Kattateateret

Endelig har jeg sett Kattateateret! Det er kanskje en rar ting å si, men når man er gift med noen som fant seg selv gjennom Kattateateret, så er det egentlig obligatorisk.

Oslo Katedralskole har teater i stedet for revy fordi en rektor for lenge siden mente at det ikke passet seg med revy på en katedralskole. Nå har de nok teateret fremdeles fordi de liker å være annerledes og fordi teater er morsomt.

Årets forestilling var Det gode mennesket fra Sezuan skrevet av Bertolt Brecht i 1942. Jeg er ikke så veldig bevandret i Brecht, men vet at det er moderne og hipstert og tenketeater, perfekt for Kattateateret altså. Stykket handler om, ja, hva handler det egentlig om? På utsiden handler det om en prostituert (jeg tror poenget er at det er en dame fra de lavere samfunnslag) som er den eneste som vil gi husly til fremmede og som er god i hele Sezuan. Men hun ber aldri om noe i gjengjeld og blir derfor utnyttet. For å overleve finner hun opp en slem fetter som kan være streng, tjene penger og utnytte folk tilbake.

Så egentlig kan man si at stykket handler om godt og ondt, eller om mennesker egentlig kan være gode i en kapitalistisk verden. Og her kommer vi inn på de spennende tingene, så da bør jeg først snakke meg ferdig om Kattateateret. De var flinke, det var velspilt, noen av karakterene var litt i overkant karikerte, men det var tydeligvis meningen fra Brecht sin side. Jeg elsket scenografien og kulissene, de gjorde utrolig mye med lite og fikk det til veldig bra. Stykket går bare en uke, men jeg håper du var smart og fikk sett det.

Så tilbake til Brecht og Det gode mennesket i Sezuan. Da jeg googlet stykket for å stave navnet til Brecht og huske når det var fra, var et av topptreffene dette veldig interessante innlegget om stykket skrevet i 2012 av Nicolai Strøm-Olsen for Minerva. Han skriver om hvordan ingen problematiserer det politiske innholdet i stykkene til Brecht og hans forherligelse av kommunismen. Det var veldig interessant å lese. Jeg skal tenke på det neste gang jeg ser et stykke av Brecht.

English: I finally went to Katta to see Kattateateret and I liked it 🙂

Tapas på Bon Lio var Supper Club i februar

For to uker siden var det tid for Supper Club igjen og denne gangen var vi på Bon Lio, et spansk, fænsi tapassted.

Vi hadde booket bord tidlig og det var bra, for vi brukte litt tid på å komme oss gjennom alle rettene. Jeg hadde vært i Ås den dagen og helt glemt å ta med kameraet, så jeg har dessverre bare mobilbilder å by på.

Mens vi ventet på at alle skulle komme tok vi et glass cava og snakket med kelneren vår om spansk vin. Jeg drikker egentlig veldig lite spansk vin, så det var nesten litt utfordrende å navigere.

Men med maten var det enkelt, de hadde én tiretters meny så det var bare å si tusen takk og så kom maten.

Da jeg satt på Bon Lio innså jeg at jeg har spist veldig lite spansk mat utenfor Spania. Kanskje er det fordi jeg fikk mye av det på Kanariøyene i oppveksten, kanskje fordi “spansk tapas” var den vanligste cateringmaten da jeg var student (og den var aldri veldig bra) eller kanskje fordi jeg har oppdaget asiatisk mat i tyveårene. Uansett var jeg spent på om de spanske traverne ville imponere meg.

Alt vi fikk var deilig og det var spennende smakskombinasjoner både her og der, men jeg er ikke sikker på om jeg egentlig smakte det spanske oppi det hele.

For hva er egentlig spansk? Paprika? Chilli? Lam? Jeg er ikke helt sikker.

Vi fikk lam med mynte og kreps. Vi fikk kamskjell og granatepleskum og nydelig fisk. Men var det spansk? Hvor langt er det egentlig mellom “moderne nordisk” og “moderne spansk laget med de beste råvarene i Norge”? Jeg tror kanskje det ikke er så langt mellom de to.

