelen min i kortbukse og t-skjorte mens folk kom med ski under armen tilbake fra tur.

Men kjentmannsposten var ikke langt fra vannet og vaflene, så den var ikke vanskelig å finne.

Det er kanskje dumt å begynne med de lavest hengende fruktene, men noen søndager trenger en enkel tur.

Etter å ha tatt posten syklet vi sakte ned alle bakkene i solskinnet. Det var så varmt at vi måtte ha is og det var virkelig på tide å prøve kiosken på Tåsen

Årets første is! Alt som er bra er i dette bildet. Så bra søndag.

English: last Sunday we managed to get out of the house into the freak warm weather and I had the best time.