Men maten og sørvisen og vinen var nydelig. Det var et godt lokale og god stemning, du merket at de som jobbet der trives og vi koste oss veldig.

Til og med (eller egentlig, som vanlig) var desserten utrolig god. Det var kokoskrem med mango (eller var det ananas?) i bunnen og sprø karamell på toppen. Bon Lio kan virkelig sine ting.

Kommer jeg til å dra dit igjen? Jeg er virkelig ikke sikker. Jeg ble ikke forført, men det var god mat og god stemning, så om noen andre betaler og de vil ha fænsi mat, men ikke bli utfordret for mye tror jeg Bon Lio er en god kandidat.

English: for February supper club we went to Bon Lio and it was nice, but I don’t think I will be coming back. 

Datakveld for flyktninger på St. Hanshaugen

Som sagt har jeg begynt å være frivillig på nye måter etter at jeg ble sykemeldt, og en av dem er at jeg skal holde datakveld for flyktninger i St. Hanshaugen bydel.

14519930_201366443618256_4070297980643640397_n

Morten som er frivillighetskoordinator i St. Hanshaugen bydel skrev dette om kvelden:

Ingeborg Korme ledet sin første kveld for oss på torsdag, en gang i måneden skal hun og andre frivillige hjelpe deltakerne til å bedre orientere seg i offentlig info, tilbud og aktiviteter. Her i full gang med å forklare Minid. Ingeborg benytter sin kompetanse på formidling og kursledelse i sitt arbeid som frivillig, et eksempel på at frivillighet kan ta mange former.

Som dere ser skal jeg holde datakveld for flyktninger en gang i måneden. Den første kvelden handlet om minID, men etter hvert skal vi gå gjennom alt det fine og vanskelige som finnes på Internett i Norge. Hvordan man navigerer på www.finn.no, hvor man finner badeplassene i Oslo eller hvor det er loppemarkeder til helga. Det er så mange ting det er vanskelig å lete etter når man ikke vet hvor man kan lete.

Det er veldig morsomt å være frivillig og jeg er så glad for at St. Hanshaugen bydel har prioritert penger for å hjelpe for til å hjelpe flyktningene som skal slå seg ned. Frivillig arbeid er så viktig, det gjør meg glad og jeg tror det gjør flyktningene ekstra glade at jeg gjør det frivillig også.

English: I have had my first evening teaching refugees about the Internet and it is really nice. It will be one evening every month now and I am really looking forward to it.

Smalhans, litt-kjedelig-hans?

Kanskje hadde vi uflaks, kanskje hadde jeg gledet meg for mye, men Smalhans var ikke magisk denne gangen som da jeg var der sist. Muligens var det menyen som ikke var så utfordrende.

DSC_0516

Cevicen var nydelig (jeg er ikke lei ennå, på tross av at jeg får det over alt), men de visste ikke hvordan kimchi skal smake. Den var kjempesalt, dvask og ikke det minste sterk. Burde kanskje klaget. Derimot var gnocchiene nydelige og oksekjaken likeså. Nesten for mye kjøtt var det, men mørt og nydelig. Så kan man bare lure på hvordan rullekake har blitt kult. Kulturmelkisen var deilig, men surmelkfyll rullekake i tillegg var litt mye. Kanskje ekstra sitrus hadde gjort susen. På Vognmand Nilsen hadde de jo plommekake til dessert, føltes like traust. Nesten så jeg savner de evinnelige panacottaene.

DSC_0499

Ceviche

DSC_0500

Kimchi- og grønnkålsalat

DSC_0501

DSC_0505

Gnocci, nydelige gnocci

DSC_0506

Oksekjake og en halv, bakt løk

DSC_0508

Min brown ale fra Austmann, som nesten smakte som en porter

DSC_0509

Rullekake og is

DSC_0513

Men det var god stemning, hyggelig lokale, oppmerksom betjening og maten kom raskt, så det skal jeg ikke klage på. I tillegg har de godt utvalg av øl (også på tapp), så det er noe for enhver smak.